Innhald

Kapittel 4 Om komiteenes arbeidsordning

§ 20 Valg av komitéledelse, innkalling, møteplikt mv.

Så snart komiteene er oppnevnt, trer hver enkelt av dem sammen og velger leder, første nestleder og annen nestleder. Melding om valgene sendes straks til Stortinget. Valg foretas på nytt hvert år i valgperioden, så snart det lar seg gjøre etter at Stortinget har konstituert seg.

Komiteens leder innkaller til møter i komiteen og leder forhandlingene der. Har lederen forfall, overtar første nestleder disse oppgaver. Har også første nestleder forfall, overtas oppgavene av annen nestleder.

Medlemmene har samme plikt til å møte i komiteen som til å møte i Stortinget. Forfall skal meldes til lederen.

Komiteene kan etter begrunnet søknad få presidentskapets samtykke til å nytte lønnet hjelp.

(Tidligere: § 16 første og annet ledd, § 17 første ledd første, tredje og fjerde punktum og § 19 tredje ledd første og annet punktum og femte ledd. Forarbeider: Innst. S. nr. 98 (1984–85), Innst. S. nr. 232 (1988–89), Innst. S. nr. 187 (2002–2003), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 487 S (2016–2017))

Første ledd: Når fagkomiteene konstitueres første gang i en ny valgperiode, er det komiteenes sekretariater som sørger for at komiteene kalles inn til konstituerende møte. Sekretariatene sørger også for at melding til Stortinget om hvem som velges, blir sendt stortingssekretariatet. Melding sendes hvert år i valgperioden og ellers dersom det skulle skje endringer i komitéledelsen i løpet av året. Stortinget i plenum opplyses deretter om valgene ved at presidenten refererer meldingene fra komiteene i et stortingsmøte.113 På tilsvarende måte sendes det melding til Stortinget fra valgkomiteen og fullmaktskomiteen.

Dersom leder, første eller annen nestleder har permisjon, foretas det ikke ny konstituering, men komiteen velger da hvem som skal fungere i posisjonene i permisjonsperioden.

Annet ledd: I tillegg til oppgavene som eksplisitt nevnes i annet ledd, må det antas at også øvrige lederoppgaver som ikke kan eller bør vente til lederen er tilbake, kan overtas av den fungerende leder, f.eks. ledelse av åpne høringer, undertegning av brev eller innstillinger, jf. § 24 annet ledd annet punktum.

Dersom verken komitéleder eller en av nestlederne er til stede på komitémøtet, gir forretningsordenen ingen direkte holdepunkter for hvem som da skal overta som leder av møtet i komiteen. Praksis har variert noe fra komité til komité, men et utgangspunkt kan være at lederen for den største partifraksjonen i komiteen fungerer. Hvis denne også er fraværende, fungerer den av komitémedlemmene som har lengst ansiennitet i Stortinget, jf. analogi fra § 1 første ledd nr. 2. Dersom komiteen ønsker å velge en annen løsning enn dette, må det likevel være anledning til det.

Om komitéleders eller stedfortreders dobbeltstemme ved avstemninger i komiteene, se kommentarer til § 26.

Komiteens leder innkaller til møter i komiteene, og det legges også til grunn at leder har fullmakt til å beslutte at et berammet møte kan avlyses. Spørsmålet om hvorvidt et mindretall i komiteen skulle få rett til å kalle inn til komitémøte, ble vurdert og avvist i Innst. S. nr. 235 (2008–2009).

Tredje ledd: Møteplikten i Stortinget er forankret i Grunnloven § 63 og i ansvarlighetsloven § 12. Lenge før bestemmelsen om møteplikt i komiteene ble innført i 1950, jf. Innst. S. nr. 2 (1950–51), hadde det vært lagt til grunn at representantenes plikt til å delta i Stortingets forhandlinger også gjelder deltagelse i komitémøtene. Dette gjelder også når komiteer møter i den tid Stortinget ikke er samlet. I Hansen og Mo s. 48–49 nevnes to eksempler på at presidentskapet har avslått søknader om permisjon fra representanter som ikke ønsket å være med på komitéreiser til utlandet utenfor Stortingets samlingstid. Avslagene var begrunnet med at slike reiser er ledd i Stortingets arbeid, og derfor har komitémedlemmer plikt til å delta dersom de ikke har gyldig forfall. Stortinget kan ikke dispensere fra denne plikten. For øvrig ble det i det ene tilfellet slått fast at det ikke kunne anses som en gyldig forfallsgrunn at vedkommende representant mente at reisens utbytte ikke ville stå i forhold til kostnadene.

Selv om melding om forfall til komitémøter og komitéreiser formelt skal meldes til lederen, er det i praksis komitésekretæren som tar imot beskjed om fravær. Oversikt over komitémedlemmenes forfall har betydning for planlegging og gjennomføring av komiteens arbeidsoppgaver. Minst tre femtedeler av medlemmene må være til stede for at komiteen skal være beslutningsdyktig, se § 26 første ledd.

Fjerde ledd: Bestemmelsen må ses i lys av at det tidligere ikke var vanlig at alle komiteer hadde ansatte komitésekretærer til å bistå i arbeidet. Bestemmelsen som krevde begrunnet søknad til presidentskapet for å kunne anta lønnet hjelp, kom inn i forretningsordenen i forbindelse med behandlingen av Innst. S. nr. 65 (1965–66) og Innst. S. nr. 133 (1965–66). Det var da bare fire komiteer som hadde fast komitésekretær.

Bestemmelsen er også benyttet i tilfeller der komiteene har søkt om å få benytte betalte foredragsholdere på seminar. Presidentskapet uttaler i brev til finanskomiteen 24. september 1996 bl.a.:

«Når honorar kan være på sin plass, kan det vanskelig gis noen bastante retningslinjer om. Spørsmålet må avgjøres ut fra en konkret vurdering av om honorering fremstår som nødvendig for å skaffe til veie den ønskelige ekspertise. Ekspertise som representerer særinteresser bør det dog aldri komme på tale å honorere. Det samme bør som hovedregel gjelde personer fra offentlige institusjoner.»

§ 21 Varamedlemmer

En vararepresentant som blir innkalt for en representant, trer inn som medlem av den komiteen som representanten sitter i, med mindre presidentskapet bestemmer noe annet. For valgkomiteen, den utvidete utenriks- og forsvarskomité og Europautvalget gjelder likevel egne regler, jf. §§ 10, 16 og 17.

Har et komitémedlem forfall til en komitésamling når Stortinget ikke er samlet, og komitélederen finner å kunne godta forfallet, kan lederen innkalle vedkommende medlems vararepresentant. Det samme gjelder ved forfall til komitésamling når Stortinget er samlet, men ikke har møte, og det ikke har vært mulighet til å søke Stortinget om permisjon. § 5 annet punktum gjelder tilsvarende.

(Tidligere § 19 annet og femte ledd. – Før dette § 17 annet og tredje ledd annet punktum. Forarbeider: Innst. S. nr. 439 (1976–77), Innst. S. nr. 98 (1984–85), Innst. S. nr. 232 (1988–89), Innst. S. nr. 145 (1991–92), Innst. S. nr. 246 (1995–96), Innst. S. nr. 38 (2007–2008), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 188 S (2010–2011), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 487 S (2016–2017))

Første ledd: I forbindelse med den språklige og tekniske revisjonen av forretningsordenen i 2012 ble bestemmelsene om vararepresentanter i komiteene samlet i en egen paragraf.

Det vil være aktuelt for presidentskapet å fravike hovedregelen om at en vararepresentant trer inn i samme komité som representanten sitter i, dersom vedkommende vararepresentant allerede har møtt i lengre tid for en annen representant fra samme liste. I slike situasjoner er det vanlig at partigruppene søker presidentskapet om at vararepresentanten får beholde sin opprinnelige komitéplassering. Det er fast og langvarig praksis for at slike søknader innvilges. Det vil være upraktisk og lite heldig for komitéarbeidet om vararepresentanten måtte skifte komité – kanskje for et kortere tidsrom.

Når det gjelder vararepresentantenes adgang til å møte i den utvidete utenriks- og forsvarskomité, og vararepresentanters status som saksordfører i forbindelse med avgivelse og behandling av innstilling i plenum, vises det til kommentarer til henholdsvis §§ 16 og 24.

Annet ledd: I utgangspunktet er det en forutsetning for å innkalle vararepresentant at Stortinget i plenum innvilger permisjon for den som skal være fraværende, jf. § 5. Samtidig med at det innvilges permisjon, godkjenner Stortinget at det innkalles vararepresentant dersom partigruppen har anmodet om dette.

Innkalling av vararepresentant er imidlertid et separat vedtak, og en permisjonssøknad må derfor inneholde spesifikk informasjon om hvilke dager eller uker vararepresentant ønskes innkalt. Presidentskapet har overfor partigruppene særlig påpekt nødvendigheten av å angi om en vararepresentant også ønskes innkalt til perioder der det ikke er møter i plenum, for eksempel for å delta i komitémøter eller gruppemøter.114

Bestemmelsen i § 21 annet ledd er en unntaksbestemmelse som gir komitélederne adgang til å innkalle vararepresentanter ved et komitémedlems forfall til komitésamlinger når Stortinget ikke er samlet (første punktum), og i visse tilfeller når Stortinget er samlet (annet punktum). Om Stortingets samlingstid, se kommentarer til § 37. Komitélederes adgang til å innkalle vararepresentanter strekker seg ikke lenger enn Stortingets innkallingsadgang. Det vil si at komitéleder bare kan innkalle vararepresentant i tilfeller der det kunne vært gitt permisjon etter § 5.

Da komitéleders adgang til å innkalle vararepresentant ble utvidet til også å gjelde når Stortinget er samlet, understreket presidentskapet115 at det er en forutsetning for komitéleders innkallingsfullmakt at det ikke har vært mulig å søke Stortinget om permisjon, det vil si at forfallsgrunnen har oppstått etter siste stortingsmøte, f.eks. på grunn av sykdom. Det betyr at komitéleder ikke har myndighet til å innkalle vararepresentant dersom den innvalgte representanten har en permisjon som var planlagt før siste stortingsmøte.

Henvisningen til § 5 annet punktum innebærer at representanter som har hatt forfall som nevnt, skal melde fra til Stortingets administrasjon når forfallsgrunnen ikke lenger er aktuell. Se kommentarer til § 5.

§ 22 Oversendelse av saker til komiteene

Etter forslag av presidenten fordeler Stortinget til de faste komiteene alle saker som krever komitéforberedelse. I alminnelighet skal alle saker som skal forberedes av en komité, fordeles i henhold til saksfordelingen fastsatt i § 14. Etter forslag fra presidentskapet kan Stortinget fravike dette når praktiske grunner tilsier det.

Stortinget kan vedta at en sak først skal behandles av en komité og at denne komiteens utkast til innstilling deretter forelegges en annen komité til uttalelse før innstilling avgis. Stortinget kan også vedta at en sak først skal behandles av en komité og at denne komiteens utkast til innstilling sendes til en annen komité, som deretter avgir innstilling. Etter at en sak er oversendt til en komité, kan vedtak etter første eller annet punktum gjøres av presidentskapet.

Stortinget kan også beslutte at to faste komiteer skal forberede en sak i fellesskap. Som regel skal da saken behandles foreløpig av et fellesutvalg som har like mange medlemmer fra hver av komiteene. Ordføreren i saken velges innenfor dette utvalget.

Gjelder det større, ekstraordinære bevilgningssaker, kan Stortinget vedta at komitéinnstillingen om saken skal sendes til finanskomiteen, for at den kan uttale seg om den finansielle siden av innstillingen.

Når andre komiteer enn utenriks- og forsvarskomiteen behandler saker som berører norske utenrikspolitiske interesser eller norske interesser på Svalbard eller i andre polarområder, skal utkast til innstilling fra vedkommende komité forelegges utenriks- og forsvarskomiteen til uttalelse før innstillingen avgis.

Saker som allerede er oversendt til en komité, kan fordeles på nytt ved beslutning av presidentskapet. Finner presidentskapet enstemmig at en sak ikke trenger å bli forberedt av noen komité, kan det selv gi innstilling i saken.

Komiteene kan ikke behandle andre saker enn de som er oversendt fra Stortinget, med de unntak som følger av denne forretningsorden.

(Tidligere § 15 første til sjette ledd, § 12 annet ledd nr. 12 annet ledd og § 17 femte ledd. Forarbeider: Innst. S. nr. 439 (1976–77), Innst. S. nr. 266 (1980–81), Innst. S. nr. 232 (1988–89), S.tid. s. 2139–2142 (1994–95) angående tolkning, Innst. S. nr. 188 (2004–2005), Innst. S. nr. 256 (2008–09), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 358 S (2009–2010), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 20 S (2013–2014), Innst. 487 S (2016–2017), Innst. S. 651 S (2020–2021))

Generelt: Beslutning om fordeling av saker tas når saken er «referert» i Stortinget. Under dagsordenpunktet «Referat» opplyser presidenten hvilke nye saker som er oversendt Stortinget. Presidenten gir samtidig muntlig innstilling om behandlingsmåte, jf. § 39. Normalt vil saker bli oversendt komité, jf. alternativet i § 39 bokstav b og § 22 første ledd om at alle saker «i alminnelighet skal forberedes av en komité». § 22 beskriver de ulike alternative fremgangsmåtene som kan benyttes når saker oversendes komiteene.

Første ledd: Etter at administrasjonen har vurdert saksfordelingen i henhold til § 14, foreslår presidenten gjennom en muntlig innstilling overfor Stortinget hvilken komité / hvilke komiteer som skal ha vedkommende sak til behandling. Det er ikke gitt at den komiteen som har ansvarsområdet en sak hører inn under, alltid skal ha den aktuelle saken til behandling, men normalt følges dette utgangspunktet. Dette følger av formuleringen om at sakene «i alminnelighet» fordeles på komiteene etter reglene i § 14, som fastsetter «Hovedregelen for saksfordelingen mellom komiteene», og av bestemmelsen i § 22 første ledd siste punktum om Stortingets adgang til å avvike fra den alminnelige saksfordelingen av praktiske årsaker.

Hvis det er tvil om hvilken komité som skal behandle saken, eller om den bør sendes til flere komiteer, forespørres de aktuelle komiteene normalt om sitt syn på saksfordelingen som et ledd i administrasjonens saksforberedelse. Tvilstilfeller kan også forelegges presidentskapet i form av notat til et presidentskapsmøte. Dersom det skulle være aktuelt å benytte andre behandlingsalternativer enn at saken sendes komité, jf. § 39 annet ledd, bør også presidentskapet uttale seg under saksforberedelsen.

Annet ledd: Med den temmelig detaljerte avgrensing av de enkelte fagkomiteers saksområde som fremgår av § 14, vil det i praksis ofte vise seg at enkelte saker berører flere komiteers saksområder. Tidligere løste man slike tilfeller med det såkalte «forsterkningsinstituttet», som innebar at en komité ved behandlingen av en enkelt sak ble «forsterket» ved at medlemmer fra en annen komité ble oppnevnt til å delta ved komitébehandlingen. Denne fremgangsmåten hadde vært fulgt i en årrekke da den ble reglementsfestet i 1977.116 Ordningen innebar visse praktiske problemer, idet møtene i den «forsterkede» komité ofte kolliderte med møtene i den komité «forsterkningsmedlemmene» tilhørte.

Bestemmelsen i § 22 annet ledd har to alternative behandlingsmåter og kom inn i forretningsordenen i forbindelse med behandlingen av Innst. S. nr. 266 (1980–81), samtidig som «forsterkningsinstituttet» ble opphevet. Alternativet i første punktum innebærer at en komités utkast til innstilling oversendes en annen komité, eventuelt flere andre komiteer, til uttalelse, og er ifølge nevnte innstilling «i alminnelighet å foretrekke». Dette alternativet ble også i den opprinnelige bestemmelsen nevnt først for å markere hva som skal regnes som hovedregelen. Når man først har valgt å gi en annen komité (B) medinnflytelse i saken, gir denne varianten komité A mulighet til å revurdere sine standpunkter på bakgrunn av uttalelsen fra komité B.

Vilkåret for å behandle en sak i flere komiteer er selvsagt at den gjelder eller berører flere komiteers saksområde i henhold til bestemmelsene i forretningsordenen. I tråd med oppfatningen i Innst. S. nr. 266 (1980–81) uttrykte presidentskapet i brev til kommunalkomiteen av 20. september 2000 (med kopi til øvrige fagkomiteer) at siden det er mer tid- og arbeidskrevende å behandle en sak i to eller flere komitéer, «bør en slik behandlingsmåte – etter presidentskapets oppfatning – bare brukes i større, viktigere saker og bare når det ut fra at sakens innhold er god grunn til å bringe flere komiteer inn i den formelle saksbehandlingen. I saker hvor dette ikke skjer, kan andre komiteers medlemmer øve innflytelse gjennom uformelle kontakter».117

Representantforslagene omfatter i større grad enn tidligere flere komiteers saksområder. Ut fra sakens innhold kan det i utgangspunktet fremstå som formålstjenlig at utkast til innstilling sendes én eller flere andre komiteer til uttalelse. Likevel forsøker man å begrense en slik behandlingsmåte for å spare tid og ressurser, og det er derfor ikke tradisjon for at representantforslag fordeles til flere komiteer. Som det fremgår nedenfor, er det ikke uvanlig at budsjettproposisjoner fordeles til flere komiteer.

Som nevnt er det mest benyttede alternativet for uttalelser at en sak først behandles av én komité (A), og at denne komiteens utkast til innstilling deretter forelegges en annen komité (B) til uttalelse før innstilling avgis. Komité A forutsettes å foreta den grundigste behandlingen. Komité B (ev. flere komiteer) skal deretter vurdere saken med utgangspunkt i sine saksområder, og skal avgi uttalelse på grunnlag av utkastet fra komité A.118 Uttalelsen fra komité B tas inn i komité As endelige innstilling.

Det er praksis for at uttalelsen fra komité B siteres i sin helhet i innstillingen fra komité A. Dersom komité A ønsker å kommentere uttalelsen, er det anledning til det, men den kan ikke gjøre justeringer i den delen av teksten som utgjør det opprinnelige innstillingsutkastet. Eventuelle endringer må beskrives i egen merknad som tas inn i innstillingen etter komité Bs uttalelse.

I sin uttalelse har komité B, eller enkeltmedlemmer i komiteen, anledning til å ta inn i sin uttalelse anmodningsforslag eller lovforslag satt opp i lovs form dersom et lovforslag er grunnlag for innstillingen. Men forslag fra komité B er ikke likestilt med forslag fra komité A, i den forstand at de ikke kan være gjenstand for realitetsvotering i henhold til § 40 første ledd første punktum, selv om de er utformet i uttalelsen.119 For at realitetsvotering skal kunne finne sted, må komité A eller noen av dens medlemmer ta forslagene fra komité B opp i innstillingen. Dette uttrykkes i så fall i en ny merknad hvor forslagene innarbeides, og ved at forslagene føres opp på vanlig måte enten i forslag til vedtak eller forslag fra mindretall i innstillingen, jf. § 31 femte ledd. Dersom ingen i komité A ønsker å ta opp forslag formulert i merknaden fra komité B, må forslagene fremmes som løse forslag i forbindelse med plenumsbehandlingen i henhold til § 40 første ledd annet punktum.

