Stortingsmeldingen er bokstavelig talt tynnere siden sist. Den er tynnere både i lengde og innhold.
KMD har enda ikke klart å få på plass formelle beslutningsprosesser for de nasjonale minoritetene. Derfor har politikken i stor grad vært uten kvalifiserte mål, meninger, og drivkraft. Nasjonale minoriteter har vært uvesentlig de siste 20 år og norske myndigheter har ingen planer om å endre kurs. Interesseorganisasjonen fikk kun gi tilbakemeldinger på kladden til del 3 i stortingsmeldingen før den ble ferdigstilt.
Samene har selvbestemmelsesrett allerede for mye av de statlige midlene som bevilges over statsbudsjettet, på tross av at sametingsmanntallet er knappe 18.000 individer. Denne selvbestemmelsesretten styrer også en del av midlene på andre myndighetsnivå som for eksempel kommune- og fylkesnivå.
En slik selvbestemmelsesrett er en av Europarådets fire alternative beslutningsprosesser[1] for nasjonale minoriteter generelt sett, ikke bare samer:
- Selvbestemmelse - Mekanismer for minoritetens selvstyre
- Koordinering - Mekanismer for koordinering
- Konsultasjon - Mekanismer for konsultasjoner
- Medbestemmelse - Mekanismer for medbestemmelse
Forskjellen mellom hvordan Norge og resten av Europa diskuterer hvordan nasjonale minoriteter skal involveres i myndighetenes beslutningsprosesser er stor. Der Norge vurderer om medbestemmelse er «effektiv deltakelse» eller ikke, så diskuterer man i resten av Europa om, eller hvor mange, representanter de nasjonale minoritetene skal ha som faste plasser i Parliament og andre demokratisk valgte organ. I resten av Europa snakker man om hvordan man kan rekruttere individer fra nasjonale minoriteter inn i myndighetsfunksjoner som for eksempel politi.
Noen dager før koronapandemien kom til Norge friga Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) en rapport fra Telemarksforsking, Kulturell berikelse – politisk besvær. Rapporten er knusende for KMD.
I Stortingsmeldingen 2020 sier KMD at «Rapporten har primært rettet oppmerksomheten mot hvordan representanter for minoritetene oppfatter tiltak og virkemidler»[2].
Det er feil. Majoriteten av respondentene til Telemarksforskings rapport var fra departementene og eksperter på feltet. Kritikken fra disse var like ille for KMD som den fra representanter av de nasjonale minoritetene.
Å gi de nasjonale minoritetene «skylden» for kritikken mot KMD er derfor feil. Det er også feil å ufarliggjøre kritikken ved feilaktig å påpeke at det er de berørte som er kritisk til KMD. Det er feil ikke å nevne at det er de antatt mest objektive som er kritisk til KMD.
Vi forlangte i brev til KMD/SAMI at de oversatte «Kulturell berikelse – politisk besvær» til engelsk slik at vi kunne bruke den i vår rapportering til Europarådet. KMD/SAMI nektet. Vi oversatte den derfor selv og rapporten kan derfor bli brukt i Europarådet evaluering av Norges 5. og 8. rapporter på oppfølgingen av rammekonvensjon og minoritetsspråkpakten.
Norske myndigheter støtter alle de nasjonale minoritetsorganisasjonene med altfor lite ressurser. KMD/SAMI skryter av at man har økt midlene til formålet. Problemet er at utgangspunktet er så dårlig.
Rammekonvensjonen gir myndighetene anledning til å anerkjenne etniske språk[3]. Menneskerettsloven (1999) som står over all annen lovgivning, sier at etniske folkegrupper ikke kan nektes retten til å bruke sitt språk[4]. Retten til å ha finsk språk er derfor norsk lov. Denne retten har norske myndigheter ikke fulgt opp på en ikke-diskriminerende måte. Forslaget til ny språklov er ikke i tråd med menneskerettsloven når den ikke inkluderer finsk som verken nordisk eller minoritetsspråk. Hele Nord-Norge og landet for øvrig rammes av denne uretten som nå er foreslått forsterket.
Finsk og kvensk språk er den viktigste delen av den kvenskfinske kulturarven.
En nedgradering av språkets betydning kan bli et tilbakeslag for den nåværende satsingen på skole, språksentre, språkkunnskap, litteratur, aviser og føre til en mindre satsing på språket både i det offentlige og hos kvenene/norskfinnene selv. Det kan oppfattes som en oppfordring til fornorskning.
