I proposisjonen foreslås en lov om gjennomføring av Sikkerhetsrådets resolusjon om å opprette en internasjonal domstol for forbrytelser i det tidligere Jugoslavia. Vedtaket er bindende for alle FNs medlemsstater. Loven inneholder bestemmelser som gjelder norske myndigheters adgang til å bistå Domstolen, bl.a. ved utlevering av mistenkte og forskjellige former for etterforskningsskritt. Videre foreslås regler om forholdet mellom Domstolen og norske domstolers kompetanse, om mistenktes rett til forsvarer og om fullbyrdelse av frihetsstraff idømt av Domstolen. Proposisjonen har vært på høring til berørte instanser, og ingen har hatt prinsipielle innvendinger mot utkastet.
Kamphandlingene i det tidligere Jugoslavia har vært ledsaget av grove brudd på grunnleggende menneskerettigheter og humanitære prinsipper. FNs sikkerhetsråd har i flere resolusjoner fordømt slike forbrytelser. I resolusjon 808 gikk Rådet inn for å opprette en domstol som nevnt ovenfor, og vedtak om organisering av, og mandat for, Domstolen ble gjort ved resolusjon 827. Resolusjon 827 om domstolens vedtekter følger som vedlegg til proposisjonen.
Vedtektene gir bl.a. regler om Domstolens oppbygging og kompetanse. Videre er det fastsatt regler om etterforskning, saksforberedelse, domstolsbehandling, tiltaltes rettigheter, beskyttelse av ofre/vitner og rettsmidler. Domstolen består av tre organer. Den dømmende virksomheten foretas av to domskamre, førsteinstans og ankekammer. Dommerne velges av Generalforsamlingen, og Domstolen har en egen aktor. Aktor skal ha en uavhengig stilling. Domstolen har sete i Haag i Nederland.
Artikkel 1 regulerer Domstolens kompetanse. Domstolen har myndighet til å straffeforfølge personer som er ansvarlige for alvorlige brudd på internasjonal humanitær rett begått innenfor territoriet til det tidligere Jugoslavia siden 1. januar 1991. Den materielle kompetansen er nærmere presisert i artiklene 2-5. Bestemmelsene omfatter krenkelser av Genève-konvensjonene av 12. august 1949 om menneskerettigheter i væpnede konflikter, krenkelse av krigens lover og sedvanerett, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten.
Straffeansvaret omfatter personer som har gjort seg skyldig i forbrytelser som nevnt i artiklene 2-5, eller har medvirket til slik forbrytelse. Den tiltalte er avskåret fra å påberope seg at han handlet i tjenesteøyemed eller etter ordre.
Etterforskningen er regulert i artiklene 18 og 19. Aktor utferdiger tiltalebeslutning som oversendes en av dommerne. Denne avgjør om tiltale skal reises. Dersom tiltale reises, kan nødvendig pågripelse, fengsling eller utlevering av personer gjennomføres. Medlemsstatene plikter å utlevere personer som befinner seg på deres territorium, og i tillegg yte annen rettshjelp. Tiltalte har bl.a. rett til forsvarer og tolkehjelp.
Rettsforhandlingene er offentlige, om ikke domskammeret bestemmer noe annet. Domstolen kan bare idømme fengselsstraff, og skal bl.a. ta hensyn til straffeutmålingspraksis i det tidligere Jugoslavia. En dom kan påankes på grunn av uriktig rettsanvendelse eller feil i faktum.
En nasjonal domstol kan ikke prøve det samme spørsmål som Domstolen har avgjort, jf. Artikkel 10 nr. 1, dvs. at Domstolens avgjørelser har såkalt negativ rettskraftsvirkning for medlemsstatenes domstoler. Det foreslås en regel som sier at det ikke kan reises straffesak eller avsies straffedom her i riket for straffbare handlinger som er til behandling eller er endelig avgjort av Domstolen. Domstolen kan imidlertid på visse vilkår prøve en sak på nytt, selv om den har vært behandlet ved en nasjonal domstol.
