Innhald

Kapittel 10 Om interpellasjoner og spørsmål

§ 68 Interpellasjoner

En representant som ønsker å stille en interpellasjon til regjeringen eller et regjeringsmedlem, leverer den skriftlig til Stortingets presidentskap gjennom Stortingets administrasjon. Interpellasjonen skal være kort. Presidenten bør avvise interpellasjoner om

  1. noe som faller utenfor regjeringens ansvarsområde,

  2. saker som er under behandling i komiteene,

  3. saker som det er gitt innstilling om, men som ennå ikke er behandlet av Stortinget,

  4. saker som det allerede er innlevert interpellasjon eller spørsmål til spørretimen om, og som ennå ikke er besvart.

Det gir ikke grunn til avvisning etter bokstav b eller c at interpellasjonen gjelder noe som er tatt opp i enkeltforslag i en mer omfattende sak.

Presidenten kan også gripe inn mot formuleringer som nevnt i § 55 tredje ledd. Godtas interpellasjonen, gir presidenten meddelelse om den til vedkommende regjeringsmedlem.

Interpellasjonen skal besvares i Stortinget så snart som mulig og senest én måned etter at den ble stilt, med mindre presidentskapet samtykker i at den blir besvart på et senere tidspunkt. Den tid Stortinget ikke er samlet om sommeren, regnes ikke med i fristen.

Ved behandlingen i Stortinget får først interpellanten ordet i høyst fem minutter til å forklare innholdet av interpellasjonen. Dersom et regjeringsmedlem erklærer at det ikke vil bli gitt noe svar på interpellasjonen, er forhandlingene slutt med det.

Blir interpellasjonen besvart, har det regjeringsmedlemmet som svarer på interpellasjonen, en taletid på inntil fem minutter. Statsministeren og andre statsråder hvis departementer er berørt av interpellasjonen, kan også svare, med samme taletid.

I den etterfølgende debatten har først interpellanten og så regjeringsmedlemmet rett til ett innlegg hver, på inntil tre minutter. Deretter kan andre representanter få ordet én gang hver, med taletid på inntil fem minutter. Til slutt har interpellanten og regjeringsmedlemmet rett til ett innlegg på inntil tre minutter hver.

Behandlingen av interpellasjonen må ikke vare lenger enn én time og 30 minutter. Den taletiden som eventuelt er brukt av statsministeren og andre statsråder enn den interpellasjonen er rettet til, teller ikke med.

Det kan ikke fremsettes forslag i tilknytning til behandlingen av en interpellasjon.

(Tidligere § 50. Forarbeider: Innst. S. nr. 439 (1976–77), Innst. S. nr. 98 (1984–85), Innst. S. nr. 232 (1988–89), Innst. S. nr. 145 (1991–92), Innst. S. nr. 211 (1995–96), Innst. S. nr. 168 (1998–99), Innst. S. nr. 285 (2000–2001), Innst. S. nr. 188 (2004–2005), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 651 S (2020–2021))

Første ledd første punktum: Hvis interpellasjonen stilles til «regjeringen», avgjør denne hvilken statsråd som skal svare dersom statsministeren selv ikke svarer.

Det følger av Grunnloven § 12 tredje ledd at «Kongen fordeler forretningene blant statsrådets medlemmer således som han finner det tjenlig». Stortinget plikter å rette seg etter den sakfordeling Kongen har fastsatt, og må finne seg i å få svar fra en annen statsråd enn spørsmålet er stilet til. Fra Stortingets side kan det derfor ikke kreves at en bestemt statsråd skal svare dersom den sak det spørres om, ikke hører inn under vedkommende statsråds saksområde. Dersom en stortingsrepresentant ikke ønsker svar fra den ansvarlige fagstatsråden, kan vedkommende i stedet velge å trekke interpellasjonen.

Hansen og Mo s. 98 legger til grunn at det må antas at en statsråd vil være pliktig til å besvare interpellasjoner om saker han har hatt ansvaret for mens han tidligere var sjef for et annet departement.

Hovedregelen er at den statsråd interpellasjonen er rettet til, også må svare. Det har imidlertid vært godtatt at statsministeren kan overlate til en annen statsråd å svare på en interpellasjon stilet til statsministeren.

Det kan også forekomme at en statsråd besvarer en interpellasjon på vegne av en annen statsråd, for eksempel ved sykdom. Ved sykdom er det imidlertid heller ikke uvanlig at besvarelsen av interpellasjonen i stedet utsettes. Dette gjelder spesielt dersom interpellanten ønsker at ansvarlig statsråd selv er til stede under debatten.

Dersom interpellasjonen er rettet til feil statsråd, vil det i dialog mellom berørte fagdepartementer bli avklart hvem som er rette adressat. Enten opprinnelig mottaker eller rett fagdepartement for saken meddeler deretter ekspedisjonskontoret hvilken statsråd som vil besvare interpellasjonen som rette vedkommende.

Første ledd tredje punktum: En sak regnes for å være under komitébehandling fra det tidspunktet Stortinget har vedtatt å oversende saken til komiteen.

Se nærmere drøftelse av spørsmålet om avvisning av saker som er under behandling i domstolene i Innst. S. nr. 211 (1995–1996) pkt. 3.4.

Siden det er tillagt presidenten å avvise interpellasjoner (og spørretimespørsmål), blir avvisningstilfellene ikke registrert i Stortingstidende. Ved tvil om hvorvidt interpellasjonen omhandler samme sak som er under behandling i en komité, må det foretas en konkret vurdering der det legges vekt på om realiteten i interpellasjonen er den samme som i en sak som er til behandling. I praksis er det særlig representantforslag som i noen tilfeller kan lede til at interpellasjonen blir avvist etter bokstavene b og c. Selv om det er tillagt «presidenten» å avvise interpellasjoner, er det vanlig at en sak om avvisning fremlegges for presidentskapet.

