Mulighet til å ta opp lån, både kortsiktig og langsiktig, er
svært viktig for enkeltmennesker, for næringslivet og for samfunnet.
Imidlertid er detfor mange som tar opp lån de ikke makter å håndtere,
og det kan bli en personlig katastrofe for den enkelte.
Det er et meget viktig hensyn at regelverk rundt gjeld også sikrer
at flest mulig klarer å betjene sin gjeld og betale tilbake lånte
midler, og at ikke betingelser som settes gjør det umulig.
Norge har skyhøye renter på forbruks- og kredittkortlån. De som
låner ut uten sikkerhet og tilbyr kreditt, tjener mye på å kaste
lån etter folk som egentlig ikke har råd, uten begrensninger for
hvor høye renter de kan ta. Utsiktene til svært lave renter i lang
tid øker bekymringen for at den høye gjeldsbelastningen som har
bygget seg opp i norske husholdninger gjennom mange år, vil kunne
fortsette å stige. Dette er ikke bare en belastning for den enkelte
som sitter med uhåndterbar gjeld, det er også et stort samfunnsproblem
med for store låneopptak av folk som har vanskelig for å betjene
det. Kreditorer som låner ut uten sikkerhet, må pålegges større
ansvar, og rentegevinsten må begrenses.
På oppdrag fra Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe har
Stortingets utredningsseksjon funnet fram informasjon som kan bidra
til å belyse fakta når det gjelder gjeld. Tall fra den rapporten
følger som vedlegg.
Det er ikke mulig å hindre at folk havner i gjeldsfellen med
kun ett tiltak. Det fremmes derfor flere forslag som må ses i sammenheng.
Det er i dag ingen begrensning på hvor høye renter en kreditor
kan kreve. Rentene som tas for usikret gjeld er derfor høye og uten
mulighet for kontroll. De står fritt til å øke rentene avhengig
av hvordan de vurderer debitor. I praksis medfører dette at de med
dårligst betalingsevne får høyest renter. For mange gjør dette lånene
uhåndterlige. Innføringen av et rentetak kan være med på å senke
interessen for å tilby usikret lån til folk som ikke har betalingsevne.
Det er innført rentetak på lån og kreditt i mange land i verden,
herunder i 14 europeiske land. Den svenske regjeringen har satt
i gang en utredning som blant annet skal se på om det bør innføres
rentetak med mer i Sverige. Denne utredningen skal være ferdig senest
i september 2016. Det finnes ifølge Verdensbanken lite forskningsresultater
på effektene av et slikt rentetak. Verdensbanken har gitt anbefalinger til
hvordan et rentetak kan utformes dersom det besluttes å innføre
dette. Et rentetak bør være knyttet til lån uten krav om sikkerhet
(forbrukslån/kredittlån m.v.), og rentetaket bør differensieres
etter lånets størrelse og løpetid og inneholde alle kostnader ved et
lån. De fremhever også at rentetaket ikke kan settes for lavt fordi
det da vil gjøre terskelen for å gi lån for høy og presse låntakere
over i det illegale markedet, men det bør heller ikke settes for
høyt dersom det skal ha en virkning. Det bør derfor utredes ulike
modeller for rentetak.
Bankene har i dag en plikt til å fraråde lånopptak der de vurderer
debitor til å ikke ha betalingsevne. For at denne frarådingsplikten
skal være reell, må det være mulig å finne en korrekt gjeldsoversikt
på gjelden til dem som søker lån. Infrastrukturen ligger klar, og
Statens innkrevingssentral (SI) i Mo i Rana er en naturlig aktør
for å opprette et slikt register.
I dag får ikke banker tilgang til opplysninger om privatpersoners
eksisterende gjeld, annet enn det kunden selv oppgir om sine økonomiske
forhold. Dette må endres, slik at de som gir kreditt kan få tilgang
på søkerens eksisterende gjeld hos andre banker og kredittytere.
Registeret vil omfatte kreditter som ikke er sikret ved registrert
panterett, som for eksempel kredittkort.