Den idømte fengselsstraffen skal fullbyrdes i den stat som Domstolen utpeker, og som har meddelt at den er villig til å ta hånd om fullbyrdingen, jf. Artikkel 27. Fullbyrding skal skje etter vedkommende stats lovgivning, men under overoppsyn av Domstolen.
De viktigste norske regler om internasjonal rettshjelp i straffesaker finnes i lov av 13. juni 1975 nr. 39 om utlevering av lovbrytere. Den norske lovgivningen er ikke tilstrekkelig for å kunne oppfylle Norges folkerettslige forpliktelser i forhold til Domstolen. Sentrale prinsipper i utleveringsloven er bl.a. at norske statsborgere ikke kan utleveres, og at utlevering ikke kan skje for politiske lovbrudd. Slike skranker kan ikke opprettholdes overfor Domstolen.
Lov av 20. juli 1991 nr. 67 om overføring av domfelte regulerer i hvilke tilfeller utenlandske straffedommer kan fullbyrdes her i riket. Reglene er ikke direkte anvendelige i forhold til Domstolen, og det må derfor gis egne bestemmelser om fullbyrding av Domstolens avgjørelser.
Justisdepartementet mener det er mest hensiktsmessig å gi en egen lov om gjennomføring av FN-resolusjonen.
De ulike bestemmelsene i loven er utformet som kompetansebestemmelser for norske myndigheter (« kan »-regler), men det forutsettes at Norge oppfyller sine folkerettslige forpliktelser i forhold til Domstolen.
Utleveringsloven § 12 fastsetter at utlevering bare kan skje på bestemte vilkår, bl.a. at tiltalte ikke kan straffeforfølges for andre handlinger enn de han er utlevert for. Domstolens vedtekter gir ikke hjemmel for å sette slike vilkår, og departementet vil i stedet ta opp slike forhold med Domstolen i forbindelse med den enkelte utleveringsbegjæring.
Norske myndigheter kan i utgangspunktet bare prøve om det foreligger en gyldig utleveringsbegjæring fra domstolens side og identiteten til den personen som kreves utlevert. Det må likevel aksepteres at det foretas en begrenset prøvelse utover dette, f.eks. om utlevering ville stride mot grunnleggende menneskerettslige prinsipper, bl.a. dersom personen er alvorlig syk.
Når det gjelder den formelle behandlingen av en utleveringsbegjæring, stiller vedtektene medlemsstatene fritt. Departementet mener det er naturlig å legge til grunn reglene som gjelder i vanlige utleveringssaker. Utleveringsbegjæringen skal likevel av tidshensyn kunne fremsettes direkte for Justisdepartementet og ikke via diplomatisk vei slik utleveringsloven ellers gir anvisning på. Justisdepartementet avgjør om begjæringen skal avslås. Dersom det ikke skjer, sendes saken til påtalemyndigheten. Når påtalemyndigheten har avsluttet sine undersøkelser, går saken til forhørsretten som avsier kjennelse for om vilkårene er til stede. Finner retten at så er tilfelle, går saken tilbake til Justisdepartementet som tar den endelige avgjørelsen.
Retten til bruk av tvangsmidler under, og eventuelt før, utleveringsprosessen vil følge reglene i utleveringsloven §§ 15 og 20 som bl.a. gir adgang til å pågripe og fengsle personer. Utleveringsloven gir departementet adgang til å samtykke i at en person som utleveres fra en fremmed stat til en annen stat føres over norsk statsområde. Også i forhold til Domstolen må slik transitt som hovedregel kunne skje.
Norge skal etter begjæring bl.a. bistå Domstolen med lokalisering og identifisering av personer, avhør, innhenting av annet bevismateriale, forkynning av dokumenter og pågripelse. Begge domskamrene kan begjære slik bistand. Det antas at også aktor kan begjære forskjellige former for bistand i forbindelse med etterforskningen. Departementet foreslår dessuten at en fengslet person skal kunne sendes til Domstolen for å avhøres som vitne eller fremstilles til konfrontasjon.
