Til Odelstinget
Justisdepartementet fremmer i Ot.prp. nr. 31 (1998-1999) forslag
til lov om erstatning ved pasientskader. Departementet har kommet
til at alminnelig erstatningsrett ikke gir tilstrekkelig vern for
personer som skades ved ytelse av helsetjenester, og foreslår å styrke
det erstatningsrettslige vernet for personer som pådrar
seg skader som omfattes av lovens virkeområde. Det foreslås
både materielle og prosessuelle regler som gjør
det lettere å få tilkjent erstatning enn etter
alminnelige erstatningsrettslige regler. Lovforslaget
bygger i stor utstrekning på den midlertidige erstatningsordningen
for pasientskader som har virket siden 1. januar 1988.
I 1987 ble det vedtatt å iverksette en prøveordning som
skulle gi erstatning for behandlingsskader i offentlige somatiske
sykehus samt private sykehus som var omfattet av fylkeskommunale
helseplaner eller fikk sine utgifter dekket over statsbudsjettet.
Sosial- og helsedepartementet nedsatte ei arbeidsgruppe som skulle
utarbeide forslag til en midlertidig, frivillig erstatningsordning.
Ordningen skulle bygge på en særskilt avtale mellom
staten og fylkeskommunene. Gruppa la fram sin rapport med forslag
til en midlertidig ordning for pasientskadeerstatning for sosialministeren
i august 1987. Den midlertidige ordningen trådte i kraft
1. januar 1988.
I september 1987 ble det oppnevnt et utvalg for å utrede
og foreslå lovbestemmelser om pasientskadeerstatning (Lødruputvalget).
Det redegjøres for utvalgets mandat og sammensetning. Utvalget
avga sin utredning i desember 1991 som NOU 1992:6 Erstatning ved
pasientskader. Justisdepartementet sendte NOU 1992:6 på høring
i november 1992 med høringsfrist mars 1993.
I juli 1993 anmodet Sosial- og helsedepartementet styret i Norsk
Pasientskadeerstatning om å ta initiativ til en evaluering
av pasientskadeerstatningsordningen ut fra et rettssikkerhetsaspekt.
Bakgrunnen var dels kritikk framkommet mot den midlertidige ordningen, dels
at erfaringene med den midlertidige ordningen skulle brukes i arbeidet
med lov om erstatning ved pasientskader. Styret i Norsk Pasientskadeerstatning oppnevnte
i september 1993 et utvalg (Evalueringsutvalget), som fikk i oppdrag å evaluere
den midlertidige ordningen med pasientskadeerstatning. Det redegjøres
for utvalgets mandat og sammensetning. I februar 1994 avga Evalueringsutvalget
sin utredning «Evaluering av Norsk Pasientskadeerstatning».
Under drøftingen av forholdet mellom erstatning, trygd
og forsikring i personskadesaker framholdes bl.a. at etter gjeldende
rett er folketrygdens stønadssystem den primære
kompensasjonskilde ved pasientskader som ved andre skader, og at
det i praksis ofte foreligger forsikringsdekning.
Det gis en redegjørelse for grunnvilkårene
for erstatning i gjeldende rett som at det må det foreligge
en skade som har gitt et erstatningsmessig tap, at det må foreligge
et ansvarsgrunnlag, og at det må være årsakssammenheng
mellom den ansvarsbetingende handling og skaden. Det redegjøres
også for regler om bevisvurdering og bevisbyrde og for
erstatningsutmåling.
I en kritisk gjennomgang av gjeldende rett uttales det bl.a.
at reglene om erstatning for personskade ikke kan fylle mer enn
et temmelig begrenset formål, og at det er en rekke formål
som erstatningsreglene ikke fremmer i det hele tatt. Departementet
framhever spesielt at reglene ikke er utformet slik at begge parter
ser seg tjent med en rask forhandlingsløsning, og at terskelen
for å få erstatning kan virke uforholdsmessig høy
for skadelidte, slik at en del krav ikke fremmes. Departementet
ser det som ønskelig at lovgivningen tar uttrykkelig stilling
til en del spørsmål som reiser seg i forbindelse
med ansvar for pasientskader, og uttaler at det trengs en klargjøring
av reglene for å sikre lik behandling av alle saker, og
at det er ønskelig med en bedre styring av utgiftene til
erstatninger.
I 1987 ble det vedtatt at Justisdepartementet skulle utrede spørsmålet
om å lovfeste et objektivt ansvar ved pasientskader. I
påvente av loven ble det etablert en midlertidig ordning
for pasientskadeerstatning. Opprinnelig gjaldt regelverket for tre år,
og senere er det blitt forlenget med ett år av gangen.
Reglene for somatiske sykehus og poliklinikker trådte i
kraft i 1988. I 1992 er det gitt tilsvarende regler for kommunelegetjenesten
og kommunal legevakt og for psykiatriske sykehus og poliklinikker.
De fleste reglene i de tre regelsettene er identiske.
Den midlertidige erstatningsordningen administreres av Norsk
Pasientskadeerstatning (NPE). Erstatningsutbetalingene og administrasjonen
av ordningen finansieres av staten og fylkeskommunene. Et sekretariat
mottar, utreder og legger skadesaker fram for ei pasientskadenemnd
til avgjørelse. Pasientskadenemnda oppnevnes av Kongen
og har fem medlemmer. Pasientskadenemndas avgjørelser er
bindende for sykehuseierne, men en pasient som er misfornøyd
med nemndas avgjørelse, kan bringe erstatningsspørsmålet eller
nemndavgjørelsen inn for retten.
Private sykehus som ikke er omfattet av fylkeskommunale helseplaner,
og som ikke får sine driftsutgifter dekket over statsbudsjettet,
er ikke omfattet av de midlertidige reglene, og det er heller ikke
private leger uten kommunal driftsavtale.
Det redegjøres for skadetyper og ansvarsgrunnlag, og
det framholdes bl.a. at det etter de midlertidige reglene bare gis
bare erstatning for fysisk skade.
En undersøkelse departementet har gjort i samarbeid
med Norsk Pasientskadeerstatning, synes å bekrefte inntrykket
av at det vanligvis ikke er noen klart påviselig forskjell
på domstolenes og den midlertidige ordningens vurdering
av feil som ansvarsgrunnlag.
Pasientskadeerstatningen etter de midlertidige reglene
utmåles etter reglene i skadeserstatningsloven. Tap under
5 000 kroner dekkes ikke av de midlertidige reglene. Når
det gjelder oppreisning, er det i sykehusreglene en øvre
grense på 20 000 kroner for utbetalinger. Etter
psykiatrireglene og kommunereglene ytes det ikke oppreisning.
Det vises til at Lødruputvalget har vurdert den midlertidige
ordningen med pasientskadeerstatning, og konkluderer med at de fleste
av målsettingene med ordningen har slått til.
Det pekes ellers på at den sterkeste kritikken som har
framkommet, retter seg mot at NPE er for nært knyttet til
skadevoldersiden (staten og fylkeskommunene), og at pasientenes
rettssikkerhet på enkelte punkter ikke er tilstrekkelig
ivaretatt, noe som også var en av grunnene til at Evalueringsutvalget
ble nedsatt.