Første ledd fjerde punktum: Bestemmelsene om avvisning av interpellasjoner ble myket opp i 2013.281 Formålet var å gi presidenten grunnlag for en mer fleksibel vurdering av om en interpellasjon bør avvises fordi tilsvarende spørsmål allerede ligger til behandling i komiteene eller Stortinget.

Presidentskapet har i brev 7. januar 2015 til stortingsrepresentantene og gruppesekretariatene gitt retningslinjer når det gjelder bruk av navn på privatpersoner i interpellasjoner og spørsmål til regjeringen. Navn på personer bør vanligvis ikke brukes i interpellasjoner og spørsmål, med mindre det dreier seg om personer som omtales i kraft av sin offentlige stilling, sitt offentlige verv, sin lederposisjon i en organisasjon eller lignende. Representantene har taushetsplikt om «noens personlige forhold» etter forretningsordenen § 75 annet ledd bokstav b. Dersom det innleveres interpellasjoner eller spørsmål som inneholder opplysninger om en navngitt persons personlige forhold, må representanten forsikre seg om at et av vilkårene for unntak fra taushetsplikten er oppfylt. Også i tilfeller der personen har samtykket i at navnet blir brukt, er det grunn til å vurdere å ta ut personnavn dersom interpellasjonen bringer videre sensitiv informasjon om vedkommende fordi informasjonen får en videre spredning ved at den offentliggjøres på Stortingets nettsider og i Stortingstidende. Det er interpellanten selv som har ansvar for å foreta denne vurderingen.

Annet ledd: Forretningsordenen § 55 tredje ledd sier at upassende adferd eller fornærmende tale ikke er tillatt. Det må legges til grunn at denne bestemmelsen også gjelder for medlemmer av regjeringen når disse deltar i forhandlingene, jf. § 57.

Det følger ellers av Grunnloven § 82 at intet medlem av statsrådet må fremlegge uriktige eller villedende opplysninger for Stortinget eller dets organer.

Tredje ledd: På grunn av reglene om «avvisning» vil en fremsatt interpellasjon «sperre» for andre representanters adgang til å stille en ny interpellasjon om samme sak. Dette gjelder også adgangen til å stille spørsmål om samme sak i spørretimen, jf. § 73 annet ledd. For at dette ikke skal gi helt urimelige resultater, ble det i 1992 innført en frist for besvarelse av interpellasjoner. Fristen var opprinnelig seks måneder, men ble redusert til én måned i 2006.282 Den lange tidsfristen førte til at sakene ofte mistet mye av sin aktualitet, og formålet med å innføre en kortere frist var å forbedre instituttet slik at det kan brukes oftere. Presidentskapet kan imidlertid samtykke i at interpellasjonen blir besvart på et senere tidspunkt. Den tid Stortinget ikke er samlet om sommeren, regnes ikke med i fristen. For interpellasjoner som fremmes om sommeren, vil fristen derfor først begynne å løpe ved neste stortings sammentreden. Den tid Stortinget ikke er samlet omkring jul eller påske, skal derimot medregnes når svarfristen beregnes.

Fjerde ledd: Det er ikke noen rettslig plikt for et regjeringsmedlem til å gi svar på en interpellasjon. Det parlamentariske system sikrer imidlertid Stortinget midler til – om nødvendig – å reagere overfor en svarnektelse som Stortinget ikke vil tåle. I ytterste konsekvens vil det kunne resultere i mistillitsforslag mot regjeringen eller et av dens medlemmer.

Dersom et medlem av regjeringen nekter å svare på en interpellasjon, må dette formidles til Stortinget fra Stortingets talerstol. Debatten vil med dette være ansett for avsluttet. Når et medlem av regjeringen nekter å svare på en interpellasjon, må vedkommende derfor i sin begrunnelse for nektelsen ikke komme inn på realiteten i den sak interpellasjonen gjelder. Dette vil kunne åpne for debatt, slik at interpellasjonen allikevel blir behandlet på vanlig måte.283

Interpellantens tid til å forklare innholdet av interpellasjonen ble i 2021 redusert fra ti til fem minutter etter forslag fra reglementskomiteen. Begrunnelsen var å få mer dynamikk og interesse for ordningen og å kunne gi flere representanter mulighet til å delta i debatten.284

Femte ledd: Også regjeringsmedlemmets taletid ble i 2021 redusert fra ti til fem minutter, jf. omtale under fjerde ledd.

Sjuende ledd: I enkelte tilfeller er to eller flere noenlunde likeartede interpellasjoner blitt behandlet under ett. Det gjelder både når det er flere interpellanter som skal delta, og når det er flere statsråder som skal svare. Et eksempel på et slikt tilfelle var 13. februar 2018. Den samlede debattid ble da justert med noe kortere taletid enn det bestemmelsen gir anvisning på, etter forslag fra presidenten om å fravike taletidsreglene i § 68. I slike tilfeller vedtas det gjerne et eget debattopplegg, tilpasset de sakene som behandles. Det har også forekommet at interpellasjoner har vært behandlet sammen med en komitéinnstilling, for eksempel 30. mars 1977285 og l. juni 1981286. I slike tilfeller har saksordføreren fått ordet først, deretter interpellanten. I 1927 hadde man et enestående tilfelle hvor to interpellasjoner ble behandlet under ett sammen med trontale- og finansdebatten.287

Åttende ledd: I 1999 ble det tilføyd en bestemmelse om at det ikke kan fremsettes forslag i tilknytning til behandlingen av en interpellasjon. Som begrunnelse ble det anført at det ofte var vanskelig for representantene å ta stilling til slike forslag i løpet av den korte tiden fra forslaget ble omdelt til votering skjer. Det begrensede antall talere som kan delta i en interpellasjonsdebatt, og den korte taletiden, gjorde det vanskelig å kommentere og utdype forslagene under debatten. Det ble også vist til adgangen til å fremsette Dokument 8-forslag (representantforslag). En gjeninnføring av adgangen til å fremsette forslag under interpellasjonsdebatter ble vurdert, men avvist av presidentskapet i 2005.288

§ 69 Spørsmål til presidentskapet

Spørsmål vedrørende arbeidet i Stortinget eller vedtak av presidentskapet leveres skriftlig til Stortingets president. Spørsmålet skal være kort. Svaret bør gis snarest mulig etter at spørsmålet er levert inn.

