Jeg viser til høring i Næringskomiteen
den 24. november, på bakgrunn av Næringskomiteens
brev av 18. november 1999, hvor det bes om en redegjørelse
på hvordan departementet har tenkt å organisere
kontrollapparatet for skjell. Komiteen ønsket også en
redegjørelse om fremdriften i dette arbeidet. Jeg vil i
det følgende gjengi mine vurderinger:
Offentlig kontrollapparat
Et offentlig kontrollapparat for skjell involverer
både tilsyn med skjellomsetning (kvalitetskontroll), dyrehelse
(unngå spredning av skjellsykdommer) og ressurs-, havbruk-
og miljøkontroll. Generelt er disse arbeidsområdene
i en oppbyggingsfase. Slik vi forstår Næringskomiteens
henvendelse, er det første punktet av spesiell interesse.
Det offentlige engasjement og kontroll med skjell innbefatter:
1. Tilsyn med næringens
egenkontroll.
2. Offentlig overvåkningsprogram
rettet inn mot aktive høstingsområder.
3. SNTs overvåkningsprogram rettet
mot fritidssankere av skjell.
Fiskeridepartementet har ansvaret for å gi
tillatelser til skjelldyrking, samt for tilsyn med høsting
og omsetning av skjell. Vårt offentlige tilsyn med skjellomsetning
gjelder derfor punkt 1 og 2 over. Landbruksdepartementet, som administrativ
ansvarlig for SNT, har et ansvar i forhold til fritidssanking av
skjell.
Tilsyn med skjellomsetningen
Skjell, og særlig blåskjell,
er et potensielt risikoprodukt, som stiller særlige krav
til offentlig forvaltning og tilsyn for å sikre folkehelsen.
Innenfor denne rammen arbeider fiskerimyndighetene med å legge
til rette for næringsutvikling. Krav til omsetning av skjell
er nedfelt i forskrift om kvalitetskontroll av fisk og fiskevarer,
og er harmonisert med EUs regelverk.
1. Tilsyn med næringens
egenkontroll
Det offentlige fører tilsyn med at
næringen utøver sitt kontrollansvar i forhold
til kravene, og er selve fundamentet for å få en
sikker omsetning av skjell. Dette involverer opplæring
og tett oppfølging, og er et system
som nå er godt i gang.
2. Offentlig overvåkningsprogram
Formålet er å kontrollere
om næringens egen rutinekontroll er i samsvar med offentlige
undersøkelser samt bidra til å etablere historiske
data om dyrkingsområdene. Dette er et viktig bidrag for å legge
til rette for næringsutvikling. Fiskeridirektoratet har
hatt ansvaret for planlegging og gjennomføring av programmet.
Programmet ble startet høsten 1999, og inkluderer 40 høstingsområder.
Det tas sikte på å utvide overvåkningsprogrammet
i takt med næringsoppbyggingen, og for år 2000
planlegges det utvidet til 50 områder. Dyrkerne selv planlegger å ha
ca. 100 lokaliteter høstingsklare i år 2000. Erfaringsmessig
vil et mindre antall enn dette reelt bli høstingsklare.
Det er lagt opp til en offentlig prøvetakingsfrekvens som
tilsvarer 25% av dyrkernes normale egenkontroll. Dette
er betraktelig høyere enn tilsvarende frekvens for laks,
og gjenspeiler at skjell er et potensielt risikoprodukt. Det offentlige
har derfor tatt et betydelig større ansvar i forhold til
skjell.
Det offentliges utgifter til tilsyn dekkes av
næringen gjennom gebyrer (forskrift om gebyr for tilsynsmyndighetenes
tjenester). For år 2000 skal utgifter i størrelsesorden
22 millioner korner dekkes inn, og Fiskeridirektoratet har en ny
forskrift om dette ute på høring. Det er lagt
opp til at skjelldyrkerne får fritak fra dette gebyret.
3. SNTs overvåkningsprogram
SNT har etablert et overvåkningsprogram
rettet mot fritidssankere av skjell, hvor de gir kostholdsråd
i forhold til det private forbruket av skjell (nå 27 stasjoner). Gjennom
programmet ønsket myndighetene også å få mer
kunnskap om sammenhengen mellom alger i vannet og gifttesting på mus.
Til nå har det ikke vært hensiktsmessig å samkjøre Fiskeridirektoratets
overvåkningsprogram med SNTs, grunnet ulikt formål,
sikkerhetsnivå og prøvetakingsfrekvens. SNTs program
er å gi en områdeoversikt, rettet mot fritidssankere
av skjell. Fiskeridirektoratet har satt ned ei arbeidsgruppe som
skal foreslå hvordan disse programmene bedre kan samordnes.
Et forhold som vurderes er hvordan resultatene fra overvåkningsprogrammene,
samt annen relevant overvåkning, kan bli benyttet og gjort
tilgjengelig for aktuelle parter. Hvordan vi kan oppnå bedre
synergieffekter og samarbeid, vil derfor være et område
vi vil arbeide med fremover.