Såvidt departementet kjenner til, er det bare i de nordiske
land det finnes særlige erstatningsregler og -ordninger
for pasientskader generelt. Sverige var tidligst ute med å gi
regler om pasientskadeerstatning, og både i Finland og
Danmark har man bygd på det svenske systemet. Reglene har
derfor store likhetstrekk. Det blir redegjort for hovedtrekkene
i disse lands ordninger. Det er i tillegg tatt med en kort oversikt
over USAs pasientskaderett da departementet ønsker å peke
på noen årsaker til at sakene er flere og erstatningsbeløpene
gjennomgående høyere i USA enn i Norge.
Erstatningsutbetalingene etter den midlertidige pasientskadeerstatningsordningen
har økt fra 62 348 kroner i 1988 til 122,8 mill.
kroner i 1996. Antall mottatte klager har i samme tidsrom økt
fra 231 til 1 799. Det vises til at erfaringene fra Sverige
og Danmark har vært de samme som i Norge med økte
utbetalinger og flere klager.
Det store flertallet av klagene gjelder sykehusene, og av disse
klagene fikk i tidsrommet 1988-1994 41 pst. medhold. Gjennomsnittlig
skadeutbetaling er ca. 70 000 kroner i medholdssakene.
Justisdepartementet finner det ikke opplagt at samfunnet er bedre
tjent med å bruke ressurser til et bedret erstatningsrettslig
vern for pasienter enn for eksempel til forbedret forebygging eller
behandling eller til en generell styrking av folketrygden, men har
likevel kommet til at den midlertidige ordningen bør lovfestes.
Det redegjøres for de viktigste momentene som har ligget
til grunn for denne avveiningen.
Drøftingen av fordelingsvirkninger oppsummeres med at
fordelingshensyn isolert sett taler mot en utvidelse av ordningen
med pasientskadeerstatning med mindre utvidelsen blir så stor
at den dekker alle syke, men at andre hensyn trekker i motsatt retning.
Det framholdes som et viktig poeng med erstatningsregler er at
de skal virke ulykkesforebyggende. Det uttales at selv om erstatningsreglene
påvirker beslutninger i helsesektoren, er det ikke sikkert
at de påvirker dem i riktig retning fordi forhold som kan
utløse erstatningsplikt, kan få uforholdsmessig
stor vekt når beslutninger skal tas. Det uttales også at
dersom en legger vekt på riktige prioriteringer i helsevesenet,
synes det som om erstatning enten ikke bør ytes i det hele
tatt eller bør ytes i alle de tilfellene der helsevesenets
mål ikke er oppnådd, og at det er uheldig med mellomløsninger.
Det framholdes at beslutningstakerne trolig kan påvirkes
mindre enn ellers av erstatningsreglene dersom en har en forsikringsordning
eller en pool, men at erstatningsreglenes påvirkningskraft
i noen grad kan beholdes under en forsikringsordning dersom premien avhenger
av skadestatistikken.
Etter departementets syn taler prosessøkonomiske hensyn
klart i retning av en utvidet rett til erstatning fordi en ved å lage
en mer objektiv regel unngår mange av de vanskelige grensedragningene
som uaktsomhetsregelen forutsetter, og at jo mindre erstatningsreglene
knytter seg til en uaktsomhetsvurdering, jo mindre vil det involverte
helsepersonellet komme i en forsvarsposisjon.
Det påpekes at mange som kunne ha krevd erstatning fra
helsevesenet etter dagens regler, ikke gjør det, og at
dette ikke er noen ønskelig situasjon fordi pasientene
ikke får det de har krav på, og fordi helsevesenet
ikke får tilbakemelding om mulige feil som er begått.
Det uttales at en utvidelse av retten til erstatning vil kunne øke
tilbøyeligheten til å framsette krav, men at det
er vanskelig å tallfeste hvor stor økingen vil bli.
Det reises i proposisjonen spørsmål om en pasientskadelov
kan utløse en uønsket utgiftsvekst, og spørsmålet
besvares med at det kan være at det ikke er spesielt ønskelig å holde
utgiftene til pasientskadeerstatning nede.
Av forhold som ikke påvirkes av en pasientskadelov,
nevnes reglene om erstatningsutmåling, antall behandlede
pasienter i helsevesenet og kvaliteten på behandlingen
de får. Endelig nevnes det at offentlig debatt og annen
oppmerksomhet omkring pasientskader trolig bidrar sterkt til at
folk blir kjent med at de kan ha et krav på erstatning,
og hvordan de kan fremme det.
Forsøk på å beregne maksimalanslag
for pasientskadeutgifter har ikke gitt grunnlag for å trekke sikre
konklusjoner, men den mest nærliggende konklusjon av materialet
er at lovforslaget samlet sett ikke vil kunne koste offentlig sektor
mer enn omtrent 10 mill. kroner mer enn det den midlertidige ordningen
koster. Det svarer til omtrent 8 prosent av dagens løpende
utbetalinger fra Norsk Pasientskadeerstatning.
I en oppsummering uttales det at en ny lov om pasientskader vil
ha både ønskede og uønskede konsekvenser.
Etter departementets syn har det imidlertid størst vekt
at loven vil gi en praktisk mulighet for dem som kommer til skade
under behandling i helsevesenet, til å få erstatning,
slik at de slipper å bære sine tap selv. Selv
om dette medfører økte utgifter på offentlige
budsjetter, medfører lovforslaget i seg selv ikke stor
kostnadsvekst, og heller ikke ukontrollert vekst i helsebudsjettene.
Det framholdes at et grunnleggende spørsmål
ved lovfesting av regler om pasientskadeerstatning er om pasienten
bør gis erstatning selv om ingen kan klandres for skaden.
Slike lovregler vil eventuelt videreføre den avtalebaserte
ordningen med pasientskadeerstatning som trådte i kraft
i 1988. I forhold til de alminnelige erstatningsreglene vil objektive
eller objektiviserte lovregler innebære en utvidelse av
ansvaret.
Lødruputvalget mener at ansvaret bør objektiviseres,
men foreslår ikke rent objektive ansvarsregler. Utvalgets
hovedbegrunnelse for et objektivt eller objektivisert ansvar for
pasientskader er skyldregelens utilstrekkelighet i pasientskadetilfellene.
Mange pasienter får ikke den erstatning de har krav på fordi
det er vanskelig å dokumentere uaktsomhet.
Etter departementets syn bør uaktsomhetsansvaret suppleres
med et lovfestet objektivisert ansvar. Det framholdes at det synes å være
en utbredt oppfatning at den midlertidige ordningen har fungert
tilfredsstillende siden 1988, og noen konkrete innvendinger mot at
ordningen lovfestes og gjøres permanent har ikke framkommet.
Departementet har funnet det avgjørende at erfaringene
med bruk av alminnelig erstatningsrett i pasientskadesaker tyder
på at en del skadelidte ikke får den erstatning
de har krav på.