Når spørsmålet blir behandlet, har spørreren lov til å grunngi det nærmere i inntil fem minutter. Samme taletid har det medlemmet av presidentskapet som svarer på spørsmålet, men med Stortingets samtykke kan presidenten gi vedkommende anledning til å tale i inntil ti minutter. Dersom vedkommende medlem av presidentskapet erklærer at det ikke vil bli gitt noe svar på spørsmålet, er saken dermed ferdig.

Blir spørsmålet besvart, har spørreren og medlemmet av presidentskapet rett til å få ordet ytterligere en gang til innlegg på inntil tre minutter hver. Spørreren har da adgang til å stille et kort tilleggsspørsmål. Det kan ikke fremsettes forslag i tilknytning til et slikt spørsmål. Ingen annen må ha ordet.

Ved innledningen av behandlingen av et spørsmål etter første til tredje ledd kan forsamlingen vedta at også andre representanter enn den som har stilt spørsmålet, kan få ordet én gang i inntil tre minutter, etter første innlegg av medlemmet av presidentskapet. Til slutt kan spørreren og den som har svart, få ordet én gang til. For øvrig gjelder det som er bestemt i første til tredje ledd.

(Tidligere § 51. Forarbeider: Innst. S. nr. 232 (1988–89), Innst. S. nr. 211 (1995–96), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013))

Første ledd: Adgangen til å stille spørsmål til presidentskapet benyttes relativt sjelden. De siste stortingsperiodene er denne adgangen i gjennomsnitt benyttet mindre enn én gang pr. år.289 Spørsmålene besvares av Stortingets president eller av et annet medlem av presidentskapet på presidentskapets vegne i samsvar med det opplegg som blir fastlagt i møte i presidentskapet. Spørsmål etter § 69 må angå «arbeidet i Stortinget eller vedtak i presidentskapet». Spørsmål om andre forhold må tas opp på annen måte. Svar på spørsmål til presidentskapet føres opp som et eget punkt på dagsorden til det aktuelle stortingsmøtet.

Fjerde ledd: Ordlyden ble revidert i 2009.290 Tidligere synes ordlyden å forutsette at andre enn spørreren og medlemmet av presidentskapet bare kunne få ordet dersom behandlingen foregikk for lukkede dører. Slik ble imidlertid ikke bestemmelsen praktisert, og ordlyden ble endret for å bringe den i samsvar med praksis. Samtidig ble den egne bestemmelsen om adgangen til å foreslå behandling for lukkede dører i saker som gjaldt «interne stortingsanliggender», opphevet som unødvendig under henvisning til de alminnelige reglene om behandling for lukkede dører, jf. § 36.

Dersom det først besluttes at flere enn spørreren og den presidenten som besvarer spørsmålet, skal få ordet, er det ingen begrensninger på hvor mange representanter som kan få ordet.

§ 70 Spørsmål til skriftlig besvarelse

En representant som ønsker å få skriftlig svar på et spørsmål til et regjeringsmedlem, innleverer spørsmålet skriftlig til Stortingets president gjennom Stortingets administrasjon, med påtegning om at det bes om skriftlig svar. Spørsmålet skal være kort, men kan i tillegg utdypes på inntil én A4-side.

Presidenten bør avvise spørsmål om noe som faller utenfor regjeringens ansvarsområde, og kan gripe inn mot formuleringer som nevnt i § 55 tredje ledd. Presidenten oversender spørsmålet til vedkommende regjeringsmedlem, som kan nekte å svare på spørsmålet.

I løpet av én kalenderuke kan en representant stille inntil to spørsmål til skriftlig besvarelse. Spørsmål til skriftlig besvarelse kan ikke stilles i juli måned.

Innen seks hverdager etter at spørsmålet ble oversendt fra Stortinget, skal et regjeringsmedlem gi skriftlig svar på spørsmålet til Stortingets president gjennom Stortingets administrasjon, eller meddele skriftlig hvorfor spørsmålet ikke blir besvart innen fristen og i tilfelle når det vil bli besvart, eller at det ikke vil bli besvart. Svaret bør i alminnelighet ikke være lengre enn to A4-sider. Stortingets administrasjon sender svaret videre til spørreren og sørger for at spørsmål og svar blir trykt i Stortingsforhandlingene.

(Tidligere § 52. Forarbeider: Innst. S. nr. 145 (1991–92), Innst. S. nr. 211 (1995–96), Innst. S. nr. 78 (2007–2008), Innst. 445 S (2010–2011), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 162 S (2018–2019))

Første ledd: Ordningen med spørsmål til skriftlig besvarelse ble innført i 1996. I forslaget fra utredningsgruppen som vurderte spørsmålsordningen i Stortinget, ble det vist til at et slikt system ofte ville være et godt alternativ til spørretimen, og at det derfor kunne bli stilt færre spørsmål til spørretimen.291 Det ble også vist til at ordningen også kunne brukes i uker hvor det ikke er spørretime, og som hovedregel når Stortinget ikke er samlet.

I praksis har ordningen med skriftlige spørsmål utviklet seg til å bli et viktig virkemiddel for opposisjonen. De første årene etter at ordningen ble innført, ble det stilt et par hundre spørsmål i året, og antallet stilte spørsmål har gradvis økt. I stortingssesjonen 2019–2020 ble det stilt til sammen 2803 spørsmål til skriftlig besvarelse, hvilket er det høyeste antallet så langt.

Ordningen er ikke til hinder for at representantene kan skrive direkte til statsrådene og få svar tilbake utenfor det organiserte spørreinstituttet.

Et krav om at spørsmålene skulle være undertegnet ble opphevet i 2019, se også kommentarer til § 38 annet ledd.

