Hovedinnhold
Den gamle stortingssalen.

Den gamle stortingssalen.
Foto: Norsk folkemuseum/Anne-Lise Reinsfeldt

Det første overordentlige storting høsten 1814

7. oktober 1814 møttes Norges andre grunnlovgivende forsamling for å tilpasse grunnloven av 17. mai til unionen med Sverige. Målet var å bevare mest mulig selvstendighet for Norge.

Grunnloven av 4. november 1814.
Grunnloven av 4. november 1814.
Foto: Stortingsarkivet/Vidar M. Husby

I anledning grunnlovsjubileet presenterer stortingsarkivet komplette, transkriberte forhandlingsprotokoller med bilag fra det første overordentlige storting. Klikk her for å komme til oversikten.

Den 26. juli 1814 erklærte Sverige krig for å få oppfylt betingelsene i Kieltraktaten. Mye hadde skjedd i Norge siden 14. januar. Landet hadde fått en liberal konstitusjon og valgt Christian Frederik til sin konge, men den svenske kronprins Carl Johan aksepterte ikke opprøret mot traktaten. Med støtte i garantiavtaler med stormaktene gikk Sverige til angrep på Norge, men krigen ble kortvarig.

I Moss jernverks hovedbygning ble Mossekonvensjonen fremforhandlet og signert 14. august 1814. Det ble erklært våpenstillstand frem til 21. oktober, så det hastet å innkalle til det første overordentlige storting. Det var imidlertid klart allerede i august at Christian Frederik måtte frasi seg den norske tronen og forlate landet.

Stortingsmennene trer sammen

Wilhelm Frimann Koren Christie.
Wilhelm Frimann Koren Christie.

Den 7. oktober møtte 79 representanter for å forhandle frem en revidert grunnlov. Det var begrenset tilgang på representative offentlige lokaler i Christiania, og valget hadde falt på Katedralskolens store auditorium i Dronningens gate.

Blant de 79 representantene var 50 embetsmenn, 19 bønder og 10 næringsdrivende. Kort tidsfrist og lang reisevei gjorde at Nord-Norge heller ikke denne gangen var representert. Det var 18 gjenvalgte eidsvollsmenn i forsamlingen, deriblant Wilhelm F. K. Christie, som ble valgt til president, Peter Motzfeldt, Christian A. Diriks, Lauritz Weidemann og J.C. Herman Wedel-Jarlsberg. Sistnevnte var eneste gjenvalgte fra det såkalte unionspartiet.

Stortingsmennene var delt i synet på hva som ville være det beste utfallet for Norge. Flertallet ønsket et uavhengig og selvstendig Norge, men godtok likevel unionen med Sverige fordi man var bundet av konvensjoner og avtaler. Det var imidlertid viktig for nordmennene at unionen skulle fremforhandles, og ikke oppstå som et resultat av Kieltraktaten.

Christian Frederiks abdikasjon

Christian Frederik trakk seg tilbake etter forhandlingene om våpenhvile i Moss, og tilbrakte den siste tiden i Norge på Bygdøy kongsgård. Den 10. oktober reiste en deputasjon på 25 stortingsmenn til kongsgården for å motta kongens abdikasjonserklæring. Samme kveld forlot Christian Frederik Bygdøy, og satte kursen mot Danmark.

Unionsvedtaket

Christian Frederik.
Christian Frederik av Johan Ludvig Lund, 1813 (utsnitt).
Foto: Eidsvoll 1814

De svenske forhandlerne insisterte på at unionen måtte vedtas før man gikk videre til forhandlingene. Derfor gikk representantene til votering den 20. oktober, dagen før våpenhvileavtalen utløp. Stortingets president Christie hadde formulert tre spørsmål det skulle voteres over.

Det første var hvorvidt Stortinget hadde rett til å velge ny konge etter Christian Frederiks abdikasjon. Alle så nær som én svarte bekreftende på dette. Neste spørsmål var om Norge, som et selvstendig rike, under visse betingelser, skulle forenes med Sverige under én konge. Votering skjedde ved navneopprop, og bare 5 stemte mot unionen.

Med 47 mot 30 stemmer ble det vedtatt at kongevalget skulle utsettes til ny grunnlov var forhandlet frem. Dette var i strid med den svenske kommisjonens krav, men det var avgjørende for stortingsflertallet at den svenske kongen ikke fikk anledning til å påvirke utformingen av den nye grunnloven.