Departementet er oppmerksom på at et objektivisert ansvar
vil kunne medføre kostnader av en viss størrelse,
men ser ikke dette som et avgjørende argument mot objektivisering.
Den største delen av utgiftsveksten kan forklares ved andre
forhold enn at ansvaret er objektivisert. Det understrekes at departementets
forslag på en rekke punkter inneholder bestemmelser som
vil virke hemmende på utgiftsveksten, f.eks. at småkrav
ikke kan kreves erstattet.
Lødruputvalget foreslår å gi en egen
lov om erstatning ved pasientskader. Utvalget foreslår
videre i størst mulig utstrekning å gi reglene
om pasientskadeerstatning i lovs form, i motsetning til i forskrifter.
Etter departementets syn er det ikke aktuelt å samle
all eller det meste av den erstatningsrettslige lovgivningen i skadeserstatningsloven
av 1969. Det påpekes at når det gjelder erstatningsreglene
om pasientskadeerstatning, knytter disse seg nært til reglene om
forsikring og Norsk Pasientskadeerstatning, og departementet finner
det lite naturlig å innarbeide de reglene i skadeserstatningsloven.
Departementet er etter en helhetsvurdering kommet til at det mest
hensiktsmessige i denne omgang er å gi reglene om pasientskadeerstatning
som egen lov.
Departementet mener at det ikke bør spille noen rolle
for anvendelse av pasientskadeordningen om skaden er voldt i offentlig
eller privat sektor.
Departementet har ellers kommet til at virkeområdet
bør knyttes til tjenester etter lov av 19. juni 1969 nr.
57 om sykehus m. v. (sykehusloven), lov av 28. april 1961 nr. 2
om psykisk helsevern og lov av 19. november 1982 nr. 66 om helsehjelp
i kommunene (kommunehelsetjenesteloven). Det avgjørende
er om skaden er voldt - forårsaket - innenfor rammen av
disse lovene, uavhengig av om pasienten befinner seg der eller om
skaden inntrer der. Den avgrensningen departementet foreslår,
innebærer bl.a. at pasientskadeloven også vil
gjelde for røntgeninstitutter og laboratorier.
Departementet mener at aldershjem og HVPU-boliger og andre boformer
som faller utenfor de tre helselovene, bør holdes utenfor
pasientskadeloven. Når det gjelder ambulansetransport,
mener departementet at slik transport skal omfattes av pasientskadeloven.
Apotekvirksomhet faller utenfor lovutkastet i Ot.prp. nr. 31
(1998-1999). Det uttales at spørsmålet om apotekvirksomhet
likevel bør omfattes av pasientskadeordningen, vil bli
vurdert nærmere i forbindelse med tilpasningen av pasientskadeloven
til den nye helselovgivingen og ny apoteklov.
Departementet vil framheve at det i praksis får begrenset
betydning for skadelidtes erstatningskrav hvilke helsepersonellgrupper
som omfattes av loven. For det første vil skader som skjer
ved ytelse av helsetjenester etter sykehusloven, kommunehelsetjenesteloven
og lov om psykisk helsevern, være omfattet av en særskilt
bestemmelse. For det andre vil den som handler på vegne
av helsepersonell i lovens forstand, omfattes, uansett om vedkommende
selv tilhører gruppen av helsepersonell etter loven. Departementet har
valgt å knytte lovens virkeområde til skader påført pasienten
av eller på vegne av personer som yter helsetjenester i
henhold til offentlig godkjenning. Etter departementets syn gir
dette en entydig avgrensning. Det foreslås derfor en forskriftshjemmel
som gir Kongen adgang til å bestemme at også andre
grupper helsepersonell skal omfattes av loven. Departementet mener
at helsepersonell omfattes av loven både i og utenfor arbeidstiden
så fremt de forårsaker skader på pasienter.
Departementet er enig med Lødruputvalget i at lovens
ansvarsregler i utgangspunktet bare bør gjelde for skader
som inntrer i forbindelse med undersøkelse, diagnostisering
eller lignende, og mener at andre skader ikke naturlig kan karakteriseres
som pasientskader. I motsetning til utvalgets utkast og de midlertidige
reglene omfatter departementets forslag ikke skader som ikke har
noe med pasientrollen å gjøre.
Departementet mener at det bør finnes en erstatningsordning
for forsøksskader. I den grad skadene faller innenfor produktansvarslovens
virkeområde, anses dette tilfredsstillende. Det framholdes
at også skader i forbindelse med forsøk som ikke
angår legemidler, bør erstattes, og at forsøksskader
derfor i noen grad må falle innenfor pasientskadelovens
virkeområde. Forslaget går ut på at produktansvarskrav
alltid skal kunne fremmes etter pasientskadeloven, slik at forholdet
mellom produktansvarsloven og pasientskadeloven avgjøres
først i regressomgangen. På denne måten
risikerer skadelidte ikke å saksøke feil person eller å saksøke
på feil grunnlag, på tross av de grensedragningsspørsmål
som kan oppstå.
Departementet finner det vanskelig å begrunne at de
tredjepersoner som har erstatningsrettslig vern etter alminnelig
erstatningsrett, ikke også skal ha vern etter pasientskadeloven.
Gjeldende erstatningsrett er utviklet av domstolene gjennom mange år,
og trekker ifølge departementet en rimelig grense for i
hvilken utstrekning en ansvarsbetingende handling bør ha
erstatningsrettslige følger. Når skader på tredjeperson
i prinsippet dekkes av pasientskadeloven, avgrenses ikke lovens
virkeområde etter hvem som fremmer erstatningskravet, eller
hvilke personers tap som dekkes. Lovens saklige virkeområde
anses likevel tilstrekkelig avgrenset ved at det må dreie
seg om en pasientskade, typisk en skade i forbindelse med behandling.
Departementet har kommet til at det ikke bør skilles
mellom fysiske og ikke-fysiske skader på pasienter og heller
ikke for tredjepersoner.
Når det gjelder oppreisningskrav, mener departementet
at blant annet disse kravenes preg av sanksjon gjør at
de ikke bør kunne fremmes etter pasientskadeordningen.
Departementet mener at de skader legemidler volder, bør
dekkes av legemiddelansvaret. Etter departementets oppfatning bør
pasienten av hensyn til tvilstilfeller alltid kunne fremme krav
etter pasientskadeloven, men slik at reglene i produktansvarsloven
blir avgjørende i regressomgangen. Det samme gjelder når
teknisk apparatur svikter.
Også ellers mener departementet at prinsippet bør være
at publikum skal kunne kreve erstatning etter pasientskadeloven,
og at dersom det er grunnlag for krav mot andre etter andre regelsett,
gjøres dette gjeldende som et regresskrav.
Når det gjelder lovens geografiske virkeområde, foreslås
at hovedregelen skal være at bare helsetjenester i Norge
er omfattet. I likhet med utvalget mener departementet at en utvidelse
av virkeområdet kan være aktuelt. Også departementet
foreslår derfor en forskriftshjemmel, slik at Kongen skal
gi bestemmelser om at helsetjenester i utlandet med nærmere
bestemt norsk tilknytning omfattes av loven. En slik utvidelse kan
være aktuell f.eks. for norske pasienter som får
behandling på utenlandske sykehus.