Annet ledd: Avvisningsgrunnene for spørretimespørsmål og interpellasjoner gjelder ikke for spørsmål som stilles utenfor stortingsmøte. Presidenten kan bare avvise spørsmål om noe som faller utenfor regjeringens ansvarsområde, f.eks. spørsmål som griper inn i domstolenes uavhengige stilling, samt gripe inn mot uparlamentarisk språkbruk. Se nærmere drøftelse av forholdet til saker som er under behandling i domstolene, i Innst. S. nr. 211 (1995–96) pkt. 3.4.

Når det gjelder bruk av navn på privatpersoner i spørsmål, vises det til omtale under § 68 første ledd fjerde punktum.

En statsråd har ikke rettslig plikt til å svare på spørsmål til skriftlig besvarelse, se også nærmere omtale under § 68 femte ledd.

Tredje ledd: Da ordningen ble vedtatt i 1996, kunne spørsmål til skriftlig besvarelse ikke stilles i juli og august. Perioden det ikke er adgang til å stille spørsmål til skriftlig besvarelse, ble i 2008 først forkortet med to uker til å gjelde fra 1. juli til 14. august.292 I 2013 ble perioden ytterligere forkortet til bare å gjelde juli måned.293 Representantenes behov for løpende formell kommunikasjon med regjeringen i en lengre periode av året ble tillagt avgjørende vekt i presidentskapets innstilling til Stortinget.

Fjerde ledd: Lørdag regnes med i fristen på seks hverdager.294 Fristen regnes således slik at et spørsmål oversendt på en mandag skal besvares neste mandag. Kommer brevet med spørsmål frem til departementet etter kl. 15.00, har en i praksis lagt til grunn at fristen først blir regnet fra neste dag. En har også i praksis lagt til grunn at de siste spørsmålene sendes fra Stortinget klokken 13.30, og at spørsmål som kommer til ekspedisjonskontoret etter dette tidspunktet, først sendes departementet dagen etter.

I noen tilfeller kan fristen bli for knapp, og i stedet for en regel om f.eks. at stortingspresidenten kan dispensere fra fristen etter søknad, er det bestemt at hvis det innen utløpet av fristen ikke gis svar på spørsmål, må det innen samme frist meddeles hvorfor spørsmålet ikke blir besvart innen fristen, og når det vil bli besvart. En slik bestemmelse dekker også spesielle behov for lengre frist i sommerferietiden. Eventuelt kan meddelelsen gå ut på at spørsmålet ikke vil bli besvart, fordi regjeringsmedlemmene ikke har plikt til å svare på spørsmål.

Spørsmål til skriftlig besvarelse trykkes som Dokument 15 og tas inn i Stortingsforhandlingene.

§ 71 Avholdelse av spørretime

Stortinget har i alminnelighet spørretime hver onsdag kl. 10.00, først muntlig spørretime, deretter ordinær spørretime. Presidentskapet kan beslutte at det en uke ikke skal holdes muntlig spørretime eller ordinær spørretime. I særlige tilfeller kan presidentskapet beslutte at muntlig spørretime eller ordinær spørretime skal holdes på et annet tidspunkt.

(Tidligere § 53 nr. 1. Forarbeider: Innst. S. nr. 439 (1976–77), Innst. S. nr. 232 (1988–89), Innst. S. nr. 188 (2004–2005), Innst. S. nr. 78 (2007–2008), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013))

Første ledd: I praksis har presidentskapet gått ut fra at også hensynet til regjeringen kan føre til at spørretimen legges til et annet tidspunkt enn det vanlige.295 Det har vært ansett selvsagt at det ikke kan holdes spørretime på en onsdag som faller på en høytidsdag (1. eller 17. mai).

Det er ellers praksis at det ikke holdes spørretime i de travleste periodene før jul eller før Stortinget avslutter sine forhandlinger i juni. Onsdag etter påske avholdes det muntlig spørretime, men ikke ordinær spørretime.

Hyppigheten av ordinær spørretime har variert. Et utvalg for å vurdere Stortingets spørreinstitutt ble av presidentskapet bedt om å vurdere hvorvidt den ordinære spørretimen skulle opprettholdes.296 For å bidra til å øke interessen for ordinær spørretime foreslo utvalget at ordinær spørretime som hovedregel skulle holdes annenhver uke. Dette ble derfor innført som ordning fra 1. oktober 2005. Når regjeringsmedlemmer som hadde fått spørsmål, ikke kunne møte, måtte spørsmålet i flere tilfeller utsettes til neste spørretime hvis det ikke kunne besvares av en stedfortreder. Det gikk da uhensiktsmessig lang tid før spørsmålet ble besvart. Presidentskapet innstilte derfor på at Stortinget fra 1. januar 2008 skulle gå tilbake til ordningen med ordinær spørretime hver uke297, og det ble enstemmig vedtatt.298

§ 72 Muntlig spørretime

I den muntlige spørretimen svarer regjeringsmedlemmer på spørsmål som representantene stiller muntlig. Senest mandag kl. 11.00 meddeler statsministeren til stortingspresidenten hvilke regjeringsmedlemmer som vil delta i den muntlige spørretimen samme uke, og presidenten gjør representantene kjent med dette.

Representantene kan stille korte spørsmål, begrenset til to minutter, til ett av de regjeringsmedlemmene som er til stede.

Representanter som ønsker å stille spørsmål, bør melde fra om dette på forhånd til presidenten gjennom Stortingets administrasjon. Presidenten avgjør hvilke representanter som kan stille spørsmål, og i hvilken rekkefølge.

Regjeringsmedlemmene kan nekte å svare på spørsmål. Taletiden for regjeringsmedlemmets første svar etter et hovedspørsmål er to minutter, for øvrig er taletiden ett minutt. Etter svaret har spørreren rett til å få ordet på nytt. Presidenten kan gi andre representanter ordet om den saken som ble tatt opp i spørsmålet. Et regjeringsmedlem har rett til å få ordet etter hvert innlegg av en representant, for øvrig kan presidenten også gi ordet til øvrige regjeringsmedlemmer.

