Bakgrunn
Norge og verden opplever
nå en klimakrise hvor store områder etter hvert kan bli helt ubeboelige,
og med en enorm utryddelse av planter og dyr som følger av den.
Det skjer rett foran alles øyne og er faglig dokumentert gjennom
blant annet FNs klimapanel og FNs naturpanel, som la frem sin rapport
om natur- og artsmangfoldet den 6. mai 2019.
Den 1. mai 2019 erklærte
parlamentet i Storbritannia at det er en «climate emergency». Dette
skjedde etter at myndighetene i Wales og Skottland tidligere hadde erklært
det samme. Storbritannia har forsterket klimamålene til at man skal
være karbonnøytrale i løpet av 2050, og at myndighetene må sette
ambisiøse og kortsiktige mål for å nå dette gjennom grønne jobber,
fornybar energi osv. Den britiske regjeringen skal også innen 6
måneder fremme hasteforslag om å bevare naturen i landet og opprette
en avfallsfri sirkulær økonomi.
Forslagsstillerne
mener at Norge må gjøre som Storbritannia og erklære at klimakrisen
er en nasjonal nødssituasjon som krever en ekstraordinær og felles
innsats. Norge kan ikke bare anerkjenne at situasjonen er alvorlig,
men må slå fast at landet er i en faktisk nødssituasjon. Klimakrisen
er ikke én stor hendelse som endrer alt på en dag, i stedet er det
en endring som har skjedd over tid. Nå har man kommet til en situasjon
hvor de menneskeskapte klimagassutslippene må ta slutt om man skal
unngå katastrofale følger. Det er derfor behov for en helt ekstraordinær
innsats over de neste årene for å komme ut av den nødssituasjonen
man er i nå.
I Norge er det ingen
konkret plan for hvordan landet skal kutte de nødvendige klimagassutslippene
for å nå målene som er satt, verken innen 2030 eller 2050. Regjeringen
har heller ikke villet være med på et nasjonalt klimaforlik for
å bli enige om en slik plan. I forslag til statsbudsjett for 2019
opplyste regjeringen at med den farten man har nå i å fjerne klimagassutslipp,
vil Norge bryte klimamålene for 2020, 2030 og 2050. I nasjonalbudsjettet
er det anslått at norske utslipp i 2030 vil ligge 13,5 prosent under
2017-nivået, men målet i dag er 40 prosent. Fremskrivningene for
2050 er at utslippene da vil være kuttet med 40 prosent, men da
er målet 80–90 prosent. Regjeringen gjør altså i dag ikke nok for
å nå disse målene.
De neste årene må
derfor innebære at klimaendringene og tapet av natur behandles som
det det er: En nødssituasjon som krever særlig innsats i hele samfunnet.
Det er et historisk ansvar å stanse klimaendringene, og et politisk
ansvar å erkjenne hvor alvorlig situasjonen er.