Departementet mener at helsetjenester i Norge normalt bør
være omfattet av loven, men at det kan tenkes unntak f.eks.
når det gjelder den russiske helsetjenesten på Svalbard
og feltsykehus en utenlandsk militæravdeling oppretter
i Norge under en øvelse. Også for disse tilfellene
foreslås det en forskiftshjemmel.
Etter departementets oppfatning bør pasientskadelovens
regler om ansvarsgrunnlag være omtrent like strenge som
i de midlertidige reglene. Det framholdes at erstatningsreglene
innebærer en avveining av skadelidtes interesser mot samfunnets
interesse i å kunne bruke penger på andre formål.
Etter departementets mening synes dagens regler å gi en
rimelig avveining av skadelidtes interesse mot allmennhetens interesse.
Departementet mener at et alminnelig uaktsomhetsansvar bør
dekkes av pasientskadeloven. Etter departementets syn bør
imidlertid dette ansvaret skjerpes. Departementet har valgt å bruke
Lødruputvalgets uttrykk «feil eller svikt» i
stedet for «uaktsomhet» ved utformingen av ansvarsgrunnlaget.
Det uttales at ved «feil eller svikt» skal det
markeres at terskelen for hvilke handlinger som kan karakteriseres
som uaktsomme, skal være forholdsvis lav. Det uttales at
selv om uaktsomhetsregelen skjerpes, skal handlingene til leger
eller annet helsepersonell fremdeles sammenliknes med det som er
vanlig god praksis i vedkommende yrkesgruppe.
Det framholdes at feilregelen ikke bør gi grunnlag for
erstatning når problemet ligger i helsevesenets begrensede
ressurser, men at dersom fordelingen av de til enhver tid tilgjengelige
ressurser er uaktsom, for eksempel fordi den er basert på mangelfull
undersøkelse av faktum, kan ansvar etter uaktsomhetsregelen komme
på tale. Det samme gjelder dersom helsetjenestene faller
under en minste akseptabel standard. Det påpekes at departementets
lovtekst reflekterer disse synspunktene.
På enkelte særlige områder foreslås
det at det skal utbetales erstatning også når
det ikke har skjedd feil eller svikt, dvs. objektivt ansvar. Det
vises til at det etter den alminnelige erstatningsrett kan kreves
erstatning for skade voldt ved teknisk svikt uten hensyn til skyld,
og til at de midlertidige reglene om pasientskadeerstatning også inneholder
en særregel om teknisk svikt ved medisinsk utstyr. Lødruputvalget
har foreslått en særskilt bestemmelse om ansvar
for teknisk svikt, og departementet er enig med utvalget i at gjeldende
rett bør videreføres på dette punktet.
Departementet peker på at det generelle ansvarsgrunnlaget «feil
eller svikt» i lovutkastet et stykke på vei er
tilstrekkelig også for smitte- og infeksjonsskader, men
at det være vanskelig å klargjøre om
det har vært tatt tilstrekkelige forholdsregler mot smitte og
infeksjon. Det uttales at både av prosessøkonomiske
hensyn og av hensyn til at skadelidtes bevisbyrde ikke skal bli
for vanskelig å oppfylle, bør ansvaret for slike
skader være objektivt.
Departementet foreslår et objektivt ansvar for vaksinasjonsskader
og begrunner dette med at vaksiner ikke bare tas i den enkeltes
interesse, men også for å hindre videre utbredelse
av farlige sykdommer. Etter departementets syn er det mest hensiktsmessig
at bestemmelsen flyttes fra smittevernloven til pasientskadeloven.
I de midlertidige reglene finnes det ikke noen rimelighetsregel
som gjør at domstolene kan tilkjenne erstatning på rent
rimelighetsgrunnlag. Departementet mener det er behov for en sikkerhetsventil
for de tilfeller hvor det ikke ytes erstatning på grunnlag
av feil eller svikt m.v. Etter departementets skjønn gir ikke
dagens billighetserstatningsordning tilstrekkelig trygghet for pasientene
i slike tilfeller, og foreslår derfor at en rimelighetsklausul
bør tas inn i pasientskadeloven. Det understrekes at rimelighetsklausulen
er en unntaksbestemmelse som må gis begrenset anvendelse
i praksis. Dette anser departementet som så viktig at det
uttrykkes direkte i forslaget til lovtekst.
Både etter den midlertidige ordningen og etter den ellers
gjeldende erstatningsrett gis erstatning bare når det blir
krevet, og kravet er ledsaget av en viss begrunnelse. Skadelidte
har altså byrden med å dra saken i gang. Når
saken først er i gang, legger en det faktum en finner mest
sannsynlig til grunn. Det er imidlertid antatt at dersom faktum
forblir uklart, skal det ikke tilkjennes erstatning. Slik sett har
saksøkeren en bevisbyrde. Etter departementets vurdering
bør domstolenes og Pasientskadenemndas praksis i utgangspunktet opprettholdes
når det gjelder bevisregler. Det uttales at generell lovfesting
av reglene eller ytterligere presisering synes lite ønskelig,
fordi reglene først bør utvikles mer i de tvisteløsningsorganene
som møter problemene i praksis. Departementet foreslår
likevel å lovfeste Pasientskadenemndas regel om at skader
som oppstår under behandling, og som en ikke finner noen annen
forklaring på enn at det må ha skjedd en feil, skal
antas å skyldes at behandlingen var erstatningsbetingende.
Departementet foreslår dessuten å videreføre
den særlige bevisbyrderegelen i smittevernloven. Ved anbefalte
eller påbudte vaksiner er det den ansvarlige som må bevise
at en eller flere andre årsaker enn vaksinen er mer sannsynlige
dersom erstatningsansvar ikke skal inntre.
Departementet foreslår at skadeserstatningslovens regler
skal legges til grunn for erstatningsutmålingen. Det uttales
at standardisering av utmålingen i pasientskadesaker eventuelt
vil bli vurdert i sammenheng med standardiseringsspørsmål
generelt som en oppfølging av Standardiseringsutvalgets
innstilling, og blir følgelig ikke tatt opp her. De begrensede
reglene om standardisert erstatning som allerede er innført i
skadeserstatningsloven kapittel 3, vil imidlertid gjelde også ved
pasientskader.
Departementet er kommet til at det fortsatt bør være
en beløpsgrense for småskader i pasientskadeordningen.
Lødruputvalgets forslag om at ethvert økonomisk
tap skal dekkes, følges dermed ikke opp. Det foreslås
at grensen skal settes opp mot hva det koster å behandle
en sak i Norsk Pasientskadeerstatning. På denne bakgrunn
finner departementet at en grense på 10 000 kroner
er passende.