Reglementskomiteen påpeker i Dokument 22 (2020–2021) pkt. 7.2.4 at det slik bestemmelsen praktiseres i dag, sjelden tilføres vesentlige momenter fra den komiteen som får saken til uttalelse. Reglementskomiteen peker derfor på at komiteene i større grad bør vurdere om en sak bør sendes til uttalelse på et tidligere stadium i prosessen, og eventuelt med litt romsligere frister. Den alternative behandlingsmåten som § 22 annet ledd annet punktum gir anvisning på, er at utkast til innstilling fra komité A sendes komité B, som deretter avgir innstilling på grunnlag av utkastet fra komité A. Det fremgår av Innst. S. nr. 266 (1980–81) at dette alternativet vil kunne være å foretrekke i spesielle tilfeller, uten at dette er nærmere spesifisert. I praksis benyttes dette alternativet svært sjelden.

For øvrig kan det nevnes at det ikke er uvanlig at behandlingen av en budsjettproposisjon blir fordelt til flere komiteer, slik at hver av dem får til behandling ett eller flere budsjettkapitler etter saksfordelingen i § 14, men som de behandler hver for seg på vanlig måte. Se § 43 annet ledd og kommentarer til denne bestemmelsen når det gjelder fordeling av budsjettkapitler ved behandlingen av statsbudsjettet om høsten.

Etter at Stortingets plenum har fordelt en sak til behandling etter første eller annet punktum, er presidentskapet etter tredje punktum gitt fullmakt til å beslutte at utkast til innstilling skal forelegges en annen komité til uttalelse (eventuelt at innstillingsutkastet skal sendes en annen komité som deretter avgir innstilling). Vanligvis treffer presidentskapet slik beslutning etter anmodning fra komiteen som ønsker å avgi uttalelse.

Fra tid til annen oppstår spørsmål om hvilket handlingsrom komité B har for sin saksbehandling, særlig hva angår adgangen til å holde høring i saken og til å sende spørsmål til en statsråd. Presidentskapet uttalte i brev til fagkomiteene av 3. mai 2002 at begge komiteene (A og B) må ha anledning til å holde både separate høringer og felles høring om saken.120 Etter presidentskapets oppfatning ville den beste løsningen vanligvis være en felles høring, både fordi de to komiteene så langt som mulig bør få det samme grunnlaget for sitt standpunkt til saken, og for å spare høringsinstansene for å bli innkalt til høring i to komiteer om samme sak. På denne bakgrunn må det kunne legges til grunn at komité B også bør kunne ha adgang til å sende spørsmål til en statsråd om saken. Med mindre det holdes felles høring, forutsettes det i utgangspunktet at komité B har blitt forelagt komité As utkast til innstilling før den formelt kan avholde høring eller sende spørsmål. Praktiske forberedelser må imidlertid kunne gjøres også før dette tidspunkt.

Tredje ledd: Alternativet med at to komiteer behandler en sak i fellesskap, har ikke vært benyttet ofte. Et eksempel er Innst. S. nr. 9 (2002–2003) da forsvarskomiteen og justiskomiteen avga en felles innstilling til St. meld. nr. 17 (2001–2002) om samfunnssikkerhet. Eldre eksempler som nevnes i Hansen og Mo, var i 1963 da felleskomiteen av skog-, vassdrags-, og industrikomiteen og kommunalkomiteen behandlet Kings Bay-saken, jf. St. meld. nr. 86 og 87 (1962–63). Saksbehandlingen foregikk på vanlig måte som når en enkelt komité behandler en sak. I motsetning til nevnte eksempel fra 2002 ble det ikke gjort bruk av «fellesutvalg» til foreløpig behandling av saken. Tidligere i 1963 behandlet justiskomiteen og landbrukskomiteen i fellesskap proposisjonen om endringer i odels- og åsetesretten, Innst. O. XIX (1962–63).

I forbindelse med redegjørelsene i Stortinget 20. november 2011 av forsvarsministeren og justisministeren om terrorangrepene 22. juli 2011 ble det bl.a. vurdert å behandle saken i fellesskap mellom flere komiteer. Stortinget valgte heller å nedsette en særskilt komité i tråd med bestemmelsen i § 18.

Fjerde ledd: Bestemmelsen i fjerde ledd er lite brukt, noe som kan ha sammenheng med at bestemmelsen i dag kan synes overflødig i tillegg til bestemmelsen i § 22 annet ledd.

Ordlyden har vært tilnærmet uendret siden bestemmelsen kom inn i forretningsordenen i 1919121, og bestemmelsen benytter til forskjell fra § 22 annet ledd og § 22 femte ledd uttrykket «komitéinnstillingen om saken» fremfor «utkast til innstilling». En mulig tolkning kunne derfor være at en her har sett for seg situasjoner hvor det er ønskelig at fagkomiteens avgitte innstilling sendes finanskomiteen, som deretter avgir en egen innstilling. Dette har imidlertid ikke vært meningen. I debatt 25. mars 1920122 ga presidentskapet uttrykk for at finanskomiteens uttalelse skulle tas inn som en del av fagkomiteens innstilling før denne avgis. I den foreliggende saken hadde finanskomiteen avgitt en egen innstilling i tillegg til innstillingen fra skog- og vassdragskomiteen. Det ble fra presidentskapet påpekt at dette var et irregulært forhold, som man antok ikke ville bli brukt ved fremtidige anledninger.123 Dette synes også å være en fornuftig tilnærming da det vil være lite hensiktsmessig at Stortinget voterer over to ulike innstillinger til samme sak. Gitt presidentskapets forståelse fra 1920 har bestemmelsen i dag ikke selvstendig betydning. § 22 annet ledd første punktum gir en generell adgang til å beslutte at en sak først skal behandles av en komité og deretter oversendes en annen komité til uttalelse før innstilling avgis. Denne generelle bestemmelsen kan også benyttes i de tilfeller saker som har bevilgningsmessige konsekvenser, forelegges finanskomiteen for uttalelse.

Femte ledd: Utkast til innstillinger fra komiteene som gjelder proposisjoner om samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutninger om innlemmelse i EØS-avtalen av forordninger eller direktiver fra EU, forelegges alltid utenriks- og forsvarskomiteen til uttalelse.

Sjette ledd: Bestemmelsens første punktum har vært fortolket slik at selve vedtaket om «omfordeling» fattes av presidentskapet uten at spørsmålet bringes inn for Stortinget i plenum.

Presidentskapet kan selv avgi innstilling i en sak som er oversendt Stortinget, dersom det mener at komitébehandling ikke er nødvendig. Når det gjelder presidentskapets adgang til å ta opp saker på eget initiativ, vises det til bestemmelsen i § 7 fjerde ledd.

Sjuende ledd: Bestemmelsen kom inn i forretningsordenen i 1989124 og var en formalisering av praksis, det som allerede fulgte av andre bestemmelser i forretningsordenen og presidentskapets påtale av enkelte tilfeller av at komiteene tok initiativer – gjerne overfor «sine» statsråder – som ikke hadde tilknytning til forberedelse av aktuelle saker for Stortinget. Samtidig ble det vedtatt en ny bestemmelse i forretningsordenen (nåværende § 45) om muntlige redegjørelser fra regjeringens medlemmer i Stortinget – dette for å motvirke den uheldige og ukonstitusjonelle form for redegjørelser som hadde vært gitt direkte til komiteene.

Henvisningen til «de unntak som følger av denne forretningsorden», refererer til bestemmelsene om hhv. kontroll- og konstitusjonskomiteen, den utvidete utenriks- og forsvarskomité og Europautvalget i §§ 15, 16 og 17 samt bestemmelsen i § 22 a.

Utgangspunktet for bestemmelsen er at komiteene ikke har selvstendig myndighet til å treffe beslutninger eller motta orienteringer på Stortingets vegne. At en komité ikke kan behandle andre saker enn de som er oversendt komiteen fra Stortinget, innebærer at den ikke har kompetanse til å motta informasjon eller gi uttalelser på vegne av Stortinget. Komiteenes oppgave er å forberede Stortingets behandling av de saker som er referert i Stortinget og tildelt komiteen. Dette innebærer at komiteene ikke kan ta opp en sak på grunnlag av f.eks. henvendelser fra publikum eller oppslag i pressen.

Bestemmelsen har også betydning for hvilke forslag som kan tas opp i tilknytning til en sak komiteen har til behandling. Dette formuleres gjerne som at forslagene må ligge innenfor sakens ramme. Frem til 1966 hadde forretningsordenen en bestemmelse som bare tillot avvikende forslag som stod i «umiddelbar saklig sammenheng» med den sak som var til behandling. Praksis har siden utviklet seg i en mer liberal retning, men fortsatt må det være en saklig sammenheng mellom saken som er til behandling, og de forslag som tas opp. I en lovsak kan det f.eks. være mulig å foreslå endringer i andre lover enn de som berøres i grunnlagsdokumentet, så lenge forslaget er et alternativ innenfor rammen av det som i utgangspunktet foreslås. Hvorvidt det er en slik sammenheng, må avgjøres etter en konkret vurdering. Skulle Stortinget mene at komiteen har gått utenfor sine fullmakter, vil det kunne stemme for å avvise de aktuelle forslagene. Som alternativ til et lovforslag kan det også fremsettes et anmodningsforslag til regjeringen så lenge det ligger innenfor sakens ramme.

Dersom en statsråd ønsker å informere Stortinget eller innhente en reaksjon fra Stortinget, må det gjøres på vanlig konstitusjonell måte ved kongelig proposisjon eller melding, eller en muntlig redegjørelse for Stortinget i plenum etter § 45. Det følger av dette at en komité ikke kan ta en henvendelse fra regjeringen til behandling, eller drøfte den formelt i et møte, uten at henvendelsen har vært behandlet på vanlig måte ved f.eks. en proposisjon eller melding som er referert i Stortinget og sendt til behandling i komiteen. Komiteen har heller ikke anledning til å motta muntlig orientering fra departementet eller en statsråd utenom saker komiteen har til behandling, med mindre dette dreier seg om generell informasjon om ett eller flere av departementets ansvarsområder.

Statsrådene er selvsagt ikke avskåret fra å gi komiteene praktiske opplysninger om saker som skal fremmes for Stortinget, f.eks. om fremdriften av disse.125

Det er heller ikke noe i veien for uformell kontakt mellom enkeltrepresentanter og et departement. Representantene må fritt kunne motta informasjon om forhold som angår deres arbeid i komiteen. Det må også gjelde informasjon om fremdriften eller innholdet i en planlagt proposisjon eller melding. Men komiteen som sådan bør ikke involveres når det dreier seg om informasjon som angår en sak komiteen ikke har til behandling. Representantene vil alltid kunne stille spørsmål til statsråden i spørretimen eller spørsmål til skriftlig besvarelse.

Komiteen kan innhente og motta generell informasjon på sine saksområder både fra departementer, underordnete organer, organisasjoner og publikum for øvrig uten hinder av den aktuelle bestemmelsen i forretningsordenen. I begynnelsen av hver stortingsperiode er det for eksempel tradisjon i flere komiteer for å besøke departementer med ansvar innen komiteens saksfelt for å få en generell innføring i saksområdet. Ofte deltar statsråden i et slikt informasjonsmøte.

I brev til Stortingets fagkomiteer 20. november 1998 har presidentskapet uttalt seg om hvorvidt departementet skal eller bør delta på møter/høringer/befaringer når en komité ønsker å få i tale en underliggende etat. Presidentskapet mener det følger av regjeringsmedlemmenes konstitusjonelle og parlamentariske ansvar overfor Stortinget, og av regjeringens og departementenes overordnede stilling i forhold til de underliggende etater, at statsråden/departementet kan forlange å være til stede ved høringer og andre møter som en stortingskomité har med departementets underliggende etater. Innkalling av underliggende etater bør, etter presidentskapets oppfatning, i alminnelighet skje gjennom departementet. Dersom det ikke gås frem på denne måten, må det være en forutsetning at departementet blir informert om innkallingen.

Besøk som komiteene har fra eksterne organisasjoner i Stortingets lokaler, men der temaet ikke er en sak som er til behandling, faller utenfor forretningsordenens bestemmelser om høring, jf. § 27. Slike møter regnes heller ikke som komitémøte iht. § 25126.

Tidligere annet og tredje punktum ble i 2021 flyttet til ny § 22 a, jf. kommentarer til denne bestemmelsen.

§ 22 a Initiativdebatt

Komiteene kan inntil to ganger i hver stortingssesjon ta opp et tema som faller innenfor komiteens saksområde, til debatt i Stortinget, også utenom konkrete saker komiteen har fått til behandling. Under en slik debatt kan det ikke fremsettes forslag.

(Tidligere § 22 sjuende ledd annet og tredje punktum. Forarbeider: Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 20 S (2013–2014), Innst. 651 S (2020–2021))

Adgangen for komiteene til å avholde en såkalt «initiativdebatt» er et unntak fra bestemmelsen i § 22 sjuende ledd, da komiteen gis anledning til å ta opp til debatt et tema som ligger innenfor komiteens ansvarsområde, men uten at komiteen har en sak til behandling om dette.

Bestemmelsene om initiativdebatt ble flyttet fra § 22 sjuende ledd til ny § 22 a i 2021, i forbindelse med oppfølging av et forslag fra reglementskomiteen om å revitalisere ordningen med initiativdebatter. Presidentskapet foreslo at bestemmelsen skulle flyttes til en egen paragraf for å gi ordningen økt synlighet.

Bestemmelsene om initiativdebatt ble opprinnelig vedtatt i forbindelse med behandlingen av Innst. 259 S (2012–2013). Reglementskomiteen som utredet saken, jf. Dokument 14 (2012–2013), så det som viktig å styrke muligheten for å ta opp dagsaktuelle temaer til debatt i Stortinget for å bidra til at Stortinget kan bli en enda mer relevant arena for toneangivende politiske debatter.

Den opprinnelige formuleringen i bestemmelsen var at komiteen kunne «ta opp en sak» til debatt. Ved behandlingen av Innst. 20 S (2013–2014) ble dette endret til å «ta opp et tema» for å presisere at adgangen til å initiere en debatt over et tema ikke skal foranledige noen innstilling eller votering, men være en egen ordning som gjelder ved siden av komitébehandlingen av konkrete saker.

Debatten finner sted i Stortingets plenum, og komiteene kan ta initiativ til debatter inntil to ganger pr. stortingssesjon.127 I praksis benyttes ordningen langt sjeldnere enn dette. Etter at ordningen ble innført i 2013, har det kun vært gjennomført et fåtall initiativdebatter, i gjennomsnitt mindre enn én debatt pr. stortingssesjon. I § 51 tredje ledd bokstav d er det bestemt at en representant fra hvert parti gis rett til et ubegrenset antall innlegg i slike debatter. Dersom en fagkomité ønsker å gjennomføre en initiativdebatt, sender komiteen et brev til Stortingets presidentskap om dette, slik at det kan berammes et tidspunkt for debatten.

For å vedta at det skal avholdes en initiativdebatt, kreves alminnelig flertall i komiteen. Komiteen foreslår også opplegg for debatten. Første taler kan f.eks. være komitéleder, leder av største fraksjon eller initiativtaker til debatten. Stortingssekretariatet underretter de gruppene som ikke har medlemmer i komiteen, om dato, tema og debattopplegg.128

§ 23 Fremdrift og avgivelsesfrist

Lederen skal så snart som mulig legge frem for komiteen alle saker som komiteen har mottatt fra Stortinget. Komiteen skal snarest mulig fastsette frist for å avgi innstilling og skal underrette Stortingets administrasjon om fristen. Komitélederen skal føre tilsyn med at fremdriften i arbeidet med sakene er i samsvar med de fastsatte fristene. Vedtak om utsettelse av en fastsatt avgivelsesfrist trenger samtykke av presidentskapet dersom utsettelsen vil medføre endring av behandlingsdatoen i det foreløpige langtidsprogrammet for Stortingets møter.

Et vedtak om tidspunkt for å avgi innstilling, herunder om frist for avgivelse, kan ved beslutning i samme møte av et mindretall på minst en tredjedel av komitémedlemmene bringes inn for presidentskapet til avgjørelse.

(Tidligere § 20 tredje og fjerde ledd. Forarbeider: Innst. S. nr. 98 (1984–85), Innst. S. nr. 188 (2004–2005), Innst. S. nr. 235 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012))

Første ledd: Komiteenes plikt til å fastsette en avgivelsesfrist for innstillingene så snart som mulig etter at komiteen formelt hadde mottatt saken, ble formalisert i forbindelse med behandlingen av Innst. S. nr. 188 (2004–2005). Regelen var i tråd med praksis, men presidentskapet mente at en formalisering ville bidra til å understreke dens betydning. Samtidig ble komitélederens tilsynsansvar vedrørende komiteens overholdelse av frister presisert. Frist for å avgi budsjettinnstillinger fastsettes av presidentskapet etter at komitélederne har hatt anledning til å uttale seg, jf. § 43 annet ledd. Oversikten over fristene sammen med planlagte hørings- og debattdatoer for budsjettet omtales gjerne som «terminlisten», se nærmere kommentarer til denne bestemmelsen.

Presidentskapet anbefaler at komiteene utarbeider mer detaljerte fremdriftsplaner, og at man søker å begrense endringer på et svært sent tidspunkt i behandlingsprosessen – særlig gjelder det presentasjon av nye forslag. Komiteene må også påse at det legges frister som gir rom for at mindretallet får tilbørlig tid til å utarbeide sine forslag og merknader.129

Avgivelsesfrister og for øvrig også de planlagte behandlingsdatoer er vesentlige arbeidsredskaper for planleggingen av saksavviklingen i Stortinget, det er derfor viktig at de overholdes så langt råd er. Fristene publiseres på Stortingets nettsider og er nyttig informasjon for forvaltningen, organisasjoner og øvrig publikum som ønsker å følge saken. Av ulike grunner kan det i noen tilfeller være nødvendig å utsette den fastsatte avgivelsesfristen for en innstilling. Dersom utsettelsen også medfører endring av behandlingsdatoen etter at den er inntatt i det foreløpige langtidsprogrammet for Stortingets møter, er det nødvendig å innhente samtykke til utsettelse fra presidentskapet.

Eksempelvis kan nevnes at presidentskapet 6. juni 2013 avslo en anmodning fra utenriks- og forsvarskomiteen om utsettelse av avgivelsesfristen for en sak. Etter presidentskapets vurdering var ønsket om utsettelse i større grad basert på en politisk vurdering enn praktiske og arbeidsmessige hensyn i komiteen. Presidentskapet fant det derfor under omstendighetene riktig at Stortinget i plenum burde ta stilling til de spørsmål som var reist i tilknytning til behandlingen.

Bestemmelsen pålegger komiteen å sette en frist for avgivelse «så snart som mulig». Det er ikke anledning til å vente med å fastsette fristen for på den måten å omgå mindretallets rett til å klage fristen inn for presidentskapet, jf. annet ledd. Dersom et flertall blokkerer mindretallsretten ved ikke å fastsette en frist, må dette kunne bringes inn for presidentskapet, som i så fall vil kunne ta forholdet opp med komiteen i medhold av § 32 og eventuelt selv fastsette fristen, jf. § 32 annet ledd. Det kan deretter være aktuelt å gjennomføre tiltak som nevnt i § 32 tredje ledd.