Straffeloven gjelder i utgangspunktet både norske og utenlandske lovbrytere, selv om handlingen er foretatt i utlandet. I forhold til utlendinger gjelder imidlertid en særlig regel i straffeloven § 13 om at straffeforfølgning bare kan iverksettes etter bestemmelse av Kongen hvis handlingen er begått i utlandet. Departementet foreslår at denne regelen ikke skal gjelde saker som er omfattet av Domstolens myndighetsområde.
Norske myndigheter må etterkomme en anmodning fra aktor bl.a. om avhør av ofre og vitner, eller innsamling av bevis. Dette gjelder selv om det ikke er fremmet en formell begjæring om rettshjelp etter art. 29 i vedtektene. Det foreslås en regel som gir adgang for norske myndigheter til å samtykke i slike etterforskningsskritt. Aktor kan være med norske politimyndigheter i de tilfeller det foretas tekniske undersøkelser eller avhør i Norge. Aktor skal etter samtykke i det enkelte tilfelle også kunne avhøre vitner i Norge på egen hånd. Det er imidlertid utelukket å gi aktor kompetanse til å utøve tvangsmakt på norsk territorium.
Det foreslås en regel om rett til forsvarer i de tilfeller hvor norske myndigheter bistår Domstolen. Departementet mener at det alltid bør oppnevnes forsvarer i utleveringssaker i samsvar med prinsippene i utleveringsloven § 16. Videre kan det være behov for å ha advokat ved bruk av tvangsmidler og under eventuelle bevisopptak og avhør. Det er av sentral betydning at FNs medlemsland tilbyr Domstolen tilstrekkelig antall fengselsplasser. På den annen side vil de personer som kan påregnes straffedømt av domstolen være en type soningsfanger norske fengsler er lite egnet for å ta imot. Det foreslås derfor ikke at det generelt stilles fengselsplasser til disposisjon for Domstolen. Norske statsborgere eller tiltalte som har en viss tilknytning til Norge, og som blir straffedømt av Domstolen, kan imidlertid bli overført til soning i Norge. Domstolen kan nekte en eventuelt nedsettelse av straffen eller benådning.
De som avgir falsk forklaring for Domstolen kan bøtelegges eller idømmes fengselsstraff. Departementet går inn for at det i lovutkastet også tas inn en egen straffebestemmelse for den som gir falsk forklaring for Domstolens aktor her i riket. Det foreslås ikke noen straffesanksjonert plikt til å vitne for Domstolen.
Departementet foreslår ikke særlige regler for beskyttelse av personer som skal vitne i Norge, idet de alminnelige reglene i straffeloven antas å gi et tilstrekkelig strafferettslig vern. I prosessreglene for Domstolen er det inntatt særlige bestemmelser om beskyttelse av de personer som skal vitne for domstolene. Det skal etableres en enhet innenfor Domstolen som skal ta spesielt hånd om ofre og personer som skal vitne.
Lovforslaget vil ikke få administrative konsekvenser og antas bare å ha svært beskjedne økonomiske konsekvenser.
Komiteen vil vise til den formelle og bindende forpliktelse som påligger Norge som en konsekvens av FNs resolusjon om å opprette en internasjonal domstol for forbrytelser som er begått under krigen i det tidligere Jugoslavia. I tillegg vil komiteen fremheve at dette er den eneste naturlige og konsekvente måte for å kunne straffe de som har begått ugjerningene. Det er også håp om at opprettelsen av domstolen kan virke forebyggende mot nye ugjerninger. Den vil også gi viktige rettssikkerhetsgarantier i motsetning til f.eks. straffeforfølgning foretatt av de krigførende parter.
Komiteen har ingen innvendinger mot de foreslåtte regler og den praktiske gjennomføringen. Komiteen vil imidlertid understreke betydningen av at en siktet får forsvarerbistand, og forutsetter at det alltid vil være tilfelle også hvor det dreier seg om bruk av tvangsmidler, bevisopptak eller rettslig avhør. Selv om komiteen ikke har innvendinger mot den adgang aktor vil ha til å foreta avhør i Norge på egenhånd, vil komiteen understreke forutsetningen om at dette på forhånd er godkjent av norske myndigheter.