Peter Motzfeldt skrev i sin dagbok: «Særdeles vigtig var denne Dag; Beslutningen, som blev tagen, bestemmer Fødelandets Skjebne. Ingen god Nordmand kan vel være glad ved den tagne Beslutning, men indse maa han, naar han kjender Omstændighederne, at Nødvendigheden bød at tage den som det mindste Onde.»

Motzfeldt hadde merket seg at tonen i Christiania var annerledes enn i resten av landet. Folk snakket om nødvendigheten av foreningen med Sverige og det umulige i å forsvare Norge. Det var dessuten forskjell på «at blive svensk» og «at faa en svensk Konge». I fortsettelsen ble det derfor viktig å sikre størst mulig uavhengighet for Norge i unionen.

Kort tid etter at Stortinget konstituerte seg ble en komité oppnevnt som skulle undersøke landets tilstand, og fremfor alt om den norske hæren var i stand til å verge landet dersom forhandlingene med Sverige brøt sammen. Komiteens resultater viste at det var mangel på matvarer, våpen og klær. Det var dårlig stelt med både pengevesen og militærvesen. Mye tydet på at det ville vært nytteløst å gjenoppta kampene med Sverige.

Forhandlinger med svenskene

Den svenske kommisjonen besto av 6 medlemmer. Den formelle lederen var statsråd Mathias Rosenblad, men det var Gustaf af Wettersted som var mest fremtredende. Han hadde også ledet den svenske delegasjonen i Kiel og undertegnet fredstraktaten på vegne av Sverige. Meldingen om unionsvedtaket ble mottatt med stor glede, og forhandlingene kunne nå opptas. Et flertall på 69 representanter hadde imidlertid vedtatt at ingen forandringer i 17. mai-grunnloven skulle gjøres med mindre det var nødvendig av hensyn til unionen. Dette for å holde fast ved den norske selvstendigheten og hindre sammensmeltning av de to kongerikene.

Carl Johan.
Carl Johan.

Fra 26. oktober til 4. november ble alle Grunnlovens paragrafer gjennomgått. Mange av de svenske forslagene ble nedstemt. Carl Johan foreslo blant annet at Stortinget skulle innkalles hvert femte år, og at han skulle ha rett til å velge Stortingets president. Begge forslagene ble tilbakevist. Stortinget skulle møte hvert tredje år, slik eidsvollsmennene hadde bestemt, og det var Stortinget selv som skulle velge sin president. Derimot fikk kongen rett til å oppnevne en stattholder i Norge.

Svenskene foreslo å stryke § 23 i Grunnloven, som opphevet adelskap i Norge, men heller ikke dette fikk de gjennomslag for. Kongen fikk ikke adgang til å utnevne svensker til embetsmenn i Norge eller nordmenn til embetsmenn i Sverige. Og Stortinget insisterte på retten til å velge ut majoriteten av medlemmer i Riksretten, samt at Norge skulle ha en egen nasjonal bank, egen valuta og eget handelsflagg. De nye paragrafene skulle befeste Norges stilling som en selvstendig stat i unionen med Sverige.

Ikke uten Stortingets samtykke

Kongens rett til å disponere over krigsmakten ble et viktig tema i forhandlingene. Eidsvollsmennene hadde gitt Christian Frederik full råderett over hæren og utenrikspolitikken, men Stortinget ønsket ikke at Carl Johan skulle ha like stort handlingsrom i fremtiden. Dette kunne føre til at Norge ble involvert i svenske krigshandlinger. Derfor fremmet Stortinget forslag som innskrenket kongens myndighet over den norske hær og flåte. Kompromisset ble at både Stortinget og regjeringen skulle involveres i beslutninger som gjaldt bruk av norske tropper.

Flere nye bestemmelser kom inn i grunnlovens § 25. Blant annet vedtok representantene at «Til Angrebs-Krig maae Norges Tropper og Roeflotillie ikke anvendes, uden Storthingets Samtykke.» Kongen måtte innhente betenkninger fra regjeringen i Norge og sammenkalle norske og svenske statsråder til et overordentlig Statsråd før han gikk til angrep. Norske sjøfolk kunne bare utkommanderes til norske krigsskip. Og kun norske soldater skulle være stasjonert i Norge i fredstid. Ingen fremmede tropper skulle være stasjonert i Norge uten at Stortinget eller regjeringen ga sitt samtykke til det.