Departementet har vurdert om det er behov for særregler
for manglende samtykke og informasjonssvikt, men har kommet til
at erstatningsregler ikke er det rette virkemiddelet til å bedre
kommunikasjonen mellom behandler og pasient.
Departementet går inn for å videreføre
gjeldende finansieringssystem for offentlig sektor inntil videre. Kommunesektoren
skal kompenseres for merutgifter som følge av lovfestingen
av ordningen enten gjennom fastsettingen av tilskuddene til Norsk
Pasientskadeerstatning eller ved økninger i rammetilskuddene. For å sikre
den nødvendige fleksibilitet ved valget av løsning
foreslår departementet at Kongen skal gi nærmere
regler om bidragene til ordningen. Det åpnes i lovforslaget
for at det i forskrift kan gis regler om at offentlige helseinstitusjoner
kan eller skal tegne forsikring i stedet for å yte tilskudd.
Når det gjelder privat sektor, finner departementet at
det er mest hensiktsmessig at ansvaret dekkes ved forsikring, ikke
minst fordi dette er en videreføring av de ordninger som
gjelder i praksis i dag. Det uttales at siktemålet med
reglene må være at alle er dekket av en forsikring
på et eller annet nivå, og at ingen skal behøve å tegne
dobbeltforsikring.
Etter departementets oppfatning bør verken nemndbehandling
eller domstolsbehandling utelukkes helt når det gjelder
krav på pasientskadeerstatning, men tvisteløsningsformene
bør eksistere side om side, fordi behovet for raskhet og
grundighet kan ha forskjellig relativ vekt i ulike saker. Departementet går
derfor ikke inn for utvalgets forslag om at tvisteløsning
i nemndsystemet må være forsøkt før
sak kan reises for domstolene. For å oppnå de
beste totale løsninger legger departementet opp til at
det skal være mulig å fortsette en sak for domstolene
selv om den er påbegynt i nemnda og omvendt.
Selv om nemndsystemet og domstolsvesenet etter departementets
forslag skal være likestilt som konfliktløsere,
framholdes det at domstolene ikke kan erstatte NPEs utredningsfunksjon,
og at sak derfor ikke bør kunne anlegges før noen
tid har gått, og NPE har fått en sjanse til å vurdere
saken og framsette et tilbud, eller i det minste skissere den videre
saksgangen. Departementet mener at en slik frist bør settes
til seks måneder.
Det uttales at i NPE bør administrasjonen fatte vedtak,
med klage til Pasientskadenemnda.
Når det gjelder privat sektor, legger departementet,
som i offentlig sektor, vekt på å skille mellom
utredningen av kravet og tvisteløsningen. Det uttales at når
det gjelder utredningen av kravet, synes det å være et
rimelig krav at den som skal betale, først får
anledning til å ta stilling til det, slik at kravet eventuelt
kan forlikes dersom det er et kurant krav. Det framholdes at en
rask og fleksibel behandling av krav kan være et konkurransefortrinn
for forsikringsselskapene som lovgivningen ikke bør ta
fra dem. Ordningen vil også gi muligheten til en viss sammenlikning
av saksbehandlingstiden i NPE og i de private selskapene, noe som
kan spore til forbedringer der det trengs. Endelig framholdes det
at denne løsningen gir størst fleksibilitet, siden
det ikke er noe i veien for at et eller flere forsikringsselskaper
inngår avtale med NPE om å behandle kravene deres
dersom de finner det kommersielt hensiktsmessig.
Dersom et forlik ikke kommer i stand, kan det være behov
for tvisteløsningsmekanismer. Departementets utgangspunkt
er her at både domstolene og nemndsystemet må stå åpent
i privat sektor, på samme måte som i offentlig
sektor. Når nemndsystemet benyttes, kan den som fremmer
krav, dra nytte av at saksforberedelsen der skjer etter forvaltningsrettslige prinsipper.
Regelen om at sak skal kunne reises for domstolene når
seks måneder er gått, foreslås gjort
gjeldende også i privat sektor.
I såvel den midlertidige ordningen som departementets
lovforslag står Norsk Pasientskadeerstatning (NPE) sentralt.
NPE er i dag en selvstendig enhet innen Kommunal Landspensjonskasse
(KLP), som driver gjensidig forsikringsvirksomhet i kommunesektoren.
Evalueringsutvalget har tatt opp spørsmålet om
organiseringen av Norsk Pasientskadeerstatning, og har uttalt at
for at ordningen skal ha den nødvendige uavhengighet og
tillit, bør det etableres et mest mulig frittstående
forvaltningsorgan. Utvalget er prinsipielt betenkt over å la
KLP fortsatt administrere NPE-ordningen.
Departementet slutter seg til Evalueringsutvalgets synspunkter,
og mener at den nærmere organiseringen av Norsk Pasientskadeerstatning
bør fastsettes av Kongen, og at loven heller ikke bør
utelukke løsninger som organisering av selskap eller stiftelse.
Departementets hovedsynspunkt er at Pasientskadenemnda skal være
et godt alternativ til domstolsbehandling i de fleste saker, men
ikke i de mest kompliserte sakene. Saksbehandlingen i nemnda skal
være raskere og billigere enn i domstolene. Departementet går
inn for at nemnda skal ha tre medlemmer, og at Kongen fortsatt skal
oppnevne Pasientskadenemndas medlemmer. På bakgrunn av
erstatningsspørmålenes karakter antar departementet
at et innslag av leger og jurister, som i den midlertidige ordningen,
er hensiktsmessig. Det vises til at Kongen etter lovforslaget tillegges
oppnevningskompetansen, og det uttales at det bør sørges
for at disse yrkesgruppene representeres i nemnda. Lederen av nemnda
i den enkelte sak bør etter departementets syn være
jurist.
Når det gjelder saksbehandlingsreglene, mener departementet
at det grunnleggende synspunktet bør være at saksbehandlingen
i Norsk Pasientskadeerstatning og Pasientskadenemnda bør
være enkel og rask og tilpasset flertallet av saker, og
at de sakene som krever en mer omstendelig saksbehandling, bør
føres for domstolene. Saksbehandlingen bør etter
departementets syn være omtrent som i dag. Departementet
er enig med Lødruputvalget og høringsinstansene
i at forvaltningsloven fortsatt skal gjelde. En særskilt
bestemmelse om dette er tatt inn i lovutkastet. Etter departementets
syn er det både tids- og kostnadsbesparende at NPE benytter
seg av egne sakkyndige og sakkyndige fra skadesykehuset, men mener
at det i spesielle saker likevel vil kunne være hensiktsmessig å innhente
annen sakkyndig bistand, om nødvendig fra utlandet. Det
foreslås at partsbegrepet i forvaltningsloven legges til
grunn. For å sikre en reell klagebehandling foreslår
departementet en særskilt regel om at Pasientskadenemnda
skal ha eget sekretariat. Departementet går inn for at
partene skal ha rett til dokumentinnsyn i samsvar med reglene i
forvaltningsloven, og at forvaltningslovens klagefrist på tre
uker skal gjelde. Departementet mener at avgjørelsene til Norsk
Pasientskadeerstatning i de fleste tilfeller skal begrunnes, og
for Pasientskadenemnda foreslår departementet en utvidet
plikt til begrunnelse.
