BEMERKNINGER TIL HØRING VEDRØRENDE ENDRINGER I ARBEIDSMILJØLOVEN – PROP. 68 L (2020-2021)

1. Innledning

Undertegnede bistår Frøygruppen (Frøy) i sakens anledning. Frøy er av den oppfatning at foreslått endring av arbeidsmiljøloven vil være svært uheldig for habruksnæringen. Det gjør seg gjeldende tungtveiende hensyn som tilsier at dykkermatroser, i motsetning til dykkere for øvrig, fortsatt bør være underlagt sjøfartens regler. En nærmere gjennomgang og bemerkninger følger nedenfor.

2. Kort om Frøygruppen og havbruksnæringen

Frøygruppen utgjør den største aktøren innenfor servicebåter til havbruksnæringen, og har aktiviteter langs store deler av norskekysten. Servicebåtene har ulike størrelse og egenskaper. Fartøyene som også tilbyr dykketjenester er normalt rett under 15 meter og med en besetning på fire. Besetningen utfører alle mannskapsfunksjon på fartøyet, og består av en skipsfører og tre matroser. Mannskap som har dykkekompetanse omtales som dykkematros el. På en del av fartøyene bor mannskapet om bord, mens på andre har man base på land. På fartøy i Frøygruppen jobber mannskapet som hovedregel turnus og 12-timers skift. Omfanget av dykkingen varierer betydelige fra fartøy til fartøy, sesong til sesong og oppdrag til oppdrag.

3. Risiko og utfordringer i bransjen og på sjøen

Arbeid til sjøs er normalt forbundet med større risiko enn arbeid på land, og arbeid under vann vil ofte være forbundet med større risiko enn arbeid over vann. Samtidig er det en rekke faktorer som tilsier at arbeid til sjøs ikke kan følge de samme reguleringer som etter arbeidsmiljøloven, jf. blant annet Prop. 115 L (2012-2013) til skipsarbeidsloven. Det er dermed ikke slik at risiko i seg selv skal begrunne særlige og strengere reguleringer enn det som følger av sjøfartens regelverk. I den forbindelse er det sentralt å vurdere om det er slik at dykkingen i havbruksnæringen innebærer en særskilt risiko sammenlignet med annet arbeid til sjøs. Dykking i havbruksnæringen er kjennetegnet av forholdvis enkle og standardiserte dykk, av begrenset varighet og på relativt lav dybde. Til tross for at næringen historisk har vært preget av en rekke mindre aktører hvor sikkerhet/HMS nødvendigvis har stått i fokus viser Arbeidstilsynets egne undersøkelser av 30. juni 2016 (Arbeidstilsynets ref. 2016/22610 435713/2016) at det siden 2004 kun har skjedd en -1-
dødsulykke i havbruksnæringen. (Tre relatert til kamskjelldykking og fire relatert til anleggsdykking.) 
Til sammenligning har det ifølge Sjøfartsdirektoratet i gjennomsnitt omkommet 6 personer per år i perioden 2006 – 2015 på norske fiskefartøy. I perioden 1990 til 2014 døde det ifølge Fiskeribladet (leder datert 24. februar 2018) 299 fiskere på havet, hvorav 196 av disse i sjarkflåten. Etter dennes side oppfatning er det ikke slik at dykkingen i havbruksnæringen innebærer en særskilt risiko sammenlignet med annet arbeid til sjøs. Videre skal det understrekes at det innenfor havbruksnæringen har skjedd en betydelig profesjonalisering de siste år, med ytterligere økt fokus på HMS.

4. Foreslått lovendring

4.1 Uthuling begrunnet med vernehensyn – prinsipielt uheldig

Foreslått endring om at all dykking skal omfattes av arbeidsmiljøloven synes å være begrunnet i særlige vernehensyn. Dette er en tilnærming som er prinsipielt uheldig, spesielt på et område hvor lovgiver nettopp har foretatt en avveining om at forholdene til sjøs nettopp er av en slik karakter at andre hensyn vil være mer vektig. Uansett er det slik at risikobetraktninger ikke begrunner særskilte innskjerpinger hva gjelder dykking i havbruksnæringen – det er flere aktiviteter innenfor sjøfarten som medfører betydelig
større risiko for arbeidstakerne enn dykking.

Lovendringer går videre på kryss av lovgivers intensjon om at en arbeidstaker enten skal omfattes av
skipsarbeidsloven eller av arbeidsmiljøloven, og at situasjoner hvor begge lovene kan anvendes, skal
unngås. (Av skipsarbeidslovens rundskriv RSV 4 – 2013)

4.2 Grensedragning mellom mannskap og dykker – manglende forståelse av havbruksbransjen

Det fremgår av Arbeidstilsynets brev til Arbeids- og sosialdepartementet av 30. juni 2016 at det i 2013 var totalt ca 1000 aktive yrkesdykkere innaskjærs i Norge. Rundt 650 av disse bedriver dykkeaktivitet uten å være mannskap – typisk redningsdykkere, anleggsdykkere og vitenskapelige dykkere. Det resterende antall er klassifisert som dykkere innenfor havbruk, og disse kan deles i dykkermatroser i havbruksnæringen og dykkere som fangster kamskjell. Kamskjelldykkerne bedriver tidsmessig det
vesentlige på fangstdykking, mens dykkermatrosene i det vesentlige utgjør mannskap om bord på fartøy. Forskjellen er vesentlig.

Poenget er at for alle yrkesdykkere, bortsett fra den voksende havbruksnæringen, er foreslått lovendring uproblematisk fordi hovedaktiviteten de utøver er dykking. For havbruksnæringen vil derimot omfanget av dykkeaktiviteten være svært varierende – både relatert til sesong, fartøy mv. En oversikt utarbeidet av Frøy Vest for fartøyet Dykkerservice 7 for perioden 1. juni 2016 til 31. mai 2017 viste at ren dykketid utgjorde ca. 10 % av arbeidsdagen. Oversikten viste at det kunne være flere dykk per dag i en periode, mens det i noen dager og uker ikke var dykking overhodet. Det kan også understrekes at av et mannskap på 4 er det kun en som befinner seg under vannoverflaten, og således direkte risikoeksponert. I realiteten vil lovendringen medføre at det gjøres unntak for sjøfolk med en spesiell kompetanse begrunnet med risikobetraktninger. Forslaget vil innebære at man i praksis ikke vil være i stand til å gjennomføre normal drift av fartøyene med 12 timers skift og 1:1 ordning da dette vil komme i strid med arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser.

Foreslått lovendring vil også utløse en rekke avgrensningsspørsmål. Eksempelvis kan man tenke seg at dykkematros A er involvert i dykkeoperasjoner i januar (men uten at han nødvendigvis har vært under vann), har fri i februar, utfører andre ikke dykkerelaterte oppgaver i mars, har fri i april, mens han frem til desember utfører ordinært matrosarbeid på ett annet fartøy i rederiet uten dykkeoppgaver. Dette utløser trolig behov for å ha ulike arbeidsavtaler basert på to regelsett overfor de ansatte og medfører at de ansatte helt eller delvis vil være underlagt flere tilsynsmyndigheter. Eksempelet illustrerer at en lovendring i praksis være tilnærmet umulig å forholde seg til for både ansatte, arbeidsgiver og tilsynsmyndigheter.

Med vennlig hilsen
Advokatfirmaet JUDICIA DA
Trond Svinø
Advokat/partner