Bakgrunn

Ved behandlingen av Meld. St. 41 (2016–2017) Klimastrategi for 2030 – norsk omstilling i europeisk samarbeid, jf. Innst. 253 S (2017–2018), sier Stortinget i vedtak 672:

«Stortinget ber regjeringen implementere krav og reguleringer til utslipp fra cruiseskip og annen skipstrafikk i turistfjorder samt andre egnede virkemidler for å sørge for innfasing av lav- og nullutslippsløsninger i skipsfarten fram mot 2030, herunder innføre krav om nullutslipp fra turistskip- og ferger i verdensarvfjordene så snart det er teknisk gjennomførbart, og senest innen 2026.»

Klima- og miljødepartementet ba i 2019 Sjøfartsdirektoratet om å vurdere konsekvensene av å stille krav om nullutslipp i verdensarvfjordene fra 2026. Etter en gjennomgang av rapporten «Nullutslipp i 2026 for skip i verdensarvfjordene», som DNV GL har utarbeidet på oppdrag fra Sjøfartsdirektoratet, er direktoratets vurdering at tidsperspektivet bør utvides til 2030. Rapporten viser at det per i dag fins nullutslippsløsninger for mindre fartøy, men at en ikke har praktiske løsninger som vil føre til at de store cruiseskipene får på plass nullutslippsteknologi innen 2026.

Sjøfartsdirektoratet fikk også i oppdrag å vurdere en utvidelse av de eksisterende utslippskravene i verdensarvfjordene til å gjelde andre norske farvann. En utvidelse vil hindre at cruiseskip forflytter seg fra verdensarvfjordene til andre fjorder, slik at det totale miljøutslippet blir uendret. Direktoratet mener derfor det er nødvendig å se alle tiltakene i sammenheng.

Sjøfartsdirektoratet sier blant annet at de er svært opptatt av å gjøre skipstrafikken i de norske fjordene grønn, og at regelverket for verdensarvfjordene allerede er det strengeste som er innført i internasjonal sammenheng. For at nullutslippskravene skal fungere hensiktsmessig, må teknologien vare tilgjengelig og anvendbar. Derfor mener de at tidshorisonten bør utvides til 2030, slik at næringen kan få på plass teknologien som kreves.

Som det fremkommer i rapporten fra Sjøfartsdirektoratet, er det stor risiko for at en ikke oppnår de resultater som var ønsket fra Stortinget, og at det kan få store konsekvenser for cruisetrafikken i verdensarvfjordene. Om denne trafikken bare flyttes til andre fjorder i nærheten, vil en bare utfordre etablert næringsvirksomhet og flytte de samme utslippene til nærliggende fjorder uten noen miljøgevinst.

Det er innført maritime miljøkrav som Tier II fra 2022 og Tier III fra 2025.

Tier II-kravet, som kun er innført i verdensarvområdet, har allerede ført til at cruiseskip flytter seg til havner utenfor verdensarvområdene.

Det er svært få cruiseskip som klarer Tier III-kravene allerede i 2025, men det kommer flere frem mot 2030.

Samtidig er det, ifølge direktoratet, ikke teknologi eller infrastruktur som vil gjøre det mulig med nullutslipp for cruiseskip eller andre store fartøy. Ifølge analyser bestilt fra DNV GL, vil teknologi som fjerner alle utslipp fra slike fartøy, ikke være tilgjengelig innen 2026. Sjøfartsdirektoratet konkluderer med at kravet om nullutslipp først bør gjelde i 2030, og at stortingsvedtaket og Tier III-krav bør ses i sammenheng.

Det kan være viktig å stille krav som initierer en ønsket utvikling, men det kan få store negative konsekvenser om teknologiutviklingen ikke klarer å holde følge med pålagte krav.

I dette tilfellet vil en ramme en fra tidligere svært utsatt cruisenæring, og dette vil få uante konsekvenser for det lokale næringsliv og hele regioner.