Presidenten bestemmer når en muntlig spørretime skal slutte.

(Tidligere § 53 nr. 2. Forarbeider: Innst. S. nr. 211 (1995–96), Innst. S. nr. 276 (1996–97) jf. S.tid. 1996–97 s. 4530–4531, Innst. S. nr. 188 (2004–2005), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 254 S (2017–2018))

Første ledd første punktum: Stortinget vedtok med virkning fra 1. oktober 1996 en ny bestemmelse i forretningsordenen om muntlig spørretime. Innstillingen bygget på et forslag fra en utredningsgruppe som var oppnevnt av presidentskapet.299 Ordningen ble først innført som en prøveordning ut valgperioden. I Innst. S. nr. 276 (1996–97) uttalte presidentskapet at prøveordningen stort sett hadde fungert tilfredsstillende, og Stortinget vedtok på denne bakgrunn å videreføre ordningen.

Det er forutsetningen at spørsmålene er av overordnet eller prinsipiell karakter og ikke gjelder detaljer som det ikke kan ventes at de som møter, kan svare på uten forberedelse.

Det er likevel ikke meningen at detaljerte spørsmål skal avvises av presidenten. Reglene om avvisning av spørsmål til ordinær spørretime er for øvrig ikke gjort gjeldende for den muntlige spørretimen. Bakgrunnen er at praktiske grunner gjør det umulig å følge disse reglene, fordi det ikke er tid til å foreta de nødvendige undersøkelser og vurderinger. Det er derimot forutsatt at presidenten skal gripe inn mot uparlamentarisk uttrykksmåte, og i likhet med det som gjelder for spørsmål til skriftlig besvarelse, er det også forutsatt at det gripes inn mot spørsmål som faller utenfor regjeringens ansvarsområde, f.eks. spørsmål som kommer inn på domstolenes uavhengige stilling.

Når det gjelder bruk av navn på privatpersoner i spørsmål, vises det til kommentarer til § 68 annet ledd.

Den som får spørsmålet, kan be om at presidenten overlater til en annen tilstedeværende statsråd å svare. Dersom et spørsmål gjelder noe som saklig sett hører under et regjeringsmedlem som ikke er til stede, kan presidenten bemerke dette og spørre om noen av de tilstedeværende likevel ønsker å svare.

Det følger av Grunnloven § 82 at intet medlem av statsrådet må fremlegge uriktige eller villedende opplysninger for Stortinget eller dets organer. Forretningsordenen § 55 sier videre at upassende eller fornærmende tale ikke er tillatt. Ut over dette stiller hverken Grunnloven eller forretningsordenen eksplisitte krav til innholdet i statsrådens svar.

Regjeringsmedlemmene har ikke rettslig plikt til å svare, se også kommentarer til § 68 femte ledd.

Første ledd annet punktum: Statsministeren bestemmer hvem som skal delta, og det er forutsatt at det skal være en viss rullering. Normalt deltar tre regjeringsmedlemmer. Når statsministeren deltar, deltar ikke andre regjeringsmedlemmer. Arbeidsgruppen for innholdsmessig revisjon av Stortingets forretningsorden ble i sitt mandat bedt om å vurdere representantforslag 84 S (2011–2012) om at statsministeren, med mindre særskilte hensyn tilsier noe annet, skal møte i den muntlige spørretimen minst én gang per måned. I sin rapport300 peker arbeidsgruppen på at det er praksis for at statsministeren møter i spørretimen omtrent én gang i måneden, og at det synes å være enighet – både fra regjeringens og Stortingets side – om at dette er en god ordning. Etter arbeidsgruppens vurdering burde ordningen likevel praktiseres med en viss grad av fleksibilitet, og arbeidsgruppen så det ikke som nødvendig å regulere dette i forretningsordenen.

Tredje ledd første punktum: Det er forutsatt at det også skal være adgang til å tegne seg i salen under møtet. Det skal ikke meldes fra på forhånd hva man har tenkt å spørre om, men det er adgang til å opplyse hvilket regjeringsmedlem man ønsker å stille spørsmål.

Tredje ledd annet punktum: Presidenten avgjør etter en selvstendig vurdering hvem som skal få stille spørsmål, og i hvilken rekkefølge. I praksis legges størrelsen på partigruppene til grunn for rekkefølgen, selv om det ikke følger av forretningsordenen at det må være slik.

Flertallet i utredningsgruppen som vurderte spørreinstituttet, uttaler følgende:

«Flertallet mener likevel at gruppeledere og komiteledere bør prioriteres, dersom de ønsker å delta, og at presidenten bør forsøke å få til en rimelig fordeling mellom representanter fra forskjellige partigrupper. Partigruppenes størrelse bør likevel ikke være avgjørende for rekkefølgen av spørsmålene. Representanter som har meldt seg før møtet, bør ikke uten videre prioriteres fremfor representanter som melder seg under møtet. Det bør også legges vekt på at alle tilstedeværende regjeringsmedlemmer så vidt mulig får spørsmål».301

Representanter som melder seg for å stille spørsmål, har ikke krav på å få gjøre dette før spørretimen erklæres avsluttet. Dette følger av regelen om at presidenten avgjør hvilke representanter som kan stille spørsmål.

Fjerde ledd: Det er overlatt til presidentens skjønn å avgjøre om andre representanter enn spørreren skal få ordet for å stille tilleggsspørsmål, og i tilfelle hvor mange andre representanter som skal få ordet. Det har utviklet seg en praksis der presidenten konsulterer med partigruppene om hvordan den muntlige spørretimen best kan gjennomføres når nytt storting samles etter valg. Etter slike konsultasjoner ble bestemmelsene i andre og fjerde ledd myket opp gjennom endringer i forretningsordenen i april 2018302 med erfaringer i en prøveordning innført i februar 2018. Samme representant kan nå stille flere tilleggsspørsmål og også flere hovedspørsmål. Tidligere var det kun adgang til å stille ett hovedspørsmål og ett tilleggsspørsmål.

