De tre statsmaktene har ulike oppgaver.Stortinget er den lovgivende, bevilgende og kontrollerende makt.

De to øvrige statsmaktene er den utøvende (regjeringen) og den dømmende (domstolene). I tillegg omtales massemediene ofte uoffisielt som «den fjerde statsmakt».

Statsmaktenes oppgaver

De tre hovedoppgavene til Stortinget er å vedta lovene vi skal leve etter i Norge (lovgivende), å bestemme hvordan staten skal få sine inntekter og hvordan pengene skal fordeles i samfunnet (bevilgende), og å kontrollere regjeringen (kontrollerende).

Regjeringen er den utøvende makt. Det betyr at regjeringen har ansvar for å iverksette Stortingets vedtak. Regjeringen har dessuten det politiske initiativet og foreslår saker for Stortinget. Stortingsrepresentantene kan også fremme forslag, såkalte  representantforslag.

Domstolene er den dømmende makt. De dømmer på bakgrunn av lovene Stortinget vedtar.

Fordelingen av makt

Maktfordeling mellom Stortinget, regjeringen og domstolene er et sentralt prinsipp i Grunnloven fra 1814. En viktig problemstilling for tenkerne på 1700-tallet var hvordan borgerne kunne beskyttes mot maktmisbruk.

I boken «Lovenes ånd» (1748) formulerte den franske filosofen Montesquieu sin løsning: å innføre en ordning der «makt stanser makt». Hans prinsipper kan oppsummeres slik:

• Den lovgivende/bevilgende, utøvende og dømmende makt skal ligge i henholdsvis parlament, konge/regjering og domstolene.
• De tre statsmaktene skal være separate institusjoner som ikke griper inn i hverandres arbeid.
• Makten skal balanseres, slik at hver av institusjonene fungerer som en motmakt mot de to andre.

Selv om makten ble delt i Grunnloven, var mye makt fortsatt samlet hos kongen. Kongen valgte selv sin regjering, og Stortinget hadde ingen makt over sammensetningen. Det enestemaktmiddelet Stortinget hadde overfor kongen og hans regjering, var riksretten. Riksretten er en domstol som dømmer i saker reist mot medlemmer av regjering, storting eller Høyesterett for straffbare forhold i embetet.

Parlamentarisme: Endret maktbalanse

Riksretten ble benyttet i 1883–84, da regjeringen Selmer ble dømt for å ha nektet å iverksette et stortingsvedtak om regjeringens møterett i Stortinget. Med dette fikk parlamentarismen sitt første gjennombrudd i Norge, og maktbalansen endret seg. Stortinget fikk mer makt, mens kongens makt ble svekket.

Parlamentarismen er et styresett som gir parlamentet (Stortinget) kontroll over den utøvende makt (regjeringen). Hvis et flertall i Stortinget vedtar at de ikke lenger har tillit til regjeringen, må den gå av. Parlamentarismen har altså vært praktisert i Norge siden 1890-årene, men ble skrevet inn i Grunnloven først 20. februar 2007.

Parlamentarismens gjennombrudd kan betraktes som en utvidelse av demokratiet og et viktig skritt på veien mot et moderne folkestyre.

Stortingsrepresentantene

Hver av stortingsrepresentantene representerer et fylke og er valgt inn fra et parti. Alle representantene, bortsett fra Stortingets president, er medlemmer av minst én fagkomité. Komiteene forbereder saker før de går til debatt og avstemning i stortingssalen, og de avholder ofte høringer om sakene de behandler.

Gjennom debattene i stortingssalen markerer partiene sine standpunkter. Som regel deltar statsrådene når deres ansvarsområder debatteres, slik at stortingsrepresentantene får mulighet til å stille kritiske spørsmål til regjeringens politikk.

De fleste stortingsrepresentantene er også medlemmer av en eller flere internasjonale delegasjoner. Det betyr at de møter folkevalgte fra andre land for å diskutere aktuelle temaer og dele erfaringer på tvers av landegrenser