Til Stortinget
Den teknologiske utviklingen øker i hastighet og omfang. For
industrien beskrives disse endringene blant annet som den 4. industrielle
revolusjon, «den andre maskinalderen» eller industri 4.0. Utviklingen kjennetegnes
av økt bruk av roboter, sensorer, 3D-printere, avanserte materialer,
store datamengder og programvare – koblet sammen gjennom Internett. Dette
åpner for storskala effektivisering av eksisterende produksjon,
nye produkter, helt nye forretningsmodeller og -områder. Utviklingen
bidrar til å utlikne forskjellene i produksjonskostnader mellom høykostland
og lavkostland og gir store industrielle muligheter for Norge.
Norge har gode forutsetninger for å lykkes. Landet har ledende
fagmiljøer innenfor akademia og forskning, høyteknologiske industrimiljøer,
og den norske modellen gir både høy omstillingsvilje og -evne. Likevel
må norsk industri øke sin digitale kompetanse på alle nivåer – fra
ledelse til fagarbeidere – for å videreutvikle det man allerede
har og kan, og for å skape nye muligheter.
Utnyttelse av ny teknologi er kompetanse- og utstyrskrevende.
I et land som Norge, med noen store og mange små aktører, er det
et stort potensial som kan utløses gjennom mer samarbeid og deling.
Videre er det klart at mye innovasjon og vekst skapes gjennom å
utnytte eksisterende teknologi på nye områder og å samarbeide på
tvers av tradisjonelle bransjer og næringer.
Norsk industri har et stort og økende behov for samarbeidsarenaer,
kompetansedeling og test- og demonstrasjonsanlegg for å sikre en
vellykket omstilling og digitalisering. Forslagsstillerne forventer
at løsninger på dette behovet blir sentralt i regjeringens industrimelding.
Det vises samtidig til enigheten i debatten om industrimeldingen
om at arbeidet med meldingen ikke skulle stå i veien for løpende
tiltak. Den høye teknologiske endringstakten man nå ser, forsterker
viktigheten av løpende tiltak så vel som en tydelig langsiktig retning.
Norge har flere høyteknologiske miljøer og klynger, blant annet
på Kongsberg, Raufoss og i Agder. Kongsberg-gruppen har tatt initiativ
til et «toppindustrisenter» etter modell fra idretten. Rollen til
et slikt senter vil være å koble sammen de ulike kompetansene og
prosjektene som ellers ikke ville funnet hverandre. Dette senteret
skal opparbeide kompetanse og følge utviklingen i resten av verden
tett for å hente hjem kunnskap som kan utnyttes til å skape nye innovasjoner
og forretningsmodeller. I et slikt senter vil akademia, forskning,
virkemiddelapparatet og næringslivet samhandle gjennom kunnskapsdeling og
en markedsplass. Små og store aktører kan møtes virtuelt og fysisk,
og sørge for at man innoverer og tar i bruk ny teknologi i verdensklasse.
Det er når den tradisjonelle industrielle kompetansen møter den
digitale kompetansen en virkelig kan hente ut verdiene.
Forslaget har fått stor støtte i industrien. Et slikt toppindustrisenter
har klare fordeler for en samlet industri, men er også preget av
positive eksternaliteter og uklar avkastning for enkeltbedrifter.
Dette kan gjøre det vanskelig realiserbart gjennom kun privat finansiering.
Staten bør derfor bidra til finansieringen, for eksempel gjennom
matching av privat kapital. Dette vil også være viktig for å sikre
senterets uavhengighet. Man vet fra klynger som Oslo Cancer Cluster
at en grunnstøtte fra staten gir slike samarbeidsarenaer den uavhengigheten
de trenger for å favne både små og store aktører, samt å bygge en
bro mellom akademia og næringsliv. Et toppindustrisenter skal ikke
erstatte klyngene, men bygge på de eksisterende klyngene og eksisterende
infrastruktur og være et nasjonalt tillegg på tvers av ulike industrisektorer.
Det er forslagsstillernes mening at Norge bør etablere et toppindustrisenter
så raskt som mulig.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen starte et arbeid med å etablere et
toppindustrisenter som beskrevet i Dokument 8:110 S (2015–2016)
og fremme sak for Stortinget om hvordan et slikt senter kan etableres
så raskt som mulig.
15. juni 2016