Høringsinnspill fra Foreningen for human narkotikapolitikk
Først og fremst vil vi takke for representantforslagene om henholdsvis styrking av innsatsen overfor de som defineres som ROP-pasienter og innføring av en behandlingsreform. Vi synes det var klokt å slå forslagene sammen til en høringsrunde. Det er stor enighet på rusfeltet om at vi trenger økt innsats for de med de mest kompliserte tilstandene. Og er det noe vi trenger, så er det dere stortingsrepresentanters engasjement for dette feltet.
Av forslagene i 130 S så støtter vi forslag 1. - 5., men synes forslag 6. om tvang er vanskelig. Tvang bør sjelden benyttes, siden det er vanskelig å se god nytte av tvang. Historien om Siw fra Stavanger Aftenblad, som trekkes fram, vitner om at Siw hadde blitt tvangsinnlagt i psykiatrien 30 ganger før hun døde. Vår mening er at det er heldigere å gjøre behandlingsapparatet mer tilgjengelig, pragmatisk og attraktivt enn å tvinge folk til det eksisterende hjelpeapparatet.
Et varslingssystem er fornuftig så lenge personvern og samtykke er ivaretatt. I det kommende pakkeforløpet for oppfølging etter overdoser, følger det et tilsvarende forslag.
Vi vil særlig berømme forslaget om avklaring av oppgave- og ansvarsfordelingen mellom helseforetak, kommunehelsetjenesten og andre kommunale etater overfor gruppen som ofte defineres som svingdørspasienter.
Forslagene 1 - 2 i 49 S er lett å støtte, samtidig fremstår de litt selvfølgelig, litt overflødige og vi ser ikke at de peker mot en ny løsning som vil adressere utfordringene med ettervern.
Forslag 3 i 49 S om botilbud har et godt formål, men tegner et for svart/hvitt bilde mellom de som stadig bruker rusmidler og de som har blitt fullstendig rusfri. De færreste som har vært til rusbehandling kommer helt rusfrie ut fra oppholdet, men de aller fleste har et mer avklart forhold og bedre kontroll på rusmiddelbruken etter behandling. Disse har et like stort behov for å ikke plasseres sammen med folk som stadig har dårlig kontroll på rusmiddelbruken sin, som de som er totalt rusfri. Det er i tiden etter behandling at den virkelige kampen starter og da er boforhold avgjørende.
Forslag 5 i 49 S om gjennomgang av LAR peker på et reelt behov, men fremstår litt overflødig siden vi stadig avventer nye retningslinjer for LAR. Men i år, som det kommer forsøksprosjekt med heroinklinikker i Oslo og Bergen, så trenger vi forslag om hva som kan tilbys de som ikke profiterer på ordinær LAR-medisin, men som ikke inkluderes i dette forsøksprosjektet. Stikkordet er: Flere medikamenter i LAR.
Vi verdsetter forslag 6 i 49 S om å styrke den medikamentelle rehabiliteringen og vi finner det uheldig for de vanskeligst stilte at de medikamentfrie døgninstitusjonene er tilgodesett med en særskilt pott på til sammen 62 millioner, til fordel for medikamentell rehabilitering.
På generelt grunnlag ønsker vi å formidle at vi, både ved vårt oppsøkende arbeid og ved vår deltakelse i det koordinerende Sentrumssamarbeidet i Oslo, erfarer at det blir en stadig forverring av psykisk helse-tilstandene i de tunge rusmiljøene. Dette er en gruppe som faller mellom alle stoler. Enten mellom kommune og stat, eller mellom psykiatri, rusbehandling og kriminalomsorgen.
Alle snakker om ettervern, men hvorfor er så få opptatt av forvern? Vi ber dere se mot tiltak som Kirkens Bymisjons 24sju i Oslo. Dette tiltaket har de seneste årene blitt sterkt avgrenset, enda behovene i brukergruppen etter vårt syn er større enn da det i sin tid ble innført. Vi trenger sterk styrking av den tilnærmingen som 24sju tilbyr. De fungerer som brobyggere mellom offentlige instanser og de har en avgjørende rolle med sin pragmatiske medisinering, for å stabilisere og på den måten nå frem med sine sosialfaglige tjenester.
Vi anbefaler også at kategoriseringen av vanskeligstilte stoffbrukere revurderes. Vi mener det er skapt et kunstig skille mellom rusavhengighet og psykiske lidelser. Mellom mennesker med rusavhengighet og mennesker med ROP-lidelser.
De færreste som bruker rusmidler utvikler rusavhengighet og blant de som blir avhengige finner man en overveldende majoritet med påviste traumer, vanskelige livsforhold eller diagnoser. Man kan snarere si at en tung rusavhengighet skyldes psykiske plager enn at noen enten lider av rusavhengighet, psykiske lidelser eller begge deler.
Vår oppfatning er at den kommende rusreformen med avkriminalisering av bruk og besittelse, vil være den reformen som vil spille den største rollen for de med rusproblemer, siden innføringen av LAR. LAR er definert som gullstandarden i norsk rusbehandling av rusforskere og vi mener det er innlysende at den største suksessfaktoren med LAR er at man ikke lenger enten må slutte helt eller bli kriminalisert.
Den kommende rusreformen vil forhåpentlig innebære at man ikke lenger skal se på eller behandle rusmiddelbruk og rusavhengighet som kriminalitet og dermed vil flere komme lettere i posisjon til å ta imot hjelp, dette krever at også behandlingsapparatet må reformeres. Dagens behandlingsapparat benyttes som en del av straffeapparatet. Vi er i kontakt med unge rusmiddelbrukere, som såvidt har forsøkt ulovlige rusmidler, men som trues med å sendes på behandlingsinstitusjon dersom de ikke skriver under på ungdomskontrakt.
De fleste som søker seg til rusbehandling får enten tilbud om en samtale på et kontor annenhver uke, eller de må godta å bli institusjonalisert. På institusjonene benyttes ofte nedverdigende og tillitsdrepende kontrolltiltak som urinprøver for å avsløre rusbruk og hvis man viser symptom på sykdomstilstanden og bruker et rusmiddel, så innføres sanksjoner eller straff. Som eksempelvis utskriving fra behandling. Flere institusjoner bruker konfrontasjon som virkemiddel mot rustrang og rusmiddelbruk, både i individuelle samtaler og i gruppeterapi. Sånt er skadelig. En behandlingsreform, anbefaler vi, bør innebære å tilby tjenestene som tilbys på institusjon, på lettere tilgjengelige dagsentre der man setter et verdig liv som en høyere verdi enn det å bli totalt rusfri. Sånn sett støtter vi at vi trenger en behandlingsreform.
Vennlig hilsen,
Arild Knutsen
Leder