Publisert med forbehold om endringer under fremførelsen.

Ordfører, kjære alle sammen,

Vi er samlet på historisk grunn. Å stå her på denne skolen, Elverum folkehøyskole, på denne datoen, 9. april, er å komme i nærkontakt med folkestyrets kjerne. Sammen gjenopplever vi ett av Stortingets stolteste historiske øyeblikk. 

Det var et demokrati på flukt som kom til Elverum på kvelden 9. april 1940. I løpet av noen timer ble det til et demokrati i kamp. I kamp for sine grunnleggende verdier, og for nasjonens fremtid.

På vegne av Stortinget vil jeg takke for at vi får komme hit til Elverum folkehøyskole for å markere det mest dramatiske døgnet i norsk historie. Her, i denne bygningen, ble det 9. og 10. april 1940 fattet beslutninger som fikk avgjørende konsekvenser for Norge. Sammen med Kongen og regjeringen måtte stortingsrepresentantene gjøre valg som kom til å forandre livene for alle nordmenn.

Det ligger i det parlamentariske demokratiets natur at i en skjellsettende krisesituasjon som den som oppstod 9. april, så hviler det ytterste ansvaret til syvende og sist på Stortinget. Det var Stortinget som for 75 år siden måtte ta stilling til om det ville fortsette den motstandslinjen som regjeringen allerede hadde slått inn på. Og det var Stortinget som måtte ta de nødvendige grepene for at landet skulle kunne ha en fungerende ledelse i en kaotisk og uoversiktlig tid.

Alle her kjenner til Stortingets vedtak på Elverum folkehøyskole sent på kvelden den 9. april. Elverumsfullmakten er blant våre viktigste nasjonale historiske dokumenter.  

I nasjonens mørkeste stund valgte Stortinget å tre til side og satte i stedet Regjeringen og Kongen i stand til å gripe roret.  Trusselen og angrepet fra det tyske diktaturets voldsapparat hadde gjort det umulig å fortsette å styre landet etter de reglene som er trukket opp i Grunnloven. Ved å overføre Stortingets makt til Kongen og regjeringen, sørget Stortinget for at landets lovlige myndigheter kunne opptre med autoritet og legitimitet i de fem krigsårene som fulgte.

Elverumsfullmakten var således helt avgjørende for Norges forhold til sine allierte, og den skaffet den norske befolkningen et samlingspunkt, et symbol og et håp.

Ettertiden har bedømt Elverumsfullmakten som et heldig resultat av en helt usedvanlig handlekraft og styringsfasthet. Og det er ingen tvil om at denne handlekraften må tilskrives én mann, nemlig stortingspresident Carl Joachim Hambro. Han stod i spissen for evakueringen av statsmaktene, med Kongen i spissen, fra Oslo i morgentimene. Under møtene på Hamar og Elverum drev han gjennom de nødvendige beslutningene med autoritet, overblikk og forståelse for helheten i situasjonen.

Kjære venner,

Historien om 9. april og dagene og ukene som fulgte rommer elementer vi kan løfte frem med stolthet, og de rommer elementer vi heller må forsøke å lære av enn å feire.

En av de tingene vi kan være stolte av er måten Norges politiske ledere, i hvert fall de fleste av dem, reagerte på det tyske angrepet gjennom å gripe til demokratiets prinsipper og redskaper. I stedet for å underkaste seg, gikk de til kamp. I stedet for å velge snarveier, valgte de lovens og demokratiets vei.

Samtidig må vi erkjenne at situasjonen var preget av kaos. Myndighetene var dårlig forberedt, informasjon kom ikke frem og militære og sivile myndigheter var slett koordinert. Det rådet betydelig usikkerhet om de valgene som måtte tas.

Også stortingsmøtene på Hamar og her på Elverum var preget av forvirring og kaos. Under flukten fra Oslo, hadde flere av representantene blitt vitner til bombingen av Kjeller.  

Da stortingsrepresentantene og regjeringsmedlemmene til slutt nådde Elverum, ble de også nådd av nyheten om Vidkun Quislings statskupp. Tidligere hadde et flertall blant stortingsrepresentantene ønsket å prøve forhandlinger med den tyske ledelsen. Man ville berge det som berges kunne.  

Quislings svik ble et vendepunkt. Det styrket både kongen og Stortinget i overbevisningen om at det var nødvendig å fortsette kampen for demokratiet. Å akseptere Quisling ville kanskje kunne stanset krigen, men det ville bryte med Norges demokratiske fundament.

Kjære forsamling,

Jeg mener dette forteller oss noe viktig. Majoriteten av Norges politiske ledelse i 1940 hadde en mental beredskap som var forankret i dypt rotfestede demokratiske idealer. Det gjorde at når krisen først rammet, så handlet man ut fra noen selvfølgelige reflekser. Det som slo inn, var det demokratiske sinnelaget. Trusselen mot demokratiet ble møtt med konstitusjonelle våpen.  

