Bak lukkede dører

Svekker bruken av Stortingets utvidede utenriks- og forsvarskomité den offentlige debatten om utenriks- og sikkerhetspolitikk i Norge?

Anniken Huitfeldt (A), leder av Stortingets utenriks- og forsvarskomité. Foto: Stortinget.
Anniken Huitfeldt (A), leder av Stortingets utenriks- og forsvarskomité. Foto: Stortinget.

Kronikk av Anniken Huitfeldt (A), leder av Stortingets utenriks- og forsvarskomité. Først publisert i Klassekampen 19. januar 2017.

Mens det på mange politikkområder kan være fristende for oss politikere å overspille de reelle uenighetene i offentligheten, samtidig som enigheten kanskje er større på bakrommet, er det motsatte ofte tilfellet i utenrikspolitikken. I norsk utenrikspolitisk tradisjon er konsensus en sentral norm. Det er viktig for norske myndigheter å stå samlet utad. Men det betyr ikke at viktige utenrikspolitiske spørsmål passerer Stortinget uten diskusjon.

De aller fleste utenrikspolitiske sakene i Stortinget blir håndtert i utenriks- og forsvarskomiteen og diskutert i åpent storting. Det er i noen få og spesielt følsomme saker at det er lukkede møter i den utvidede utenriks- og forsvarskomiteen. Foruten utenriks- og forsvarskomiteens medlemmer møter stortingspresidenten og de parlamentariske lederne på Stortinget. Min erfaring er at regjeringen kan få svært kritiske spørsmål i disse lukkede møtene.

Jeg kan nevne et nylig eksempel: Beslutningen om å sende norske styrker til koalisjonen mot ISIL ble fattet av regjeringen etter konsultasjoner i Stortingets utvidede utenriks- og forsvarskomité. I møtet søkte regjeringen støtte for sine vurderinger og planer hos ledende politikere fra alle partier på Stortinget gjennom grundig drøftelse og diskusjon. Denne konsultasjonsordningen gjør det mulig for regjeringen å drøfte saker i fortrolighet med Stortinget, dele gradert informasjon og dermed sikre grundigere diskusjon om dilemmaene ved ulike utenrikspolitiske veivalg. Ikke alt som ble sagt i disse møtene kunne deles offentlig, men det var ikke til hinder for at flere partier offentlig kunne uttrykke sin uenighet. Etter møtene i den utvidede utenriks- og forsvarskomite kan deltakerne referere egne utsagn, men ikke andre møtedeltakere.

Utenriks- og forsvarskomiteen 100 år

Når vi i dag markerer at Stortingets utenriks- og forsvarskomité fyller 100 år, er det også en markering av at Stortinget gjennom 100 år har hatt en formell rolle i norsk utenrikspolitikk. Selv om det er regjeringen som utformer og fører norsk utenrikspolitikk, må politikken forankres i Stortinget. Det ville vært utenkelig at regjeringen sendte soldater til anti-ISIL-koalisjonen uten bred støtte i Stortinget.

Forløperen til dagens utenriks- og forsvarskomité ble opprettet i 1917. Den gangen kom initiativet fra regjeringen. Bakgrunnen var første verdenskrig og regjeringens behov for å konsultere og informere Stortinget om sin utenrikspolitiske linje.

Følsomme saker bak lukkede dører

Stortinget har fra første stund vært påpasselig med å hindre at den utvidede komité blir et organ hvor regjeringen kan overholde sin informasjonsplikt overfor Stortinget og samtidig unndra seg debatt om viktige og ofte kontroversielle spørsmål.

Men noen diskusjoner må foregå med kunnskap regjeringen ikke kan dele med allmennheten. I forhandlinger med andre land vil det kunne skade nasjonale interesser om Norges posisjoner blir blottlagt. Ett konkret eksempel er forhandlingene med Sovjetunionen om den såkalte gråsonen i Barentshavet.

I 1978 ble Norges forhandlingsstrategi om forlenging av gråsoneavtalen lekket til pressen. Den skadelige lekkasjen ble gjenstand for diskusjon i den utvidede komiteen 6. oktober. Komitéformann Reiulf Steen understreket at «dersom det skulle vise seg at det ikke er mulig å føre drøftinger i fortrolighet uten at dette skjer til skade for nasjonale interesser, vil det innsnevre denne mulighet til å foreta konsultasjoner i såpass stor bredde som har vært forutsetningen ved den konsultasjonsordning som er etablert gjennom den utvidede utenrikskomité».

Referatene fra møtene i den utvidede utenriks- og forsvarskomite forblir hemmelige i 30 år. Den som vil lære noe om norsk utenrikspolitikk gjør klokt i å sette seg ned med de frigitte referatene. Der får man innblikk i norske regjeringers og ledende stortingspolitikeres vurdering av viktige saker: forholdet til Sovjetunionen i den siste fasen av den kalde krigen, spionsaker (Haavik i 1977 og Treholt i 1984), forhandlinger om nordområdene og NATOs strategier.

Nye lukkede rom

Alternativet til lukkede møter er ikke uten videre debatter i full åpenhet. Å gi åpenhet forrang kan føre til at viktige saker drøftes uformelt, uten referat og uten at alle partier er representert – fordi informasjonen som utveksles kan være sensitiv og fordi det må tas hensyn til nasjonale interesser. Kritiske spørsmål det er rom for å stille og besvare i den utvidede utenriks- og forsvarskomiteen vil ikke nødvendigvis kunne drøftes i åpent storting.

Åpne og kritiske debatter viktig

Utenriks- og forsvarskomiteen markerer sine 100 år få dager etter at utenriks- og forsvarsministeren har redegjort i Stortinget for Norges 14 år lange militære og humanitære engasjement i Afghanistan. Godal-utvalgets Afghanistan-utredning anbefaler at den norske deltakelsen burde vært mer diskutert i offentligheten. Det mener jeg vi må følge opp.

Både storting og regjering har ansvar for å hindre at konsensusidealet i norsk utenrikspolitikk gjør at saker behandles i lukket rom framfor i åpent storting. Jeg mener at det er riktig at utenrikspolitiske beslutninger kan tas av regjeringen etter konsultasjon i den utvidede komité med Stortinget. Samtidig mener jeg slike beslutninger i større grad bør ledsages av debatter i åpent storting. Sender vi soldater ut på vegne av Norge, trenger vi en åpen og kritisk debatt, selv om regjeringen ikke kan dele all informasjon med offentligheten.


Sist oppdatert: 23.01.2017 15:38