Det er en del andre bestemmelser som gjør situasjonen
særlig uholdbar for mennesker tynget av gjeld, som gjennomgås
i det følgende. GOA-Gjeldsoffer-Alliansen har belyst en
del av dem.
Trekk i lønn blir iverksatt når noen ikke betaler det
de skal. Etter dekningsloven § 2-8 skal trekkene prioriteres
slik: Barnebidrag, erstatning for straffbare handlinger, bøter,
skatt, andre krav.
Lønnstrekkene kan imidlertid føre til at skyldneren
sitter igjen med så lite at verdig livsopphold er umulig.
Dette fører ofte til at vedkommende "tvinges" over på svart
arbeid, eller kanskje kriminelle handlinger. Samtidig må satsene
ikke være så høye at de ikke innebærer
en disiplinering, eller slik at vanlige arbeidstakere sitter igjen
med mindre.
Grensen for trekk defineres slik i dekningslovens § 2-7:
"Utlegg kan tas i den utstrekning lønnen overstiger
det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens
husstand."
Problematisk er det imidlertid at "det som med rimelighet trengs"
ikke er godt definert, og det har ført til mange varianter.
Skatteoppkreverne er de verste, som i mange tilfeller bare lar skyldner
beholde et livsopphold lik den respektive kommunes sosialsats. Dette
til tross for at sosialhjelpssatsene er beregnet på kortvarige
perioder. Blant andre GOA - Gjeldsoffer-Alliansen mener satsen for
livsopphold bør være den samme, uansett hvem som
beslutter lønnstrekk, og at denne satsen bør være
den samme som ved gjeldsordninger.
Når man snakker om samme sats, er det viktig å være
bevisst på at bokostnader holdes utenfor. Disse kan selvsagt
variere betydelig innen Norge.
Satser for livsopphold er ifølge Statens institutt for
forbruksforskning (SIFO) 5 750 kroner per måned,
med tillegg for dokumenterte strømutgifter og dokumenterte
reiseutgifter til arbeid. Denne modellen benyttes av Arbeids- og
velferdsetatens innkrevingssentral, som krever inn barnebidrag.
Livsopphold spesifiseres slik:
| kroner |
Mat og drikke | 2 000 |
Klær og sko | 680 |
Helse og hygiene | 540 |
Lek og fritid | 680 |
Andre dagligvarer | 210 |
Husholdningsartikler | 330 |
Møbler | 310 |
Telefon og media | 1 000 |
Sum | 5 750 |
Anslag for strøm og fyring | 880 |
Anslag for reise til/fra
arbeid | 670 |
Sum | 7 300 |
Tabellen viser livsopphold, boutgifter holdes utenfor. Dette
fastsettes lokalt.
Satsene varierer imidlertid. Statens innkrevingssentral opererer
med en sats for enslige på 6 750 kroner, og 11 440
kroner for par, inkludert strøm/fyring og reise
til arbeid, mens skatteoppkreverne har sitt eget skjønn
som livsoppholdet fastsettes etter. Skatteoppkreverne bruker i en
del tilfeller den lokale kommunens sosialsats, og det skal ha forekommet satser
så lave som 3 000 kroner per måned, inkludert strøm/fyring
og reise til arbeid. Kemneren i Oslo har en sats på 5 600
kroner for enslige personer. Når skatteoppkreverne legger
sosialsats til grunn, blir dette urimelig, ettersom sosialstøtten
tar utgangspunkt i en forhåpentligvis forbigående
kortere periode som den vanskeligstilte skal komme ut av. En solid
restskatt kan det derimot ta mange år å nedbetale. Et
slikt eksistensminimum over lengre tid kan knekke skyldner helt.
Ved klage på disse satsene har man sett at rettsapparatet
i mange tilfeller legger til grunn at sosialkontorets normer skal
danne grunnlag for skjønnet.
I Norsk Retstidende 2001, side 854, omtales en klage til Høyesteretts
kjæremålsutvalg på et skjønn som
følger:
"Den forutberegnelighet og likebehandling lagmannsretten tilstreber,
og som er ønskelig, kan også oppnås ved
bruk av de offentlig fastsatte satser for sosialhjelp, som dessuten
relaterer seg til de stedlige leveomkostningene."