I forbindelse med at bestemmelsen om utsettelse av avgivelsesfristen kom inn i forretningsordenen, viste presidentskapet til at det i henhold til § 46 normalt skal gå 48 timer fra innstillingen gjøres tilgjengelig for representantene til den behandles i Stortinget. Både ut fra hensynet til produksjonen av innstillinger og av informasjonshensyn mente presidentskapet at det som et utgangspunkt bør være én uke fra avgivelse av innstilling til den behandles i Stortinget, selv om det ikke er et formelt krav om dette i forretningsordenen.130 I tillegg til argumentene som ble anført av presidentskapet, tilsier hensynet til de partigrupper som ikke er representert i den aktuelle fagkomiteen, at det går én uke mellom avgivelse av innstilling og behandling i Stortinget.

Komiteene vedtar som regel nærmere fremdriftsplaner for den enkelte sak de har til behandling, selv om fristene for den interne behandlingen ikke er formelt bindende for komiteen og ikke har direkte grunnlag i forretningsordenen. I brev 12. mars 2008 til Høyres stortingsgruppe, med kopi til fagkomiteene, ga presidentskapet blant annet uttrykk for at det normalt vil være en fordel for alle parter at de interne retningslinjer komiteen selv har fastsatt for fremdriften, overholdes, men at det må påses at fristene gir rom for at også mindretallet får tid til å utarbeide sine forslag og merknader.

Annet ledd: Retten som er gitt et mindretall på minst en tredjedel av komitémedlemmene til å bringe vedtak om avgivelsesfrist inn for presidentskapet til endelig avgjørelse, ble vedtatt av Stortinget i forbindelse med behandlingen av Innst. S. nr. 235 (2008–2009). Bakgrunnen var et representantforslag fra stortingsrepresentantene Erna Solberg og Jan Tore Sanner om klarere og bedre mindretallsrettigheter i forretningsordenen.131 Forutsetningen er at mindretallets beslutning tas i samme møte som komiteens vedtak om avgivelsestidspunkt blir truffet. Innstilling kan ikke avgis før presidentskapets avgjørelse foreligger. Presidentskapets avgjørelse blir bindende for komiteen.

I nevnte innstilling pekes det på at det særlig kan være aktuelt for flertallet å fastsette en tidligere avgivelsesfrist enn hva mindretallet ønsker når statsråden anmoder om rask behandling av saken, og når regjeringspartiene har flertall i komiteen. På den annen side kan det også hende at flertallet fastsetter en senere avgivelsesfrist enn hva mindretallet ønsker, kanskje særlig når opposisjonen utgjør flertallet. Det er satt kort frist for mindretallet til å påklage flertallets beslutninger fordi presidentskapet skal kunne ha anledning til å treffe avgjørelse før fristen flertallet har satt, er utløpt. I det følgende gis det enkelte eksempler på hvordan bestemmelsen har vært praktisert.

I mai 2015 anket et mindretall (Arbeiderpartiet og Senterpartiet) i transport- og kommunikasjonskomiteen avgivelsesfrist for innstilling til Meld. St. 27 (2014–2015) inn for presidentskapet. Meldingen ble lagt fram den 12. mai 2015, og i et møte samme dag besluttet flertallet i transport- og kommunikasjonskomiteen å sette fristen for avgivelse til 11. juni 2015. Mindretallet mente at saken burde bli behandlet i høstsesjonen 2015, og anket derfor flertallets beslutning inn for presidentskapet. Ved en beslutning 18. mai 2015 vedtok flertallet (medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti) i presidentskapet ikke å ta anken til følge. Presidentskapets medlemmer fra Arbeiderpartiet stemte for å ta anken til følge.

Et mindretall (Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti) i arbeids- og sosialkomiteen anket 31. mai 2018 et komitévedtak av samme dag om at behandlingen av Dokument 8:233 S (2017–2018) skulle «utsettes i sin helhet til høsten 2018». Mindretallet ønsket å fastsette avgivelsesfrist og framdriftsplan på dette møtet. Subsidiært foreslo mindretallet høring før sesjonsslutt. I sin avgjørelse uttalte presidentskapet at man forstod komiteens vedtak som at avgivelse av innstilling i saken var satt til høsten 2018, og at det var dette presidentskapet kan overprøve. I presidentskapets brev 1. juni 2018 heter det: «Presidentskapets flertall har ikke funnet grunn til å endre komiteens vurdering av dette. Presidentskapet vil imidlertid be komiteen fastsette en mer presis avgivelsesfrist så snart den har grunnlag for det.»

Et mindretall i justiskomiteen (Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre) anket 22. oktober 2020 flertallets vedtak om avgivelse av innstilling til Prop. 11 L (2020–2021) som var satt til 23. februar 2021, da de mente at saken burde behandles parallelt med budsjettet høsten 2020. Presidentskapet vedtok i sitt møte 22. oktober 2020 med tre mot to stemmer å imøtekomme anmodningen om fremskyndelse av fristen. Arbeiderpartiets, Senterpartiets og Sosialistisk Venstrepartis representanter i justiskomiteen – som med komitéleders avgjørende stemme utgjorde komiteens flertall – ba deretter i brev 2. november om at presidentskapet omgjorde denne beslutningen. I svarbrevet 5. november 2020 ble det presisert at det ikke er formell klageadgang på presidentskapsvedtak etter Stortingets forretningsorden § 23 annet ledd. Presidentskapets flertall, medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, besluttet å avvise anmodningen om omgjøring, mens presidentskapets mindretall fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet stemte for å etterkomme den.

§ 24 Saksordfører

For hver sak som skal opp til behandling, velger komiteen blant sine medlemmer en ordfører, eller hvis det er reist krav om det, flere ordførere. Når en komité bare skal avgi uttalelse om en innstilling eller et utkast til innstilling som er utarbeidet av en annen komité, avgjør komiteen om saksordfører skal velges.

Ordføreren skal forberede saken for komiteen, og skal søke å fremskaffe de opplysningene og sette i verk de undersøkelsene som medlemmer av komiteen finner påkrevd. Ordføreren har ansvar for å utarbeide innstillingen, og skal underskrive den sammen med komitélederen.

Spørsmål eller anmodninger til ansvarlig statsråd som ledd i saksforberedelsen skal normalt sendes av saksordfører eller leder på vegne av komiteen. Statsrådens svar skal gjøres tilgjengelig for komiteens medlemmer. Senest en uke før innstillingen skal avgis, kan saksordfører kreve at komiteen stiller bestemte skriftlige spørsmål til vedkommende regjeringsmedlem om en sak som er under behandling i komiteen.

(Tidligere § 17, sjette til åttende ledd og § 21 første og annet ledd. Forarbeider: Innst. S. nr. 98 (1984–85), Innst. S. nr. 284 (2000–2001), Innst. S. nr. 187 (2002–2003), Innst. S. nr. 235 (2008–2009), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), (Innst. 651 S (2020–2021))

Første ledd: Hvis det er stemmelikhet ved valg av saksordfører i en komité, vil komitélederens stemme – i motsetning til hva som ellers gjelder – ikke gjøre utslaget, jf. analogi fra reglene i § 61 annet ledd.132 Se for øvrig kommentarer til § 26. Fagkomiteenes innstillinger til statsbudsjettet er et eksempel på en sakstype hvor det erfaringsmessig gjerne velges flere saksordførere. Saksordføreransvaret for de ulike budsjettkapitlene som komiteen er blitt tildelt, fordeles da blant komiteens medlemmer.

Det er vanlig at de fraksjonene som ikke har saksordføreren, opererer med såkalte «skyggeordførere» som har et særlig ansvar for å følge saken på fraksjonens vegne. Disse har ingen formell status. Vanligvis er det skyggeordførerne som holder sine respektive fraksjoners hovedinnlegg når saken debatteres i plenum.

Den valgte saksordføreren vil som regel være første taler ved sakens behandling i Stortinget, jf. § 51 annet ledd. Begrensningen i antall innlegg under debatten gjelder ikke for saksordførere, jf. § 51 tredje ledd bokstav a og kommentarer til denne bestemmelsen.

Dersom det er innkalt vararepresentant for saksordfører, må komiteen ta stilling til om vedkommende skal overta oppgaven som saksordfører, eller om det skal velges en ny saksordfører. Dersom det er innkalt vararepresentant for saksordføreren den dagen innstillingen avgis, praktiseres følgende:133

  • Vararepresentanten oppgis som saksordfører i innstillingen.

  • Under debatten om saken i Stortinget kan enten den komiteen har valgt som saksordfører, eller den som er oppgitt som saksordfører i innstillingen om saken (ikke begge to), anses som saksordfører etter §§ 51 og 52.

  • På Stortingets nettsider og i annen kommunikasjon om den aktuelle saken skal både valgt saksordfører og den som er oppgitt som saksordfører i innstillingen, kunne angis som saksordførere.

Bestemmelsen i første ledd siste punktum tar sikte på de tilfeller der Stortinget har bestemt at komiteen som behandler saken, skal forelegge utkast til innstilling for en annen komité til uttalelse før innstillingen avgis, jf. § 22 annet ledd. I praksis velges det sjelden saksordfører for en sak som vedkommende komité har fått til uttalelse. I de tilfellene det gjøres, vil saksordfører i komiteen som avgir uttalelse, ikke ha rettigheter som saksordfører i debatten om saken, jf. kommentarer til § 51. Disse rettighetene er forbeholdt saksordfører i den komité som avgir innstilling i saken.

Annet ledd: Innhenting av opplysninger og andre typer undersøkelser foretar saksordføreren på vegne av komiteen, ikke i egenskap av enkeltrepresentant.

Komiteen kan beslutte å innhente ytterligere opplysninger vedrørende saker som behandles i komiteen. Dersom det ønskes opplysninger fra regjeringen eller forvaltningen, er vanlig praksis at komiteen oversender brev med skriftlige spørsmål til vedkommende statsråd.

Det er i prinsippet komiteens flertall som beslutter om det skal sendes slikt brev med spørsmål om en sak. Imidlertid vises det normalt velvillighet til å stille de spørsmål som komiteens medlemmer – også et mindretall – finner nødvendige. Formelt kan likevel komiteen nekte å stille spørsmål eller sende brev som bare et mindretall står bak. Saksordfører har derimot en selvstendig rett til å kreve at spørsmål blir stilt, jf. tredje ledd.

Det forekommer også at det overlates til de enkelte fraksjonene å stille spørsmål, eller at fraksjonene stiller spørsmål som komiteens flertall har avvist. Særlig i forbindelse med budsjettbehandlingen er det vanlig at de enkelte partifraksjoner stiller spørsmål til departementet. Formelt stilles slike spørsmål ikke på vegne av komiteen, men på vegne av fraksjonen eller partigruppen, og det er noe ulike formelle rammer for statsrådens svar på slike spørsmål. Blant annet kan ikke statsråden oppfylle sin opplysningsplikt etter Grunnloven § 82 ved svarbrev til en fraksjon eller partigruppe.

At saksordfører skal underskrive på innstillingen, sammen med komitéleder, betyr i praksis at navnene deres skal oppgis etter innstillingens forslag til vedtak, sammen med dato for avgivelse av innstillingen.

I innstillingen benyttes proposisjonen eller meldingens målform i teknisk sammendrag, overskrifter mv. Merknader fra de ulike komitémedlemmer følger representantenes målform. Tidligere var det en alminnelig oppfatning at saksordfører avgjorde målformen også i lovvedtaket for en lov i tilfeller der det ble fremlagt innstilling om forslag til en helt ny lov. Dette var imidlertid ingen vedtatt praksis, og den ble heller ikke fulgt konsekvent. Ved komitébehandlingen av avhendingslova (lov 3. juli 1992 nr. 93) kom spørsmålet på spissen. Flertallet i komiteen fremmet i komitéinnstillingen134 lovforslaget på nynorsk, slik det også var foreslått i proposisjonen135, mens et mindretall, som inkluderte saksordfører, fremmet lovteksten på bokmål. Odelstinget fattet vedtak i tråd med flertallets innstilling. Komiteene benytter nå den målformen i lovvedtaket som er foreslått i proposisjonen.

Tredje ledd: Bestemmelsene i første og annet punktum kom i inn i forretningsordenen i 2021 på bakgrunn av forslag fra reglementskomiteen.136

I første punktum heter det at spørsmål eller anmodninger til ansvarlig statsråd som ledd i saksforberedelsen normalt skal sendes av saksordfører eller leder på vegne av komiteen. Bestemmelsen ble tatt inn i forretningsordenen for å klargjøre at det er komiteen som sådan som er avsender av henvendelsen til statsråden, og ikke representanter fra enkeltstående partigrupper eller fraksjoner. Dette gjelder også der ønsket om å stille spørsmål opprinnelig kom fra enkelte medlemmer eller fraksjoner i komiteen.

I andre punktum heter det at statsrådens svar skal gjøres tilgjengelig for komiteens medlemmer. Dette gjelder uavhengig av hvilke partigrupper som står bak spørsmålet. Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt statsrådens brev også bør tas inn som vedlegg til komiteens innstilling, vises det til omtale under § 31 annet ledd.

Bestemmelsen i tredje punktum innebærer at saksordfører – ikke et mindretall i komiteen – har en selvstendig rett til å kreve at komiteen stiller skriftlige spørsmål til statsråden om saken som behandles, uavhengig av hva komiteen for øvrig måtte mene om dette.137 Spørsmålene må stilles på vegne av komiteen senest én uke før fastsatt avgivelsesfrist. Fristen på én uke er satt for å unngå at en saksordfører benytter retten til å stille spørsmål på et så sent stadium i saksbehandlingen at saken må utsettes. Innstillingen kan ikke avgis før komiteen har mottatt svar. Dersom komiteen ønsker å sende spørsmål til statsråden når det gjenstår mindre enn én uke til avgivelsesfristen, kreves det flertallsvedtak i komiteen.

§ 25 Komitémøter

Innkalling til møte i komiteen skal inneholde dagsorden. Møtetidspunktet skal kunngjøres på egnet måte.

Komiteens møter foregår for lukkete dører. Det er ikke adgang til å gjengi uttalelser som er gitt av andre komitémedlemmer i et lukket komitémøte.

En komité kan oppnevne utvalg av sine medlemmer til å forberede enkelte saker, men den endelige behandlingen av en sak må alltid foregå i samlet komité.

Komitémøter skal som hovedregel avholdes ved at komiteens medlemmer møter fysisk. Komiteen kan unntaksvis beslutte at komitémøter skal avholdes ved hjelp av fjernmøteteknologi. Bestemmelsene i første til tredje ledd gjelder tilsvarende for slike møter.

(Tidligere: § 17 første ledd annet punktum, § 17 annet ledd og § 19 første ledd. Forarbeider: Innst. S. nr. 284 (2000–2001), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), (Innst. 651 S (2020–2021))

Sist oppdatert 01.10.2022

Første ledd: Første punktum tilsvarer bestemmelsen i § 33 annet ledd annet punktum om innkalling til stortingsmøte. I motsetning til praksis for møter i plenum kunngjøres ikke dagsordenen for komitémøter offentlig. Møteinnkallinger legges ut i de respektive komitéportalene, hvor de er tilgjengelige for komitémedlemmene og deres rådgivere. Dersom det anmodes om innsyn i innkallinger, gis det imidlertid etter fast praksis innsyn i disse.

Annet punktum fikk sin nåværende ordlyd ved behandlingen av Innst. 259 S (2012–2013), da kravet om at komitémøtene skulle «kunngjøres før møte ved oppslag i stortingsbygningen», ble byttet ut med det mer fleksible krav om kunngjøring av møtetidspunktet på egnet måte. Gjeldende rutine er at tidspunkt for komitémøtene kunngjøres på Løveporten (Stortingets intranett).

Annet ledd: Regelen om at komitémøter skal holdes for lukkede dører, ble ansett for å være fastslått ved sedvanerett inntil bestemmelsene i annet ledd kom inn i forretningsordenen ved behandlingen av Innst. S. nr. 284 (2000–2001), som en følge av at åpne høringer ble innført som hovedregel. Begrunnelsen for lukkede komitémøter er først og fremst at det gir representantene anledning til å føre fri debatt, lufte foreløpige forslag og ideer og komme frem til nødvendige kompromisser. I praksis betyr «lukkede dører» at det kun er komiteens medlemmer samt komitésekretær og ev. medarbeidere fra komitésekretariatet som kan være til stede på komitémøter. Representantenes politiske rådgivere har ikke anledning til å møte.

Den tidligere sedvaneregelen om ikke å gjengi andre komitémedlemmers uttalelser i et komitémøte, som er en naturlig følge av komitémøtenes lukkede karakter, ble kodifisert samtidig. Med uttalelser menes her utsagn, signaler, synspunkter o.l. som representantene gir uttrykk for. Uavhengig av dette kan den enkelte representant uttale seg om egne standpunkter. Se for øvrig kommentarer til § 31 sjuende ledd og Innst. S. nr. 285 (2000–2001) s. 4.

Med jevne mellomrom tas spørsmålet om å innføre en ordning med åpne komitémøter opp til vurdering, men det har så langt ikke vært flertall for dette. Spørsmålet ble sist vurdert av reglementskomiteen i Dokument 19 (2016–2017).

Tredje ledd: I større, kompliserte saker kan det være praktisk at komiteen delegerer arbeidet med å forberede saken til en mindre gruppe av komiteens medlemmer, fortrinnsvis saksordfører og de såkalte «skyggene» – de som har ansvaret for den aktuelle saken i sine respektive fraksjoner. Dette innebærer bl.a. at de kan behandle saken i «skyggemøter» utenom de ordinære komitémøtene. Innstillingen skal alltid avgis i et ordinært komitémøte hvor komiteen er samlet og vedtaksfør, jf. § 26 første ledd.

Fjerde ledd: Bestemmelsen i fjerde ledd ble tatt inn i forretningsordenen i 2021.138 Under koronakrisen i 2020–2021 ble kravet om fysisk tilstedeværelse i komitémøter midlertidig suspendert.139 Som et ledd i sitt mandat ble reglementskomiteen bedt om å vurdere om det er behov for å legge til rette for økt bruk av elektroniske verktøy, både i lys av de erfaringene som var gjort under koronakrisen, og med tanke på økt digitalisering av den parlamentariske saksbehandlingen.

Hovedregelen er fremdeles at komitémøter skal skje ved fysisk oppmøte, men komiteen kan unntaksvis beslutte at komitémøter skal avholdes ved hjelp av fjernmøteteknologi. Det understrekes samtidig i Innst. 651 S (2020– 2021) pkt. 2.3.11 at det har en klar egenverdi at komiteene regelmessig møtes fysisk, og at det særlig ved starten av en stortingsperiode vil være viktig at komiteene etablerer gode samarbeidsformer i fysiske møtefora. Presidentskapet viser for øvrig i innstillingen til at det i forbindelse med koronakrisen var gitt retningslinjer for gjennomføring av digitale komitémøter, blant annet for å ivareta krav til sikkerhet ved gjennomføring av slike møter. Presidentskapet fastsatte som en videreføring av dette i oktober 2021 en generell «sjekkliste» for sikker og god gjennomføring av digitale møter. Sjekklisten gir råd og anbefalinger for gjennomføring av alle digitale møter som avholdes internt på Stortinget, eller som er initiert av Stortinget eller Stortingets interne organer.

§ 26 Avstemninger i komiteene

Et komitévedtak er gyldig når minst tre femtedeler av medlemmene, avrundet opp til nærmeste hel tall, har vært til stede og avgitt stemme.

