Samferdsel

Veitrafikken stod for utslipp på 9,9 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2016. Framskrivingene tyder på at utslippene vil være på 9,7 millioner tonn i 2020. Innenriks luftfart, sjøfart og fiske står for 6,5 millioner tonn CO2-ekvivalenter, og utslippene er forventet å være 6,3 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2020.

Transportsektoren er en sektor som i svært stor grad er avhengig av fossil energi, og en av de sektorene i Norge som slipper ut mest klimagasser. For å klare å kutte utslippene nok trengs flere strategier, både reduksjon i transportbehovet og god arealpolitikk, infrastrukturinvesteringer i miljøvennlige transportformer som kollektivtrafikk, virkemidler for overgang fra bil og fly til kollektivtransport, sykkel og gange, samt overføring av gods fra vei til sjø og bane, og dessuten et teknologiskifte som faser ut den fossile energien. På kort sikt vil et teknologiskift bort fra fossil energi kunne gi de raskeste utslippskuttene, men de andre strategiene trengs på lengre sikt, også for å kunne redusere den totale miljøbelastningen til sektoren.

I stortingsperioden 2013–2017 har Stortinget gjort en rekke vedtak for å kutte utslipp i transportsektoren. Dette gjelder for eksempel vedtak 388 (2014–2015), jf. Innst. 147 S (2014–2015), vedtatt 3. februar 2015:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at kollektivtrafikken i 2025 som hovedregel benytter null- eller lavutslippsteknologi eller klimanøytralt drivstoff.»

Regjeringen har så langt ikke gjort noe for å følge opp vedtaket, til tross for at enkelte fylkeskommuner har gått foran og stilt krav. Dette er alvorlig fordi fylkeskommunale anbud på kollektivtrafikk har lang virketid, og det vil inngås avtaler i dag som vil vare forbi 2025. For å oppfylle vedtaket må konkrete retningslinjer for dagens anbud innføres.

Stortinget venter også på at regjeringen skal følge opp vedtak 957 fra behandlingen av Meld. St. 27 (2016–2017) 15. juni 2017, jf. Innst. 453 S (2016–2017):

«Stortinget ber regjeringen utarbeide krav i forskrift til lov om offentlige anskaffelser om at alle nye ferger og rutebåter benytter lav- eller nullutslippsteknologi når situasjonen tilsier at det er mulig.»

Dette vedtaket er viktig fordi det sørger for at klimateknologi blir innarbeidet uavhengig av om det er staten eller fylkeskommunen som utarbeider anbudet.

Det samme gjelder vedtak 80, vedtatt 3. desember 2015 i forbindelse med behandlingen av Prop. 1 S (2015–2016), jf. Innst. 25 (2015–2016):

«Stortinget ber regjeringen utarbeide krav om eller iverksette tiltak som gjør at alle nye offentlige kjøretøy og alle nye drosjer, ferjer, rutebåter og dieseltog benytter lav- eller nullutslippsteknologi når teknologien tilsier dette. Krav og tiltak skal være på plass innen 1. januar 2017. Regjeringen orienterer Stortinget om fremdrift i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 2016. Det lages en egen strategi for Nordlandsbanen.»

Dette gjelder også vedtak 19, vedtatt 18. oktober 2016 i forbindelse med behandlingen av Dokument 8:71 (2015–2016), jf. Innst. 22 S (2016–2017):

«Stortinget ber regjeringen foreslå et omsetningskrav for bruk av bærekraftig biodrivstoff i drivstoffet for skipsfarten.»

Stortinget venter dessuten på regjeringens oppfølging av vedtak 1110 gjort i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 2017 om å etablere et CO2-fond for tungtransport. For å ha mulighet til å nå Stortingets klimamål for 2020 trengs det rask gjennomføring av vedtatte klimatiltak, og at vedtakene må gjennomføres med ambisiøse ambisjoner om utslippskutt.

