Begrunnelse
for forslaget
Forslaget til lovendring
innebærer at man tar inn Reindriftslovutvalgets forslag om et «bunnfradrag»
på 200 rein ved reduksjon av reintall i en siida.
Reindriftslovutvalget
ønsket å skjerme de minste enhetene, et hensyn som kommer til uttrykk
i lovutvalgets merknader til det som i dag er § 60 fjerde ledd:
«Bakgrunnen for regelen
er å hindre at distriktets reindrift alene utøves av noen få siidaandeler
med mange rein, og hvor de som arbeider i reindriften først og fremst
blir innleid arbeidskraft. En fastsettelse av et øvre reintall pr.
siidaandel kan åpne for etablering av flere siidaandeler, og dermed
gi de unge mulighet til å få ansvar for egen siidaandel. Dette vil
igjen sikre rekrutteringen til reindriften. Skal reindriften bestå
som næringsvei med alt den innebærer av kultur og samiske tradisjoner,
er det nødvendig at det er mange mennesker som har en tilknytning
til reindriften. En reindrift som kun utøves av noen få, vil ha
vanskelig for å hevde sine interesser i konkurranse med andre brukerinteresser,
og vil i seg selv svekke grunnlaget for en livskraftig samisk kultur.»
(NOU 2001: 35 s. 110)
Under konsultasjonene
med Sametinget om lovforslaget var Sametinget enig i nødvendigheten
av et bunnfradrag, men ønsket et mer differensiert bunnfradrag enn
200. Sametinget mente at dette bunnfradraget i visse tilfeller kunne
være for lavt. Etter at konsultasjonene var avsluttet, utarbeidet
departementet et nytt utkast til regel om reduksjon av reintallet,
og her var bunnfradrag utelatt, og det var ikke tatt med en skjerming
av de minste enhetene. Men departementet hadde tatt inn en bestemmelse
om at siidaen skulle utarbeide en reduksjonsplan, og dermed mente
man at prinsippet om internt selvstyre var ivaretatt. Sametinget
uttalte da at hvis det ikke var enighet om en reintallsreduksjon
innad i siidaen, skulle lovutvalgets forslag om skjerming av 200 rein
gjelde. Dette ville ifølge Sametinget bidra til å sikre unge reindriftsutøvere
i etableringsfasen samt sikre økonomisk bærekraftig reindrift for
alle reindriftsutøvere.
Også Norske Reindriftsamers
Landsforbund (NRL) gikk inn for lovutvalgets forslag om å skjerme
siidaandelene med laveste reintall ved reduksjon.
Tross ønskene fra
NRL og Sametinget opprettholdt departementet sitt lovforslag, fordi
man mente at en skjerming av de minste siidaandelene på sikt kunne
føre til en uheldig næringsstruktur og true mulighetene til å drive
en økonomisk forsvarlig reindrift.
Det er vanskelig
å se at en skjerming av de minste enhetene vil bidra til en uheldig
næringsstruktur. Siidaandeler på under 200 dyr utgjør en svært liten
andel av det totale reintallet. En konsentrasjon om færre utøvere kan
tvert om få konsekvenser som gjør reindriften mer sårbar fordi det
blir færre som har sitt liv og virke innen reindriften, se sitatet
ovenfor fra NOU 2001:35.
Da reindriftsloven
av 2007 ble vedtatt, var det ikke vanskelig for en reineier å se
hva man kunne risikere hvis en reintallsreduksjon ble satt inn.
Mange ble fristet til å posisjonere seg ved å øke flokken før reduksjonen ble
satt inn. Der de store økte flokkene, ble det de små som måtte betale.
Dette gjaldt ikke bare dem med reintall på 200 eller mindre, men
også dem med en flokk på 400–500 dyr. Uten et bunnfradrag risikerte
også de å komme ned på et tall som ikke gir livsgrunnlag. Dette oppfordret
på ingen måte til å holde seg innenfor et lavt reintall. Da kunne
du risikere å miste det lille du har.
Etter § 60 tredje
ledd er lovens primære løsning at det skal utarbeides en reduksjonsplan.
Det hevdes at samene på denne måten har fått gjennomslag for ønsket om
selvstyre, og at de gjennom en slik plan kan skjerme de minste siidaandelene.
Dette «selvstyret» ivaretar på ingen måte de minste enhetene. En
sommersiida som reintallsreduksjonen retter seg mot, er sammensatt
av flere grupper reineiere som kan ha konkurrerende interesser.
En reduksjonsplan krever enighet. I Sara-saken, som ble avgjort
av Høyesterett før jul 2017, hadde man i to omganger forsøkt å utarbeide
en reduksjonsplan for å skjerme de minste enhetene, men to siidaandeler
motsatte seg planen.
Heller ikke bestemmelsen
i § 60 fjerde ledd om at distriktsstyret kan fastsette et øvre reintall
pr. siidaandel, vil være anvendelig der distrikt sammenfaller med siida,
som tilfellet var i Sara-saken. Også i det tilfellet vil den interne
konkurransen slå inn. Bestemmelsen i § 60 fjerde ledd er først og
fremst tenkt for de tilfeller der et distrikt består av flere siidaer
og det er behov for å få opp rekrutteringen i en siida, se nærmere
om regelens begrunnelse i NOU 2001: 35 s. 110 og s. 179.
Selv om indre selvstyre
er et viktig prinsipp, er det i reindriften som i andre næringer
behov for regler om minoritetsvern. Et prinsipp om internt selvstyre
skal ikke bare beskytte «de store». Dette er jo også begrunnelsen
for at Sametinget så vel som NRL ønsket at loven skulle ha et vern
for de minste enhetene.