Komitévedtak fattes som hovedregel ved alminnelig flertall. Bortsett fra ved valg, herunder valg av saksordfører, er komitélederens stemme utslagsgivende dersom en avstemning viser like mange stemmer for og imot. I komitélederens fravær er fungerende komitéleders stemme utslagsgivende.

Ved valg gjelder § 61 annet ledd tilsvarende.

Bestemmelsene i første til tredje ledd gjelder tilsvarende for avstemninger i komitémøter som avholdes ved bruk av fjernmøteteknologi, jf. § 25 siste ledd.

(Første ledd tidligere § 16 tredje ledd. Forarbeider: Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 487 S (2016–2017), (Innst. 651 S (2020–2021))

Første ledd: Som en følge av denne bestemmelsen regnes en komité ikke for å være beslutningsdyktig før minst tre femtedeler av komiteens medlemmer er til stede. I praksis har dette hatt den betydning at det ikke kunne settes komitémøte før det nødvendige antall var fysisk til stede i komiteen. Som det fremgår av § 25 fjerde ledd, er hovedregelen fremdeles fysisk tilstedeværelse, men komiteen kan nå unntaksvis beslutte at det er adgang til å delta ved bruk av fjernmøteteknologi. Også ved komitémøter som avholdes med fjernmøteteknologi, må minst tre femtedeler av komiteens medlemmer delta (eventuelt ved en kombinasjon av fysisk og digital tilstedeværelse) for at komiteen skal være beslutningsdyktig, jf. bestemmelsen i § 26 tredje ledd om at reglene i første til tredje ledd gjelder tilsvarende for avstemninger i komitémøter som avholdes ved bruk av fjernmøteteknologi.

Kravet om tre femtedeler kom inn i forretningsordenen i 1927 for å skape harmoni med det daværende krav i Grunnloven om at minst tre femtedeler av medlemmene måtte være til stede for at Stortinget skulle være beslutningsdyktig. Da Grunnloven § 73 ble endret til krav om alminnelig flertall for Stortingets beslutningsdyktighet i 1931, ble imidlertid kravet til beslutningsdyktighet i komiteene stående uendret. Bestemmelsen ble vurdert endret i 2017140, men et flertall i reglementskomiteen mente at det ikke var behov for å endre gyldighetskravet til et simpelt flertall.

Når tre femtedeler ikke utgjør et helt tall, skal det alltid rundes oppover til nærmeste hele tall. Dette gjelder både når desimalen er 0,6–0,9, og når den er 0,01–0,5. Denne presiseringen ble vedtatt ved behandlingen av Innst. 487 S (2016–2017), jf. Dokument 19 (2016–2017) s. 18, og var i tråd med gjeldende tolkningspraksis. Gyldighetskravet kan ses på som en form for mindretallsbeskyttelse ved at en positiv endring først finner sted når et visst antall medlemmer er til stede og avgir stemme.

Annet ledd: Bestemmelsen om avstemninger i komiteene ble tatt inn i forretningsordenen ved behandling av Innst. 159 S (2012–2013), jf. Dokument 14 (2012–2013). Det presiseres her at hovedregelen er at komitévedtak fattes med alminnelig flertall. Mindretallsrettighetene som er hjemlet i ulike bestemmelser, fremstår dermed som unntak fra hovedregelen.

Det fremgår av Dokument 14 (2012–2013) at reglene om votering i Stortinget er grunnlaget for bestemmelsen om stemmelikhet, men at det her er valgt en enklere og mer praktisk løsning. Komitéleders stemme er utslagsgivende ved alle avstemninger som viser likt stemmetall for og imot, bortsett fra ved valg. Når komitéleder ikke er til stede, overføres dobbeltstemmen til den som fungerer som komitéleder. Det er som regel første eller andre nestleder som fungerer. Er ingen av dem til stede, har leder av den største fraksjonen i flere tilfeller overtatt lederfunksjonen, se kommentarer til § 20 annet ledd, eller man har fulgt en analogi fra § 1 første ledd, slik at det er den representanten med lengst ansiennitet på Stortinget som fungerer. Se ellers omtale under § 31 femte ledd ved stemmelikhet i tilrådingen i innstillinger.

Betegnelsen «valg» omfatter valg av komiteens ledelse og saksordførere. Sistnevnte kategori ble tatt inn i bestemmelsen etter forslag fra reglementskomiteen i Dokument 19 (2016–2017). Dette samsvarer med oppfatningen som ble lagt til grunn i Dokument 14 (2012–2013) s. 7, hvor valg av saksordfører nevnes som eksempel på «valg», hvilket også var i tråd med presidentskapets uttalelse i brev av 24. september 1996 til finanskomiteen. Presidentskapet presiserte for øvrig i denne forbindelse at det bare er de faktisk avgitte stemmene som kan regnes med ved formelle avstemninger i komiteen.

Tredje ledd: Ved valg har ikke komitélederen dobbeltstemme ved stemmelikhet. Reglene i § 61 annet ledd skal anvendes analogisk. Dersom resultatet av avstemningen viser likt stemmetall for flere, kan hvert komitémedlem kreve ny avstemning mellom de kandidatene som har oppnådd likt stemmetall. Kommer ingen med slikt krav, eller blir stemmetallet likt også ved den nye avstemningen, skal valget avgjøres ved loddtrekning. Et prinsipp om at personvalg avgjøres ved loddtrekning ved stemmelikhet, eventuelt etter at ny avstemning eller omvalg først er gjennomført, er også lagt til grunn i en rekke lover og forskrifter, for eksempel kommuneloven, aksjeloven og forskrift om organisering, ledelse og medvirkning etter arbeidsmiljøloven. Slike bestemmelser er også vanlige i vedtekter for private foreninger.

Fjerde ledd: Det er her presisert at reglene om avstemninger gjelder tilsvarende når komitémøter avholdes ved hjelp av fjernmøteteknologi. Bestemmelsen ble tatt inn i 2021 i forbindelse med oppfølging av rapport fra reglementskomiteen, jf. nærmere omtale av § 25 fjerde ledd.141

§ 27 Komitéhøringer

Komiteen kan avholde høringer. Med høring menes et møte i komiteen der den mottar muntlige forklaringer fra personer som den selv anmoder om å komme, eller som søker om å få legge frem opplysninger for komiteen. En tredjedel av medlemmene i komiteen kan kreve at det skal avholdes høring i en sak og beslutte hvem som skal anmodes om å møte til høring. En beslutning om å avholde høring som bare er støttet av et mindretall av komitémedlemmene, kan ved beslutning i samme møte av et mindretall på minst en tredjedel av komiteens medlemmer bringes inn for presidentskapet til avgjørelse.

Spørsmålet om å avholde høring skal oppføres som en egen sak i innkallingen til et komitémøte. Bare saker som er til behandling ikomiteen, og der det er valgt saksordfører, kan være gjenstand for høring.

Det er ikke adgang til å avholde høring under behandlingen av grunnlovsforslag i Stortinget. Det er ikke adgang til å holde åpen kontrollhøring når det er møte i Stortinget, bortsett fra under den ordinære spørretimen. For øvrig bør høringer holdes på tidspunkter som ikke sammenfaller med møter i Stortinget.

De som anmodes om å møte til høring møter frivillig og avgjør selv om de vil besvare komiteens spørsmål. Komiteen kan etter søknad få presidentskapets samtykke til å dekke nødvendige utgifter for personer som deltar i en høring etter anmodning fra komiteen.

Komiteens høringer foregår for åpne dører. Komiteen kan likevel med vanlig flertall beslutte at høringen helt eller delvis skal foregå for lukkete dører. Et medlem av komiteen kan kreve at en åpen høring avbrytes for at komiteen skal behandle den videre fremdriften, herunder forslag om at høringen skal avsluttes eller fortsette for lukkete dører. Komiteen kan bare motta taushetsbelagte opplysninger for lukkete dører. Under åpen høring må komiteens medlemmer ikke gjengi eller vise til opplysninger underlagt lov- eller instruksfestet taushetsplikt.

Meningsutveksling mellom komitémedlemmene skal ikke finne sted under en åpen høring.

Åpne høringer skal kunngjøres senest 24 timer før høringen. I ekstraordinære tilfeller kan åpen høring kunngjøres med kortere varsel. Under en åpen høring skal det finnes plasser for tilhørere. Antall tilhørere kan begrenses av plasshensyn. Tilhørere som opptrer forstyrrende, kan bortvises.

Komiteen kan beslutte at det skal tas stenografisk referat fra en åpen kontrollhøring, jf. reglement for åpne kontrollhøringer. Beslutning om stenografisk referat fra andre høringer krever samtykke av presidentskapet. For øvrig kan komiteen beslutte at høringen skal tas opp på lydbånd. Komiteen kan beslutte at det ikke kan tas lyd- eller bildeopptak i en høring som for øvrig er åpen.

Komiteen fastsetter selv den nærmere prosedyren for sine høringer, herunder fordeling av taletid, rekkefølge og antall hoved- og oppfølgingsspørsmål. Åpne kontrollhøringer skal foregå etter reglement for kontrollhøringer, vedtatt av Stortinget.

Komiteen kan ved alminnelig flertall beslutte at høring kan gjennomføres helt eller delvis ved fjernmøteteknologi. Bestemmelsene i tredje til niende ledd gjelder så langt de passer.

(Tidligere § 18 (§ 21 frem til 1.10.2009). Forarbeider: Innst. S. nr. 133 (1965–66), Innst. S. nr. 98 (1984–85), S.tid. s. 4695–4736 (1988–89) (debatt om åpne høringer), Innst. S. nr. 8 (1995–96), Innst. S. nr. 276 (1996–97), Innst. S. nr. 168 (1998–99), Innst. S. nr. 284 (2000–2001), Innst. S. nr. 91 (2001–2002), Muntlig innstilling 5. mai 2009, Innst. S. nr. 235 (2008–2009), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 199 S (2010–2011), Innst. 230 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 20 S (2013–2014), Innst. 487 S (2016–2017), Innst. 134 S (2017–2018), Innst. 426 S (2018–2019), (Innst. 651 S (2020–2021))

Første ledd første punktum: Høringer er et sentralt verktøy for innhenting av informasjon i forbindelse med komiteenes saksbehandling. I første punktum fastslås komiteenes adgang til å avholde høringer. Høringsadgangen har vært nedfelt i forretningsordenen siden 1966.142 Den viktigste reformen i høringsinstituttet fant sted da hovedregelen om åpne høringer ble endelig formalisert ved endring i forretningsordenen i 2001.

Høringer deles i to kategorier: Ordinære høringer med det siktemål å opplyse en sak komiteen har til behandling, og kontrollhøringer. Reglene i § 27 er felles for begge høringskategoriene, med mindre annet følger eksplisitt av bestemmelsen. Dessuten har Stortinget vedtatt et eget reglement for åpne kontrollhøringer143, som kommer til anvendelse i kontrollsaker.

En kontrollsak er i henhold til § 1 første ledd i dette reglementet alle saker som behandles i kontroll- og konstitusjonskomiteen, med unntak av saker som gjelder grunnlovsendringer, bevilgninger og valglovgivning. I de andre komiteene gjelder reglene om kontrollhøringer når den åpne høringen har som formål å klarlegge eller vurdere et tidligere faktisk begivenhetsforløp. Det vil si at høringen er etterfølgende, for eksempel en gransking av om regjeringen har etterkommet instrukser gitt av Stortinget, eller om en statsråd har oppfylt sin opplysningsplikt overfor Stortinget. Kontrollhøringer forekommer svært sjelden i andre komiteer enn kontroll- og konstitusjonskomiteen. Komiteene kan for øvrig beslutte at «ordinære» høringer skal avholdes helt eller delvis etter reglene for kontrollhøringer.

Første ledd annet punktum: Høringer defineres som «et møte i komiteen der den mottar muntlige forklaringer fra personer som den selv anmoder om å komme, eller som søker om å få legge frem opplysninger for komiteen». Møter mellom komiteen og eksterne som foregår utenfor det ordinære stortingsarbeidet, under komiteens reiser, befaringer o.l. regnes derimot ikke som «høring» ifølge Innst. S. nr. 284 (2000–2001), jf. Dokument nr. 19 (2000–2001). Det anses heller ikke naturlig at møter mellom en komité og representanter for et av Stortingets eksterne kontrollorganer omfattes av reglene om høringer, selv om høringsformen vil kunne benyttes i spesielle saker (dette er i praksis mest aktuelt i kontroll- og konstitusjonskomiteen). Møter med komiteen, der det eksterne kontrollorganet gir komiteen en presentasjon og svarer på spørsmål, finner gjerne sted i forbindelse med oversendelser av dokumenter til Stortinget (riksrevisjonsundersøkelser, årsmeldinger mv). Tilsvarende vil møter mellom Nasjonal institusjon for menneskerettigheter og justiskomiteen i forbindelse med oversendelsen av institusjonens årsmelding til Stortinget heller ikke anses som en høring.

Det har forekommet at det avholdes høringer utenfor Stortinget, f.eks. under en komitéreise, men normalt holdes høringer i Stortinget i et av de møterommene som er utstyrt for dette formålet. En søknad fra næringskomiteen om å holde høring i Tromsø i forbindelse med behandlingen av Meld. St. 32 (2018–2019) Et kvotesystem for fremtiden – en fremtidsrettet fiskerinæring ble avslått av ressurshensyn144. Det ble i presidentskapets svarbrev til komiteen vist til at komitéhøringer som det klare utgangspunkt avholdes i Stortingets lokaler i Oslo, og at disse er tilrettelagt med fasiliteter for høringer, herunder nødvendig infrastruktur for å avholde høringer i tråd med Stortingets forretningsorden og krav til sikkerhet, samt nødvendig utstyr for å produsere lyd og bilde fra høringen som sendes ut via stortinget.no.

Et møte med en ekstern organisasjon eller institusjon om en sak som er til behandling i komiteen, er å anse som en høring og følger reglene i § 27 selv om møtet ikke betegnes som en høring.

Selv om utgangspunktet etter Stortingets forretningsorden er at komiteens høringer er muntlige, er det ikke uvanlig at komiteene på sin nettside inviterer til å gi skriftlige innspill til en sak, enten som et supplement til eller i stedet for en muntlige høring. Dette er nå særskilt regulert i § 27 a.

Første ledd tredje punktum: Det følger av bestemmelsen at et mindretall på en tredjedel av medlemmene i komiteen kan kreve at komiteen avholder høring. Samtidig er et tilsvarende mindretall gitt adgang til å bestemme hvem komiteen kan anmode om å komme på høringen. Dette er i tråd med tidligere praksis og er begrunnet med at flertallet ikke bør kunne avslå ønsker fra komitémedlemmene om å invitere bestemte instanser og dermed undergrave formålet med høringen. Hensynet til mindretallet fikk endelig gjennomslag ved behandlingen av Innst. 259 S (2012–2013), jf. Dokument 14 (2012–2011).145 I praksis kan det i én og samme sak være ulike mindretall som benytter seg av rettigheter etter denne bestemmelsen. Det kan tenkes at partier som utgjør en del av et flertall som har stemt mot at det avholdes høring, har bestemte synspunkter på hvilke personer som bør inviteres når det først er besluttet å holde høring, for eksempel at også statsråder fra tidligere regjeringer inviteres til en kontrollhøring i tillegg til ansvarlig fagstatsråd.

Første ledd fjerde punktum: Samtidig ble en begrensning i mindretallsrettigheten tilføyd. For å unngå at et mindretall sørger for at det avholdes høring i uforholdsmessig mange saker, kan et (annet) mindretall på en tredjedel av komiteens medlemmer i samme møte kreve at spørsmålet om å holde høring bringes inn for presidentskapet.146

Første ledd femte punktum: Her sies det eksplisitt at fjerde punktum ikke gjelder for kontroll- og konstitusjonskomiteen. Begrensningen i mindretallsretten i fjerde punktum passer ikke for kontroll- og konstitusjonskomiteen, da det i § 15 første og annet ledd er gitt særlige regler om mindretallets rett til å ta en kontrollsak opp til behandling i denne komiteen. Denne presiseringen ble foretatt i forbindelse med behandlingen av Innst. 20 S (2013–2014).

Annet ledd: Bestemmelsen om at en høring bare kan gjennomføres i saker som er til behandling i komiteen, er en generell regel som gjelder for samtlige komitéhøringer. Bestemmelsen må ses i lys av initiativforbudet i § 22 sjuende ledd første punktum.

For gjennomføring av høringer i tilfeller der mer enn én komité skal behandle en sak, f.eks. der saken skal forelegges en annen komité til uttalelse, vises det til nærmere omtale under § 22 annet ledd.

Tredje ledd: Bestemmelsen i tredje ledd om tidspunkt for åpne høringer er endret flere ganger siden 1995, da adgangen til åpne høringer ble etablert gjennom en prøveordning.147 Siste endring ble vedtatt våren 2018.148

Når høringer holdes samtidig med møter i plenum, kan det skape utfordringer for representanter som ønsker å delta i begge. Utfordringen er størst for representanter fra mindre partigrupper, som forventes å dekke både arbeidet i egen komité og debatter i plenum innenfor andre komiteers saksområder.

En gjennomgående problemstilling har vært å finne frem til en mest mulig hensiktsmessig regulering av tidspunkt for når åpne høringer kan finne sted, slik at de i minst mulig grad kolliderer med programmet i plenum, samtidig som det rent praktisk må la seg gjøre å avvikle høringer innenfor et tidsrom som passer inn i vedkommende komités saksbehandling. På visse tider av året kan det være svært vanskelig å kombinere disse hensynene.

Tredje ledd første punktum: Forbudet i tredje ledd første punktum mot å avholde høring mens Stortinget behandler grunnlovsforslag, ble vedtatt i 2013.149 Bestemmelsen gjelder for samtlige høringer. I forarbeidene vises det til at det kan være av stor betydning både for resultatet og for den enkelte representant at alle har anledning til å være til stede under både debatt og votering om grunnlovsforslag. Andre aktiviteter på Stortinget bør derfor ikke forhindre representantene fra å møte i plenum ved behandlingen av slike forslag.

Tredje ledd annet punktum: Bestemmelsen innebærer at åpne kontrollhøringer ikke kan avholdes når det er møte i plenum, bortsett fra under den ordinære spørretimen, og har sammenheng med den særlige oppmerksomheten som ofte følger med slike høringer, og som antas å kunne ta fokus fra møtet i salen.150 Det forekommer at det treffes vedtak i plenum om å fravike denne bestemmelsen.151

Tredje ledd tredje punktum: Med virkning fra 1. oktober 2017 ble det på bakgrunn av forslag fra reglementskomiteen152 innført en regel om at det som hovedregel ikke holdes åpne høringer mens det pågår møte i Stortingets plenum, og at unntak fra dette forutsatte samtykke fra Stortingets presidentskap. Det viste seg imidlertid krevende å praktisere denne regelen. Som oftest oppga komiteen gode grunner for å holde en høring samtidig med møter i Stortinget, og i de aller fleste tilfeller ble det gitt dispensasjon fra regelen. I Innst. 134 S (2017–2018) foreslo presidentskapet derfor å oppheve kravet om samtykke fra presidentskapet. Samtidig ble den nylig vedtatte regelen om at høringer ikke «bør» holdes samtidig med møter i plenum, opprettholdt. Hensikten var å legge en tydelig føring i retning av at det generelt er ønskelig at komiteene ikke legger høringene samtidig med stortingsmøter.

Datoer for komiteens høringer i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet om høsten fastsettes av presidentskapet som en del av «terminlisten», se kommentarer til § 43 annet ledd.