Stortinget har vedtatt at en viss andel av alt drivstoff som brukes i kjøretøy på norske veier, skal være biodrivstoff. Målet er å øke omsetningspåbudet av biodrivstoff til 20 prosent innen 2020. Som en oppfølging av dette vedtaket har Stortinget gjort flere vedtak for å bedre klimanytten til biodrivstoffet som blandes inn, slik at utslippskuttene ikke bare er positive for det norske utslippsregnskapet, men også globalt. Dette gjelder vedtak 749, vedtatt 2. juni 2017 i forbindelse med behandlingen av Dokument 8:69 S (2016–2017), jf. Innst. 331 S (2016–2017), som venter på oppfølging:

«Stortinget ber regjeringen raskest mulig gjennomføre prosess med ESA for å avklare om det er rom for Norge til å gjøre gjeldende EUs bærekraftskrav for alt biodrivstoff som omsettes i Norge, eventuelt endringer som kan gjøres fra Norges side med sikte på å gjøre EUs bærekraftskrav gjeldende for alt biodrivstoff som omsettes i Norge så raskt som mulig.»

Også vedtak 753, vedtatt 2. juni 2017 i forbindelse med behandlingen av Dokument 8:69 S (2016–2017), jf. Innst. 331 S (2016–2017), venter på oppfølging:

«Stortinget ber regjeringen gjennom forskrift til lov om offentlige anskaffelser stille krav om at det ikke skal benyttes biodrivstoff basert på palmeolje eller biprodukter av palmeolje. Forskriftsendringen skal tre i kraft så snart som mulig.»

Industri

Norsk industri har de siste to tiårene bevist at de kan kutte utslippene betydelig. I 2016 hadde norsk industri utslipp på 11,7 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Utslippene er ventet å stige til 12,2 millioner tonn CO2-ekvivalenter uten nye tiltak. Om lag 4 millioner tonn CO2 av utslippene kommer fra fossil energi til varmeformål. Om lag 1 million tonn CO2 av utslippene i industrien er ikke-kvotepliktige utslipp som man ikke har sterke virkemidler for å kutte i.

I et land med fantastiske fornybare ressurser som Norge er det ingen grunn til at industriens energibruk skal være fossil. For et høykompetent land som Norge, må satsing på nullutslippsløsninger være norsk industris konkurransefortrinn i en verden som skal løse klimaproblemet.

I stortingsperioden 2013–2017 har Stortinget gjort en rekke vedtak for å kutte utslipp i industrisektoren. Dette gjelder for eksempel vedtak 882, vedtatt 13. juni 2016 i forbindelse med behandlingen av regjeringens energimelding, jf. Innst. 401 S (2015–2016) og Meld. St. 25 (2015–2016):

«Stortinget ber regjeringen igangsette en utredning av verdikjeden og en finansieringsmodell for fangst og lagring av CO2.»

Det gjelder også vedtak 686 og vedtak 687, vedtatt 23. mai 2016 i forbindelse med behandlingen av Dokument 8:50 (2015–2016), jf. Innst. 275 S (2015–2016):

«Stortinget ber regjeringen stimulere til økt bruk av trekull i ferrolegeringsindustrien gjennom risikoavlastning og støtte til industriskala demonstrasjonsanlegg og fullskala pilotprosjekt for norsk produksjon av trekull.»

og

«Stortinget ber regjeringen stimulere til økt bruk av hydrogen som reduksjonsmiddel gjennom risikoavlastning og støtte til industriskala demonstrasjonsanlegg og fullskala pilotprosjekt.»

Disse vedtakene unnlater regjeringen å følge opp ut over en generell henvisning til Enova, noe kontroll- og konstitusjonskomiteen har kritisert regjeringen for.

Fossil varme i industrien

Det er bred enighet på Stortinget om at fossil varme i bygg skal fases ut innen 2020, og det er nå på tide å utvide utfasingen av fossil energi også til varmeformål i industrien. I løpet av inneværende stortingsperiode bør det derfor legges fram en forskrift som forbyr fossil oppvarming i industrien med en tidsfrist for gjennomføring, på samme måte som man har gjort i bygg.

CO2-fangst og -lagring

Verden er avhengig av å lykkes med CO2-fangst og - lagring for å få kuttet utslippene raskt nok. Norge har store muligheter her, og det er store punktutslipp som bør fjernes.

I begynnelsen av inneværende stortingsperiode må staten ta en investeringsbeslutning om en lagringsløsning for CO2 og lyse ut en konkurranse om fangst av CO2 slik at det tas investeringsbeslutning for CO2-fangst fra aktuelle punktutslipp i løpet av stortingsperioden.

