Bakgrunn
Det er skattepenger
som finansierer offentlig velferd, enten tjenesten utføres av det
offentlige selv eller av private aktører. Når det offentlige betaler
private aktører for å levere en tjeneste, må det offentlige stå
fritt til å bestemme hvordan disse pengene brukes.
Å måle kvalitet for
velferdstjenester kan by på utfordringer, men kvalitetssikringen
er viktig. Når tjenesten ytes av kommersielle aktører, kan det være
særlig behov for virkemidler som bidrar til kvalitetssikringen.
Lønnsdannelsen i
Norge baseres på frontfagsmodellen, som i sterk grad bidrar til
å sikre en lønnsvekst som reflekterer lønnsevnen i konkurranseutsatte
næringer. Det er nødvendig å sikre at private virksomheter som utfører
offentlig finansiert velferd, har lønnsvekst som samfunnet for øvrig.
I driftsavtalene
med kommersielle aktører innarbeides ofte en indeksregulering som
tar høyde for å kompensere generell lønns- og prisvekst, slik at
nivå og omfang for tjenesten videreføres selv om kostnader ved driften
stiger.
Tjenestene er arbeidsintensive,
og kvaliteten er avhengig av dyktige ansatte. For å sikre at kompensasjon for
generell lønnsvekst i sin helhet blir brukt til å gi lønnsvekst
for virksomhetens ansatte, må krav om dette innarbeides i driftsavtalene.
Dette bidrar til stabile og trygge arbeidsforhold, der ansatte kan
være over tid, utvikle kompetanse og yte gode tjenester for brukerne.
Virksomhetene må
kunne dokumentere at midler som gis som kompensasjon for lønnsøkning,
brukes til lønnsøkning for de ansatte.
Driftsavtaler uten
kompensasjon av lønnsvekst må få dette innarbeidet og følge samme
krav om disponering av midlene.
Krav om at midler
til lønnsvekst blir brukt til lønnsvekst, vil ikke gi urimelig begrensing
for partene i arbeidslivet. Partene står fritt til å forhandle om
fordeling av tildelte lønnsmidler og eventuelt også om ytterligere
midler ut over det som kompenseres gjennom driftsavtalen.