Stortinget samlet seg om det norske kravet om eget norsk konsulatvesen, men sterk svensk motstand brakte unionsforholdet til bristepunktet. Sveriges oppsigelse av mellomriksloven og norsk frykt for militær invasjon østfra skapte en opinion i Norge for å vise moderasjon. Opprinnelig tilhengere av Venstres radikale unionspolitikk ga sin støtte til en mer forsonende forhandlingslinje, deriblant skipsreder Christian Michelsen i Bergen og historieprofessor Ernst Sars.

Tilbaketog for knyttnevepolitikken

Våren 1895 kom det inn appeller til Stortinget fra flere sjømanns- og arbeiderforeninger på begge sider av Oslofjorden. Bak henvendelsene om å løse unionskonflikten med fredelige forhandlinger sto flere tusen personer.  

En politisk brosjyre fra forretningsmannen Michael S. Hansson ble grunnlaget for en tverrpolitisk adresse til Stortinget om forhandlinger istedenfor konfrontasjon. Etter en kort debatt den 7. juni 1895 ble en uttalelse om å innlede forhandlinger mellom de forente riker angående en tilfredsstillende ordning av konsulatvesenet og utenriksstyret vedtatt med stort flertall.  Adressen betydde et tilbaketog fra Venstres knyttnevepolitikk.

Forhandlingslinjen

Forhandlingene i den tredje unionskomité (1895-98) ble resultatløse, og i de nærmest følgende år behandlet Stortinget unionssakene med varsomhet. Det som skulle bli den siste forhandlingsrunde, ble innledet med konsulatkomiteen av 1902. Innstillingen fra komiteen konkluderte med at det ikke var noe som hindret opprettelsen av særskilte konsulatvesener for de to rikene.

Etterfølgende regjeringsforhandlinger munnet ut i et foreløpig kommuniké den 24. mars 1903 undertegnet av toppolitikere på begge sider. Det skulle opprettes særskilt konsulatvesen for Norge og Sverige og forholdet til den felles utenrikstjeneste skulle reguleres i likelydende lover for begge riker.

Konsulatforhandlingene brutt i 1905

Forhandlingene om lovene trakk ut, mest på grunn av indre uenighet i Sverige. Den forhandlingsvillige utenriksminister Lagerheim var på kollisjonskurs med statsminister Boström, og ble tvunget til å gå av i 1904. Da det svenske lovforslaget ble lagt frem i desember 1904, viste det seg at Sveriges synspunkter brøt med forutsetningene om likestilling i unionen, og at hvert rikes konsuler skulle styres fra hjemlandet. De såkalte «lydrikepunktene» som ble lagt frem av regjeringen Boström ble avvist av den norske regjeringen.

Konsulatforhandlingene ble brutt like etter nyttår 1905, og det sto klart for de fleste at dette kunne føre Norge ut av unionen. Statsminister Francis Hagerup gikk av. Christian Michelsen overtok ledelsen i samarbeidsregjeringen og stilte seg i spissen for en ny unionspolitisk linje i konsulatsaken. Den norske aksjonslinjen var utløst.

Denne artikkelen tilhører nettutstillingen «Stortinget og unionen med Sverige». Nettutstillingen inneholder 30 artikler, som forteller hvordan Norge kom inn i unionen i 1814, hvordan de 91 årene i unionen forløp og hvordan Norge gikk ut av unionen i 1905. Les flere artikler i nettutstillingen.

Betenkning fra den unionelle konsulatkomité 26. juli 1902. Innstillingen hadde nytte av et grundig forarbeid av den norske diplomaten Sigurd Ibsen (1859-1930) som også kom til å utforme hovedavsnittene i teksten. Ibsen var medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm fra 21. april 1902 til 13. mars 1905, fra 22. oktober 1903 som statsminister. Stortingsarkivet