Komiteen viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre følgende
vedtak til lov
om gjennomføring i norsk rett av De forente nasjoners sikkerhetsråds vedtak om å opprette en internasjonal domstol for forbrytelser i det tidligere Jugoslavia.
§ 1. Lovens virkeområde m.v.
Begjæringer om utlevering, andre former for rettshjelp m.v. fra den internasjonale domstolen som skal behandle saker om alvorlige brudd på internasjonal humanitær rett i det tidligere Jugoslavia (Domstolen), behandles i samsvar med bestemmelsene i denne loven.
Straffeloven § 13 første ledd gjelder ikke for strafforfølgning av handlinger som er omfattet av Domstolens myndighetsområde.
§ 2. Utlevering
Etter begjæring fra Domstolen kan en person som er siktet, tiltalt eller domfelt for en handling som er omfattet av Domstolens myndighetsområde og som oppholder seg i riket, utleveres til Domstolen.
Ved behandlingen av utleveringsbegjæringen gjelder reglene i lov av 13. juni 1975 nr. 39 om utlevering av lovbrytere m.v. kapittel II, så langt de passer. Begjæringer om utlevering skal settes fram overfor departementet.
Det kan brukes tvangsmidler i forbindelse med utleveringen i samsvar med reglene i lov av 13. juni 1975 nr. 39 om utlevering av lovbrytere m.v. §§ 15 og 20.
Departementet kan samtykke til at en person som utleveres fra en fremmed stat til Domstolen, føres over norsk statsområde.
§ 3. Annen rettshjelp
Norske domstoler og andre myndigheter kan etter begjæring gi Domstolen rettshjelp i tilknytning til behandling av saker som hører under Domstolens myndighetsområde. Slik rettshjelp kan blant annet være identifisering og lokalisering av personer, avhør av vitner og sakkyndige, innhenting av annet bevismateriale, forkynning av dokumenter, pågripelse og fengsling av personer.
Reglene i lov av 13. juni 1975 nr. 39 om utlevering av lovbrytere m.v. kapittel V og domstolloven § 46 og kapittel 9 gjelder så langt de passer. Det samme gjelder lov av 13. juni 1975 nr. 39 om utlevering av lovbrytere m.v. § 20 og straffeprosessloven kapittel 14 i forhold til pågripelse og fengsling.
Domstolen kan gis samtykke til å avhøre i Norge blant annet mistenkte og vitner for handlinger som er omfattet av Domstolens myndighetsområde, og å foreta andre undersøkelser her i riket.
§ 4. Forsvarer
En person som er mistenkt eller tiltalt for handlinger som er omfattet av Domstolens myndighetsområde, skal, om han eller hun begjærer det eller det finnes påkrevet, ha rett til forsvarer. Reglene i straffeprosessloven kapittel 9 og lov av 13. juni 1975 nr. 39 om utlevering av lovbrytere m.v. § 16 gjelder så langt de passer.
§ 5. Litispendens- og rettskraftsvirkninger
Det kan ikke reises straffesak eller avsies straffedom her i riket for straffbare forhold som er til behandling eller er endelig avgjort av Domstolen.
§ 6. Fullbyrdelse av frihetsstraff i Norge
Frihetsstraff som er idømt av Domstolen, kan på begjæring fullbyrdes i Norge. Reglene i lov av 20. juli 1991 nr. 67 om overføring av domfelte gjelder så langt de passer.
§ 7. Straff for falsk forklaring
Om straffansvar for falsk forklaring for Domstolen gjelder straffeloven §§ 163 til 167 tilsvarende.
§ 8. Forskrifter
Kongen kan gi nærmere regler til utfylling og gjennomføring av denne loven.
§ 9. Ikrafttredelse
Denne loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
|
Oslo, i justiskomiteen, den 19. mai 1994.
|
| Lisbeth Holand, |
Arild Hiim, |
Olav Akselsen, |
| leder. |
ordfører. |
sekretær. |