En ytterligere fordel ved et nasjonalt gjeldsregister er at det
vil gjøre det mye enklere for privatpersoner å få oversikt over
sin egen gjeld. I dag er dette en tidkrevende og vanskelig prosess
hvor man må kontakte mange ulike instanser. Et gjeldsregister vil
derfor gjøre det mulig for mange som allerede har havnet i gjeldsproblemer,
å komme seg videre og få oversikt over sin egen økonomiske situasjon.
I tillegg vil dette være arbeidsbesparende for de kommunale gjeldsrådgiverne.
SI har i dag ansvaret for å registrere og formidle opplysninger
og utleggsforretninger fra alle namsmyndigheter i Norge gjennom
Utleggsdatabasen. I tillegg til slike opplysninger vil registrering
og videreformidling av informasjon om enkeltpersoners kreditt gi
et godt grunnlag for en kredittvurdering. Et offentlig gjeldsregister
har vært utredet tidligere, og det har også vært fremmet sak for
Stortinget om dette tidligere, men forslaget ble trukket etter stortingsvalget i
2013.
For å begrense omfanget av usikrete lån og kreditt, må det gjøres
mindre fordelaktig å gi denne typen lån. Det bør derfor utredes
om det bør settes som vilkår at usikrede lån kun kan inndrives ved
hjelp av såkalt «egen-inkasso», altså at kreditor må drive innkrevingen
og inkassovirksomheten selv.
I dag setter utlånerne ofte bort innkrevingen eller selger kravene
til inkassoselskaper. Disse krever gebyrer og høye renter, som kreves
erstattet av skyldneren. Inkassosalærene er høye, de fleste tar
høyeste mulig salær, og kan føre til at småbeløp blir uhåndterlige.
Å begrense muligheten til å bruke eksterne inkassoselskaper ved
innkreving av usikret lån og kreditt kan føre til lavere gebyrer
og belastning for dem som har uhåndterlig gjeld. Dette gjør at de
som låner ut penger får et større ansvar.
I dag utgjør rettsgebyret en betydelig del av kostnadene som
påløper ved mislighold av betalingsforpliktelser. Ved begjæring
om utlegg er det skyldneren som må bære kostnadene. For å forhindre
at rettsgebyr akkumuleres på skyldnerens regning kan det være et
virkemiddel at kreditor må dekke gebyrene ved en utleggsforretning
eller tvangssalg. Dette vil forebygge at det begjæres utlegg der
det klart ikke vil føre frem. Et annet alternativ kan være å redusere rettsgebyret
ved utleggsforretninger og tvangssalg slik at ikke rettsgebyrene
utgjør det største hinderet for at en person skal kunne komme seg
på fote igjen.
Det stilles strenge krav til domstolene og hvordan de kommuniserer
med partene i en tvist. Reglene begrunnes av hensyn til kontradiksjon
og rettssikkerhet. Forliksrådene er unntatt disse reglene. Informasjon om
den rettslige prosessen kan sendes med ordinær post uten mottakskvittering.
Flere av dem som har problemer med gjeld, har ofte ikke mulighet
til å sjekke posten, eller de har rett og slett sluttet å sjekke
posten ofte av psykiske årsaker. Dette innebærer at svært mange
ikke møter til forliksrådets behandling, og får en fraværsavgjørelse mot
seg. For å anke denne avgjørelsen dersom den er feil, må det tas
ut stevning for tingretten med tilhørende rettsgebyr. Dersom forliksrådet
underlegges strengere krav til forkynnelse, vil det kunne føre til færre
gale avgjørelser og at de det gjelder blir oppmerksomme på saken
før de får en fraværsavgjørelse mot seg.
Kommunen har gjennom sosialhjelpsloven plikt til å drive veiledning,
herunder økonomisk rådgivning. Fremveksten av seriøse, men også
i stor grad useriøse, private gjeldsrådgivere tyder på at det er
et stort underskudd på kvalifisert og tilstrekkelig hjelp hos Nav
for dem som trenger økonomisk hjelp.
Kommunal gjeldsrådgivning og frivillige ordninger må ha kapasitet
og kompetanse og kunne bistå folk i kampen mot profesjonelle kreditorer,
og gi hjelp til å organisere den økonomiske situasjonen hos den
enkelte. Det er også viktig at de har mulighet til å følge opp de
som trenger hjelp over en lengre periode. Spesielt viktig er det
at de som er i gjeldsordning får hjelp slik at den overholdes.