Det påpekes at det kan reises spørsmål
om de reglene som gjelder i nemndsystemet, også bør
gjelde for forsikringsgiverne ved krav i privat sektor. Etter departementets
skjønn ville dette prinsipielt sett vært ønskelig,
men uttaler at det ville bryte for mye med det som ellers gjelder
i forsikringsbransjen. Departementet har kommet til at vanlig forsikringspraksis
skal gjelde for saksbehandlingen ved første gangs behandling
av krav i privat sektor.
Etter departementets vurdering kan det vanskelig forsvares om
adgangen til dekning av advokatutgifter skulle være dårligere
ved pasientskader enn det som ellers gjelder. Både i nemndsystemet
og i behandlingen hos forsikringsgivere i privat sektor bør
derfor advokatutgifter etter departementets syn behandles som vanlige
erstatningsrettslige tap slik at dersom de er en rimelig og naturlig
følge av skaden, skal kunne kreves dekket. Det uttales
at en bør være mindre restriktiv med å innvilge
dekning av advokatutgifter i nemndsystemet enn man har vært
i den midlertidige ordningen, men at bruk av advokat ikke må bli
hovedregelen. Departementet foreslår at skadelidte skal
kunne kreve forhåndsavgjørelse om dekning av advokatutgifter.
Denne regelen foreslås å gjelde både
i offentlig og privat sektor.
I Ot.prp. nr 55 (1999-2000) foreslår departementet enkelte
tekniske tilpasninger i det utkastet til ny pasientskadelov som
ble lagt fram for Stortinget i Ot.prp. nr. 31 (1998-1999). Endringene
består i hovedsak av en harmonisering av lovforslaget til
den helsereformen som er vedtatt etter at Ot.prp. nr. 31 (1998-1999)
ble lagt fram. I proposisjonen avklares også forholdet
mellom apoteklovgivningens erstatningsregler og reglene om erstatning
for pasientskader.
Det vises til at da Ot.prp. nr. 31 (1998-1999) ble lagt fram,
var det fremmet fire proposisjoner med forslag til ny helselovgivning
(Ot.prp. nr. 10 (1998-1999) om lov om spesialisthelsetjenesten m.m., Ot.prp.
nr. 11 (1998-1999) om lov om etablering og gjennomføring
av psykisk helsevern (psykiatriloven), Ot.prp. nr. 12 (1998-1999)
om lov om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven) og Ot.prp.
nr. 13 (1998-1999) om lov om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven)).
Disse lovforslagene hadde flere berøringspunkter med utkastet
til pasientskadelov, og det ble i Ot.prp. nr. 31 (1998-1999) framholdt
at dersom den nye helselovgivningen kom til å tre i kraft
før eller samtidig med pasientskadeloven, måtte
utkastet til pasientskadelov harmoneres med den nye helselovgivningen
ved at departementet fremmet en tilleggsproposisjon, og det er denne
som nå foreligger som Ot.prp. nr. 55 (1999-2000).
Det framholdes videre at det under arbeidet med Ot.prp. nr. 31
(1998-1999) ble reist spørsmål om apotekvirksomhet
skulle omfattes av forslaget til pasientskadelov, og at Justisdepartementet
valgte å utsette vurderingen av spørsmålet
og avvente den tilpasning av lovutkastet som måtte komme
når helsereformen var på plass.
Departementet foreslår at henvisningene til sykehusloven
og lov om psykisk helsevern erstattes av en henvisning til spesialisthelsetjenesten
som omfatter både den somatiske og den psykiatriske helsetjenesten.
Uttrykket «institusjon etter» foreslås
av språklige grunner erstattet av uttrykket «institusjon
under». Av hensyn til lovteknisk og språklig konsekvens
foreslår departementet å endre henvisningen til
lov om helsetjenesten i kommunene til bare «kommunehelsetjenesten».
Heller ikke denne justeringen medfører noen innholdsmessig
endring.
For at lovutkastet skal være i samsvar med terminologien
i den nye helselovgivningen foreslår departementet at uttrykket «helsetjeneste» erstattes
alle steder hvor det er brukt i lovutkastet, med uttrykket «helsehjelp».
Det uttales at innføringen av uttrykket «helsehjelp» i
pasientskadeloven ikke er ment å utgjøre noen
begrensning i forhold til regelen i § 1 annet ledd.
Departementet foreslår videre at uttrykket «helsevesen» erstattes
samtlige steder av uttrykket «helsetjeneste»,
slik at ordbruken i pasientskadeloven samsvarer med terminologien
i helselovgivningen. Det uttales at omfanget av uttrykket i pasientskadeloven
kan tenkes å være mer omfattende enn det definisjonen
i pasientrettighetsloven legger opp til.
Departementet foreslår at uttrykket «godkjenning» i
lovutkastet § 1 erstattes av «autorisasjon
eller lisens».
Skader voldt under utøvelse av apotekvirksomhet omfattes
ikke av den midlertidige, avtalebaserte pasientskadeerstatningsordningen
som gjelder i dag.
Som pasientskade etter forslaget til pasientskadelov § 1
regnes skade som er voldt av «personer som yter helsehjelp
i henhold til offentlig autorisasjon eller lisens». Det
betyr at også skade voldt av farmasøyter og apotekteknikere
omfattes av pasientskadeloven, såfremt skaden skjer i forbindelse
med at personalet yter helsehjelp.
Det vises til at Lødruputvalget i NOU 1992:6 ikke gikk
inn for å innlemme apotekvirksomheten i loven da utvalget
ikke fant det naturlig å ta apotekene med i en pasientskadeordning
idet det viste til at apotekene ikke driver behandling i egentlig
forstand. Utvalget pekte dessuten på at erstatningsansvaret
allerede i utgangspunktet var objektivt, slik at hensynet til skadelidte
ikke tilsa at apotekene ble tatt med.
Ingen av høringsinstansene til Lødruputvalget hadde
synspunkter på forholdet mellom pasientskadeordningen og
apoteklovens ansvarsregler.
Det opplyses at spørsmålet om apotekvirksomhet bør
omfattes av pasientskadeloven, ble tatt opp på et møte
i april 2000 mellom Justisdepartementet og Sosial- og helsedepartementet
og representanter for Norges Apotekerforening, Norges Farmaceutiske
Forening og Farmasiforbundet som ikke var høringsinstanser
til NOU 1992:6, og at alle organisasjonene ga uttrykk for at apotekvirksomhet
bør omfattes av pasientskadeloven.
