Carl 13. ble høsten 1809 rammet av slag og var under resten av sin regjeringstid ingen politisk leder av betydning. Fra han kom til Sverige i 1810 hadde Carl Johan i realiteten hatt styret i sine hender.
I unionen
Norge var i union med Sverige i 91 år. Unionstiden var preget av dragkamp mellom Stortinget og Kongen, om Grunnloven, eget norsk flagg, stattholderposten, statsrådssaken og konsulatsaken. Men det var også fredelige tider der unionen dannet en naturlig ramme rundt norsk politikk.
Forhandlingene om fordeling av den felles statsgjeld mellom Danmark og Norge pågikk fra 1815 til 1819. Konvensjonen måtte godkjennes av Stortinget og det ble en langtrukken dragkamp mellom Stortinget og kongen.
Bodøsaken begynte som en ordinær smuglersak sommeren 1816, og ble til en diplomatisk konflikt mellom Storbritannia og Norge-Sverige.
En av de ledende i Stortingets opposisjon mot unionen var Pierre Pomeau (Peter) Flor. Utdannet jurist og med militær bakgrunn og tittel, møtte han som representant fra Drammen på stortingene i 1818, 1821 og 1822.
I 1814 hadde Stortinget gått seirende ut av dragkampen med svenskene om utformingen av Grunnloven. Men allerede året etter foreslo Carl Johan endringer i flere paragrafer. Målet var å smelte de to rikene sammen til en tettere politisk og territoriell enhet enn grunnlov og riksakt la opp til.
Carl Johan benyttet seg av private rapportører i tillegg til sine offisielle informasjonskanaler. Mest kjent i Norge ble fältkamrer Carl Henric Röslein som reiste omkring blant bøndene på Østlandet og i Trøndelag.
I løpet av de 10-15 første årene etter 1814 utbetalte Carl Johan større og mindre beløp til omkring 200 nordmenn i form av gaver, årlige pensjoner og lån. Hensikten var å skape sympati og støtte for unionskongedømmet og egen person.
Sveriges konge fra 1792, Gustav 4. Adolf, ble styrtet ved statskuppet i mars 1809. Da han i 1814 hørte om Kielfreden og Norges avståelse, formulerte han en proklamasjon til det norske folk hvor han minnet om sin arverett til Norges krone.
Flagget var et politisk tema gjennom hele unionstiden. Carl Johan bestemte at det svenske flagget med et rødt og hvitt merke øverst ved stangen skulle være felles unionshandelsflagg for begge rikene. Det ble startet en aksjon for nytt handelsflagg og flere mer eller mindre fantasifulle forslag til nytt norsk flagg kom til Stortinget.
Flagg og 17. mai har lenge vært sammenfallende begreper i Norge. Men feiringen av 17. mai var en problematisk sak de første årene etter 1814.
I løpet av 1830-årene kom det forslag om et unionsmerke som skulle benyttes i begge rikenes handelsflagg. Et forslag fra stortingsrepresentant Jonas Anton Hielm liknet det unionsmerket som ble innført da Oscar 1. overtok tronen i 1844.
Grunnloven ble fra første stund i 1814 betraktet som en helligdom av nordmenn etter hvert som de fikk kjennskap til den. Riksforsamling og storting ønsket at Grunnloven skulle bli kjent blant folket, og sørget for at trykte eksemplarer kunne kjøpes for en rimelig penge.
Av de 58 stortingene mellom 1815 og 1905 ble 23 åpnet av kongen, 5 av kronprinsen, resten av stattholderen eller et medlem av regjeringen. Prosesjonen ved åpning og oppløsning av en stortingssesjon var et praktfullt skue.
Fra 1836 av ble det arbeidet med planer om et nytt møtelokale for Stortinget. Resultatet av en offentlig arkitektkonkurranse ble lagt frem for Stortinget i 1857. Uten å ha deltatt i konkurransen, sendte den svenske arkitekten Emil V. Langlet et forslag direkte til Stortinget. Forslaget ble støttet av flere ledende politikere, deriblant Johan Sverdrup.
Stattholderen var kongens personlige stedfortreder i Norge og forbindelsesledd til folkets representanter på Stortinget. Stattholderembetet ble betraktet som et provinsmerke, et bevis på at Norge var underordnet Sverige. I 1854 vedtok Stortinget opphevelse, men regjeringen frarådet og kongen nektet sanksjon.
De harmoniske årene fra 1840 til 1860 ble avløst av et voksende unionspolitisk engasjement på begge sider av grensen. Når kongen ble tvunget til å velge side, viste han hver gang at han var mest svensk. Skulle kongen påvirkes, måtte det skje gjennom statsrådet. Derfor ble det viktig for Stortinget å få innflytelse over regjeringen.
De femten årene fra Sverdrup-regjeringens avgang i 1889 til 1905 ble preget av unionens dødskamp, med Norges krav om full likestilling i utenriksstyret som det dominerende tema. Stortinget samlet seg om kravet om eget norsk konsulatvesen, og sterk svensk motstand brakte unionsforholdet til bristepunktet.