Femte ledd: Normalt varer spørretimen mellom en time og halvannen time.

§ 73 Ordinær spørretime

I den ordinære spørretimen svarer regjeringsmedlemmer på spørsmål som representantene har innlevert skriftlig til Stortingets president gjennom Stortingets administrasjon. Spørsmålet skal være kort. En representant kan stille ett spørsmål i en ordinær spørretime. Dersom et spørsmål må utsettes som følge av at en statsråd er bortreist, kan representanten stille to spørsmål i neste spørretime. Spørsmål til en spørretime må innleveres senest kl. 14.00 siste torsdag før spørretimen. Faller en torsdag på en høytidsdag, er innleveringsfristen kl. 14.00 siste foregående hverdag.

Presidenten bør avvise spørsmål til spørretimen om noe som faller utenfor regjeringens ansvarsområde, og om saker som det allerede er innlevert interpellasjon eller spørsmål til spørretimen om og som ennå ikke er besvart. Dessuten kan presidenten gripe inn mot formuleringer som nevnt i § 55 tredje ledd. Presidenten oversender spørsmålene til vedkommende regjeringsmedlemmer. Offentliggjøring av spørsmålene skjer gjennom Stortingets administrasjon. Regjeringsmedlemmet kan nekte å svare på et spørsmål.

De spørsmålene som skal behandles i spørretimen, mangfoldiggjøres og omdeles til representantene før spørretimen begynner. Spørrerne får ordet etter tur, og ber uten å grunngi spørsmålet, statsråden om å svare på det. Er spørreren ikke til stede, kan en annen representant ta opp spørsmålet. Hvis det ikke skjer, regnes spørsmålet som bortfalt.

Statsrådens svar i spørretimen bør ikke vare lengre enn tre minutter. Etter at statsråden har svart, kan spørreren og statsråden få ordet ytterligere to ganger hver til korte bemerkninger, begrenset til ett minutt, om den saken som er tatt opp i spørsmålet. Spørreren har i den forbindelse adgang til å stille korte tilleggsspørsmål. Ved innledningen av spørretimen kan presidenten bestemme at spørreren og statsråden kan få ordet bare én gang hver etter at statsråden har svart, dersom presidenten finner dette nødvendig for at sakene på dagsordenen kan bli behandlet i løpet av møtet.

(Tidligere § 53 nr. 3. Forarbeider: Innst. S. nr. 273 (1973–74), Innst. S. nr. 266 (1980–81), Innst. S. nr. 232 (1988–89), Muntlig innst. S.tid. 1999–2000 s. 1472, Muntlig innst. S.tid. 2000–2001 s. 2531–32, Innst. S. nr. 285 (2000–2001), Innst. S. nr. 187 (2002–2003), Innst. S. nr. 188 (2004–2005), Innst. S. nr. 78 (2007–2008), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 487 S (2016–2017))

Første ledd første punktum: Ordningen med spørretime i Stortinget hver uke ble innført i 1949.

Spørsmålet rettes til det regjeringsmedlem som bestyrer det departement eller saksområde som spørsmålet naturlig hører inn under. Det vises i denne forbindelse til nærmere omtale under § 68 første ledd.

Spørreren kan velge å trekke spørsmålet frem til spørretimen finner sted. Dette kan for eksempel være aktuelt dersom det har skjedd noe som gjør at spørsmålet i mellomtiden er blitt mindre relevant.

Dersom spørsmålet er stilt til feil statsråd, vil det bli avklart i dialog mellom de berørte departementer hvem som er rette adressat for spørsmålet. Enten opprinnelig eller rett adressat melder deretter muntlig til stortingssekretariatet hvilken statsråd som vil besvare spørsmålet som rette vedkommende.

Dersom statsråden er fraværende, kan statsråden ta kontakt med spørreren med sikte på å få utsatt behandlingen av spørsmålet til en senere spørretime. Som et alternativ kan statsråden tilby spørreren at en annen statsråd besvarer spørsmålet på hans/hennes vegne. Presidentskapet uttaler i brev til statsministeren 28. februar 1985 at det «forutsetter at i de tilfelle det vil være aktuelt å la en stedfortredende statsråd svare i spørretimen, skal statsråden selv klarere med vedkommende spørsmålsstiller om han aksepterer det». Spørreren kan i slike tilfeller også velge å trekke spørsmålet, jf. omtale ovenfor, for eventuelt å fremsette et spørsmål til skriftlig besvarelse i stedet.

Det har vært alminnelig praksis at en spørrer ikke kan spørre en statsråd om saker utenfor deres fagområde, selv om vedkommende på en eller annen måte i sin politiske virksomhet har vært engasjert i saken det spørres om. I slike tilfeller er det fastslått at man ikke kan kreve svar av andre enn vedkommende fagstatsråd. Det har likeledes vært godtatt at statsministeren kan overlate til en statsråd å svare på spørsmål som er stilt til statsministeren.

Det følger av Grunnloven § 82 at intet medlem av statsrådet må fremlegge uriktige eller villedende opplysninger for Stortinget eller dets organer. Forretningsordenen § 55 sier videre at upassende eller fornærmende tale ikke er tillatt. Ut over dette stiller hverken Grunnloven eller forretningsordenen krav til innholdet i statsrådens svar.

I brev fra presidentskapet til representanten Per Olaf Lundteigen 23. juni 2014 er det lagt til grunn at når en statsråd møter i Stortinget, og responderer på et spørsmål, er spørsmålet å betrakte som besvart.

Det har ved noen anledninger vært tatt opp spørsmål fra representanter om hvorvidt en statsråd eller statssekretær har adgang til å gi forhåndssvar i media på spørsmål som er stilt og skal besvares i spørretimen. I et brev av 11. oktober 1984 til representanten Carl I. Hagen, som hadde klaget over et slikt tilfelle, sier presidentskapet bl.a.:

«Når det i Stortinget stilles konkrete spørsmål til Regjeringens medlemmer, bør det som en generell regel gjelde at svaret skal gis i Stortinget og at vedkommende statsråd derfor bør unngå å omtale saken offentlig på forhånd. Dette gjelder særlig for spørretimespørsmål, hvor tiden fra spørsmålet stilles til tidspunktet for besvarelse er relativt kort

Presidentskapets brev ble referert i Stortingets møte samme dag.

