Hovedinnhold
Stortingspresident Dag Terje Andersen

Tidligere stortingspresident Dag Terje Andersen på balkongen på Stortinget 17. mai 2011. Foto: Stortinget

Folkestyrets festdag

Kronikk av tidligere stortingspresident Dag Terje Andersen i Aftenposten 15. mai 2011.

17. mai er både en frihetsdag og en festdag for det norske demokratiet. Grunnloven markerer overgangen fra lydrike til selvstendig nasjon, men også fra enevelde til demokrati. Hvordan står det til med det norske folkestyret, snart 200 år etter innføringen av demokratiet?

Binder oss sammen

Norge er verdensmester i 17. mai-feiring. Ingen andre land kan skilte med en tilsvarende folkefest på nasjonaldagen, og ingen annen dag setter sitt preg på Norge som denne. 17. mai er en dag som binder oss sammen. Økt mangfold har ikke tatt fra oss denne evnen til å samles om en felles begivenhet. Tvert imot er 17. mai blitt en arena for inkludering, og et levende bevis på verdien av nasjonale fellesopplevelser.

Det kan være nyttig med en slik årlig påminnelse om hvordan vårt eget frie Norge ble til. I 1814 hadde det gått 434 år siden Norge sist hadde vært et fritt og selvstendig rike. Den gang var det napoleonskrigens seierherrer, England, Preussen, Russland og Østerrike som bestemte vår fremtid. Det lå ikke i deres planer at vi skulle bli hverken frie eller selvstendige. Likevel lyktes det eidsvollsmennene å gripe situasjonen og stikke den kjeppen i historiens hjul som skulle bli styrende for vår fremtid.

Farvel til eneveldet

Mennene på Eidsvoll var inspirert av ideer fra Europa og ikke minst USA, men også sine norrøne røtter. Gulatingsloven er den eldste kjente lovsamlingen i Norden, og mange av de 112 representantene på Eidsvoll våren 1814 hentet referanser fra denne rettshistoriske arven. At vår nasjonalforsamling heter Stortinget, er et synlig bevis på nettopp dette. Men også de tanker om folkelig deltagelse som ligger nedfelt i Grunnloven strekker sine røtter bakover mot vår norrøne fortid. Sett i dette lyset er det kanskje ikke så underlig at Grunnloven i sin tid var meget liberal når den ga stemmerett til nesten hver tredje mann. At vi i dag ikke synes stemmerett bare til et mindretall er spesielt demokratisk, er en annen sak.

Grunnloven var et endelig farvel til kongemaktens enevelde. I stedet fikk vi en tredeling av makten mellom storting, regjering og domstolene. Maktfordelingsprinsippet er en av Grunnlovens tre pilarer. De to andre er menneskerettigheter og folkestyre. Er det noe vi får demonstrert i verden i dag, i Nord-Afrika og Midtøsten, så er det at menneskerettigheter og demokrati går hånd i hånd. Uten frihet til å si hva man mener, er det ikke mulig å skape et demokratisk samfunn.

Når vi snakker om å bygge demokratier, sikter vi gjerne til prosessen med å etablere nye demokratier. Vårt folkestyre bygger på en grunnlov som er Europas eldste og verdens nest eldste konstitusjon. Vi har en arv å være stolte av, og som må holdes i hevd. Demokratiet er som en muskel, det må brukes for å holdes i form.

Utviklingen av demokratiet i Norge og politiske rettigheter for alle er blitt kjempet frem av folkelige bevegelser, organisasjoner og enkeltmennesker. Flere betydningsfulle reformer er eksempler på det: Fjerningen av jødeparagrafen i 1851, innføringen av parlamentarismen i 1884 og innføring av stemmerett for kvinner i 1913, for å nevne noen.

Tas for gitt

Likevel opplever jeg i møte med nordmenn ofte at diskusjoner om demokrati og menneskerettigheter handler mest om andre land. Det kan virke som om menneskerettigheter og folkestyre er noe vi ofte tar for gitt i Norge. Med den kampen for frihet og demokratiske rettigheter vi ser i dagens Midtøsten, er det et tankekors at oppslutningen om de demokratiske institusjoner i vår del av verden tilsynelatende er synkende.

I Norge er forutsetningene for demokratisk deltagelse større enn noensinne. Vi har et historisk høyt kunnskapsnivå i befolkningen, og vi har et mangfold av ytringsmuligheter gjennom nett og sosiale medier vi aldri tidligere har sett. Samtidig ser vi at valgdeltagelsen går tilbake.

Min forgjenger Thorbjørn Jagland spissformulerte det på følgende vis for snart ti år siden: «Vi beveger oss med raske skritt mot et skinndemokrati hvor de folkevalgte mer enn å representere velgerne, representerer sine egne rådgivere. Dette er en fremmedgjøring av den folkevalgte politikeren som undergraver den politiske interessen for å delta i de demokratiske beslutningsprosessene.»

Jeg tror ikke vi er der i dag. Men det er sider ved det politiske systemet som det er grunn til å reflektere nærmere over. Da Grunnloven ble vedtatt i 1814 hadde vi ingen politiske partier. I dag er partiene hjørnesteiner i demokratiet. Engasjementet blant partimedlemmer er en viktig drivkraft for utvikling av ny politikk. Høye medlemstall sikrer dermed en folkelig forankring av politikken. Nå svikter rekrutteringen. Siden 1990 har det samlede antallet partimedlemmer blitt halvert. Det betyr ikke at samfunnsengasjementet i befolkningen er blitt mindre, men at partiene oppleves som mindre relevante.

Parallelt skjer det en endring i rekrutteringen til politikken. Politikere skal representere befolkningen. Da er det et problem når politikere rekrutteres fra en snever del av befolkningen. Jeg mener vi ser tegn til at politikerrollen er i ferd med å bevege seg fra å være et tillitsverv til å bli en profesjon og en karrierevei.

Sist, men ikke minst, har det også skjedd en endring i politikkens innhold. Myndighetsutøvelse er flyttet fra politiske organer til forvaltning og direktorater. Vi har fått en rettsliggjøring av politikken der individuelle rettighetene styrkes. Men der folkets valgte representanter har overlatt flere beslutninger til byråkratiet.

Velgerne viktigst

Når Norge skal feire 200-årsjubileet for Grunnloven om tre år, er jeg opptatt av at det blir en markering som skuer fremover. Som skaper debatt om folkestyrets fremtidige utfordringer og som bidrar til engasjement og deltagelse i de demokratiske prosesser.

17. mai er Grunnlovens festdag. Oppslutningen om lovens demokratiske verdier måles først på valgdagen. Det er hverken regjering eller storting som er det høyeste politiske organet i Norge. Det er velgerne i valg. Hele grunnlaget for demokratiet er folkelig deltagelse. Uten den har ikke vårt styresett legitimitet. For hvem er det da politikerne skal representere?

Del artikkelen

Skriv ut

Til topp