Departementet mener at skader voldt i apotekvirksomhet også bør
omfattes av pasientskadeloven. Når farmasøyter
og apotekteknikere er å anse som helsepersonell etter den
nye helsepersonelloven, er det etter departementets syn mest naturlig,
enklest og mest konsekvent at apotekets personale likestilles med
annet helsepersonell også når det gjelder ansvaret
for pasientskader. Det uttales at apotekene tilbyr tjenester som
må betraktes som behandling i vid forstand, og at de er
eksperter innenfor sitt område på samme måten som
legen eller sykepleieren er det innenfor sitt område. Det
framholdes at konsekvensene av feil fra apotekets side kan være
like alvorlige for pasienten som konsekvensene av tradisjonelle
pasientskader. Det uttales at selv om ansvaret etter apotekloven
går langt, er det en fordel om den skadelidte kan benytte
pasientskadelovens særlige saksbehandlingsregler dersom
han eller hun ønsker det.
For at det ikke skal være noen tvil om at apotekvirksomhet
omfattes av pasientskadeloven, foreslår departementet at
alternativet «ekspedisjon av legemidler fra apotek» føyes
til oppregningen i utkastet til pasientskadelov § 1
annet ledd. Det understrekes at det at dette alternativet nevnes
spesielt, ikke utelukker at andre handlinger utført i apotekvirksomhet
kan føre til pasientskade etter loven.
Departementet antar at den utvidelsen av ansvarsgrunnlaget som
lovendringen innebærer, ikke vil føre til noen økning
av betydning i antallet erstatningssaker.
Justisdepartementet foreslår at forslaget i Ot.prp. nr.
31 (1998-1999) til § 4 annet ledd tas ut. Det
vises til at skadeserstatningsloven § 5-3 gir
alminnelige regler om erstatningsansvar og regressoppgjør
der det foreligger flere skadevoldere, og at forslaget til § 4 annet
ledd i Ot.prp. nr. 31 (1998-1999) ikke medfører noen annen
løsning enn det som følger av skadeserstatningsloven.
Departementet finner det hensiktsmessig at ikrafttredelsestidspunktet
skal være opp til Kongens bestemmelse.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bendiks
H. Arnesen, Reidun Gravdahl, Asmund Kristoffersen, Karin Lian, Einar
Olav Skogholt og Gunhild Øyangen, fra Kristelig Folkeparti, Åse Gunhild
Woie Duesund og Are Næss, fra Høyre, Annelise
Høegh og Sonja Irene Sjøli, fra Fremskrittspartiet,
lederen John I. Alvheim og Harald T. Nesvik, fra Senterpartiet,
Ola D. Gløtvold, og fra Sosialistisk Venstreparti, Olav
Gunnar Ballo, viser til at lovforslaget i stor utstrekning
bygger på den midlertidige erstatningsordningen for pasientskader
som har virket siden 1. januar 1988. Ordningen har i liten grad
gitt pasienter erstatning som de ikke ville fått etter
de alminnelige erstatningsrettslige reglene.
Komiteen vil understreke viktigheten av at loven
skal fokusere på pasientens skade. Pasienten må heller
ikke bevise at noen i helsevesenet kan bebreides for at skaden er
skjedd. Komiteen legger til grunn at lovfesting vil
gi flere pasienter mulighet til erstatning både i ordningen
og ved domstolene.
Komiteen er enig i at alminnelig erstatningsrett ikke
gir tilstrekkelig vern for personer som skades ved ytelse av helsetjenester,
og at praksis må bygge på en mindre streng uaktsomhetsvurdering.
Komiteen viser til at det ofte er en lang og kostbar
prosess dersom en sak om pasientskadeerstatning skal føres
for domstolene. Ved å opprettholde nemndsystemet i pasientskadeordningen
vil pasientene, etter komiteens mening, fortsatt
kunne ha mulighet til en både raskere og billigere saksbehandling. Komiteen ber
Regjeringen sørge for å bedre informasjonen til
pasienter som mener de er påført skader. Pasienten
må få hjelp til å utforme sin klage til
Norsk Pasientskadeerstatning og gis informasjon om andre nødvendige
tiltak som eventuelt å gi melding til forsikringsselskapet.
Omfattende dokumentasjon skal ikke pasienten behøve å ha
ansvar for å fremskaffe. Dette skal innhentes av Norsk
Pasientskadeerstatning eller forsikringsselskapet.
Komiteen legger avgjørende vekt på at
saksbehandlingen i pasientskadeerstatningsordningen skal være
rask.
Komiteen viser til at nåværende
pasientskadeerstatningsordning ble etablert ved kongelig resolusjon
i 1988, og ordningen har så langt etter komiteens mening
virket tilfredsstillende, men komiteen sier seg glad
for at man nå får en egen lov vedrørende pasientskadeerstatning. Komiteen viser
til at objektivisering av ansvaret for utøvelse av helsetjenester opprinnelig
sto sentralt i arbeidet med å få etablert en ordning
med pasientskadeerstatning. Hovedhensikten med dette var å skyve
tyngdepunktet fra en uaktsomhetsvurdering hos det enkelte helsepersonell
til en vurdering av om det er begått feil som har påført
pasienten skade.
Komiteen sier seg tilfreds med at den nye loven
også vil omfatte skadeserstatning for den totale helsetjeneste
inklusiv private tilbud, apotek-, syke- og omsorgssektoren. Komiteen vil
videre påpeke effekten av den kvalitetsforbedring og skadeforebyggende
effekt som pasientskadeordningen har hatt frem til dags dato.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
videre til at etter at pasientskadeerstatningsloven ble etablert
i 1988, har antall skadesaker i det vanlige rettsapparatet øket
ubetydelig, men det har etter disse medlemmers mening
vært en svakhet ved ordningen at det ikke tidligere har
vært åpnet for klagerett på nemndsvedtak fra
skadevolders side. Disse medlemmer er derfor glad
for at det åpnes for en slik mulighet i den foreliggende
lovproposisjon.
Disse medlemmer viser også til at loven fortsatt
har åpning for å reise erstatningskrav i det vanlige
rettsapparatet, og disse medlemmer støtter
den tidsfrist på seks måneder som er inntatt i
lovteksten for å bringe en sak inn for det sivile rettsapparat
etter at saken er tilmeldt Norsk pasientskadenemnd. Disse
medlemmer mener at behandlingstiden i norsk pasientskadeerstatningsordning
i dag er for lang, og det er viktig at tidsfristene blir kortere
av hensyn til de som har krav på erstatning.
Komiteen har merket seg at lovforslaget
ikke skal miste sitt preg av å være en særrettighet
for pasientskader.
Komiteen viser til at skader oppstått
i helseinstitusjoner, herunder sykehjem, omfattes av loven. Komiteen vil
bemerke at en får dekket skade påført av
helsepersonell under opphold på aldershjem, omsorgsbolig
eller boenhet som ikke skiller seg vesentlig fra boliger for eldre,
trygdeboliger og lignende. Komiteen slutter seg til
avgrensningene det legges opp til, og understreker at denne loven
også gjelder psykiske skader.
Komiteen har merket seg at ambulansetransport
kommer inn under loven. Dette gjelder også improvisert
syketransport så lenge det dreier seg om et tilbud fra
det offentlige eller private helsevesenet.
Komiteen legger vekt på at loven dekker
skadetilfeller uten krav om at helsepersonell handlet i tjeneste.