Norcem Breivik er Norges største sementprodusent med utslipp på over 700 000 tonn. Karbonfangst og -lagring er eneste teknologi for store kutt i prosessutslippene fra sementproduksjon, og sement er en stor kilde til klimagasser i hele verden. Yaras ammoniakkfabrikk i Porsgrunn er allerede grunnlag for studier på CO2-fangst og en av kandidatene til CO2-fangst, og ved å gjennomføre prosjektet kan man kutte utslippene betydelig. Avfallsforbrenningsanlegget på Klemetsrud er med i studien på CO2-fangst i Norge. Byrådet i Oslo har anslått et mulig utslippskutt her på 165 000 tonn bare fra fossilt brennstoff. I tillegg er det mulig å fange CO2 fra biomasse som blir brent.

Etter regjeringens plan skal det gjennomføres en konkurranse på fangst og en investeringsbeslutning på lagring i 2019. Før investeringsbeslutning for fangst og lagring kan vurderes og gjennomføres, trengs det en avklaring av finansieringsmodell for både fangst og lagring. For å holde på Norges ambisjoner om å styre mot lavutslippssamfunnet bør finansieringsmodellen ha som utgangspunkt at alle de tre CO2-fangstprosjektene i regjeringens studie kan inkluderes. Dersom alle de tre prosjektene inkluderes, økes læringen, og de kan til sammen stå som forbilder for viktige industribransjer i Europa og resten av verden. Parallelt med at finansieringsmodellen blir avklart og offentliggjort, har staten ansvar for å holde framdrift i arbeidet med å klargjøre lagringsløsning for CO2.

Prosessutslipp

Størstedelen av utslippene i fastlandsindustrien kommer fra industriprosessene, ikke fossil energibruk. Prosessutslippene er teknologisk sett mer krevende å fjerne, og nullutslipp i industrien er derfor et langsiktig prosjekt som det haster å starte med.

Produksjon av ferrosilisium og/eller silisium gir i dag utslipp på om lag 1,8 millioner tonn CO2-ekvivalenter, i hovedsak utslipp fra kull og koks som reduksjonsmiddel. Staten må bidra med risikoavlastning og støtte til industriskala pilot- og fullskala demoanlegg til å utvikle et teknologiløp for norskprodusert trekull. For å oppnå rask klimaeffekt kreves forserte teknologiløp. Det er også viktig at det stimuleres til markeder for biprodukter fra trekullproduksjon – for eksempel omsetningspåbud av bærekraftig biodrivstoff, ordninger som etterspør fornybar plast og utvikling av infrastruktur til fjernvarme. Norge kan også vise at det går an å erstatte kull med hydrogen i produksjonsprosessen av titandioksid. Dette må gjøres gjennom å følge opp Stortingets vedtak om å støtte en slik omstilling i industrien. Satsingen på hydrogen og trekull som reduksjonsmiddel kan også være en del av en CO2-reduksjonsavtale mellom Norsk Industri og staten.

Bygg og anlegg

Utslippene fra byggsektoren var på om lag 1,2 millioner tonn CO2 i 2016 og er i sist utarbeidede framskriving forventet å synke til 0,6 millioner tonn i 2020. Bygg og anlegg trenger å fase ut all fossil olje og gass, men også å bli mer energieffektiv. Som oppfølging av klimaforliket, samt flere stortingsvedtak i perioden 2013–2017, er det besluttet et forbud mot fossil fyringsolje og parafin til oppvarming av bygninger fra 2020. Forbudet gjelder boliger, offentlige bygg og næringsbygg. Regjeringen har anslått at utslippene fra fyring med fossil olje og parafin i 2015 var 739 000 tonn CO2, og at forbudet regjeringen har utarbeidet i forskrift, er beregnet å redusere utslippene med 340 000 tonn CO2 i året. Det er fortsatt gjenstående utslipp fra fossil oppvarming som ikke er omfattet av forbudet. Et forslag om å forby bruk av fossil mineralolje til oppvarming av driftsbygninger i landbruket og midlertidige bygninger er på høring. Når det gjelder å fjerne fossil gass til oppvarming av bygninger og å fjerne bruken av fossil energi til bruk i fjernvarme, har regjeringen valgt å varsle videre utredninger (ifølge pressemelding fra Klima- og miljødepartementet 15. juni 2017). På samme tid varslet regjeringen at de i 2017 ville utrede muligheten for å redusere eller fase ut bruk av mineralolje til oppvarming og bygningstørking ved bygge- og anleggsplasser.