Fjerde ledd første punktum: Her presiseres at høringene er basert på frivillig deltakelse. De som blir invitert til en høring, velger selv om de vil møte, hvilke spørsmål de vil besvare, og hvor forbeholdent de vil formulere sine svar.

Komiteen kan anmode en person om å gi opplysninger, men det er bare Stortinget som kan pålegge noen å møte i samsvar med Grunnloven § 75 bokstav h.153 Grunnloven har vært tolket slik at denne myndigheten ikke kan delegeres til komiteene, se kommentarer til § 49. Men i praksis vil den som inviteres, som regel etterkomme anmodning fra komiteen.

Dersom det er aktuelt å anmode en underordnet etat om å komme til høring, kan statsråden, eventuelt departementet, kreve å få være til stede.154 Dette følger av regjeringsmedlemmenes konstitusjonelle og parlamentariske ansvar overfor Stortinget og av departementets overordnete stilling overfor underliggende etater. På denne bakgrunn bør invitasjon til underliggende etater i alminnelighet skje gjennom departementet. Under enhver omstendighet er det en forutsetning at departementet informeres, noe som for øvrig også gjelder for andre møter enn høringer.155 Dersom vedkommende organ i høy grad er uavhengig av departementet, bør komiteen vurdere konkret, ut fra arten av saken som tas opp, om det er naturlig å følge samme praksis.

Når det gjelder åpne kontrollhøringer, skriver Frøiland-utvalget om denne problemstillingen: «Utvalget er for øvrig kjent med at grensen mellom departement og ytre etat i noen tilfelle kan være uklar, og at slike etater i ulik grad er underlagt statsrådens instruksjons- og kontrollmyndighet. Det antas imidlertid at de finere formelle sondringer her ikke vil reise problemer som ikke greit lar seg løse i praksis. I de senere år har det også forekommet at offentlige etater har blitt omdannet til statsforetak o.l. Her vil de vanlige høringsreglene gjelde, slik at det ikke er noen plikt for komiteen til å varsle statsråden når den innkaller representanter for slike foretak m.m.»156

Vanlig praksis for de fleste ordinære høringer (alle høringer som ikke er kontrollhøringer) er at det ikke sendes invitasjon til aktuelle høringsinstanser, men at interesserte gis anledning til å melde sin interesse for deltakelse på høringen. Informasjon legges ut på Stortingets nettsider om at en høring vil finne sted til et bestemt tidspunkt, samtidig som det opplyses om frist for å be om å få komme på høringen. Når fristen har gått ut, bestemmer komiteen hvem som skal få delta på høringen, og hvor lang tid den enkelte høringsinstans skal få til disposisjon. Det endelige programmet for høringen publiseres på Stortingets nettsider.

Det er ikke gitt særskilte regler om hvilke kriterier som gjelder for å kunne være høringsinstans. Dette må komiteen selv vurdere i hvert enkelt tilfelle. Likevel er det i henhold til langvarig praksis lagt til grunn en hovedregel om at det er landsomfattende organisasjoner som i utgangspunktet anses som relevante høringsinstanser. I enkelte tilfeller kan det være vanskelig å avgjøre om en organisasjon skal regnes som landsdekkende eller ikke. Det er ikke uvanlig at komiteene gjør unntak i saker hvor det kan være viktig at også mindre grupperinger gis anledning til å uttale seg for å få den aktuelle saken opplyst. Det forekommer imidlertid sjelden at enkeltpersoner eller kommersielle selskaper/firmaer gis anledning til å delta på alminnelige høringer.

Fjerde ledd annet punktum: En komité kan etter søknad få presidentskapets samtykke til å dekke «nødvendige utgifter» for personer som deltar i en høring. På bakgrunn av Innst. S. nr. 98 (1984–85) legges det til grunn at det dreier seg om nødvendige utgifter til reise og opphold i forbindelse med fremmøte i komiteen, og at legitimerte utgifter dekkes innenfor rammen av statens reiseregulativ. Det er ikke gitt regler om hvorvidt tapt arbeidsfortjeneste godtgjøres.157

Det er gitt egne retningslinjer for høringer med Sametinget.158

Femte ledd første punktum: Bestemmelsen om at komiteenes høringer som hovedregel skal være åpne for presse og publikum, trådte i kraft 1. januar 2002.159 Siden 1. desember 1995 hadde åpne høringer vært praktisert som en prøveordning. Fra forslag om åpne høringer ble reist på 1980-tallet, frem til vedtaket om åpne høringer i 2001, var spørsmålet om denne høringsformen omstridt, og det ble behandlet flere ganger i Stortinget. En viktig begrunnelse for åpne høringer er at det skal være åpenhet om de politiske beslutningsprosessene.

Femte ledd annet punktum: De aller fleste høringene foregår for åpne dører. Likevel kan komiteene ifølge annet punktum med vanlig flertall beslutte å avholde en lukket høring. Annet punktum fikk sin nåværende ordlyd i forbindelse med den tekniske og språklige revisjonen av forretningsordenen i 2012, jf. Innst. 350 S (2011–2012). Da ble formuleringen om at komiteen kan beslutte at en høring skal gå for lukkede dører «dersom det anses hensiktsmessig», strøket, da formuleringen ikke innebar noen formell begrensning av komiteens myndighet til å lukke høringsmøtet. Det er altså ikke gitt føringer eller særskilte vilkår for hvilke hensyn komiteen bør legge vekt på i forbindelse med en vurdering av om dørene til en høring skal lukkes. Det kan i noen tilfeller være nødvendig at deler av en høring gjennomføres for lukkede dører, for eksempel hvor taushetsplikten gjør det nødvendig.160 Komiteen har derfor anledning til å gjennomføre en delvis lukket høring.

Femte ledd tredje punktum: Bestemmelsen er en sikkerhetsventil for de tilfeller hvor det foreligger omstendigheter som kan gjøre det aktuelt å lukke eller avslutte en pågående høring eller vurdere andre sider ved saksbehandlingen. Et eksempel kan være der den inviterte unnlater å svare, med henvisning til at opplysningene er taushetsbelagte, eller noen ønsker å presentere informasjon som anses sensitiv av andre grunner. Da har hvert enkelt komitémedlem anledning til å kreve at en åpen høring avbrytes for at komiteen skal kunne behandle den videre fremdriften, herunder forslag om at høringen skal avsluttes eller fortsette for lukkede dører. Slike prosedyrespørsmål rundt gjennomføringen av høringen skal ikke drøftes i et åpent møte. Et ordinært komitémøte må settes for lukkede dører for å drøfte/avgjøre spørsmålet. Det forutsettes at det ikke skal komme frem under åpen høring hva en eventuell uenighet blant komitémedlemmene går ut på, det skal være tilstrekkelig at et medlem krever høringen avbrutt for å avholde ordinært komitémøte under henvisning til denne bestemmelsen.161

Femte ledd fjerde punktum: Bestemmelsen slår eksplisitt fast at taushetsbelagte opplysninger bare kan mottas av komiteen for lukkede dører. Hva som er taushetsbelagt informasjon, må avgjøres ut fra en tolkning av den enkelte lov eller instruks som fastsetter taushetsplikt.

Femte ledd femte punktum: Bestemmelsen presiserer komitémedlemmenes egen taushetsplikt ved utformingen av spørsmål til den inviterte. Se § 75 om representantenes taushetsplikt.

I en lukket høring kan, i likhet med komitémøtene, som hovedregel bare komiteens medlemmer og dens sekretariat være til stede. Det har flere ganger vært drøftet om politiske rådgivere ansatt i partigruppenes sekretariater bør kunne være til stede ved lukkede høringer, og nærmere bestemmelser om dette er nå gitt i § 75 a tredje ledd for så vidt gjelder høringer hvor det formidles informasjon gradert etter sikkerhetsloven og beskyttelsesinstruksen. Det har ellers vært lagt til grunn at representanter for Stortingets eksterne organer kun kan være til stede ved en lukket høring dersom de er invitert av komiteen til å delta i egenskap av høringsinstans.

På høringer der informasjon gradert etter sikkerhetsloven kommer frem, må alle tilstedeværende være autorisert og/eller sikkerhetsklarert for det aktuelle graderingsnivået, med mindre det er gitt særskilte bestemmelser som gir unntak fra krav om sikkerhetsklarering og autorisasjon. Slike bestemmelser er gitt i sikkerhetsloven for så vidt gjelder stortingsrepresentanter, regjeringsmedlemmer og dommere i Høyesterett. For stortingsrepresentantenes vedkommende følger dette også av § 75 a første ledd.162

Sjette ledd: I Dokument nr. 19 (2002–2001) presiserte Frøiland-utvalget at åpne høringer «fortsatt kun skal være et instrument for innhenting av informasjon, ikke for debatt og politikkutforming». Utvalget understreket betydningen av å respektere dette også for fremtiden og gikk inn for å videreføre det gjeldende forbudet mot meningsutveksling mellom komitémedlemmene under en åpen høring.

Forbudet innebærer at komitémedlemmene skal stille spørsmål, og ikke holde innlegg, under en høring. Spørsmål må ikke rettes til de øvrige komitémedlemmene. Spørsmål som i utpreget grad forholder seg til og karakteriserer andre komitémedlemmers synspunkter, vil også kunne rammes av forbudet mot meningsutveksling – beroende på en konkret vurdering.

Under en lukket høring mente utvalget at det derimot ikke vil være samme behov for et absolutt forbud mot meningsutveksling, og foreslo derfor dette regulert bare for åpne høringer. Likevel antok utvalget at komiteene i praksis fortsatt normalt burde avstå fra å drøfte saken mens det er eksterne personer til stede.

Sjuende ledd: Kunngjøringsfristen på 24 timer forut for en åpen høring bidrar til å sørge for at publikum informeres om at høringen skal finne sted, slik at det blir en reell mulighet for media og andre interesserte til å overvære den – enten ved fysisk tilstedeværelse eller via overføring på nettet. I henhold til dagens praksis kunngjøres de åpne høringene på Stortingets nettsider, og for øvrig ved oppslag ved inngangen til komitéhuset (Akersgaten 18). I tillegg til tid og sted for høringen inneholder kunngjøringen opplysninger om hvilke høringsinstanser som deltar på høringen, og hvilke personer som representerer disse.

I komitéhuset og i andre høringslokaler i Stortinget er det lagt til rette for at media og publikum for øvrig kan overvære de åpne høringene. Stortingets adgangsreglement gir nærmere retningslinjer for håndtering av publikum.

Åttende ledd: Stenografisk referat er kun vanlig ved kontrollhøringer, men det er ingen plikt, og må besluttes i det enkelte tilfelle. Referat fra åpne kontrollhøringer er tilgjengelig på Stortingets nettsider og tas inn som vedlegg til komiteens innstilling. Ved ordinære høringer må komiteen innhente tillatelse fra presidentskapet for at det skal kunne tas referat, og det er ikke ofte at slik søknad fremmes. Et eksempel er den årlige finansmarkedsmeldingen, der finanskomiteen holder høring med sentralbanksjefen. Referatet fra denne høringen vedlegges normalt komiteens innstilling.

De fleste åpne høringer overføres direkte på Stortingets nettsider, hvor opptaket også er tilgjengelig etter høringen. Årsaken til at noen åpne høringer ikke overføres på nettet, er vanligvis at dette ikke teknisk lar seg gjøre fra alle høringsrom som benyttes.

Komiteen har anledning til å beslutte at det ikke skal tas lyd- eller bildeopptak fra en åpen høring, men kan ikke beslutte at det ikke skal være anledning for presse og publikum til å være til stede og referere fra en slik høring.

Niende ledd: Det er opp til den enkelte komité å fastsette nærmere regler for gjennomføring av høringen, f.eks. når det gjelder fordeling av taletid på den enkelte fraksjon eller komitémedlem, rekkefølge og eventuelt antall hoved- og oppfølgingsspørsmål. Tidsrommet som komiteen avsetter til den enkelte høringsinstans, vil ofte være bestemmende for opplegget for spørsmål etc. Fleksibiliteten som det legges til rette for i bestemmelsen her, er begrunnet i en erkjennelse av at komiteene kan ha behov for ulike regler, og at reglene kan variere fra sak til sak i samme komité, avhengig av sakens art og omfang.

Komiteen kan med andre ord utarbeide sitt eget reglement eller vurdere fremgangsmåten fra sak til sak. Unntak gjelder for kontrollhøringer, som skal følge reglement for kontrollhøringer, vedtatt av Stortinget i plenum.

Reglementet for åpne kontrollhøringer som ble vedtatt av Stortinget i 2001, ble revidert i 2021. Reglementet ble gjennomgått som en del av mandatet til utvalget til å utrede Stortingets kontrollfunksjon (Harberg-utvalget), jf. Dokument 21 (2020–2021) pkt. 3.3. Utvalgets forslag ble fulgt opp av presidentskapet i Innst. 651 S (2020–2021). Reglementet ble da gjort generelt for alle kontrollhøringer, slik at det også regulerer lukkede kontrollhøringer, og det ble vedtatt en egen bestemmelse som regulerer slike. Begrepet «den innkalte» ble videre erstattet med «den invitere», for å understreke at det er frivillig å møte. Bestemmelsene om gjennomføring av høringer ble endret for å gjenspeile den praksis som hadde utviklet seg.

Tiende ledd: Bestemmelsen ble tatt inn i forretningsordenen i 2021 på bakgrunn av forslag fra reglementskomiteen.163 På bakgrunn av koronakrisen ble det ved presidentskapets beslutning 11. mars 2020 av smittevernhensyn bestemt at komitéhøringer fortrinnsvis burde skje digitalt ved videokonferanseløsninger eller i form av skriftlige innspill. På denne bakgrunn ble det lagt til rette for at høringene kunne avholdes som fjernmøter, slik at fysisk oppmøte for høringsinstansene i Stortingets bygninger ble unngått. Etter at første digitale høring ble avholdt 28. april 2020, ble dette hovedregelen under koronakrisen. Høringene ble strømmet og arkivert på vanlig måte på stortinget.no (nett-TV).

Reglementskomiteen mente det var hensiktsmessig å videreføre muligheten for at høringsinstansene kan delta på komitéhøringer ved hjelp av fjernmøteteknologi. Dette er både kostnads- og tidsbesparende for deltakerne og har fungert godt. Reglementskomiteen mente at løsningen på sikt trolig vil føre til at flere deltar i Stortingets høringer i komiteene, og den så dermed på dette også som et demokratifremmende tiltak.

Presidentskapet sluttet seg til dette i Innst. 651 S (2020–2021), og forretningsordenen ble etter dette endret slik at komiteene ved alminnelig flertall kan beslutte om høringen skal gjennomføres helt eller delvis ved bruk av fjernmøteteknologi. Selve beslutningen om hvorvidt det skal avholdes åpen høring eller ikke i en sak, fattes av komiteene i henhold til de alminnelige reglene i § 27 første og annet ledd. Informasjonssikkerhetshensyn kan imidlertid etter omstendighetene tilsi varsomhet med å gjennomføre slike digitale høringer, spesielt hvis det formidles informasjon som er underlagt taushetsplikt.

Reglementskomiteen uttrykte samtidig at hovedregelen i normale tider fortsatt bør være at komitémedlemmene møter fysisk i høringssalene, og at det i utgangspunktet kun er høringsinstansene som gis mulighet til å delta digitalt. Dette ble også understreket av presidentskapet i Innst. 651 S (2020–2021). Presidentskapet bemerket for øvrig at komitéhøringer kan gjennomføres slik at enkelte høringsinstanser møter fysisk, mens andre deltar ved bruk av fjernmøteteknologi.

§ 27 a Skriftlige høringsinnspill

Komiteen kan treffe beslutning om å invitere til skriftlige høringsinnspill i en sak den har til behandling. Skriftlige høringsinnspill kan tre i stedet for eller komme i tillegg til en muntlig høring. Invitasjonen skal kunngjøres på Stortingets nettsider med en nærmere fastsatt frist. Mottatte høringsinnspill vil som hovedregel bli publisert på samme nettsted.

(Forarkbeider: Innst. 651 S (2020–2021)

Bestemmelsen ble tatt inn i forretningsordenen i 2021 på grunnlag av forslag fra reglementskomiteen.164 Bakgrunnen var at det i tillegg til åpne høringer med muntlig deltakelse hadde utviklet seg en praksis med mulighet for å inngi «skriftlige innspill» i saker hvor det ikke avholdes ordinær høring, eller som et supplement til disse. Dette ble ansett som en praktisk og formålstjenlig ordning, særlig i enkle og relativt oversiktlige saker. Ordningen hadde imidlertid ikke noe formelt grunnlag i forretningsordenen. Reglementskomiteen mente at ordningen burde reguleres i forretningsordenen, og at slike skriftlige innspill bør omtales som «skriftlige høringsinnspill» for å tydeliggjøre at dette anses som innspill som sendes inn som et ledd i komiteens saksbehandling i en konkret sak. Beslutning om å invitere til slike skriftlige høringsinnspill, i stedet for eller som et supplement til muntlig (fysisk eller digital) høring, fattes av komiteene etter de alminnelige reglene i § 27 første og annet ledd.

Ordningen praktiseres på den måten at det legges ut en invitasjon på stortinget.no til å sende skriftlige kommentarer til en sak komiteen har til behandling – innen en gitt frist.

Mottatte høringsinnspill vil normalt bli publisert på stortinget.no, men innspillene gjennomgås først av Stortingets administrasjon, slik at innspill som inneholder trusler, hets eller sensitive personopplysninger, ikke legges ut.

§ 28 Komitéreiser

Komiteen kan foreta reiser hvis den finner det påkrevd for sitt arbeid og presidentskapet har gitt sitt samtykke.

Komiteen kan i særlige tilfeller i stedet for en reise gjennomføre møter med eksterne deltakere ved bruk av fjernmøteteknologi. Slike møter skal i størst mulig grad gjennomføres etter de samme prinsipper som praktiseres ved komitéreiser.

(Tidligere § 19 fjerde ledd (§ 17 før 1.10.2009). Forarbeider: Innst. S. nr. 133 (1965–66), Innst. 230 S (2011–2012), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 651 S (2020–2021))

Sist oppdatert 01.10.2022

Første ledd: Komitéreiser inngår i komitéarbeidet. Det er et vilkår at komiteen mener reisen er nødvendig for arbeidet i komiteen, og at presidentskapet har gitt sitt samtykke.

Komitéreiser skal fortrinnsvis foretas i uker der det ikke er plenumsmøter. Når det gjelder reiser på møtedager, er det praksis at inntil 33 representanter eller to komiteer kan være på reise samtidig.165 Bakgrunnen for dette er behovet for at Stortinget skal være beslutningsdyktig, dvs. at minst halvparten av representantene må sette møtet og delta i voteringen, se kommentarer til § 34 annet ledd. Presidentskapet har i kurante tilfeller delegert samtykkekompetansen for komitéreiser til administrasjonen.

