Stortinget.no

logo
Hopp til innhald
Til framsida

Åpningsinnlegg ved seminar om dansk og norsk identitet

Tale av stortingspresident Dag Terje Andersen under seminar på Lysebu om dansk og norsk identitet gjennom tidene 14. januar 2013.

Kjære Bertel Haarder, kjære deltakere, kjære alle sammen, 

En nokså kjent anekdote forteller om den tidligere kinesiske presidenten Deng Xiaopeng som ble spurt om hvilken effekt den franske revolusjon hadde hatt på verdenssamfunnet. Han svarte at det var det nok altfor tidlig å si noe om.

Kanskje kan man si noe liknende om den dansk-norske unionen og hvordan dansk og norsk identitet har påvirket hverandre opp igjennom historien.

Den gjensidige kulturutvekslingen har vært, og er fortsatt, omfattende. Listen kan gjøres lang – alt fra den norske forfatteren Ludvig Holberg, som noen i Danmark fremdeles tror er dansk, til spillefilmene om Olsen-banden, som – tro det eller ei – visstnok har et dansk opphav, og til ukebladet Se og Hør som jo er noe vi nordmenn også kom i skade for å eksportere fra Danmark.

Om ganske nøyaktig ett år starter den offisielle feiringen av 200-årsjubileet for den norske grunnloven. Som forberedelse til dette har Fondet for dansk-norsk samarbeid startet en seminarrekke. Seminaret i dag er først ut i en imponerende samling av svært interessante fagseminarer. Jeg vil takke Fondet for dette initiativet. Det er helt i tråd med vår ambisjon om å skape debatt om demokratiet frem mot 2014.

Jeg vil også benytte anledningen til å takke Folketinget og min kollega Bertel Haarder for tidlig å ha engasjert seg i det norske jubileet. Et norsk grunnlovsjubileum ville aldri bli et helhetlig og godt jubileum uten et tydelig dansk-norsk perspektiv på feiringen. Det får vi til nå.

Tidligere stortingspresident Jo Benkow sa i en tale på Christiansborg i 1989 at «Fedrelandskjærligheten ikke blir svekket av å erkjenne sannheten». Jeg tror han kan ha mye rett i det. Og det er vel akkurat det disse seminarene vil forsøke å gjøre: Formidle en fordomsfri og perspektivrik historieforståelse av hva dansketiden – og jeg hadde nær sagt også norsketiden – faktisk førte med seg.

Sånn sett er seminarrekken her på Lysebu helt i tråd med det som er formulert som et av Stortingets hovedmål for grunnlovsjubileet i 2014: Bygge mer kunnskap om den historiske utviklingen som ledet frem til Grunnloven, og øke bevisstheten om hvordan nasjonen Norge vokste frem i en europeisk og nordisk kontekst.

Begrepet «firehundreårsnatten», som ofte er blitt brukt om foreningstiden med Danmark, ble skapt av Henrik Ibsen i verket om Peer Gynt. Det er et tankekors at stykket nettopp var et oppgjør med deler av den norske nasjonalromantiske mentaliteten på 1800-tallet. Ibsen brukte begrepet i en harselas over det ensidige bildet som var tegnet av unionen. Dermed er det i realiteten lite egnet til å beskrive den lange perioden hvor Danmark og Norge var samlet under samme konge.   

Det er et faktum at synet på dansketiden lenge var preget av skarpe politiske skillelinjer i Norge. Historieskrivningen på 1800-tallet var tett knyttet til en nasjonsbyggingsprosess der behovet for patriotiske standpunkter ofte var viktigere enn nyanserte analyser.

Den kanskje mest kjente målbæreren av et slikt syn er den sentrale eidsvollsmannen Nicolai Wergeland. Skriftet han utga i 1816 fikk for eksempel den ikke så rent lite ildfulle tittelen: «En sannferdig beretning om Danmarks politiske forbrytelser mot Norge fra år 955 til 1814».

Jeg er trygg på at dagens mange foredrag vil vise at forståelsen av foreningstiden – og kanskje også kravene til vitenskapelighet – er blitt adskillig bedre siden den gang.

Christian Frederik var den sentrale lederskikkelsen i det norske opprøret i 1814, først som stattholder og siden som vår første konge valgt av folkets representanter. Han tok initiativet til den prosessen som ga Norge en radikal grunnlov bygget på maktfordelingsprinsippet. Ved grunnlovsjubileet i 2014 vil vi markere Christian Frederiks sentrale rolle i selvstendighetsreisningen. Vi har besluttet at det skal reises et monument over Christian Frederik på Eidsvolls plass utenfor Stortinget. Det er blant historiens mange paradokser at Christian Frederik som konge i Danmark nok ikke var like radikal. 

