Opprinnelsesgarantier
Opprinnelsesgarantier
er en frivillig ordning der europeiske strømkunder kan kjøpe et
bevis på at det et sted i Europa produseres like mye fornybar strøm
som det de kjøper: En garanti om at én MWh produsert strøm kommer
fra en spesifisert energikilde. Strøm kan ikke fysisk spores i nettet,
så en opprinnelsesgaranti er kun et finansielt papir og påvirker
ikke energikildene til den fysiske kraftleveransen. Opprinnelsesgarantier
er ment å gi europeiske forbrukere et valg mellom fornybar og fossil
kraft, for å gi insentiver til å bygge mer fornybar produksjon.
Ifølge EUs fornybardirektiv
har opprinnelsesgarantier bare én funksjon: å dokumentere at fornybar
kraft er blitt produsert. Hensikten er ikke å dokumentere bruk av
fornybar kraft.
Kraftprodusenter
selger opprinnelsesgarantier til strømselskapene/kraftleverandørene.
Gjennom opprinnelsesgarantiene tilbyr strømselskapene sine kunder en
«grønn» garanti. De som kjøper strøm, må også betale for en opprinnelsesgaranti,
altså betale ekstra hvis de vil si at de bruker fossilfri strøm.
Siden de fleste i
Norge opplever norsk strøm som ren, selges det ikke mange opprinnelsesgarantier
fra norske kraftverk i Norge, og kraftselskapene eksporterer 80
til 90 pst. av garantiene til utenlandske kunder. Ifølge Norges
vassdrags- og energidirektorat (NVE) er Norge den største eksportøren
av garantier innenfor ordningen. Dette gir ekstra inntekter til
kraftselskapene på mellom 0,5 og 2 mrd. kroner årlig (OsloEconomics: Utredning
om opprinnelsesgarantier og varedeklarasjoner for strøm. Analyse
av hvordan ordningene fungerer, virkninger for norske aktører og
tenkelige endringer i ordningene OE-rapport 2018-30, utarbeidet
for Olje- og energidepartementet)
EU krever at kraftleverandøren
skal opplyse kunden om opprinnelsen til leveranser av elektrisk
energi på en sammenlignbar måte. Det er utviklet en felles standard for
opprinnelsesgarantier, for omsetningen og en «hub» for salg og sletting
på tvers av EU/EØS. Dette drives av AIB, Association of Issuing
Bodies, der Statnett er medlem.
Norge har vært en
del av ordningen med opprinnelsesgarantier siden innlemmelsen av
EUs første fornybardirektiv i EØS-avtalen i 2006. I EUs nye fornybardirektiv,
som skal gjelde for perioden 2021–2030, har EU vedtatt at ordningen
med opprinnelsesgarantier skal opprettholdes og formaliseres. Norge
følger retningslinjene for opprinnelsesgarantihandel fra AIB. AIB
er ikke en nøytral aktør, men har interesse av å øke salget av opprinnelsesgarantier.
EU-medlemmene Tsjekkia, Portugal og Storbritannia er ikke medlemmer
av AIB.
For norsk industri
og andre norske strømkunder betyr den norske tilpasningen til opprinnelsesgarantihandelen
en ekstraregning for å kunne dokumentere noe som er opplagt: Elektrisk
kraft som brukes i Norge, er fornybar.
Eksempelvis ville
Alcoa Norway, som bruker 4,8 terawattimer strøm årlig på sine verk
på Lista og i Mosjøen, fått en regning på 77 mill. kroner hvis de
skulle kjøpt opprinnelsesgarantier for å dekke sitt forbruk for
ett år. Hvis prisen på opprinnelsesgarantier øker fra 1,65 til 5 euro
per megawattime, ville kostnaden ha blitt på 230 mill. kroner årlig,
eller 6–10 pst. økte energikostnader for Alcoa. OsloEconomics skriver:
«Dersom den fremtidige
utviklingen til slutt fører til at energikostnadene til industrivirksomhet
i Norge øker, vil det gjøre det relativt mindre attraktivt å etablere
og vedlikeholde industrivirksomheter i Norge, sammenlignet med dagens
situasjon.»
Hvis norsk industri
og andre norske kunder ikke kjøper garantiene, blir de solgt til
industri og forbrukere i utlandet som bruker fossil kraft, men som
kjøper opprinnelsesgarantier for å kunne vise til at de bruker fornybar
kraft og dermed fremstår som «rene». At de rent faktisk og fysisk
benytter fossil kraft, blir underkommunisert.
Hvis norsk industri
ikke kjøper opprinnelsesgarantier og vil dokumentere opprinnelsen
til sine kraftkjøp, blir de henvist til NVEs «nasjonale varedeklarasjon». Denne
ser annerledes ut enn den faktiske norske kraftproduksjonen fordi
man på papiret har solgt mye av kraften med opprinnelse i fornybart.
Det kan dermed fremstå som at energien man kjøper, består av 57
pst. fossil varmekraft, 27 pst. kjernekraft og 16 pst. fornybar. Dermed
fremstår industriproduksjonen som skjer i Norge på ren norsk vannkraft,
som forurenset. Dette undergraver også tilliten til klimapolitikken.
Selv om ordningen
med opprinnelsesgarantier er frivillig, skriver OsloEconomics at:
«Det er imidlertid
en risiko for at flere kunder av norsk industri i fremtiden vil
kreve at deres energikilder dokumenteres ved hjelp av opprinnelsesgarantier. Dette
kan i så fall svekke industriens konkurransedyktighet sammenlignet
med dagens situasjon».
Dagens norske praktisering
av opprinnelsesgarantiordningen gjør at Norge risikerer å miste
den rene norske kraften som et fortrinn i konkurranse med utenlandsk
industri. Utviklingen der selskaper opplever et press fra eiere
og innkjøpere om å kjøpe opprinnelsesgarantier, er bekymringsfull
fordi det gir ekstra kostnader for særlig kraftforedlende industri,
en bransje med stramme marginer og sterk internasjonal konkurranse. Muligheten
til å «kjøpe seg fri» svekker industribedriftenes insentiver til
å etablere seg i Norge, produsere på fornybar kraft og dermed få
en mer klimavennlig produksjon. Bedriften kan heller kjøpe norske
opprinnelsesgarantier og etablere seg i land som i hovedsak har fossil
kraft, og dermed øke produksjonen ved fossile kraftverk.
Det fornybare norske
kraftsystemet er et konkurransefortrinn og en viktig forutsetning
for å beholde og videreutvikle klimavennlig industri i Norge. Flere
aktører er bekymret for de konsekvensene opprinnelsesgarantier er
i ferd med å få for norsk industri. Norge må bruke handlingsrommet
som finnes innenfor regelverket. Det eneste reelle tidspunktet kraftforbrukere
kan påvirke hvilken kraft som kommer inn i produksjonshallen, er
når de velger hvor de skal legge produksjonshallen.