Reglementskomiteen bemerket i Dokument 22 (2020–2021) at det som et generelt prinsipp aldri bør legges komitéreiser til dager da det er møte i Stortinget. Dette er av særlig betydning for representanter fra partigrupper som ikke har mulighet til utbytting, men var etter reglementskomiteens vurdering et prinsipp som burde gjelde alle. I Innst. 651 S (2020–2021) pkt. 2.3.15 uttaler presidentskapet om dette:

«Presidentskapet ser at det ideelt sett bør unngås å legge komitéreiser til dager hvor det er møter i Stortinget, ikke minst av hensyn til de partiene som ikke kan benytte seg av utbytting på grunn av størrelsen på partigruppen. Presidentskapet viser samtidig til at prinsippet som reglementskomiteen foreslår, vil innebære en betydelig omlegging fra dagens praksis, som vil medføre en vesentlig begrensning i komiteenes adgang til å reise. Etter gjeldende praksis er det som regel rom for at inntil to komiteer kan være fraværende på reise på møtedager. En innstramming som foreslått av reglementskomiteen vil altså innebære en nokså vesentlig begrensning av komiteenes adgang til å reise, noe som blant annet kan redusere komiteenes muligheter for kunnskapsinnhenting og faglig oppdatering. Presidentskapet mener derfor at det ikke bør innføres som et absolutt prinsipp at komitéreiser ikke skal legges til dager der det er stortingsmøte.»

I søknadene fra komiteene angis reisemål, formålet med reisen, tidspunkt og type kostnader som vil påløpe166 (reise og opphold o.l.), og det angis særskilt om det ventes å påløpe kostnader som ikke er ordinære transportutgifter eller omfattes av statens reiseregulativ.

Når det gjelder hvilken informasjon som skal offentliggjøres om komitéreiser uttaler Stortingets presidentskap i Innst. 248 S (2018-2019):

«Når det gjelder komité- og delegasjonsreiser, har presidentskapet besluttet å innføre en ordning tilsvarende den Folketinget i Danmark har. Dette innebærer at opplysninger om reisemål, dato, tid, formål og kostnad for delegasjons- og komitéreiser vil offentliggjøres på Stortingets nettsider. Presidentskapet mener at å gjøre disse opplysningene lettere tilgjengelige vil bidra til å styrke den demokratiske kontrollen med disse reisene. Presidentskapet understreker at alminnelige offentlighetsregler fortsatt vil gjelde, slik at ytterligere informasjon og bilag fremdeles kan bli utlevert etter særskilt søknad eller innsynsbegjæring».

Det gis ikke permisjon for deltakelse på komitéreiser.167 Fravær i forbindelse med komitéreiser håndteres gjennom partigruppenes ulovfestede utbyttingsordning, jf. kommentarer til § 5. Etter gjeldende ordning budsjetteres komitéreiser utenlands ved oppstarten av hver stortingsperiode for hele perioden, men med årlige bevilgninger over statsbudsjettet basert på forventet reisevirksomhet de ulike år. Komiteen kan dermed planlegge med utgangspunkt i at de årlige budsjetter forholder seg til fireårsrammen.

Som det fremgår av § 20 fjerde ledd, er det tilsvarende møteplikt i komiteene som i plenum. Det betyr at representantene også har plikt til å delta på komitéreiser.

Det har vært reist spørsmål om de politiske rådgiverne for de respektive fraksjonene kan delta på komitéreiser. Presidentskapet har bestemt at rådgiverne ikke gis anledning til å delta på utenlandsreiser. Hvor faglige hensyn tilsier det, kan komiteen vedta at rådgivere kan delta på kortere reiser/besøk innenlands der de praktiske forholdene ligger til rette for det. Det er presisert at dette er begrenset til reiser/besøk med kort reiseavstand fra Stortinget. Eventuelle utgifter knyttet til slik deltakelse skal dekkes av stortingsgruppene.168

Presidentskapet har lagt til grunn at eventuelle ledsageres deltakelse på komitéreiser for egen regning må være et anliggende for den enkelte komité forutsatt at dette ikke medfører økte omkostninger.169

Stortingsgodtgjørelsesloven170 § 9 har bestemmelser om utgiftsdekning på tjenestereiser.

Presidentskapet har i brev til Stortingets fagkomiteer 20. november 1998 gitt utrykk for at når det gjelder deltakelse fra departementene i forbindelse med komitéreiser, er presidentskapet av den oppfatning at dette som hovedregel bare kan skje etter ønske fra komiteen. Ved visse innenlandsreiser og befaringer, eller deler av slike, kan det være lagt opp til møter hvor hensynet til regjeringsmedlemmenes konstitusjonelle og parlamentariske ansvar overfor Stortinget, og regjeringens og departementenes overordnede stilling i forhold til de underliggende etater, gjør det naturlig å åpne for deltakelse fra vedkommende departement, se også kommentarer til § 22 sjuende ledd om møter med departementenes underliggende etater.

Annet ledd: Bestemmelsen ble tatt inn i forretningsordenen i 2021 på bakgrunn av forslag fra reglementskomiteen.171 I forbindelse med koronakrisen i 2020 og 2021 ble det innført begrensninger i komiteenes reisevirksomhet. Som et kompenserende tiltak ble det lagt til rette for at komiteen kunne gjennomføre digitale reiser med eksterne aktører for generell informasjonsinnhenting. Retningslinjer for slike «digitale reiser» ble gitt i brev til komiteene 17. september 2020.

Selv om dagens regulering i forretningsordenen ikke er til hinder for det, mente reglementskomiteen det for ordens skyld burde tas inn en bestemmelse om adgangen til å ha slike møter som erstatning for eller supplement til komitéreiser i forretningsordenen. Reglementskomiteen foreslo derfor en bestemmelse om at komiteene i «særlige tilfeller» kan beslutte å avholde møter med eksterne ved hjelp av fjernmøteteknologi til erstatning for fysiske komitéreiser. Med «særlige tilfeller» tas det sikte på situasjoner der en fysisk reise ut fra en helhetsvurdering blir uforholdsmessig ressurskrevende for komiteen eller øvrige som skal delta.

Reglementskomiteen mente det kan være hensiktsmessig å sondre mellom innenlands- og utenlandsreiser, i hvert fall i noen situasjoner, slik som covid-19-pandemien. Det vil kunne være mer nærliggende å erstatte utenlandsreiser med digitale møter.

Når det gjelder de særlige prinsipper som gjelder for komitéreiser, viste reglementskomiteen til de midlertidige retningslinjer som er omtalt ovenfor. Det fremgår av disse blant annet at dersom formålet med et møte er å fremskaffe opplysninger om en bestemt sak komiteen har til behandling, gjelder § 27 om komitéhøringer. Videre skal komiteene, avhengig av møtets art og formål, følge de samme prinsipper for åpenhet og deltakelse fra publikum, presse mv. som om møtet hadde vært avholdt under en komitéreise. Det følger blant annet av fast praksis at dersom forvaltningsorganer skal delta på møtet, skal komiteen sikre at ansvarlig statsråd/departement blir informert og får anledning til å delta om ønskelig, i samsvar med etablert praksis for dette under komitéreiser.

I Innst. 651 S (2020–2021) pkt. 2.3.14 viser presidentskapet til at det vil være naturlig å videreføre slike retningslinjer, slik at det er tydelig hvilke prinsipper som skal praktiseres når komiteen gjennomfører møter ved bruk av fjernmøteteknologi som erstatning for en komitéreise. Presidentskapet uttalte videre:

«I tilknytning til dette vil presidentskapet påpeke at selv om den foreslåtte bestemmelsen om digitale møter med eksterne er forutsatt brukt kun i særlige tilfeller og til erstatning for ordinære komitéreiser, innebærer den at en ny form for møter mellom komiteene og eksterne aktører reguleres i forretningsordenen. Det kan også være vanskelig å opprettholde et skille mellom digitale møter til erstatning for reiser og andre typer møter med eksterne aktører. Det er en viss praksis også i dag for at komiteene har møter med eksterne aktører utenom behandlingen av konkrete saker, som ledd i generell informasjons- eller kunnskapsinnhenting. Denne typen møtevirksomhet har hittil ikke vært regulert i forretningsordenen, men den foreslåtte bestemmelsen vil innebære at en bestemt type møter med eksterne nå reguleres. Det kan da stilles spørsmål om hvorvidt komiteenes møter med eksterne bør reguleres mer generelt.

Presidentskapet ser imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på dette på nåværende tidspunkt. Erfaringene fra den siste tiden har synliggjort et behov for i særlige tilfeller å kunne avholde digitale møter til erstatning for reiser, og et behov for regulering av dette, som den foreslåtte bestemmelsen svarer på. Presidentskapet vil imidlertid følge med på utviklingen og vurdere om det er behov for en mer generell og helhetlig regulering av komiteenes møter med eksterne, herunder når det gjelder spørsmål knyttet til åpenhet og offentlighet.»

§ 29 Komiteenes protokoll og saksdokumenter

Komitéforhandlingene skal føres inn i en egenprotokoll. Komiteens leder er ansvarlig for at det blir ført møteprotokoll, at saksdokumenter som er sendt til komiteen blir registrert, og at viktige dokumenter og bilag blir lagt i arkiv. Når hvert storting har endt sine forhandlinger, leveres komiteenes protokoller med tilhørende dokumenter til Stortingets arkiv.

Presidentskapet kan etter søknad gi samtykke til at én representant fra hvert parti som ikke er representert i en komité får tilgang til alle dokumenter i den aktuelle komiteen. Regler om konfidensialitet og behandling av komiteens dokumenter gjelder i så fall tilsvarende for den representanten som får slik tilgang.

(Tidligere § 16 femte og sjette ledd. Forarbeider: Innst. S. nr. 98 (1984–85), Innst. S. nr. 232 (1988–89), Innst. S. nr. 285 (2000–2001), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 426 S (2018–2019))

Sist oppdatert 01.10.2022

Første ledd: I skriv til komiteene av 19. mai 2004 har presidentskapet gitt retningslinjer for føring av komiteenes møteprotokoller. Det fremgår at protokollen for hvert møte skal inneholde opplysninger om hvilke komitémedlemmer som er til stede, hvem som leder møtet, hvilke saker som behandles, alle beslutninger som blir tatt av komiteen, og forslag som blir fremsatt for avstemning i komiteen, med navn på forslagsstiller og hva forslaget går ut på. I disse tilfellene protokolleres stemmetallene, men ikke hvordan den enkelte stemte.

Ett eller flere medlemmer som tilhørte mindretallet ved en avstemning, kan under møtet kreve tatt inn en kort protokolltilførsel som begrunnelse for sin stemmegivning. Et eller flere medlemmer som tilhørte flertallet ved samme avstemning, kan kreve tatt inn en kort protokolltilførsel som svar på en protokolltilførsel fra et mindretall.

Protokollen skal ikke gjengi uttalelser som er gitt av et medlem under møtet.

I henhold til Regler om rett til innsyn i Stortingets dokumenter (SDO)172 § 5, jf. § 4 annet punktum, kan komiteenes møteprotokoller unntas fra innsyn. I utgangspunktet betraktes ikke møteprotokoller som offentlige. Med unntak av de fleste høringene holder komiteene sine møter for lukkede dører. Derfor har møteprotokollene vært ansett som fortrolige, og de har i liten grad vært tilgjengelige for innsyn fra utenforstående. Praksis er imidlertid myket opp de senere årene. Forskere er gitt innsyn i møteprotokoller, og det har vært praksis for å gi media innsyn i opplysninger om komitémedlemmenes tilstedeværelse i komitémøtene.

Dokumenter som brev, høringsuttalelser etc. journalføres og arkiveres elektronisk i stortingsarkivet. Komiteenes postjournal er offentlig og publiseres på Stortingets nettsider.

Annet ledd: Bestemmelsen kom inn i forretningsordenen i forbindelse med den innholdsmessige revisjonen i 2013.173 Bakgrunnen for dette var at partier med mindre enn 12 representanter (ut fra gjeldende komitéstruktur) ikke har medlemmer i samtlige komiteer, men forutsettes å delta i behandlingen av alle saker i Stortinget. For å gi disse partigruppene tilstrekkelig informasjon om saksbehandlingen i komiteer de ikke har medlemmer i, fant man at presidentskapet kunne gi samtykke til at et medlem i partigruppen kunne få tilgang til alle dokumentene i en bestemt komité.

Dokumentene det gis tilgang til, er utkast til innstillinger og andre dokumenter som alle komitémedlemmer har tilgang til. I praksis betyr dette at det gis tilgang til den elektroniske komitéportalen i den aktuelle komiteen. Det kan ikke kreves tilgang til dokumenter tilhørende andre partiers fraksjoner eller liknende.

Det fremgår av forarbeidene at bestemte rådgivere for representanten kan gis tilgang til komiteens dokumenter på linje med representanten selv, selv om man ikke så det som nødvendig å presisere dette i bestemmelsen. I praksis har derfor rådgivere som arbeider for et komitémedlem, tilgang til de samme dokumentene som representanten i komitéportalen. Dette er en praktisk løsning pga. det tette samarbeidet dem imellom.

Den 17. juni 2021 vedtok presidentskapet med virkning fra 1. oktober 2021 nærmere retningslinjer for tilgang til digitale komitéportaler for ansatte i gruppesekretariatene. Det slås i retningslinjene fast at partigruppene ved sekretariatsleder eller den enkelte stortingsrepresentant kan anmode om at bestemte ansatte i gruppesekretariatet skal få tilgang til bestemte komiteers digitale portaler. Slike anmodninger skal begrunnes, og det må foreligge et tjenstlig behov for tilgang. Også ansatte i sekretariatene til partigrupper som ikke har medlem i en komité, men hvor en representant i partigruppen har fått tilgang til komiteens dokumenter etter regelen i § 29 annet ledd, kan gis tilgang til komitéportalen. Dersom det i slike tilfeller skal gis tilgang til flere enn én bestemt ansatt, bør det begrunnes særskilt. Komitésekretæren i den aktuelle komiteen behandler forespørselen. Det vil normalt bli gitt tilgang som anmodet. I tvilstilfelle legges saken frem for presidentskapet, som kan beslutte at tilgang ikke skal gis.

Graderte dokumenter publiseres ikke elektronisk på komitéportalen. I den utstrekning det er ønske om tilgang til graderte dokumenter, søkes det særskilt om dette. Se også nærmere omtale av § 75 b annet ledd.174

Etter annet punktum er det et vilkår at regler om konfidensialitet og behandling av komiteens dokumenter også gjelder for representanter, og selvsagt også rådgivere, som gis tilgang til komitéportaler etter første punktum. Det vises til regelen i § 31 sjuende ledd om at det er forbudt å offentliggjøre en innstilling før den er endelig avgitt.

§ 30 Særlig om komiteenes behandling av representantforslag

Med mindre det fremstår som klart at et representantforslag ikke vil imøtekommes, skal statsråden gis anledning til å uttale seg om forslaget før realitetsinnstilling avgis. For øvrig kan en tredjedel av komiteens medlemmer kreve at det sendes brev til en statsråd med anmodning om statsrådens uttalelse om et representantforslag. Saksordfører eller leder skal stå som avsender av henvendelsen på vegne av komiteen. Statsrådens svar skal gjøres tilgjengelig for komiteens medlemmer.

Hvis komiteen mener at Stortinget av formelle grunner ikke bør ta forslaget til realitetsbehandling, gis innstilling om at forslaget avvises. Er det behov for ytterligere utredning før det tas realitetsstandpunkt, kan komiteen gi innstilling om at forslaget oversendes regjeringen til utredning og uttalelse. I andre tilfeller gis det innstilling om at representantforslaget helt eller delvis vedtas ved at dette gjengis i tilrådningen, eller om at forslaget ikke vedtas. Dersom det ikke er flertall for et vedtak etter første til tredje punktum, skal det gis innstilling om at forslaget vedlegges protokollen.

(Tidligere § 29 annet ledd. Forarbeider: Innst. S. nr. 98 (1984–85), Innst. S. nr. 232 (1988–89), Innst. S. nr. 285 (2000–2001), Innst. S. nr. 230 (2005–2006), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–13), Innst. 487 S (2016–2017), Innst. 651 S (2020–2021))

Første ledd: Bestemmelsen forutsetter etter sin ordlyd at komiteen først gjør seg opp en mening om hvorvidt det fremstår som klart et representantforslag ikke vil imøtekommes. Hvis dette ikke er tilfelle, skal175 statsråden gis anledning til å uttale seg i saken før komiteen avgir endelig innstilling. Begrunnelsen for dette er at representantforslag ikke forberedes på samme måte som forslag som fremmes i regjeringens proposisjoner. Ved å forelegge forslaget for ansvarlig statsråd vil komiteen få informasjon om hvilke konsekvenser det vil kunne få om forslaget blir vedtatt. Statsrådens svar inngår dermed i vurderingen når komiteen skal ta endelig stilling til representantforslaget. Svaret fra statsråden blir som regel vedlagt komiteens innstilling.

Bestemmelsen ble endret i 2021 på bakgrunn av forslag fra reglementskomiteen.176 Regelen var tidligere at statsråden skulle gis anledning til å uttale seg først hvis komiteen fant at representantforslag helt eller delvis burde imøtekommes, og at saken egnet seg for avgjørelse i Stortinget uten nærmere utredning. Reglementskomiteen viste til at det synes å være etablert praksis i alle komiteer at forslaget rutinemessig oversendes statsråden for vurdering, og at dette gjøres uavhengig av om det er foretatt en vurdering av om forslagene som er fremmet, skal imøtekommes helt eller delvis i innstillingen. Dette ble ansett hensiktsmessig og kan gjerne skje på et tidlig stadium i saksbehandlingen. Reglementskomiteen viste også til at statsrådens uttalelse anses av komiteene å være et viktig dokument i behandlingen av representantforslag. Reglementskomiteen mente derfor at ordlyden i § 30 første ledd burde gjenspeile det som var etablert praksis i komiteene. Dersom et forslag utvilsomt ikke vil få tilslutning i Stortinget, anses det imidlertid lite formålstjenlig å be om statsrådens vurdering. En tredjedel av medlemmene i komiteen kan under enhver omstendighet kreve at komiteen sender brev til statsråden hvor det bes om uttalelse til forslaget. Denne mindretallsrettigheten, som fremgår av annet punktum, og som ble vedtatt ved behandlingen av Innst. 259 S (2012–2013), vil særlig ha betydning dersom komiteens flertall ikke vil imøtekomme representantforslaget og vil fremme innstilling for Stortinget om dette uten først å ha innhentet statsrådens uttalelse.

Første ledd siste punktum ble tatt inn i forretningsordenen i 2021 på bakgrunn av forslag fra reglementskomiteen.177 Når det gjelder spørsmål knyttet til undertegning av brev og tilgjengeliggjøring av statsrådens svar for komiteens medlemmer, vises det til omtale av lignende formuleringer i § 24 tredje ledd første og andre punktum. Regelen i § 30 siste punktum er imidlertid noe strengere formulert, ved at det her heter at saksordfører eller leder «skal stå som avsender», mens det i § 24 tredje ledd heter «skal normalt sendes av saksordfører eller leder».

Annet ledd første punktum: Bestemmelsen angir ulike alternativer for hva komiteens innstilling (tilrådingen) til Stortinget kan gå ut på ved behandling av representantforslag.

Alternativet i første punktum er at det i innstillingen gis tilråding om at representantforslaget avvises. Dette gjelder i de tilfeller hvor det er formelle årsaker til at forslaget ikke bør realitetsbehandles. Som eksempler kan nevnes at det under behandlingen i komiteen avdekkes at et tilsvarende forslag har vært behandlet tidligere i sesjonen, jf. § 38 femte ledd, eller at forslaget går ut på å anmode regjeringen om å gjøre noe regjeringen ikke har kompetanse til.