"Elever i grunnskolen i Troms og Finnmark har i dag rett til opplæring i kvensk eller finsk når minst tre elever med kvensk/norskfinsk bakgrunn krever det.[5]"
Opplæringa er begrenset til maks 3 timer pr uke som andre språk. Omfanget av opplæringa vil i dette tilfellet være en relevant opplysning, for da kan den enkelte leser selv resonere seg til at den sterke begrensinga av opplæringa står i motsetning til de fine ord om satsing på kvensk og finsk språk:
"Et eksempel på det er språkreirprosjektet som Kainun institutti – Kvensk institutt startet i blant annet Porsanger, som førte til at en kvensk barnehageavdeling ble opprettet[6]"
Dette er pompøst skryt av satsingen på kvensk.
Det fins ikke en "kvensk barnehageavdeling" i Porsanger. Det dreier seg om at man tar noen barn ut av barnehagen et par ganger i uka og gir dem et 2-timers lynkurs i kvensk og finsk. Selv om dette tilbudet, forhåpentlig er positivt (stigmatiseringen tatt i betraktning), så kan ikke dette lille tilbudet kalles en "kvensk barnehageavdeling". Departementet fører med denne formulering Stortinget bak lyset.
Språklovens forslag til § 6 lyder slik:
«§ 6 Nasjonale minoritetsspråk Kvensk, romani og romanes er nasjonale minoritetsspråk i Noreg. Som språklege og kulturelle uttrykk er kvensk, romani og romanes likeverdige med norsk.[7]»
Mer enn 90 % av kvener/norskfinner i Norge bruker finske skriftspråk og finsk skrivemåte. Det har kvenene brukt i mer enn 300 år. Blant disse er det liten interesse for det nye skriftspråket som departementet og regjeringen kjører fram.
Det finske språket må likestilles med det kvenske, fordi det er medlemmene i folkegruppen selv som bestemmer hvilket minoritetsspråk de har. Skoltesamisk må også være et minoritetsspråk i Norge.
I sitt innspill til stortingsmeldingen og i tidligere møter med KMD/SAMI så har Kvensk Finsk Riksforbund krevd at det opprettes et Kvenskfinsk rettsutvalg. KMD/SAMI har ikke inkludert kravet i stortingsmeldingen. Det har i de siste 50 årene vært tre samiske rettsutvalg, bestående av representanter for det samiske folk, som har banet vei for den samiske rettssituasjonen i Norge.
Det er mulig å ha to «indigenous» finsk-ugriske folkegrupper i Norge dersom rettsutvalget faller på en slik konklusjon. Som de samiske rettsutvalgene, så må utvalget i stor grad bestå av kvener/norskfinner.
Ikke på noe tidspunkt har myndighetene tatt initiativ til et lignende utvalg for det kvenskfinske. Det første samiske rettsutvalget tok opp denne problemstillingen i NOU 1984:18[8]:
I forhold til én minoritetsgruppe spesielt vil imidlertid de spørsmål Samerettsutvalget er opptatt av, kunne lede inn i vanskelige problemstillinger. Vi tenker her på kvenene. Det er på det rene at denne gruppen er av en annen etnisk opprinnelse enn samer og nordmenn. Det er også på det rene at kvenene er norske statsborgere, slik at den spørsmålsstilling vi drøftet under 6.9.4, i alle fall ikke er av betydning her.
En slik ordlyd i grunnlovens § 108 ville være mer i samsvar med nordisk minoritetspolitikk:
Samiske, kvenskfinske og andre etniske, språklige eller religiøse folkegrupper gis mulighet til å beholde og utvikle sine egne kultur- og samfunnsliv, i tillegg til det norske kultur- og samfunnslivet.
Hvis ikke kursen endres, så kan man ikke omtale nasjonale minoritetene som en kulturell berikelse om 20 år. Det kommer til å bli en kulturell hermetikk og et politisk havari.
[1] Committee of Experts on issues relating to the protection of national minorities, (2006) DH-MIN (2006) 012 Handbook on Minority Consultative Mechanisms. s. 5.
[2] Meld. St. 12 (2020-21) s 7.
[3] Artikkel 14 i Europarådets rammekonvensjon.
[4] Artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, og artikkel 30 i FNs barnekonvensjon.
[5] Meld. St. 12 (2020-21) s. 15.
[6] Meld. St. 12 (2020-21) s. 29.
[7] Meld. St. 12 (2020-21) s. 28.
[8] NOU 1984:18 (6.9.5.3) s. 292