Nettopp det demokratiske sinnelaget har vært grunnleggende for vårt samfunn og for den måten vårt politiske liv har fungert både før, under og etter okkupasjonstiden. Trusselen har aldri vært så alvorlig som den var i 1940, men vi har sett det også i vår egen tid, for eksempel etter terrorangrepet 22. juli.

På en dag som i dag kan det ikke sies tydelig nok hvilken fundamental oppgave det er for oss alle, som folkevalgte, lærere, foreldre og samfunnsborgere, å holde denne demokratiske beredskapen ved like.

Andre verdenskrig forandret Norge på et utall måter. En av de viktigste lærdommene var at heller ikke Norge kan melde seg ut av verden. De problemene og den elendigheten som herjer andre land, den angår også oss. Noen ganger, som i 1940, rammer den oss direkte. Andre ganger har vi mer distanse til det hele. Men uberørte kan vi ikke tro at vi skal være.

Derfor kan vi enda mindre enn før vende ryggen til de problemene menneskeheten står overfor. Arbeidet for et fungerende internasjonalt samfunn, internasjonale institusjoner, utvikling av demokratisk styresett og fredsbyggende arbeid er viktigere i dag enn noen gang tidligere.

Ikke minst gjelder dette på vårt eget kontinent. Også i Europa utfordres demokratiet, det være seg gjennom manglende demokratisk utvikling i det tidligere Sovjet-unionen, eller den utviklingen vi dessverre har sett av politisk eller religiøs ekstremisme og derav følgende terror.

Når farene igjen truer, må vi være bedre rustet enn vi var i 1940. Det handler om årvåkenhet, om ikke å være naive, og om å ta sine forholdsregler. Vi må håpe at vi, som borgere, stortingsrepresentanter og medmennesker, også neste gang har demokratiet og dets spilleregler som vårt selvsagte valg.

Kjære alle sammen. Kjære elverumsinger.

I dag er Elverumsfullmakten kommet hjem. Det originale dokumentet befinner seg nå i et rom i etasjen over oss, i kongerommet. Det var her kong Haakon 7 bekreftet Stortinget og regjeringens kampvilje ved å gi den tyske sendemannen sitt «nei» 10. april.

Når fullmakten er tatt med tilbake til Elverum i dag, er det blant annet en anerkjennelse av at hendelsene her for 75 år siden var av stor nasjonal betydning. Sammen med steder som Stiklestad og Eidsvoll er Elverum blant de stedene i Norge som har vært arena for de mest avgjørende øyeblikkene i vår nasjons historie.

Vi glemmer ikke disse stedene. Derimot glemmer vi lett at det kan være et tveegget sverd å stå i sentrum i nasjonens skjebnetime.

Historiene om 9. og 10. april 1940 tjener Elverum og folkehøgskolen til ære. De etterlatte beretningene fra disse dagene, som blant annet finnes i stortingsarkivet, forteller at stortingsrepresentantene, administrasjonen, regjeringen og kongefamilien ble svært godt mottatt da de kom flyktende hit.

Når vi hyller minnet om Elverumsfullmakten og kongens nei, er det motet, kampviljen og det rakryggede møtet med diktaturet vi hyller. Slikt mot og slik kampvilje har en omkostning. Da Norges politiske ledere valgte krigen, valgte de på vegne av en hel befolkning. Mange måtte betale en høy pris for dette valget. Og noen ofret alt.

Elverums befolkning var blant de første som fikk føle konsekvensene av krigen på kroppen. Terrorbombingen av Elverum la byen i grus, den kostet 41 mennesker livet og den skadet enda flere. Og den ga uten tvil en hel generasjon elverumsinger smertefulle minner for livet. Elverum måtte betale en høy pris for å gi husly og vern for landets lovlige myndigheter.

Kjære alle,

For 75 år siden ble det tatt beslutninger i dette rommet som formet vårt lands videre historie. Disse beslutningene var en seier for demokratiet, og inntar en sentral plass i det norske folkestyrets historie. Selv om det var beslutninger som hadde høye menneskelige og materielle omkostninger, må vi håpe at vi alle ville klart å gjøre tilsvarende valg hvis en lignende situasjon skulle ramme oss igjen.

Stortingets vern av konstitusjonen i møtene på Hamar og her på Elverum i 1940 er blant folkestyrets stolteste øyeblikk. Når det falt så naturlig å møte trusselen mot demokratiet med å slå ring om det, så var det fordi det var forberedt gjennom modning. Hvis resultatet av neste alvorlige trussel skal bli at vi skaper et nytt stolt øyeblikk i folkestyrets historie, må vårt forhold til demokratiet holdes levende i roligere tider. Det er vårt felles ansvar.

Heldigvis har vi fremdeles mennesker blant oss som ikke bare husker dagene da krigen rammet Norge, men som selv tok ansvar og fikk føle det på kroppen.

Fredrik Seeberg, du er blant dem. Vi er glade og takknemlige for at du valgte å ta turen hit til Elverum i dag. Det er en ære for meg å overrekke deg denne blomsterbuketten på vegne av Stortinget i takknemlighet for din avgjørende innsats.