Annet ledd annet punktum: Alternativet er forbeholdt representantforslag hvor det er behov for ytterligere utredning før det tas realitetsstandpunkt. Komiteen kan da gi tilråding om at forslaget oversendes regjeringen til utredning og uttalelse. Dersom dette vedtas av Stortinget, må regjeringen legge frem sin vurdering i en sak for Stortinget når saken er utredet. Fagdepartementet tar da stilling til realiteten i forslaget i en melding eller proposisjon.178 I tillegg tas det inn en omtale av hvordan utredningsvedtaket er, eller vil bli, fulgt opp i den årlige meldingen om oppfølging av anmodningsvedtak, se § 14 nr. 8 bokstav b. Den spesielle vedtaksformen «til utredning og uttalelse» i annet punktum benyttes i dag sjelden.

Annet ledd tredje punktum: Tredje punktum, som gjelder «andre tilfeller» enn de som er nevnt i de to foregående, fastsetter at det for disse skal gis tilråding i innstillingen om at representantforslaget vedtas helt eller delvis, eller at det ikke vedtas. Denne ordningen ble foreslått i Dokument 19 (2016–2017)179 da reglementskomiteen ønsket å gi komiteene anledning til å tydeliggjøre at de kan innstille på disse alternativene, og ikke bare foreslå – som en ren utkvittering – at representantforslaget vedlegges protokollen, slik den foregående ordningen var.180

Tilrådingen utformes ved at vedkommende forslag gjengis, enten slik det ble foreslått i representantforslaget, eller med justeringer i ordlyden. Komiteen kan også fremme et nytt forslag innenfor sakens ramme – avhengig av hva det er flertall for i komiteen – eller fremme forslag om at representantforslaget ikke vedtas.

«Vedlegges protokollen» er i henhold til fjerde punktum kun et subsidiært alternativ som bare skal benyttes dersom det i komiteen hverken er flertall for å støtte eller for å forkaste representantforslaget og heller ikke flertall for noe annet forslag. Som et prinsipielt utgangspunkt må komiteens medlemmer ta stilling til de forslag som er fremmet i saken. De må derfor i utgangspunktet stemme over et av de aktuelle alternativene. Det er altså bare der det ikke oppnås flertall for noen av de alternative tilrådingene nevnt ovenfor – dvs. når det verken er flertall i komiteen for å støtte noe forslag i saken, for å gå imot representantforslaget i sin helhet, for å sende det til regjeringen til utredning eller uttalelse, eller for å avvise det – at alternativet «vedlegges protokollen» er aktuelt.

§ 31 Komiteenes innstillinger til Stortinget

Komiteene skal gi Stortinget skriftlig innstilling i alle saker de får til behandling. I særlige tilfeller kan det gis muntlig innstilling; i så fall må utkast til vedtak som hovedregel være omdelt på forhånd.

Alle innstillinger skal være så korte som mulig og i det vesentlige inneholde komiteens merknader. I innstillingene skal ikke trykkes opp igjen dokumenter som en like godt kan vise til. Hvis det i innstillingen unntaksvis er sitert fra trykte dokumenter, skal dette være tydelig angitt. Presidenten skal påse at disse bestemmelsene overholdes.

Komiteene skal sørge for at dokumenter og bilag som de har fått fra Stortinget, blir trykt i den utstrekning de finner det formålstjenlig.

Saker som hører sammen, skal så langt som mulig tas opp i én og samme innstilling. Når spesielle grunner tilsier det, og presidentskapet samtykker, kan en komité først avgi innstilling om en del av en sak, og senere avgi innstilling om resten av saken.

Forslag som omhandles og utformes i innstillingen, jf. § 40 første ledd, skal stilles opp summarisk og i nummerorden i et eget avsnitt i innstillingens premisser. Av oppstillingen skal det fremgå hvem som fremmer forslaget.

En innstilling kan inneholde utkast til lovvedtak i tilråding eller forslag bare når et lovforslag er grunnlag for innstillingen. En innstilling kan ikke inneholde både utkast til lovvedtak og utkast til stortingsvedtak i tilråding eller forslag, bortsett fra at en innstilling både kan inneholde utkast til lovvedtak og utkast til stortingsvedtak om anmodning til regjeringen. Med «stortingsvedtak» menes alle vedtak som ikke er lovvedtak.

Det er ikke tillatt å offentliggjøre en innstilling før den er endelig avgitt. En avgitt innstilling leveres snarest mulig til Stortingets administrasjon.

(Tidligere § 20 (i det vesentlige og § 16 fjerde ledd). Forarbeider: Innst. S. nr. 156 (1981–82), Innst. S. nr. 232 (1988–89), Innst. S. nr. 168 (1998–99), Innst. S. nr. 285 (2000–2001), Innst. S. nr. 230 (2005–2006), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. S. 259 (2012–2013))

Sist oppdatert 01.10.2022

Generelt: Stortinget kan bare gi regjeringen bindende pålegg gjennom vedtak i plenum. Merknader i komitéinnstillinger er ikke konstitusjonelt bindende. Men merknader fra en samlet komité eller flertallsmerknader vil kunne være viktige faktorer for tolkningen av Stortingets vedtak, avhengig av flertallet de representerer. Flertallet i komiteen har ikke nødvendigvis flertall i Stortinget. Tolkningen vil også kunne avhenge av hvor presise merknadene er, og om de gir uttrykk for overordnet politisk argumentasjon. Merknader kan selvsagt også ha betydning som politiske signaler – så vel overfor regjeringen som velgerne.

Første ledd: I alle saker som Stortinget fordeler til behandling i komiteene, skal det avgis en skriftlig innstilling. Det er bare helt unntaksvis at det vil kunne oppstå behov for å avgi en muntlig innstilling. Tidligere fremgikk det av daværende § 18 at «det høver med muntlige innstillinger når sakene er lett oversiktlige, og komiteen er enig både om vedtak og grunngiving. Dette gjelder særlig saker som kommer igjen år etter år, når komiteen ikke har noen merknad å gjøre.»

Ved behandlingen av Innst. S. nr. 232 (1988–89) ble det vist til at slike muntlige innstillinger «neppe hadde forekommet på mange år», og en kunne heller ikke se at det «ville være særlig aktuelt i fremtiden». Man ville imidlertid ikke avvise at det i ekstraordinære tilfeller kan tenkes å oppstå behov for å kunne avgi en muntlig innstilling. På denne bakgrunn ble reglene om muntlig innstilling forenklet, slik at det som gjenstår, er en adgang til å gi muntlige innstillinger i særlige tilfeller, samt forutsetningen om at utkast til vedtak i så fall som hovedregel må være omdelt på forhånd.

Regler om fremsettelse av forslag under behandling av en sak er gitt i § 40, og det legges til grunn at bestemmelsene som gjelder for såkalte «løse forslag», i utgangspunktet kan anvendes analogisk i de tilfeller det fremmes en muntlig komitéinnstilling, dvs. at forslagene i innstillingen forhåndsvarsles ved innlevering til presidenten gjennom Stortingets administrasjon senest kl. 08.30 den dag saken skal debatteres i Stortinget. Noe krav er dette imidlertid ikke, da ordlyden i § 31 gjennom formuleringen «som hovedregel» åpner for unntak fra kravet om forhåndsomdeling.

Annet ledd: Komitéinnstillinger består av premisser som munner ut i en konklusjon som er komiteens eller komitéflertallets forslag til vedtak i Stortinget (tilråding). Vanlig disposisjon av innstillingene er teknisk sammendrag (sammendrag av proposisjonen, meldingen eller representantforslaget som er grunnlag for saken), merknader fra komiteen med ulike flertalls- og mindretallskonstellasjoner, eventuelle forslag fra mindretall og til slutt tilrådingen, dvs. anbefalingen fra hele, eller et flertall i, komiteen.

Forslagene i tilrådingen oppstilles i en bestemt rekkefølge. Ved behandlingen av lovsaker kommer forslag til lovvedtak alltid før eventuelle forslag til anmodningsvedtak. Ved behandling av budsjettsaker kommer forslag til bevilgningsvedtak før eventuelle anmodningsvedtak. For å holde ulike typer forslag til vedtak fra hverandre skilles de enkelte delene av tilrådingen fra hverandre ved bruk av store bokstaver (A, B, etc.).

I innstillinger om representantforslag er det praksis for å vedlegge statsrådens vurdering av representantforslaget, jf. § 30 første ledd. For øvrig kan det være opplysende å vedlegge statsrådens svar på spørsmål fra komiteen, særlig dersom komiteen eller en fraksjon bygger sitt standpunkt på statsrådens vurdering. Dette må vurderes fra sak til sak. I Dokument 14 (2012–2013) pkt. 3.2 drøfter arbeidsgruppen som vurderte endringer i forretningsordenen, hvorvidt det bør innføres en plikt for komiteene til å trykke spørsmål og svar som Stortinget bør være orientert om. For at svar fra statsråden direkte til komiteene skal kunne brukes til å oppfylle opplysningsplikten etter Grunnloven § 82, må det antakelig kreves at også Stortinget informeres. Arbeidsgruppen kom etter en samlet vurdering til at gjeldende praksis med at komiteen selv håndterer spørsmål til statsråden i forbindelse med saker de har til behandling, fungerer tilfredsstillende. Spørsmålet er også drøftet av reglementskomiteen i Dokument 22 (2020–2021) pkt. 7.3.4.

Regelen om at innstillingene skal være så korte som mulig, og i det vesentlige inneholde komiteenes merknader, innebærer at sammendraget ikke bør være for langt og detaljert, og at vedlegg bør begrenses.

Sammendraget skal kunne gi leseren av innstillingen en rask innføring i saken, hvor det politisk mest interessante er fremhevet, og hvor hovedpunktene i forslagene i proposisjonen/meldingen er kort fremstilt. Sammendrag i innstillinger om representantforslag begrenses ofte til å sitere forslagsteksten uten å gjengi premissene. Det er utarbeidet en administrativ veiledning til bruk for komitésekretærene for sammendrag i komitéinnstillinger.

Tredje ledd: De «saker» som komiteene skal behandle, og som oversendes fra Stortinget, vil i det vesentlige bestå av de kongelige proposisjoner og meldinger samt de representantforslagene som fremsettes i Stortinget, jf. § 38 første ledd.

Sammen med kongelige proposisjoner og meldinger kan det bli oversendt – mer uformelt – fra regjeringen dokumenter som supplerer de opplysninger som fremgår direkte av proposisjoner og meldinger. Særlig i budsjettsammenheng vil det kunne bli oversendt mange dokumenter av slik «supplerende» karakter. Det understrekes at slike dokumenter, som gjerne betegnes som «utrykte vedlegg», ikke kan erstatte de opplysninger som forutsettes gitt i proposisjon eller melding. Dette vil konkret innebære at et forslag må tas inn i selve proposisjonen. Det samme gjelder andre opplysninger som kan ha betydning for saken. De utrykte vedlegg kan bare supplere de forslag og opplysninger som finnes i proposisjonen eller meldingen.

I 1991 ga Riksrevisjonen uttrykk for at det var ønskelig å få klarlagt «hvilke konstitusjonelle bindinger det ligger i utrykt vedlegg til fagproposisjonen». Det fremgikk at Riksrevisjonen i stor utstrekning hadde bygget på «at opplysninger gitt i utrykt vedlegg er like bindende som spesifikasjonene gitt i budsjettproposisjonens tekst». I denne forbindelse fastslo presidentskapet i møte 17. juni 1993 at slike «utrykte vedlegg» kun kan ha den virkning at de tilfører ytterligere detaljer til de forslag og opplysninger som fremgår av proposisjon eller melding. Konstitusjonelt kan opplysninger i slike dokumenter bare ha betydning i den utstrekning de uttrykkelig er omtalt og henvist til i det konstitusjonelle dokument (proposisjon eller melding), eller hvis komiteen tar informasjonen inn i sin innstilling.181

Fjerde ledd: Saker som hører sammen, kan f.eks. være en proposisjon, eventuelt en melding, samt ett eller flere representantforslag med nært beslektet tema. Drøftingen av de aktuelle problemstillingene og de politiske hensyn som gjør seg gjeldende, kan i slike tilfeller langt på vei være de samme. Innstillingens forslag til vedtak må kvittere ut alle dokumentene som er grunnlag for innstillingen. Man må imidlertid være oppmerksom på begrensningen i sjette ledd hva angår utkast til lovvedtak og stortingsvedtak i samme innstilling.

I enkelte tilfeller kan det forekomme at det haster å avgi innstilling om en del av saken, mens komiteen ønsker å bruke lengre tid på den gjenværende delen. Forutsatt at de to delene ikke har så nær sammenheng at de må behandles i én innstilling, jf. første ledd, gis det adgang til å avgi delt innstilling. Det følger av forarbeidene182 at dette ikke skal være kurant, bl.a. ut fra allerede fastsatte frister for arbeidsplan og avgivelse, jf. § 23 første ledd. Adgangen til å avgi delt innstilling er derfor begrenset til tilfeller hvor «spesielle grunner tilsier det», og der presidentskapet samtykker.

Femte ledd: Mindretallsforslagene samles i et eget kapittel (avsnitt) benevnt «Forslag fra mindretall», hvor forslagene fra de ulike fraksjonene plasseres i rekkefølge etter størrelsen, slik at forslagene fra den største fraksjonen står først, og forslagene fra den minste står til sist. Forslagene nummereres fortløpende og følger ellers samme oppsett som tilrådingen fra komiteens flertall, jf. kommentarer til annet ledd ovenfor.

Hvis det er uenighet i komiteen, vil tilrådingen i innstillingen gjengi flertallets forslag, jf. § 26 annet ledd. Hvis det er stemmelikhet, f.eks. fem for og fem mot, gjør komitélederens stemme utslaget for hva som regnes som flertall. Er det flere fraksjoner, og ingen har mer enn halvparten av stemmene, vil den største fraksjonens standpunkt utgjøre tilrådingen. Dersom et standpunkt vil få subsidiær tilslutning fra en annen fraksjon og ved det utgjøre et flertall, vil dette utgjøre komiteens innstilling.183

I praksis legger komiteene som regel til grunn det som er komiteens reelle flertall når tilrådingen utformes, selv om ikke alle medlemmene deltar på selve avgivelsesmøtet. Settes dette på spissen, kan imidlertid de som utgjør flertallet i avgivelsesmøtet, kreve at tilrådingen skal reflektere deres syn. Siden utfallet av voteringen i plenum normalt følger samme linjer som i komiteen, har man sett seg tjent med at innstillingen gir et bilde av det faktiske flertallet i komiteen – uavhengig av forfall på avgivelsesmøtet.

Når det gjelder utformingen av innstillingene i tilfeller der et utkast til innstilling skal forelegges en annen komité før avgivelse, vises det til merknadene til § 22.

Innledningsvis i tilrådingen skal det for oversiktens skyld angis hvilke fraksjoner som står bak den – eventuelt hvilke fraksjoner som støtter de ulike delene av tilrådingen der det er vekslende tilslutning fra ulike flertall.184

Det forekommer at hele eller deler av komiteen ønsker å returnere en proposisjon eller melding til regjeringen. Dette kan for eksempel være tilfellet dersom komiteen mener at saksforberedelsen ikke har vært god nok. I slike tilfeller går tilrådingen ut på at proposisjonen eller meldingen «sendes tilbake til regjeringen».185 Noen ganger kombineres et slikt forslag til vedtak om tilbakesending med et forslag til anmodningsvedtak om å be regjeringen om å komme tilbake med en ny proposisjon eller melding om samme tema. Det har også forekommet at man har sendt bare en del av en proposisjon tilbake til regjeringen, mens øvrige deler foreslås vedtatt.186

Sjette ledd: Bestemmelsen ble i sin opprinnelige form tatt inn i forretningsordenen i forbindelse med den nye prosedyren for lovbehandling som trådte i kraft 1. oktober 2009, etter at ordningen med Odelsting og Lagting ble opphevet.187

Regjeringen har anledning til å fremme forslag om lovvedtak og stortingsvedtak i samme proposisjon når dette saklig og politisk er deler av samme sak.188 Det samme gjelder for representantforslag.189 For at det i en innstilling kan fremmes forslag til lovvedtak i tilrådingen eller som forslag fra mindretall, må det ifølge første punktum ligge et lovforslag til grunn for innstillingen. Det vil si at forslaget må være lagt frem i en proposisjon L eller LS, eventuelt i tilsvarende representantforslag. Det kan altså ikke fremmes lovforslag under Stortingets behandling av en proposisjon eller et representantforslag som bare inneholder forslag om stortingsvedtak (i betydningen som omtalt nedenunder), og heller ikke i forbindelse med behandlingen av en stortingsmelding.

Det som skiller lovvedtak fra stortingsvedtak, er at lovvedtak må være satt opp i lovs form, det vil si slik en lovbestemmelse skal lyde, jf. § 38 annet ledd annet punktum. Behandlingsmåten og virkningene av vedtakene vil også være forskjellige. Lovvedtak er vanligvis inndelt i flere deler med ett romertall for hver del. Flere lover kan endres i ett lovvedtak. I hver romertallsdel skrives den fullstendige nye ordlyden i de paragrafer/deler av paragrafer i loven som skal endres. Den siste romertallsdelen inneholder bestemmelse om ikrafttredelse. Vedtak som ikke er lovvedtak, defineres som stortingsvedtak.

Det følger av annet punktum at en innstilling som inneholder forslag til lovvedtak, ikke samtidig kan inneholde forslag til stortingsvedtak. En følge av dette er at det i utgangspunktet må avgis to separate innstillinger vedrørende en proposisjon eller et representantforslag som inneholder forslag til både lovvedtak og stortingsvedtak (LS). Et viktig praktisk unntak er at anmodningsforslag («Stortinget ber regjeringen ...») også kan fremmes i en lovinnstilling. I innstillingens vedtaksdel må det da markeres et tydelig skille mellom forslag til hhv. lovvedtak og anmodningsvedtak. Dersom innstillingen endres i forhold til opprinnelig forslag, slik at den enten bare inneholder lovforslag (og eventuelt anmodningsforslag) eller bare et forslag som ikke er et lovforslag, blir det ikke behov for å avgi to innstillinger.190

Anmodningsvedtak skal utformes slik at meningen er tydelig og fullstendig uavhengig av sammenhengen det står i. Skal det henvises til en lov, merknadene i innstillingen eller grunnlagsdokumentet for den, må derfor henvisingen gjøres fullstendig. Normalt gjøres dette ved at loven/innstillingen/proposisjonen betegnes med tittel og nummer slik at referansen blir entydig.

For såkalte «løse forslag», forslag utformet etter at innstillingen er avgitt, men før den behandles i plenum, gjelder de samme reglene som for forslag utformet i innstillingen, jf. § 40 første ledd. Om håndtering av anmodningsforslag under lovbehandlingen i plenum, se § 42 annet ledd.

Sjuende ledd: Bestemmelsen innebærer at det ikke er tillatt å offentliggjøre et utkast til innstilling. Dette gjelder også utkast til innstilling som er lagt frem for en annen komité til uttalelse.191 Formuleringen «endelig avgitt» er benyttet for å tydeliggjøre dette. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 25 annet ledd, som slår fast at komitémøter skal foregå for lukkede dører, og at det ikke er adgang til å referere noe som andre komitémedlemmer har sagt i et komitémøte.