Særlige utfordringer innen
området
marine algegifter
Før omsetning av skjell tillates, må det
dokumenteres at skjellene er fri for algegifter. Til denne testingen benyttes
mus. Innen tilsyn med skjellomsetningen, er den viktigste oppgaven
fremover å sikre tilstrekkelig analysekapasitet for algegiftkontroll
av skjell, samt utvikle alternative metoder til musetest, ikke minst grunnet
etiske forhold. En vesentlig del av våre midler går
nettopp til dette formål.
Sentralt for oss er å sikre kompetansen
ved Norges veterinærhøyskole. Gjennom Forskningsrådet
har vi prioritert forskning på alternative testmetoder,
og dette er et utviklingsarbeid i godt gjenge. Det ser ut for at
vi i år 2000 i større grad kan benytte kjemiske
metoder for undersøkelser av giftgruppen som gir lammelser (PSP).
Vi har for år 2000 lagt opp til å støtte
driften ved Veterinærhøyskolen med i underkant
av 2 millioner kroner. Dette gir næringen en testpris på omtrent
1100 kroner per test, mot omtrent 3400 kroner for tilsvarende test
i Danmark.
Grunnet den raske utviklingen i næringen,
ser vi nå at kapasiteten ved Norges veterinærhøgskole
vil bli overskredet i år 2000. Fiskeridirektoratet arbeider
derfor med å få etablert et alternativ analysemiljø for
testing av algegifter i skjell (mus). Dette også for å frigjøre
mer tid ved Norges veterinærhøyskole til forskning
på alternativ testing.
Vi arbeider for at testprisen skal bli den samme
for næringen, enten de velger Veterinærhøyskolen
eller det alternative laboratoriet. Denne problemstillingen er under
utredning, men vil med den forutsetning at testprisen skal være
lik mellom laboratoriene, anslagsvis koste inntil 1 million kroner.
Det er også nødvendig å sikre
Norges veterinærhøyskole nytt kjemisk analyseutsyr,
en engangsinvestering på 2 millioner kroner. Vi har satt
av 1 million kroner til dette, og har bedt Fiskeridirektoratet undersøke
mulighetene for samfinansiering med SNT. Dette utstyret vil bidra
til å redusere bruk av mus i testingen.
Som vist over er kostnadene forbundet med kvalitetskontroll
vesentlige, også for det offentlige. Dette skyldes også andre
faktorer, som næringens spredte struktur. En annen faktor,
som er spesielt alvorlig, er at enkelte områder er lite
egnet for dyrking grunnet komplisert algebilde. Jeg ønsker
her å gå nærmere inn på dette:
– Skjellnæringen
har vært etablert som en lønnsom næring
i Trøndelag gjennom de 15 siste årene. Algesituasjonen
i Trøndelag har sjelden medført forbud for omsetning.
Vi vil i årene som kommer få mer erfaring med
hensyn på hvordan algesituasjonen påvirker omsetning
av skjell fra Skagerrak til Nord-Norge.
– Det har lenge vært
kjent at skjelldyrking i fjordområder kan være
komplisert, grunnet hyppig forekomst av giftige alger. Dette gjelder
spesielt de diaré-givende giftene (DSP). DSP er den giftgruppen
som er mest komplisert å påvise kjemisk, og hvor
vi stiller svakest kunnskapsmessig og analysemessig. I tillegg kan
det være sterke sprang-sjiktninger (flere vannlag) i disse
fjordene, noe som gjør at de giftige algene konsentreres
ulikt nedover i vannsøylen. Blåskjell fra ulike
dybder kan dermed være alt fra rene til giftige, og gjør
prøvetaking komplisert. Det kan også stilles et
spørsmål ved om man selv med en mer intensiv kontroll, oppnår
den nødvendige sikkerhet for å unngå giftige
skjell på markedet, noe som vil kunne ødelegge
hele skjellnæringens renommé.
Næringsutvikling og forvaltning
Et områdes egnethet for skjelldyrking
varierer derfor i Norge. Skjelldyrking er risikofylt, og for å lykkes
må næringen lokaliseres til områder hvor
den har særlige fortrinn. Det vil derfor være
viktig at anlegg lokaliseres i områder hvor sikkerheten
til folkehelsen kan ivaretas på en god måte. For
fiskerimyndighetene som Næringsdepartementet
er det viktig at vi søker løsninger som kommer
hele næringen til gode. Jeg tror dette er viktige forutsetninger
for at næringen skal lykkes med å etablere seg
på de internasjonale markedene.
For meg blir det også en utfordring å ivareta
bredden i det offentlige ansvaret overfor skjellnæringen.
Utgiftene for å sikre et tilstrekkelig tilsyn med skjellomsetningen
er betydelige, og øker i takt med næringsutviklingen.
I tillegg er det behov for å følge opp andre relevante
forsknings- og forvaltningsoppgaver knyttet til næringsutviklingen,
for eksempel sykdomsspørsmål og miljø.