Regjeringen må styrke kompetansen og kapasiteten i kommunene
til gjeldsrådgivning, og de må komme tilbake til Stortinget med
en rapport om dekningsgraden kommunene har på gjeldsrådgivning,
hvor lang ventetid det er og hvilken kompetanse det er blant rådgiverne.
En innføring av et offentlig gjeldsregister vil også virke veldig
arbeidsbesparende for kommunale økonomiske rådgivere.
Etter gjeldende rett er den klare hovedregelen at fordringer
fritt kan overdras. Adgangen til fri overdragelse kan likevel være
avskåret eller innskrenket ved lov eller avtale. Et eksempel er
finansavtaleloven § 45 som sier at lånefordringer kan overdras til
finansinstitusjoner og lignende institusjoner, og at fordringen
også kan overdras til andre dersom låntakeren samtykker i dette.
Dette skaper et marked for kjøp og salg av forbruksgjeld, hvor hensynet
til utlånerens profitt går foran hensynet til forbrukeren. Det bør derfor
utredes en mulighet for å begrense salg av fordringer for usikret
forbruksgjeld, der låntaker er forbruker.
I dag benyttes rabatter for å lokke folk til å ta opp kreditt.
Det er mange selskaper som tilbyr rabatt på varer og tjenester om
det for eksempel betales med et spesifikt kredittkort. Det er ønskelig
å fjerne insentivet til å bruke lånte penger ved innkjøp. Dette
kan gjøres ved å forby koblingen mellom rabatt på kjøp av varer
og tjenester og bruk av kreditt. Et slikt forbud bør derfor utredes.
Selv om skadevirkningen av utstrakt bruk av usikrede lån er kjent,
er det likevel et massivt press på forbrukeren for å ta opp slike
lån. Det reklameres for forbrukslån og kreditt i alle medier. Vilkårene
for lånene står i liten skrift, og gjemmes bak glansede bilder av
det lånene kan brukes på. I januar 2016 kritiserte kunnskapsminister
Thorbjørn Røe Isaksen reklame for kredittkort til studenter, og
uttalte:
«Bankene bør gå i seg selv og se på hvordan de markedsfører
kredittkort».
Forbrukerombudet har sendt brev til Barne- og likestillingsministeren
om muligheten for å stramme inn på reklamemulighetene, for eksempel
for å få kredittkort raskt. Det bør utredes en mulighet for å forby
slik reklame, eventuelt at det strammes inn i tråd med Forbrukerombudets
forslag.
I dag kan svært mange ulike finansinstitusjoner tilby usikret
kreditt til forbrukere, og flere har spesialisert seg på denne typen
tjenester. Selv om de er underlagt finanstilsynet, bør det utredes
om det bør stilles strengere krav til de institusjonene som kun
tilbyr usikret kreditt til forbrukere. Et eksempel kan være at de
som gir tilbud om lån også må kunne tilby normale banktjenester.
Selv om det er viktig å begrense bruken av usikret gjeld i den
store befolkningen, er det også viktig å sørge for at alle innbyggerne
har tilgang på finansielle tjenester. Ifølge en rapport fra Verdensbanken
er det beregnet at 84 pst. av Norges voksne befolkning har tilgang
til finansielle tjenester. Dette kan føre til mer bruk av lån i
det som kalles «gråmarkedet», og at enkelte ikke vil ha tilgang
på de samme tjenestene som øvrig befolkning, slik som betalingstjenester som
for eksempel bankkort, tilgang på kreditt, forsikring og mulighet
til å ta opp lovlige lån.
Fanger i norske fengsler har som regel ikke tilgang til nettbank
og bank-ID, og er derfor avskåret fra bruk av finansielle tjenester.
Statsløse, eller andre papirløse, som ikke får opphold i Norge,
men som ikke kan returneres, har ikke formell tilgang i det hele tatt.
Det vil også i stor grad gjelde de som har for lav inntekt til å
kunne ta opp lån, eller de som har betalingsanmerkninger og for
eksempel får tilgang til forsikring. Dette må ses i sammenheng med
de nødvendige tiltakene for å begrense gjeldsfeller.