Bestemmelsen er imidlertid ikke til hinder for at de komitéfraksjonene som måtte ønske det, på annen måte gir offentlig uttrykk for sine egne standpunkter før innstilling er endelig avgitt. Presidentskapet har i tilknytning til dette presisert følgende:192 «Det har for øvrig vært lagt til grunn at bestemmelsen i § 31 sjuende ledd ikke er til hinder for at partiene eller komitéfraksjonene gir offentlig uttrykk for sine egne standpunkter i en sak før innstilling om saken er endelig avgitt. Å offentlig gi uttrykk for egne standpunkter i en sak som er til behandling, er imidlertid ikke alltid uproblematisk, ettersom dette kan medføre at andre partier eller fraksjoner kan se seg tvunget til å gå ut med sine standpunkter i saken. En offentliggjøring av egne standpunkter kan derfor i praksis medføre at vesentlige deler av en innstilling blir offentliggjort før den er avgitt, noe som kan skape utfordringer både for arbeidet i komiteen og de prosesser som finner sted i andre partigrupper. Presidentskapet forutsetter derfor at partigruppene og komitéfraksjonene utøver et godt skjønn knyttet til dette, og at hensynet til arbeidet i komiteen og andre partigruppers interne prosesser tillegges vekt ved vurderingen av om en skal gå offentlig ut med egne standpunkter i en sak før en komitéinnstilling er endelig avgitt.»

Forbudet mot å offentliggjøre et utkast til innstilling omfatter også det å gjøre et utkast tilgjengelig for utenforstående. Representanter (og rådgivere fra partier som ikke er representert i vedkommende komité, og som er gitt tilgang til komitéportalen i medhold av § 29 tredje ledd) regnes i denne sammenheng ikke som utenforstående. Det er langvarig praksis for at regjeringsfraksjonen underhånden forelegger utkast til innstilling for vedkommende departements politiske ledelse før den avgis for eventuelle merknader. Det gir en anledning for departementet til å komme med uformelle tilbakemeldinger som dels kan være av politisk art, men som også fungerer som en ekstra kvalitetssikring av fakta som gjengis i innstillingen. Denne praksis forutsetter at komitémedlemmene er innforstått med den. Det innebærer at en fraksjon må kunne motsette seg at dens foreløpige merknader gjøres tilgjengelig for departementet.193

Det er i Innst 454 S (2021–2022) presisert at et forbud mot «å offentliggjøre» innstillingsutkast rammer deling av et utkast eller opplysninger om innholdet av dette med allmennheten eller media, men at dette ikke er til hinder for at slik informasjon deles med andre representanter eller ansatte i partigruppene. Det anses tvert imot som en viktig del av det politiske arbeidet i komiteene at medlemmer av fagkomiteene kan drøfte og forankre sine politiske standpunkter i sine partigrupper før innstillinger avgis. Komitémedlemmene har også behov for bistand fra rådgivere og andre ansatte i gruppesekretariatene i arbeidet med utforming av innstillingene. Av hensyn til konfidensialitet om innstillingsutkastene og det arbeidet som foregår i komiteene under forberedelsen av en sak, bør likevel slik deling begrenses til de rådgivere mv. som har et tjenstlig behov for informasjon om saken på dette stadiet i saksbehandlingen.

Det er ikke et krav at innstillingen må være levert til Stortingets administrasjon før den offentliggjøres. Komitémedlemmene kan derfor offentliggjøre innholdet i en innstilling umiddelbart etter avgivelsen i komiteen. I praksis mottar Stortingets administrasjon en avgitt innstilling umiddelbart etter komiteens avgivelsesmøte, eventuelt etter at de siste rettelsene som der måtte være foretatt, er kommet på plass i innstillingen. En midlertidig, det vil si ikke-korrekturlest, versjon publiseres deretter elektronisk før innstillingen trykkes.

Presidentskapet har gitt uttrykk for at de ser alvorlig på brudd på forbudet mot offentliggjøring av utkast, og har fremhevet komitéledernes ansvar for å innskjerpe og håndheve denne bestemmelsen.194

§ 32 Presidentskapets tilsyn med komiteenes avgivelsesfrister

Presidentskapet fører tilsyn med at komiteene fastsetter frister for avgivelse av innstillingene, at fristene passer inn i det foreløpige langtidsprogrammet for Stortingets møter, og at innstillingene blir avgitt i samsvar med fristene.

Presidentskapet kan innkalle komitélederne til møter om avgivelsesfristene og komiteenes arbeid med sakene. Etter at komitélederen har hatt anledning til å uttale seg, kan presidentskapet fastsette en annen avgivelsesfrist enn komiteen har gjort eller fastsette frist i en sak hvor komiteen ikke har gjort dette.

Skulle en innstilling fra en komité ikke være avgitt innen den fristen som er fastsatt, kan presidentskapet overføre saken til en annen komité eller føre saken opp på dagsordenen til behandling i Stortinget uten at innstilling foreligger.

(Tidligere § 22 første, annet og fjerde ledd. Forarbeider: Innst. S. nr. 266 (1980–81), Innst. S. nr. 98 (1984–85), Innst. S. nr. 232 (1988–89), Innst. S. nr. 145 (1991–92), Innst. S. nr. 243 (1996–97) jf. Innst. S. nr. 174 (2000–2001), Innst. S. nr. 188 (2004–2005), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013))

Første ledd: Bestemmelsene i § 32 i tilnærmet nåværende ordlyd kom inn i forretningsordenen ved behandlingen av Innst. S. nr. 188 (2004–2005). I første ledd er presidentskapets tilsynsfunksjon med Stortingets arbeidsplan definert som å føre tilsyn med at komiteene fastsetter frister for avgivelse, at disse passer inn i det foreløpige langtidsprogrammet for Stortingets møter, og at innstillingene blir avgitt i samsvar med fristene.195 Plikten for komiteene til å fastsette frist for avgivelse av innstilling er regulert i § 23 første ledd, herunder komitéleders plikt til å føre tilsyn med fremdriften i arbeidet i komiteen og adgangen til å søke presidentskapet om fristutsettelse.

Annet ledd: Som ledd i sin tilsynsfunksjon kan presidentskapet innkalle komitélederne til møter om komiteenes arbeid med sakene og fremdriften i saksbehandlingen.196 I Innst. S. nr. 188 (2004–2005) antok presidentskapet at det normalt burde holdes minst tre slike møter i sesjonen – ett i oktober, ett i februar og ett i mai. Møtet i oktober om fremdriften i budsjettarbeidet har også hatt som funksjon å innhente komitéledernes uttalelser om frister for budsjettinnstillingene og datoene for Stortingets behandling av disse, jf. § 43 annet ledd. I oktober 2016 ble møtet erstattet av en høringsrunde som ledd i tiltak for å effektivisere budsjettprosessen. Rammeområder/budsjettkapitler kunne da fordeles på komiteene tidligere, slik at komiteene så raskt som mulig kunne komme i gang med budsjetthøringer, jf. behandlingen av Innst. 1 S (2016–2017). Innspillene fra komiteene vedrørende frister og fordeling av budsjettkapitler ble gitt skriftlig. Møtet om våren er opprettholdt. Nåværende praksis kan på denne bakgrunn oppsummeres til at det avholdes møter mellom presidentskapet og komitélederne om frister og møteavvikling etter behov.

Presidentskapet har også anledning til å innkalle komitélederne enkeltvis for å drøfte komiteens saksavvikling når det finner grunn til det.

Presidentskapet har dessuten adgang til å fastsette en annen frist enn det komiteen har foreslått, eller fastsette frist i saker der dette ikke er gjort fra komiteens side. Komitéleder skal først gis anledning til å uttale seg. Praksis viser at presidentskapet ikke har hatt behov for å gripe inn for å fastsette eller endre frister.

Tredje ledd: Som en sanksjon overfor en komité som ikke overholder den fastsatte avgivelsesfristen, kan presidentskapet overføre saken og saksforberedelsen til en annen komité. Presidentskapet kan også føre en sak opp til behandling uten foregående komitébehandling dersom en komité ikke avgir innstilling innen den fastsatte fristen. I forarbeidene197 er det forutsatt at denne fullmakten bare benyttes i unntakstilfeller der forsinkelsen i komiteen nærmest har karakter av trenering.

113. Se f.eks. dagsordenpunkt 5 «Referat» 24. oktober 2017 S.tid. (2017–2018) s. 279.

114. Brev fra presidentskapet til partigruppene 22. mars 2021.

115. Innst. 188 S (2010–2011).

116. Innst. S. nr. 439 (1976–77).

117. Presidentskapet presiserte at de i denne forbindelse så bort fra de særskilte bestemmelsene i nåværende § 22 femte ledd og § 15 fjerde ledd, samt adgangen til å dele en proposisjon eller melding i flere saker som sendes hver sin komité til behandling.

118. Innst. S. nr. 266 (1980–81).

119. Jf. brev fra presidentskapet av 2. mai 1996 til fagkomiteene og partigruppene.

120. Et eksempel på at det ble avholdt høringer i to komiteer i samme sak, er behandlingen av Meld. St. 21 (2015–2016) Ulv i norsk natur. Bestandsmål for ulv og ulvesone, jf. Innst. 330 S (2015–2016). Energi- og miljøkomiteen avholdt høring 26.4.2015. Etter at næringskomiteen hadde fått energi- og miljøkomiteens utkast til innstilling til uttalelse, avholdt komiteen høring 23.5.2016.

121. Innst. S. XXXXI (1919). Da den kom inn i forretningsordenen i 1919, ble den vedtatt som § 14 fjerde ledd. Ved revisjonen i 1966 ble den flyttet til § 15 fjerde ledd, og den ble i 1981 forskjøvet til § 15 femte ledd – en plassering den beholdt frem til omnummereringen av forretningsordenen i 2012.

122. S.tid. 983–1985 (1920).

123. S.tid. 3779–3784 (1964–65) refereres imidlertid en sak hvor det ble besluttet at romertall I i innstilling fra sjøfarts- og fiskerikomiteen om Statens fiskerbanks virksomhet i regnskapsåret 1964 ble oversendt finanskomiteen og ført opp på kartet på nytt når finanskomiteens innstilling forelå. Det ble i saken ikke vist til den daværende § 14 i forretningsordenen

124. Jf. Innst. S. nr. 232 (1988–89). I reglementskomiteens innstilling, som er vedlagt innstillingen fra presidentskapet, er det gjort utførlig rede for praksis og nevnte påtaler.

125. Brev av 4.2.1994 og 7.11.2005 fra presidentskapet til de faste komiteene i Stortinget.

126. Brev av 11.1.2002 fra Stortingets presidentskap til finanskomiteen.

127. Arbeids- og sosialkomiteen tok initiativ til den første debatten etter dette debattopplegget 7. april 2015. Temaet var «Virkningene av uførereformen».

128. Presidentskapets møter 17. mars og 16. april 2015.

129. Jf. brev fra Stortingets presidentskap12. mars 2008 til Høyres stortingsgruppe med kopi til komiteene.

130. Innst. S. nr. 188 (2004–2005) pkt. 3.2.3.

131. Dok. 8:63 (2007–2008).

132. Retningslinjer fastsatt av Stortingets presidentskap 24.9.1996 96/645.

133. Retningslinjer fastsatt av Stortingets presidentskap 7.5.2013.

134. Innst. O. nr. 71 (1991–92).

135. Ot.prp. 66 (1990–91).

136. Innst. 651 S (2020–2021), jf. Dokument 22 (2020–2021).

137. Vedtatt ved behandlingen av Innst. S. nr. 235 (2008–2009).

138. Innst. 651 S (2020–2021), jf. Dokument 22 (2020–2021).

139. 12. mars 2020 vedtok Stortinget følgende: «Med virkning fra 12. mars 2020 og inntil videre settes kravet om fysisk tilstedeværelse i Stortingets forretningsorden § 25 om komitémøter og § 26 om avstemminger i komiteene ut av kraft.» Dette midlertidige unntaket ble videreført gjennom nytt stortingsvedtak 1. oktober 2020.

140. Dokument 19 (2016–2017) s. 18.

141. Innst. 651 S (2020–2021), jf. Dokument 22 (2020–2021).

142. Innst. S. nr. 133 (1965–1966), som viser til Innst. S. nr. 65 (1965–1966).

143. Reglement for åpne kontrollhøringer. Vedtatt av Stortinget 11. jun, i kraft fra 1. januar 2002. Sist endret 12. november 2013.

144. Presidentskapets brev til næringskomiteen 7. november 2019.

145. Disse reglene ble først foreslått av flertallet i Frøiland-utvalget, som utredet Stortingets kontrollfunksjon, jf. Dokument 19 (2000–2001). Men presidentskapets flertall i Innst. S. nr. 284 (2000–2001), med tilslutning av stortingsflertallet, ønsket å opprettholde daværende regel om vanlig flertall i komiteen. I praksis forekom det sjelden at flertallet stilte seg i veien for mindretallets ønske om høring.

146. Tilsvarende rett til å bringe saken inn for presidentskapet er gitt et mindretall i komiteen når det gjelder fastsettelse av avgivelsesfrist, jf. forretningsordenen § 23 annet ledd.

147. Innst. S. nr. 8 (1995–96).

148. Innst. 134 S (2017–2018).

149. Innst. 259 S (2012–2013), jf. Dokument 14 (2012–2013).

150. Innst. S. nr. 91 (2000–2001).

151. Vedtak 23. mai 2017 om å gjennomføre lukket kontrollhøring 29. mai 2017 parallelt med møte i stortingssalen og vedtak 18. desember 2019 om å gjennomføre to kontrollhøringer parallelt med møte i salen tirsdag 14. januar.

152. Innst. 487 S (2016–2017), jf. Dokument 19 (2016–2017).

153. Innkalling til en høring i Stortinget i henhold til Grunnloven § 75 h har bare vært benyttet tre ganger siden 1814. Slik høring må foregå i plenum etter en noe tungvint prosedyre, jf. forretningsordenen § 49.

154. Reglement for åpne kontrollhøringer har i § 5 egne bestemmelser angående høring av embets- og tjenestemenn.

155. Jf. presidentskapets brev til fagkomiteene av 20.11.1998.

156. Dokument 19 (2000–2001) s. 24.

157. Jf. presidentskapets vedtak 12.2.2015, Sak 2015/366.

158. Jf. presidentskapets brev til komiteene 13. mai 2013.

159. Innst. S. nr. 284 (2000–2001), jf. Dokument 8:31 (2000–2001) og Dokument nr. 19 (2000–2001).

160. Se Reglement for åpne kontrollhøringer § 4 sjuende ledd.

161. Dokument nr. 19 (2000–2001) og Innst. S. nr. 8 (1995–96).

162. Lov om nasjonal sikkerhet (sikkerhetsloven) 1. juni 2018 nr. 24 § 1-4 annet ledd, som fastsetter at bestemmelsene som er gitt i og i medhold av kapittel 8 om personellsikkerhet, ikke gjelder for stortingsrepresentanter, regjeringens medlemmer og dommere i Høyesterett.

163. Innst. 651 S (2020–2021), jf. Dokument 22 (2020–2021).

164. Innst. 651 S (2020–2021), jf. Dokument 22 (2020–2021).

165. Jf. brev fra Stortingets presidentskap til gruppene og komiteene 15. februar 2011.

166. Jf. brev fra Stortingets presidentskap 13. februar 2018.

167. For deltakelse på delegasjonsreiser innvilges det permisjon, slik at det om nødvendig kan innkalles vararepresentant. Se nærmere drøftelse av spørsmålet i Dokument 19 (2017–2018) pkt. 3.1.4.

168. Brev fra Stortingets presidentskap 18. desember 2012 til justiskomiteen, med kopi til øvrige komiteer.

169. Brev fra Stortingets presidentskap 1. mars 2002 til energi- og miljøkomiteen, med kopi til øvrige komiteer, sak 2002/682.

170. Lov 20. desember 2016 nr. 106.

171. Innst. 651 S (2020–2021), jf. Dokument 22 (2020–2021).

172. Vedtatt av Stortinget 16. mars 2009.

173. Innst. 259 S (2012–2013), jf. Dokument 14 (2012–2013).

174. Ved brev 15. november 2018 samtykket Stortingets presidentskap i at en rådgiver fra Rødt fikk tilgang til referat fra lukket kontrollhøring om objektsikring. For tilgang til dokumentene i saken ble det forutsatt at rådgiveren var sikkerhetsklarert og autorisert for det aktuelle graderingsnivået.

175. Ved behandlingen av Innst. 487 S (2016–2017) ble bestemmelsen i tråd med gjeldende forståelse endret fra «bør» til «skal» på dette punkt – for ikke å åpne for unødig tolkningstvil. Tidligere praksis ble bl.a. omtalt i Dokument 14 (2012–2013).

176. Innst. 651 S (2020–2021), jf. Dokument 22 (2020–2021).

177. Innst. 651 S (2020–2021), jf. Dokument 22 (2020–2021).

178. Innst. S. nr. 87 (1992–93).

179. Vedtatt ved behandling av Innst. 487 S (2016–2017).

180. Se Innst. 259 S (2012–2013).

181. Denne oppfatningen ga Stortingets presidentskap uttrykk for i brev av 17.6.1993 til fagkomiteene, Riksrevisjonen og Statsministerens kontor.

182. Innst. S. nr. 168 (1998–99) s. 6.

183. Notat fra Stortingets kontor 18. oktober 1983.

184. Jf. brev fra Stortingets presidentskap 26. februar 2003.

185. Se f.eks. Innst. 132 L (2013–2014), Innst. 383 S (2014–2015), Innst. 131 S (2015–2016), Innst. 153 S (2015–2016), og Innst. 235 L (2018–2019).

186. Innst. O. nr. 37 (2000–2001), jf. møte i Stortinget 14. desember 2000.

187. Innst. S. nr. 288 (2008–2009) side 4. Endret 29. september 2011, jf. Innst. 446 S (2010–2011).

188. Eksempel: Prop. 61 LS (2014–2015), jf. Innst. 306 S (2014–2015) og Innst. 307 L (2014–2015).

189. Eksempel: Dokument 8:137 LS (2012–2013), jf. Innst. 463 L (2012–2013) – Her ble det fremmet bare en Innst. L fordi alle forslag til stortingsvedtak (mindretallsforslag) var anmodningsforslag. Innstillingens forslag til vedtak fra flertallet var at representantforslaget «bifalles ikke».

190. Jf . f.eks. Dokument 8:80 (2013–2014) og Innst. 185 L (2014–2015).

191. Innst. S. nr. 285 (2000–2001) s. 4/5.

192. Innst. 454 S (2021–2022) s. 3.

193. Jf. brev fra Stortingets presidentskap til Fremskrittspartiets gruppe 16. november 2007.

194. Brev av 11. juni 2004 fra Stortingets presidentskap til næringskomiteen med kopi til de øvrige fagkomiteene, samt brev til samtlige fagkomiteer fra Stortingets presidentskap 18. mars 2005.

195. Liste A, som utarbeides av Stortingets ekspedisjonskontor, inneholder en oversikt over sakene som komiteene har til behandling, herunder hvem som er saksordfører, dato da saken ble referert, og fastsatt avgivelsesfrist. Listen trykkes ukentlig og er også tilgjengelig elektronisk på Stortingets hjemmeside/Løveporten.

196. Dette forumet erstatter den tidligere arbeidsordningskomiteen (presidentskapet, komitélederne og de parlamentariske lederne), som ble avviklet da ordningen i medhold av bestemmelsen her ble innført.

197. Innst. S. nr. 188 (2004–2005) s. 3.