Høyesterett ønsker altså likebehandling,
men de burde vite at sosialsatsene varierer formidabelt mellom kommunene.
I tillegg burde Høyesterett være klar over at
sosialsatsene ikke blir fastsatt etter mottakers nødvendige
behov, men som en salderingspost når kommunebudsjettet
skal gjøres opp.
Ifølge SIFO varierer prisene lite over landet, med unntak
av bokostnader og transport, som altså holdes utenfor i
oppsettet foran.
Ved spesielle omstendigheter, som f.eks. at skyldner oppholder
seg i et land med lavere levekostnader, burde imidlertid livsoppholdssatsene
kunne reduseres til et tilsvarende kostnadsnivå i det gjeldende
land. Forslagsstillerne mener det bør fastsettes en veiledende,
ikke for høy og ikke for lav sats, som i større
grad bør følges, slik at ikke store og urimelige variasjoner
oppstår.
I Norge er det fire instanser som kan nedlegge lønnstrekk
i skyldners inntekt: Arbeids- og velferdsetatens innkrevingssentral,
Statens innkrevingssentral, skatteinnkrevere og namsmannen.
Disse instansene har en lovpålagt plikt til å sørge for
at skyldneren beholder et livsopphold som han kan leve av, og de
har en plikt til å samarbeide, slik at skyldneren ikke
blir trukket for mye, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-21
andre ledd. Dette blir ofte neglisjert av offentlige myndigheter,
og GOA-Gjeldsoffer-Alliansen opplyser at de har sett mange lovbrudd
fra trekkinnstansenes side, som har medført at skyldnere
i stedet for lønn mottar en lønnsslipp som står
i minus.
Her kan en løsning være at man i Norge legger
om systemet slik at man kun har én trekkinnstans. I Sverige
er det Kronofogden som alene står for alle trekk i lønn.
Dette gir en bedre oversikt over skyldnerens situasjon.
Det er ikke gebyrene i seg selv som gjør at mennesker
får gjeldsproblemer, men som regel at en person mister
inntektskilden. Høye gebyrer er likevel en ytterligere
tyngende faktor. Gebyrene til det offentlige er ofte det som virkelig
forverrer situasjonen for mennesker med gjeldsproblemer. Og ofte
ender også sosialkontoret med å betale regningene
likevel. I den norske inkassobransjen er inkassosalærene
langt høyere enn i våre naboland. I Sverige er
eksempelvis salæret for henvendelse til skyldner 160 kroner
uansett kravets størrelse. Hvis saken går til
Kronofogden, skal denne ha et gebyr på 315 kroner. For
utleggsforretning er gebyret 1 000 kroner. I Danmark er
salæret 100 kroner for første henvendelse til
skyldner. Det vises for øvrig til SIFO-rapporten "Inkasso
i Norden" som sammenligner inkassosystemene i Sverige, Danmark og
Norge, der Norge fremstår som det landet med klart høyest
gebyrer i en inndrivningsprosess (SIFO, Oppdragsrapport nr. 6 -
2007). Det svenske systemet er det billigste for skyldneren.
Det ville være fornuftig å undersøke
hva som er årsaken til de store forskjellene mellom landene, samt
de samfunnsmessige effektene av gebyrnivåene i de forskjellige
landene.
Gebyrene til inkassoselskaper er også høye,
og det forverrer likeledes situasjonen for mennesker med betalingsproblemer.
Ifølge GOA-Gjeldsoffer-Alliansen fører den særskilt
høye fortjenesten i inkassobransjen til at bransjen kan
trekke til seg useriøse aktører. Unormalt høy
fortjeneste er vanligvis et symptom på at markedet ikke
fungerer tilstrekkelig. Om de høye salærene i
Norge skyldes markedssvikt, bør dette utbedres. Ansvaret
for tilstandene i Norge ligger neppe utelukkende hos grådige
utlånere, inkassobyråer eller et næringsliv
som vil selge og tjene mest mulig, men trolig også på lovverket.