Det tilkommer Storthinget at naturalisere Fremmede

Det knyttet seg også stor uenighet til spørsmålet om naturalisering av fremmede, altså hvem som skulle tildele norsk statsborgerskap. Carl Johan insisterte på at kongen måtte ha innflytelse på tildelingen. Faktisk truet han med å marsjere mot Christiania dersom Stortinget ikke ga etter for kravet. Likevel ble det vedtatt at naturaliseringsretten ikke skulle endres. Dermed var det bare Stortinget som kunne gi utlendinger norsk statsborgerskap og adgang til embeter i landet.

De svenske forhandlerne gjorde nye forsøk på å påvirke Stortinget, og fremmet forslag om vetorett for kongen. Avstemningen endte uavgjort, og den endelige avgjørelsen ble utsatt til 4. november da Stortinget vedtok med 43 mot 34 stemmer at Kongen ikke skulle ha rett til å overprøve Stortingets vedtak. Den svenske kommisjonen erklærte at de aksepterte Stortingets beslutning, og følgende tekst ble stående i § 82 (litra e): «Kongens Sanction udfordres ikke til de Storthingets Beslutninger, hvorved det naturaliserer Fremmede.»

Grunnloven av 4. november 1814

Grunnloven av 4. november 1814
Grunnloven av 4. november 1814.

Mange fryktet konsekvensene dersom Kongen fikk beholde den sterke stillingen når et nytt dynasti kom på tronen og unionen med Sverige var et faktum. Derfor var kanskje den viktigste endringen i grunnloven at Stortinget og det norske statsrådet fikk styrket sin stilling i forhold til kongen. Kongens rett til å disponere over krigsmakten var svekket, og han kunne ikke erklære krig uten tilsagn fra den norske regjeringen. Norges utenrikspolitikk ble derimot lagt i hendene på kongen og hans svenske utenriksminister.

Det var ikke bare dyktige forhandlere som bidro til et godt resultat for Norge. Viktig for utfallet var også Carl Johans vilje til å strekke seg langt for å unngå konflikt med nordmennene. Den svenske kronprinsen holdt tett kontakt med den svenske delegasjonen, og ønsket en frivillig norsk tilslutning. Resultatet ble en konstitusjon der Norge beholdt mye av selvstendigheten fra 17. mai-grunnloven.

Kongevalg

Etter at den nye grunnloven var vedtatt, ble kong Carl XIII av Sverige valgt til norsk konge. En deputasjon ledet av grev Wedel Jarlsberg reiste til Fredrikstad for å overbringe nyheten om kongevalget til Carl Johan, og den svenske kronprinsen reiste derfra i kortesje til Christiania hvor han og prins Oscar talte til Stortinget den 10. november. Deretter overleverte han kong Carl XIIIs ed til den norske grunnloven til stortingspresidenten. Representantene på sin side avla troskapsed til grunnloven og kongen.

Stortingspresident Christie avsluttet høytideligheten med en tale til Stortinget. Han understreket at unionens evne til å overleve var helt avhengig av at de to rikene ble behandlet som jevnbyrdige land, og at kongen ikke gjorde forskjell på dem. «Eden er aflagt; et helligt uopløseligt Baand er knyttet mellem Norge og Sverrig. Begge disse Riger staae nu ved Siden af hinanden, hvert støttende sig paa sin særskilte Grundlov, hvis nøjagtige Overholdelse vil sikkre deres Uafhængighed.»

Klikk her for å komme til transkriberte protokoller med bilag.

Nettpresentasjonen er laget av stortingsarkivet.

Les mer om høsten 1814 her.

Kilder og litteratur

Alnæs, Karsten: 1814 Miraklenes år. Schibsted 2013
Dyrvik, Ståle: Året 1814. Samlaget 2005
Glenthøj, Rasmus: Skilsmissen. Dansk og norsk identitet før og etter 1814. Syddansk Universitetsforlag 2012
Rønning, Bjørn R. og Tanja Wahl: Stortinget og unionen med Sverige 1814-1905. 2005
Protokoller og bilag fra det første overordentlige storting. Stortingsarkivet

Del artikkelen

Skriv ut

Til topp