Olje og gassindustrien

Utslippene fra olje- og gassektoren var på 14,9 millioner tonn i 2016 og er ventet å stige til 15,1 millioner tonn CO2-ekvivalenter innen 2020. Olje- og gassvirksomheten er hovedårsaken til økningen i innlands klimagassutslipp siden 1990 med en utslippsvekst på over 80 prosent. Årsaken er i hovedsak at energiforsyningen på oljeplattformene drives med fossil gass. I tillegg forårsaker norsk olje og gass store klimagassutslipp i landene den eksporteres til.

For å bekjempe klimaendringene må store deler av verdens fossile ressurser forbli ubrukt. Verden har allerede funnet mer fossil energi enn klimaet tåler at man henter ut. Ved at Norge lar være å lete etter mer olje og gass, unngås nye utslipp. Det må derfor ikke gjennomføres tildeling av nye utvinningstillatelser i neste stortingsperiode (24. konsesjonsrunde) eller gjennom tildeling i forhåndsdefinerte områder (TFO).

Alle utbygginger på norsk sokkel som det er flertall for, skal ha som krav at man bygger ut med utslippsfri energiforsyning, som for eksempel kraft fra land eller havvind. Dette betyr for eksempel at Johan Castberg i Barentshavet ikke kan bygges med fossil energiforsyning. Siden det er Miljødirektoratet som gir utslippstillatelser til oljeselskapene, må det i tildelingsbrevet fra Klima- og miljødepartementet til Miljødirektoratet stå at best tilgjengelige teknikker (BAT) kreves av petroleumsindustrien. Det er ikke lagt inn tall for utslippskutt fra dette i kommende fireårsperiode, men vedtak som gjøres før 2021, har store konsekvenser for framtidige utslippskutt. Tiltak som kan bidra til betydelige utslippskutt på kort sikt, er å elektrifisere Hammerfest LNG med kraft fra nettet og slik redusere utslippene med over 600 000 tonn i året, samt å elektrifisere Kårstø-terminalen.

Landbruk

Utslippene fra jordbruket var på 4,6 millioner tonn CO2-ekvivialenter i 2016. Uten nye tiltak er utslippene forventet å være på 4,3 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2020. Utslippene kommer i hovedsak i form av prosessutslipp av metan fra husdyr og husdyrgjødsel, lystgass fra gjødsel og jord og CO2 fra dyrking av myr. Om lag 90 prosent av utslippene av klimagasser fra jordbruket er knyttet til fôr- og husdyrproduksjon.

Plast

Fossil plast står globalt for omtrent like store klimagassutslipp som all flytrafikk. Det finnes ingen eksakte tall på bruken av plast eller utslipp fra den i Norge. Anslagsvis brukes det nærmere 500 millioner kg plast årlig – tilsvarende ca. 100 kg pr. innbygger. Det gir et utslipp av klimagasser i hele verdikjeden på ca. 2,5 millioner tonn CO2-ekvivalenter.

Det finnes fullgode alternativer til plast laget av fossil olje med både resirkulert og fornybart råstoff, som har eksakt samme egenskaper som den fossile plasten. Dette er plast som kan inngå i innsamlingssystemene for plast.

Det er i dag ingen avgifter på fossil bruk til plast eller andre virkemidler for å få til en overgang til mer miljøvennlige plast. Stortinget har gjort flere vedtak siste stortingsperiode om utredninger av innføring av en avgift på fossil plast, men med manglende oppfølging fra regjeringen.

For gjennomføring av et EU-direktiv ble det fremmet forslag fra Miljødirektoratet om å innføre en avgift på plastposer på 2 kroner. Som alternativ foreslo bransjen i mars 2017 å opprette et avgiftsfinansiert miljøfond for å bidra til å løse miljøutfordringene med plastposer.

Dette blir nå gjennomført i overenstemmelse med regjeringen med opprettelse av Handelens miljøfond. Dette er et godt nytt initiativ som bør utvides til all plastbruk.