Forslagsstillerne ønsker også å påpeke
at det blir for enkelt å legge skylden på kyniske
inkassoselskaper. Inkasso kan ses på som renhold i økonomien,
og er nødvendig for at transaksjonene skal gå som
planlagt. Snekkeren må ha betalt for jobben han har gjort, ellers
kommer han også i økonomiske problemer. Denne
funksjonen er altså en viktig forutsetning for en velfungerende økonomi,
men oppgaven må utføres med omhu.
Det norske systemet er arbeidskrevende og dyrt. Det belaster
offentlige myndigheter i stor grad, spesielt kanskje lensmannsetaten,
som også har namsmannsrollen, og dessuten må være
kontrollør og innkrever. I tillegg er mange lensmannskontor,
særlig i distriktene, så uregelmessig borte i
slike saker at kompetansen kan bli svært varierende, og
ofte utilstrekkelig. Mye taler derfor for en sentralisering av disse
oppgavene.
I Sverige betaler kreditorene største delen av inkassogebyrene,
slik at ikke høye gebyrer i samme grad bidrar til å tynge
skyldneren unødig. Kreditorene har da også en
egeninteresse i å minimere antall gebyrer. Kreditorenes
andel av gebyrene er også årsaken til de store
forskjellene på Norge og Sverige i tabellen nedenfor.
Tallene er vist uten merverdiavgift, og inkassosatsen vil dermed
ytterligere øke med 25 prosent for skyldner.
Krav t.o.m. kroner | Norge | Danmark | Sverige |
1 000 | | 300 | 160 |
1 250 | 560 | | 160 |
2 500 | 1 120 | 500 | 160 |
5 000 | 1 680 | 700 | 160 |
10 000 | 2 240 | 900 | 160 |
25 000 | 3 360 | 1 200 | 160 |
50 000 | 4 480 | 1 600 | 160 |
100 000 | 5 600 | 2 000 | 160 |
250 000 | 8 400 | 2 700 | 160 |
500 000 | 11 200 | 4 500 | 160 |
over 500 000 | 14 000 | | 160 |
Tabellen foran viser såkalt "tungt salær",
som blir tatt i bruk dersom kravet ikke innfris 14 dager etter første
forsøk. "Lett salær" utgjør halvparten
av tabellen. Dette kan ved første øyekast se besnærende
ut, men praksis har vist at det så godt som i samtlige
tilfeller bare er tungt salær som er i bruk. Årsaken
er at inkassobyråene ofte sender ut kravene så sent
at de kommer frem til skyldneren et par dager før forfall, brevet
er gjerne datostemplet 12 dager før. Konvoluttene er ikke
datostemplet, slik at skyldner ikke kan dokumentere når
brevet er sendt. GOA-Gjeldsoffer-Alliansen har tatt opp dette problemet
i et høringsnotat til endring av inkassoloven, og ønsket
en av disse tabellene fjernet. På dette punktet ble de
ikke hørt, men dette bør nå revurderes.
Verken Danmark eller Sverige har et slik totrinnssystem.
Et annet forhold er den økende størrelsen på inkassogebyrer
med økende gjeldsbeløp, på grunn av en
multiplikator fastsatt i forskrift av 14. juli 1989 nr. 562 (Inkassoforskriften).
Arbeidet med purringen øker neppe med beløpets
størrelse, og beløpet burde snarere vært
konstant.
Norge har i dag de høyeste inkassosalærene
i Norden. Den høyeste satsen et inkassobyrå i
Norge kan kreve er 14 000 kroner + merverdiavgift.
I Sverige kan inkassobyråene kun kreve et salær
på 160 kroner pr. sak, uansett gjeldens størrelse.