Første ledd annet punktum: Bestemmelsen om at spørsmålet skal være kort, ble innført 1981 etter at det hadde utviklet seg en tendens til at spørsmål ble lange og inneholdt både kommentarer og begrunnelser. Reglementskomiteen av 1981 viser i sin innstilling til at den hadde vurdert å ta inn en bestemmelse i forretningsordenen om at spørsmål ikke må inneholde begrunnelse, kommentarer e.l., men var kommet til at det neppe er mulig å unngå slikt innhold i alle spørsmål. Derfor nøyde komiteen seg med at «spørsmålet skal være kort».303

Første ledd femte punktum: Det ble tidligere lagt til grunn at et krav om egenhendig underskrift var underforstått, selv om dette ikke fulgte direkte av forretningsordenen.304

Etter endringer i forretningsordenen i 2019er det ikke lenger krav om at spørsmålet skal være undertegnet.305

Annet ledd: Frem til 2003 var det, i likhet med hva som gjelder for interpellasjoner, også avvisningsgrunn at spørsmålet gjelder en sak som er til behandling i komiteene, eller en sak som det er gitt innstilling om, men som ennå ikke er behandlet i Stortinget. Disse avvisingsgrunnene ble opphevet under henvisning til at begrunnelsen for å opprettholde avvisningsgrunnene ikke var god nok med tanke på arbeidet som må legges ned i forbindelse med håndhevingen av dem.306 Presidentskapet forutsatte imidlertid at statsråden ved besvarelsen ville ta hensyn til at spørsmålet gjelder en sak som er under behandling, og at representantene vil ha forståelse for dette.

Dersom det stilles flere spørsmål om samme sak, skal i utgangspunktet bare det først innleverte spørsmålet godtas. Praksis på dette området er imidlertid forholdsvis liberal.307 Flere spørsmål om samme sak blir akseptert dersom de tar opp ulike sider av saken, slik at man kan vente at svarene blir noe forskjellige.

Det er ikke avvisningsgrunn at det er innlevert spørsmål til skriftlig besvarelse om samme sak.

Se nærmere drøftelse av forholdet til saker som er under behandling i domstolene, i Innst. S. nr. 211 (1995–96) pkt. 3.4.

Når det gjelder bruk av navn på privatpersoner i spørsmål, vises det til omtale under § 68 annet ledd.

Tredje ledd: Spørsmål stilt til den av statsrådene med høyest rang308, besvares normalt først, selv om det forekommer at den innbyrdes rangrekkefølgen fravikes av praktiske hensyn.

Dersom det er stilt flere spørsmål til samme statsråd, er det tidspunktet for når spørsmålet er innlevert til Stortingets administrasjon, som avgjør hvilken spørrer som får ordet først.

§ 74 Begjæringer om dokumentinnsyn

En representant som ønsker å be om innsyn i regjeringens og forvaltningens dokumenter, kan innlevere sin anmodning skriftlig til Stortingets president gjennom Stortingets administrasjon. Presidenten oversender anmodningen til det ansvarlige regjeringsmedlemmet, som snarest og senest innen tre dager enten skal utlevere dokumentet eller meddele skriftlig hvorfor det ikke er utlevert innen fristen, og i tilfelle når det vil bli utlevert eller hvorfor det ikke vil bli utlevert.

Ved sin vurdering skal regjeringsmedlemmet legge vekt på representantenes særlige stilling og informasjonsbehov.

Regjeringsmedlemmet kan avslå anmodningen i den grad dokumentet kan unntas fra offentlighet etter offentleglova.

(Tidligere § 49 a annet ledd. Forarbeider: Innst. S. nr. 49 (2002–03), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 651 S (2020–2021))

Første ledd: En egen prosedyre for representantenes begjæringer om dokumentinnsyn i regjeringens og forvaltningens dokumenter ble tatt inn på bakgrunn av forslag fra utvalget som utredet Stortingets kontrollfunksjon (Frøiland-utvalget).309 Av merknadene til bestemmelsene310 fremgår det at forslaget må leses på bakgrunn av de rettigheter som en representant (i likhet med alle andre) har etter den alminnelige offentlighetsloven.311 Representantene har ikke etter § 74 noen utvidet innsynsrett i forhold til det som følger av offentleglova, men det oppstilles en prosedyre som i praksis vil kunne lette deres innsynsmuligheter. Prosedyren er utformet etter modell av den som gjelder for fremsettelse av spørsmål til skriftlig besvarelse. Ved at kravet fremmes gjennom parlamentariske kanaler, og direkte til den ansvarlige statsråd, vil det kunne få en særlig tyngde. Det er videre oppstilt en frist for svar som er strengere enn offentleglova, og en klarere plikt til begrunnelse ved avslag.

Det fremgår ikke av bestemmelsens forarbeider hvorvidt lørdager og søndager medregnes i fristen på tre dager. Det forhold at bestemmelsen er utarbeidet med offentleglovas regler som utgangspunkt, kan tale for at praksis for beregning av dager etter denne loven legges til grunn, selv om lørdager regnes med i andre frister i forretningsordenen (se omtale under § 70). Offentleglova § 29 første ledd annet punktum slår fast at et krav om innsyn skal «avgjerast utan ugrunna opphald», og i Justisdepartementets Rettleiar til offentleglova, punkt 9.3, er det lagt til grunn at vanlige krav bør avgjøres samme dag som de er mottatt, eller i alle fall innen én til tre virkedager. Når forvaltningens saksbehandlingstider regnes i virkedager, er det vanlig å ikke medregne lørdager og søndager.

