Bakgrunn
Den 12. november
2019 slo EU-domstolen fast at matvarer som er produsert i israelske
bosettinger i okkuperte områder på Vestbredden, inkludert Øst-Jerusalem
og Golanhøydene, tydelig må merkes. Det vil si at den generelle
betegnelsen «Product of Israel» ikke lenger er akseptabel, og at
merkingen nå må utvides til for eksempel «Product originating in
the Golan Heights (Israeli settlement)» eller «Product originating
in the West Bank (Israeli settlement)».
Merkingen er ment
å skille mellom varer som er produsert på israelsk område, og varer
som er produsert av israelske produsenter på ulovlig okkupert palestinsk område.
Dette vil gjøre at forbrukere kan ta et informert valg om varen
de vurderer å kjøpe.
Ansvaret for merkingen
vil tilfalle importør, eller distributør av varene overfor markedet.
EU-domstolen slår fast i sitt vedtak at uten en merking av produksjonssted
vil ikke forbrukere ha noen mulighet til å fastslå hvorvidt produkter
har sitt opphav i en folkerettsstridig bosetting.
Norge har ingen tilsvarende
merkeordning som den EU-domstolen har vedtatt. Å innføre en merkeordning
for varer produsert på okkupert område, har vært gjenstand for debatt
i flere år. Forslagsstillerne ser det som svært positivt at EU-domstolen
går foran og markerer at EU vil begrense muligheten til å tjene
økonomisk på okkupasjon. EU-domstolen markerer med dette en forventning
om at Israel må forholde seg til Genève-konvensjonens krav til en
okkupasjonsmakt. EU-domstolen slår fast at bosettinger gir:
«concrete expression
to a policy of population transfer conducted by that state outside
its territory, in violation of the rules of general international
humanitarian law.»
Siden Seksdagerskrigen
i 1967 har Israel okkupert Vestbredden (inkludert Øst-Jerusalem)
og Gazastripen og bygget bosettinger for egne borgere på okkupert
palestinsk område. Bosettingene er folkerettsstridige. Utenriksminister
Ine M. Eriksen Søreide sa i desember 2018 følgende:
«Regjeringen er tydelig
overfor Israel om at de israelske bosettingene på okkupert område
er folkerettsstridige og utgjør et hinder for fred. Dette synet
er forankret i en rekke resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd, deriblant
resolusjon 465 og 471, og vurderinger fra den internasjonale domstolen
i Haag.»
Tidligere utenriksminister
Børge Brende slo fast at relevante avtaler mellom Norge og Israel
kun vil gjelde innenfor det territoriet Israel kontrollerte før
4. juni 1967, og at dette er i tråd med folkeretten slik den kommer
til uttrykk i FNs sikkerhetsrådsresolusjon 242 fra 1967. Det internasjonale
samfunnet anerkjenner ikke Israels suverenitet over de israelske
bosettingene på okkupert område. Anvendelsen av israelsk nasjonal
lovgivning på okkupert område anses derfor som ulovlig.
Den internasjonale
domstolen i Haag, sikkerhetsråds- og generalforsamlingsresolusjoner
i FN og flere FN-organer har gjentatte ganger anvendt bestemmelsene
fra Genèvekonvensjonene (1949) og Haagkonvensjonene (1907) om å
respektere krigens folkerett i de okkuperte palestinske områdene.
Ifølge FNs menneskerettighetsråds
rådgivende komité har lokale myndigheter et ansvar for å oversette nasjonale
menneskerettighetsstrategier og policyer til praktiske anliggender.
FNs retningslinjer for menneskerettigheter og næringsliv slår fast
at stater bør fremme respekt for menneskerettighetene hos selskapene
de gjennomfører forretningstransaksjoner med. Norge var en av de
første statene til å utarbeide en nasjonal handlingsplan for oppfølging
av FNs retningslinjer for menneskerettigheter og næringsliv.
18 EU-medlemsland advarer sitt
næringsliv om de økonomiske, juridiske og omdømmemessige risikoene knyttet
til å inngå forretningsforbindelser som støtter opp om bosettingsvirksomhet
i de okkuperte palestinske områdene.
På denne bakgrunn
vil forslagsstillerne markere at det er uakseptabelt at en okkupasjonsmakt
tjener økonomisk på ulovlig okkupasjon. Samtidig ønsker forslagsstillerne
å gi norske forbrukere de samme valgmuligheter som EU-borgere når
de handler produkter fra regionen.