Bakgrunn

Det er en tett kobling mellom mat og helse. Det norske matmarkedet er også grunnlaget for stor verdiskaping og mange arbeidsplasser i Norge. Utviklingen går i retning av større import og at andre land i ulike handelsavtaler stadig gis kvoter for å eksportere for eksempel kjøtt og meieriprodukter til Norge.

Det norske matmarkedet er styrt av tre store kjeder som deler markedet mellom seg. For å sikre både matprodusentene og forbrukerne i en slik situasjon er god informasjon og merking avgjørende viktig. Skal forbrukerne velge sunne og norske landbruksprodukter, trenger vi gode merkeordninger.

«Nyt Norge» er en anerkjent merkeordning som må styrkes og videreutvikles. Samtidig ser vi eksempler på at for eksempel importert kjøtt og norsk kjøtt selges i samme type emballasje. Det gjør det vanskeligere for forbrukerne å se hva de legger i handlekurven. Særlig ser vi at kjedenes egne merkevarer selges som tilsvarende produkter enten innholdet er importert eller ikke.

Krav om bruk av ulik emballasje for norske varer og importerte varer vil kunne redusere faren for forveksling, men ikke minst bygge opp under de norske produktene. Mange forbrukere er opptatt av å velge norske varer både for å bidra til verdiskaping i Norge og for å få produkter produsert med lite bruk av antibiotika.

Norge er et land som bruker svært lite antibiotika i sin matproduksjon i forhold til land som for eksempel Tyskland, Italia og Spania. Bruk av antibiotika på gårdsbruk er en viktig årsak til antibiotikaresistens. Lavt forbruk av antibiotika er et godt helseargument for norske produkter. Lavt forbruk av antibiotika vil være et konkurransefortrinn for norske landbruksprodukter. Det forutsetter en merkeordning som gjør at forbrukerne faktisk får informasjon om antibiotikaforbruket ved fremstilling av produktene når de er i butikken.

Kravene til opprinnelsesmerking er svake når det gjelder bearbeidede produkter. Det gjør at forbrukere for eksempel ikke får informasjon om hvor kjøttet i en lasagne eller en ferdigpizza kommer fra.

Innenfor restaurantmarkedet er det også behov for å gi forbrukerne informasjon om maten som serveres. Hvordan dette gjennomføres på en mest mulig effektiv måte, må regjeringen utrede i nært samarbeid med bransjen selv.

Næringsmiddelindustrien i Norge sysselsetter tusenvis av mennesker. Dersom flere forbrukere sikres kunnskap til å ta opplyste valg når de velger mat, er det grunnlag for å tro at det vil være en fordel både for folkehelsa og for arbeidsplasser i Norge.