Uten å trekke altfor bastante konklusjoner kan vi vel allerede nå slå fast at det finnes få eksempler på to land som har vært så tett sammenvevd med hverandre, og som samtidig har skiltes så smertefritt.

Kanskje skyldes det at adskillelsen i 1814 ble påtvunget utenfra. Selv om enkelte nordmenn omfavnet den etter syv år med krig, sult og trange kår, var flertallet fortsatt lojale mot tvillingriket. De ønsket ikke en forening med Sverige, og de målbar ingen høylytte krav om selvstendighet. 

Det de krevde, var imidlertid et eget norsk universitet. Det kjente «Selskapet for Norges Vel», med Grev Wedel Jarlsberg i spissen, gjorde dette til sin hovedsak. Det symbolske i det norske universitetskravet gjorde at kongen i København naturlig strittet i mot – i utgangspunktet. Men da beslutningen først var tatt, fulgte kongen opp med stor energi og generøse bidrag fra statskassen. I år et det faktisk 200 år siden undervisningen ved universitetet startet!

Selv om året 1814 var en politisk skilsmisse, fortsatte de kulturelle båndene å være sterke. For norske malere, billedhuggere og musikere var København det naturlige tilholdsstedet utover på 1800-tallet, og det var også her Bjørnson, Ibsen, Kielland og alle de store norske forfatterne utga sine bøker. Det kan faktisk diskuteres om ikke København fortsatte med å være Norges kulturelle hovedstad til langt ut på 1800-tallet.

Det er vanskelig å si noe sikkert om hvor Norge hadde vært i dag uten den store og rike kulturpåvirkningen fra landet i sør. Helt sikkert er det i hvert fall at de sterke røttene fra Danmark ble avgjørende for kunnskapsoppbyggingen i Norge, og for at vi i dag forhåpentlig kan se på oss selv som både et utdannet og et dannet folk.

Etter den politiske adskillelsen i 1814 har det – kanskje med unntak av noen fotballkamper i senere tid – vært lite bitterhet å spore mellom våre to land. Tvert i mot har Norge, etter selv å ha blitt slått ut av de store mesterskapene, heiet på «de danske drenge». I hvert fall var dette tilfellet helt til landslagstrener Morten Olsen kalte det norske «landsholdet» for «fjeldaber».

Danmark og Norge har de seneste tiårene latt felles verdier være styrende for samfunnsutviklingen. For oss nordboere er det lett å se at den nordiske modellen har fått en litt ulik form fra det ene landet til det andre.  Men for omverdenen er det utvilsomt likhetene som dominerer.  Danmark og Norge deler mange samfunnsmessige trekk både med tanke på økonomisk organisering, organisering av arbeidslivet og velferden for innbyggere. Våre samfunn er preget av fokus på likeverd og likestilling.

For oss nordmenn er Danmark akkurat passe likt til at vi føler oss hjemme der, men likevel så ulikt at det er noe annet. Derfor sier jeg som i reklamen fra Dansk Turistråd på 90-tallet: Ja, det er dejlig å være norsk i Danmark!

Det er til og med dejlig å være norsk på det stedet her til lands som nok er det nærmeste vi kommer Danmark her i Norge. Lysebu er som kjent nasjonalgaven fra oss nordmenn til det danske folk, som en takk for matvarehjelpen vi mottok under andre verdenskrig. Denne bygningen står som et sterkt symbol på gjensidig vennskap, fellesskap og takknemlighet – og på de unike dansk-norske båndene.  

Men forhåpentligvis er det ikke så verst å være dansk i Norge heller. I en artikkel i Aftenposten sist uke, kunne vi lese at den danske regjeringen ser positivt på at arbeidsledige søker lykken i Norge. Ja, den danske arbeidsministeren går til og med så langt at hun oppfordrer den danske arbeidsformidlingen til aktivt å forsøke å finne jobbmuligheter i nabolandene.

Jeg ønsker danske arbeidstakere velkommen til Norge, men før den tid, ønsker jeg våre danske venner og alle dere andre velkommen til dagens seminar om dansk og norsk identitet.

Må sjekkes mot fremførelse.

Sist oppdatert: 15.01.2013 12:36
: