Om behovet for studentombud

Universitetet i Oslo var først ute med å opprette ombudsstillingen, og etter etableringen har det vært en stabil økning i henvendelser: Fra oppstarten i 2013 frem til første halvår i 2016 har Studentombudet opplevd en prosentvis økning på 150 pst., fra rundt 40 henvendelser i 2013, til rundt 100 henvendelser i første halvår i 2016 (Studentombudet.no, 2016). Dette viser etter forslagsstillernes syn behovet for et slikt uavhengig ombud blant studentene.

Studentombudene opererer i dag som et lavterskeltilbud for studentene innenfor en rekke saker. Dette innebærer alt fra alvorlige saker som trakassering, til mer ordinære saker hvor studenter mener seg urettferdig behandlet, for eksempel tilknyttet sensur av eksamen eller manglende svar eller begrunnelse på sensurering. Studentombudene fungerer i dag også for å veilede studenter til rette instans i en ofte uoversiktlig organisasjon. Studentombudene opererer også med mange kontaktflater som gjør det enklere for studenter å ta kontakt.

Studentene har gjennom universitets- og høyskoleloven rett til å organisere seg gjennom et studentdemokrati, og utdanningsinstitusjonene har veiledningstjenester for studentenes faglige utvikling. Studentdemokratiene har en pådriverrolle for å utvikle studentenes rettigheter, men de har begrenset juridisk kompetanse for å ivareta rettighetene som eksisterer. Studentombudet kan også bistå studentene innenfor de eksisterende instansene i forskjellige saker og tilby en uhildet saksbehandling av henvendelser og spørsmål som ombudet får.

Ombudet oppfyller slik en viktig funksjon hos utdanningsinstitusjonene og vil kunne gi viktig bistand til studentene gjennom å ha kompetanse på de rettighetene og systemene som preger studiehverdagen. Det er her særlig verdt å trekke frem studentombudenes uavhengighet, samt at det er viktig at ombudene har den kompetansen som det er behov for.

Må kunne tilpasses lokale forhold

På høring i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen 15. mars 2017 sa daværende leder i Universitets- og høgskolerådet, Vidar Haanes, at også universitetene og høyskolene er positive, men at institusjonene må kunne avgjøre organiseringen av studentombudene selv:

«Vi deler tanken om et studentombud, men formuleringen i en eventuell lovtekst må være sånn at den også åpner opp for at mindre institusjoner kan gjøre dette i samarbeid, eller kanskje aller helst at det skal sikres at studenter ved alle institusjoner kan få en uavhengig behandling av sin sak ved institusjonen.»

Forslagsstillerne deler holdningen om at institusjonene må avgjøre organiseringen av studentombudene selv, og vil understreke at studentombudene også i dag organiserer seg ulikt, selv om mandatet for de ulike studentombudene i hovedsak er likt. Det varierte institusjonslandskapet gjør at også ombudspersonene må kunne ha noe ulik organisering, og for eksempel dekke flere campuser med større geografisk spredning. Dette organiserer utdanningsinstitusjonene selv, i flere tilfeller i samarbeid med andre institusjoner.

Forslagsstillerne mener på denne bakgrunn at alle høyere utdanningsinstitusjoner bør pålegges å tilby studentombud, enten på egen hånd eller i samarbeid med andre.