Inkassosatsen er 1. januar 2007 på 560 kroner. De norske
satsene slik de er fastsatt i inkassoforskriften § 2-3,
fremkommer etter følgende tabell:
for krav t.o.m. kroner | 1 250 | 1 | ganger inkassosatsen |
for krav t.o.m. kroner | 2 500 | 2 | ganger inkassosatsen |
for krav t.o.m. kroner | 5 000 | 3 | ganger inkassosatsen |
for krav t.o.m. kroner | 10 000 | 4 | ganger inkassosatsen |
for krav t.o.m. kroner | 25 000 | 6 | ganger inkassosatsen |
for krav t.o.m. kroner | 50 000 | 8 | ganger inkassosatsen |
for krav t.o.m. kroner | 100 000 | 10 | ganger inkassosatsen |
for krav t.o.m. kroner | 250 000 | 15 | ganger inkassosatsen |
for krav t.o.m. kroner | 500 000 | 20 | ganger inkassosatsen |
for krav over kroner | 500 000 | 25 | ganger inkassosatsen |
Når det gjelder rettsgebyr, er disse fastsatt i lov om
rettsgebyr § 14. For begjæring om utlegg
betales 1,85 ganger rettsgebyret. Denne ble fra 2007 redusert fra
2,1 rettsgebyr, og er ett skritt i riktig retning. Endringen utgjør
en nedgang på 215 kroner. Gebyret burde senkes ytterligere
ned mot 1 000 kroner.
For begjæring om annen tvangsfullbyrdelse enn utlegg,
betales 2,1 ganger rettsgebyret. I følgende tilfeller betales
dessuten følgende tillegg:
1. Ved begjæring om tvangssalg
etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 8, ilegges 3 ganger rettsgebyret
når beslutning om å gjennomføre tvangssalget
blir truffet.
2. Ved begjæring om tilbakelevering etter tvangsfullbyrdelsesloven
kapittel 9, ilegges 2 ganger rettsgebyret når tilbakeleveringen
blir gjennomført.
3. Ved begjæring om tvangsdekning etter tvangsfullbyrdelsesloven
kapittel 10, ilegges rettsgebyret når tvangsdekning blir
gjennomført.
4. Ved begjæring om tvangsdekning etter tvangsfullbyrdelsesloven
kapitlene 11 og 12, ilegges 9 ganger rettsgebyret når beslutning
om å gjennomføre tvangsdekningen blir truffet.
5. Ved begjæring om tvangsfullbyrdelse etter tvangsfullbyrdelsesloven
kapittel 13, ilegges 2 ganger rettsgebyret når tvangsfullbyrdelse
blir gjennomført.
Fra 2007 ble tilleggsgebyret for gjennomført utleggsforretning
på 2,6 rettsgebyr fjernet. Dette utgjorde 2 236
kroner.
Etter lovendring gjeldende fra 2006, kan kreditorene nå sende
sine krav direkte til namsmannen, såkalte uimotsagte krav.
Dermed spares skyldner for kostnadene ved en forliksklage, som totalt
utgjør 1 720 kroner. Først dersom skyldner
har innsigelser, blir kravet sendt til forliksrådet. Skyldner
har altså ikke mistet sin rett til å tviste.
Denne nye ordningen vil spare skyldnere for kostnader, og lønnstrekk
kan komme raskere i gang, i de tilfeller det er noe å trekke.
Dermed vil skyldner unngå at det i lange tider påløper
høye renter. Dette kan på sikt føre
til at inkassobyråene blir noe mer overflødige,
ettersom inkassobyråene bare vil utgjøre et fordyrende
og forsinkende element.
Forslagsstillerne viser i denne forbindelse til Dokument nr.
8:95 (2006-2007) fra stortingsrepresentantene Anders Anundsen, Ulf
Erik Knudsen, Bård Hoksrud og Gjermund Hagesæter
om å fjerne forskjellen mellom private og offentlige kreditorer
når det gjelder gebyr for forsinket betaling. Forslaget
tar særlig opp Statens lånekasse for utdanning,
TV-lisensen og årsavgiften for motorkjøretøy.
Forslaget er foreløpig ikke ferdigbehandlet i Stortinget.
I mange tilfeller tar kemnere pant for restskatt i depositum
hos mennesker med økonomiske problemer. Det tas ikke hensyn
til at det i mange tilfeller er sosialkontoret som har bidratt med
dette depositumet. Dette medfører at skyldner låses
til ett bestemt sted, hvilket gir manglende fleksibilitet f.eks.
i forhold til jobb eller restrukturering av sin økonomi, gjennom å flytte
til en rimeligere bolig.
Når skatt ikke blir betalt innen tre år etter
forfall, enten det er gjeldsordning eller ikke, vil pensjonspoeng
for tilsvarende beløp bli trukket fra. Selv om skatten
blir betalt senere, får man ikke igjen poengene, jf. folketrygdloven § 3-15
femte ledd og forskrift FIN nr. 1408 § 1 og § 6.