I motsetning til det som er tilfellet for svar på skriftlige spørsmål etter forretningsordenen § 70, har § 74 ingen regler om prosedyren for statsrådens svar. Et spørsmål som oppsto etter at bestemmelsen ble vedtatt, var om statsråden skulle sende svaret til presidenten eller til representanten. I praksis sendes det direkte til representanten, via ekspedisjonskontoret i Stortingets administrasjon. Innsynsbegjæringen og svaret trykkes ikke i Stortingsforhandlingene.

Begjæringer om innsyn etter § 74 fremsettes gjennom Stortingets administrasjon ved ekspedisjonskontoret. Svaret sendes ekspedisjonskontoret, som videreformidler dette til representanten. Innsynsbegjæringen og svaret trykkes ikke i Stortingsforhandlingene.

Annet ledd: På bakgrunn av forslag fra utvalget til å utrede Stortingets kontrollfunksjon (Harberg-utvalget) ble det i 2021 gjort en teknisk justering av bestemmelsen. For å understreke representantenes behov for informasjon ble bestemmelsen om dette skilt ut som et eget ledd.312

Tredje ledd: I 2012 ble «underlagt taushetsrett» endret til «kan unntas fra offentlighet». Det ble lagt til grunn at dette anses mer juridisk presist, men at endringen ikke hadde noen innholdsmessig betydning.313

I merknadene til bestemmelsen i Dokument nr. 14 (2002–2003) heter det for øvrig at annet ledd må anses som generell instruks til regjeringen om hvordan den skal utøve det meroffentlighetsskjønn som offentleglova § 11 gir anvisning på, samt at «representantene» er satt i flertall for å markere at det er deres generelle stilling og behov som skal være avgjørende, ikke forhold knyttet til den enkelte representant.

Det er ikke oppstilt noen klageregel i forretningsordenen § 74, og Frøiland-utvalget tok heller ikke opp spørsmålet om eventuelle klagemuligheter. Utvalget til å utrede Stortingets kontrollfunksjon (Harberg-utvalget) drøfter spørsmålet i Dokument 21 (2020–2021) pkt. 3.6.6.2 og viser til at ordningen med innsynsbegjæring etter § 74 er en egen ordning for stortingsrepresentanter, og at det er nærliggende å se ordningen, herunder hva som påligger statsråden, som uttømmende angitt i bestemmelsen. Utvalget viser også til at det å etablere en klagerett etter § 74 vil reise en rekke spørsmål, både når det gjelder klagerettens omfang, klagefrist, prosedyre for fremsettelse av klage og hvilke krav som skal stilles til regjeringens behandling av denne.

Et avslag fra statsråden etter § 74 kan ut fra dette ikke anses som et forvaltningsvedtak, slik som vedtak etter offentleglova. Det kan derfor ikke av de alminnelige reglene i offentleglova eller forvaltningsloven utledes en klagerett på avslag etter forretningsordenen § 74.

Selv om det formelt sett ikke er noen klageadgang etter § 74, står imidlertid den enkelte representant fritt til selv å anmode statsråden om en fornyet vurdering. Det vil da være opp til statsråden eller regjeringen å vurdere hvordan en slik anmodning skal behandles.

I stedet for å fremme en begjæring etter § 74, kan representanten selv be om innsyn etter offentleglova (eventuelt i tillegg til en begjæring etter § 74), og representanten vil da, i likhet med enhver annen borger, ha ordinær klagerett på et eventuelt avslag etter offentleglovas system.

En anmodning om fornyet vurdering eller klage etter offentleglovas bestemmelser skal ikke fremmes til Stortingets president gjennom Stortingets administrasjon, men formidles direkte fra representanten til vedkommende departement.

281. Innst. 259 S (2012–2013).

282. Innst. S. nr. 211 (1995–96).

283. Se eksempelvis meningsytringer i S.tid. 1958 s. 3145–46.

284. Innst. 651 S (2020–2021), jf. Dokument 22 (2020–2021).

285. S.tid. s. 3355.

286. S.tid. s. 3714.

287. S.tid s. 311.

288. Innst. S. nr. 188 (2004–2005).

289. Se f.eks. spørsmål fra Trygve Slagsvold Vedum til presidentskapet om utsatt avgivelse i sak om tilknytning til EUs finanstilsyn, besvart 3. juni 2016, S.tid. s. 3673 flg. og spørsmål fra Michael Tetzschner om tendensen til enkeltrepresentanters tilsidesettelse av underskrevne taushetserklæringer (jf. FO §§ 16 og 75,), og hvilke tiltak som bør overveies for bedre å ivareta Stortingets integritet, besvart 19. januar 2021.

290. Innst. S. nr. 288 (2008–2009).

291. Trykket som vedlegg til Innst. S. nr. 211 (1995–96).

292. Innst. S. nr. 78 (2007–2008).

293. Innst. S. nr. 288 (2008–2009).

294. Innst. S. nr. 78 (2007–2008).

295. Innst. S. nr. 232 (1988–89).

296. Dokument 7 (2004–2005).

297. Innst. S. nr. 78 (2007–2008).

298. Møte 14. desember 2007.

299. Innst. S. nr. 211 (1995–96).

300. Dokument 14 (2012–2013).

301. Innst. S. nr. 211 (1995–96) s. 36.

302. Innst. 254 S (2017–2018).

303. Innst. S. nr. 266 (1980–81).

304. Skriv fra Stortingets presidentskap 6. oktober 1999.

305. Innst. 162 S (2018–2019).

306. Innst. S. nr. 187 (2002–2003).

307. Innst. S. nr. 187 (2002–2003).

308. Se publikasjonen «Om statsråd» pkt. 2.6.

309. Dokument nr. 14 (2002–2003), jf. Innst. S. 210 (2002–2003).

310. Dokument nr. 14 (2002–2003) s. 124.

311. Den tidligere offentlighetsloven er senere erstattet av lov 19. mai 2006 nr. 16 om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd (offentleglova).

312. Innst. 651 S (2020–2021), jf. Dokument 21 (2020–2021).

313. Innst. 350 S (2011–2012).