Spesielt hardt rammes de som kort tid etter en slik poengnedsettelse
blir uføre. De risikerer at uføretrygden blir
basert på gjennomsnittet av de tre siste års poeng.
Uføretrygden kan da bli svært lav. Denne dobbeltstraffen
kan ikke være tilsiktet fra lovgivers side, og med en slik
bestemmelse blir det ikke mye igjen av rehabiliteringstanken bak
gjeldsordningsloven. Forslagsstillerne mener derfor denne treårsgrensen
bør fjernes, slik at man ikke mister pensjonspoengene dersom
skatten betales på et senere tidspunkt.
Når et menneske kommer opp i en situasjon hvor en samling
smågjeld har vokst vedkommende over hodet, ofte med høye
renter og purringsgebyr, kunne man fått orden på den
personlige økonomien gjennom å refinansiere gjelden.
Problemet er imidlertid at man ikke får refinansiert noe
gjeld når man er i registeret for betalingsanmerkninger.
En bedre ordning med gjeldsrådgivning kunne være
en løsning, slik man har i England med Consumer Credit
Counselling Service (CCCS). Dette er en av de største gjeldsrådgiverne
i England med over 100 ansatte. CCCS er en non-profit stiftelse
som hjelper mennesker som har mistet kontrollen over sin økonomi.
De hjelper ikke med konkurser, men med strukturerte tilbakebetalingsplaner,
som oftest inkluderer reduksjon i større og mindre grad
av gjelden. CCCS tar over styringen og kontakten med kreditorene.
CCCS er satt i gang etter mønster fra USA. CCCS blir hovedsakelig
betalt av kreditorene, som normalt betaler 10 prosent av innkommet
gjeld til stiftelsen, og CCCS får ingen statlige tilskudd.
CCCS" fremgangsmetode er normalt følgende:
Først snakker de med skyldnerne
som har mistet kontrollen.
De blir så enige med skyldneren om hva skyldneren
realistisk sett kan betale av sin totale gjeld uten å ødelegge
liv, livskvalitet og helse.
Deretter går de inn i forhandlinger med kreditorene
og legger frem en samlet oversikt over situasjonen.
De blir enige om en sluttsum som skal betales.
Skyldneren betaler CCCS et månedlig beløp
som videre blir betalt etter en avtalt fordelingsnøkkel med
kreditorene. Skyldneren får deretter ikke noen kravbrev
eller annen inkasso. De beholder også sin kredittverdighet.
I denne forbindelse kan det nevnes at personer som er i et register
for dårlige betalere, fra og med 2006, slettes i dette
så snart gjelden er betalt, slik at de igjen blir i stand
til å investere i sin fremtid.
Motivasjonen for kreditorene er at dersom skyldneren ikke får
orden på økonomien, kan skyldneren gå konkurs.
Da vil kreditoren i verste fall ikke få noen ting, eller
i alle fall mindre. Mange bedrifter ser også det samfunnsmessig
lønnsomme i å finne en ordning ettersom en ukontrollerbar økonomisk
situasjon ikke bare ødelegger skyldnerne, men også deres familier.
Derfor har mange bedrifter avtaler med CCCS istedenfor å gå til
inkasso.
Når det gjelder kredittrådgivningsselskaper,
er det viktig å understreke viktigheten av etiske standarder
og et godt regelverk, slik at ikke bransjen ødelegges av
useriøse etableringer. Fornuftige gjeldssaneringsordninger
gir mer til kreditorene, mer til skyldnerne, og mer til samfunnet.
Et viktig poeng er å få en ensartet praksis.
Et forslag om å opprette et lignende organ som CCCS
ble imidlertid vurdert i forbindelse med behandlingen av Dokument
nr. 8:95 (2005-2006), fremmet av representanter for Kristelig Folkeparti, med
tilhørende innstilling Innst. S. nr. 120 (2006-2007), men
fikk ikke flertall. Det er i denne sammenheng viktig å være
klar over at man i England har en langt tøffere konkurslovgivning
enn i Norge, og at en slik løsning med dagens norske lovgivning
ikke nødvendigvis vil være like passende per i
dag.