Komiteen har merket seg at Ot.prp. nr. 55 (1999-2000)
avklarer forholdet mellom apotekerlovgivningens erstatningsregler
og reglene om erstatning for pasientskader. Komiteen er
enig i at skader voldt i apotekvirksomhet bør dekkes av
pasientskadeordningen i den grad pasientskadelovens vilkår
ellers er oppfylt.
Komiteen mener det bør presiseres at
lovens dekningsområde omfatter enhver som arbeider innenfor
helsetjenesten med å gi helsehjelp. I det foreliggende
forslaget er det uklart i hvilken grad helsehjelp som ytes av helsepersonell
uten autorisasjon, omfattes av loven. Det vises til definisjonen
av «helsepersonell» i helsepersonelloven § 3.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«I lov om erstatning ved pasientskader
mv. skal § 1 første ledd bokstav c) lyde:
c) av helsepersonell som yter helsehjelp
i henhold til offentlig autorisasjon eller lisens, personer som opptrer
på vegne av disse, eller andre personer som fastsatt i
forskrift.»
Komiteen vil minne om at denne loven
først og fremst skal ivareta pasientens behov når
skaden er skjedd. Komiteen legger til grunn at de
alminnelige rettslige prinsipper om årsakssammenheng legges
til grunn. Komiteen viser til at om lag en firedel
av klagene til Norsk Pasientskadeerstatning nevner mangelfull informasjon. Komiteen vil
derfor understreke behovet for å innarbeide klare rutiner,
slik at mangelfull informasjon ikke fører til alvorlige
skader.
Komiteen vil understreke at det er skaden og skaderesultatet
som skal være avgjørende for om pasienten får
erstatning, ikke om det kan påvises at enkeltpersoner har
gjort feil eller utvist uaktsomhet, og mener det er behov for å presisere
dette i lovteksten.
Komiteen viser til at et viktig mål ved
innføringen av den midlertidige erstatningsordningen i
1988 var nettopp det å sikre pasienter erstatning uten
krav om at dette skulle kunne begrunnes i feil fra enkeltpersoner. Komiteen har
merket seg at Legeforeningen i sitt høringsnotat til komiteen
har pekt på at utviklingen i den midlertidige erstatningsordningen
kan tyde på at det gradvis har blitt vanskeligere å få erstatning, ved
at det objektive ansvaret har utviklet seg i retning av krav om
skyld. I lovforslaget fastslås kravet om å påvise
skyld som en hovedregel i § 2 bokstav a og e, ved
bruk av vilkår som «feil» og «uaktsomhet» for
at det skal kunne reises krav om erstatning.
Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
«I lov om erstatning ved pasientskader
mv. skal § 2 første ledd bokstav a) lyde:
a) svikt ved ytelsen av helsehjelp,
selv om ingen kan lastes,»
Komiteen understreker at reglene om ansvarsgrunnlag
innebærer at terskelen for hvilke handlinger som skal utløse
ansvar, skal være lavere enn i den alminnelige erstatningsrett. Komiteen mener
lovens formål om å være en særlov
for pasientskader innebærer at det er riktig å avgrense
mot krav grunnet andre skader. Komiteen mener imidlertid
at henvisningen til alminnelige erstatningsregler, både
objektive regler og regelen om ansvar for uaktsom skadevolding,
kan bli mer presis, og fremmer følgende forslag:
«I lov om erstatning ved pasientskader
mv. skal § 2 første ledd bokstav e) lyde:
e) forhold som medfører ansvar
for helsetjenesten eller helsepersonell etter alminnelige erstatningsregler.»
For å gjøre loven språklig sett lettere
tilgjengelig fremmer komiteen følgende endringsforslag:
«I lov om erstatning ved pasientskader
mv. skal § 2 tredje ledd lyde:
Selv om det ikke foreligger grunnlag for erstatningsansvar
etter første og annet ledd, kan det unntaksvis ytes erstatning
når det har skjedd en pasientskade som er særlig
stor eller særlig uventet, og som ikke kan anses som utslag
av en risiko som pasienten må akseptere. Det skal legges
vekt på om det er gitt tilstrekkelig informasjon på forhånd.»
Komiteen viser til at denne lov ikke
er til hinder for at erstatningskrav kan gjøres gjeldende
overfor andre enn den ansvarlige etter loven.
Komiteen er enig i at krav som fremmes etter loven,
ikke kan fremmes mot staten, fylkeskommuner eller kommuner. Regress
skal bare kunne kreves mot den som selv har forvoldt skaden forsettelig,
eller har unnlatt å tegne forsikring etter § 8.
Komiteen viser til Lødrup-utvalgets forslag om
at det ikke bør være noe minstebeløp
for erstatninger som følge av pasientskade. De fleste høringsinstansene
har gitt uttrykk for det samme. Norsk Pasientskadeerstatning har
imidlertid pekt på behovet for en nedre grense for å begrense
tilfanget av mindre saker. Komiteen mener det vil
være hensiktsmessig å videreføre dagens
nedre grense på 5 000 kroner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at erstatningsbeløpene for ulike skader gjennom Norsk Pasientskadeerstatning
er i laveste laget, og at de bør oppjusteres i henhold
til avgjørelser om lignende skadeserstatning i det sivile rettsapparatet. Disse
medlemmer vil gå imot å øke egenandelen
for utbetaling av erstatning i henhold til § 3-5
i skadeserstatningsloven fra 5 000 til 10 000 kroner.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«I lov om erstatning ved pasientskader
mv. skal § 4 første ledd andre punktum
lyde:
Erstatning (oppreisning) for skade av ikke-økonomisk
art etter skadeerstatningsloven § 3-5 og tap under
5 000 kroner erstattes likevel ikke etter loven her.»
Komiteen har merket seg at de vanlige
foreldelsesregler, hvor et krav foreldes etter 3 år, også skal gjelde
for pasientskadekrav.
Komiteen viser til at de midlertidige reglene
er ført videre slik at Norsk Pasientskadeerstatning er
ansvarlig når skaden er skjedd i offentlig helsevesen.
Komiteen har merket seg at loven slår
fast at den ansvarlige utenfor offentlig helsevesen (private) er
den som yter helsetjenester. Disse plikter å tegne forsikring
etter § 8 i den utstrekning Kongen bestemmer. Komiteen ser
positivt på at, uansett hvem som skal betale erstatning,
om det er Norsk Pasientskadeerstatning eller et forsikringsselskap,
så kan saken alltid meldes til Norsk Pasientskadeerstatning.
Komiteen viser også til at alle fritidshandlinger omfattes
av loven så lenge handlingene er foretatt ut fra den særskilte
kompetanse vedkommende har i kraft av å være helsepersonell.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
at Norsk Pasientskadeerstatning i tvilstilfelle kan bestemme hvor
saken skal utredes.
Komiteen har merket seg at dagens finansieringsordning
er tenkt forlenget ved at Kongen organiserer og fastsetter nærmere
forskrifter om Norsk Pasientskadeerstatning. For enkelte helseinstitusjoner kan
eller skal det tegnes forsikring som nevnt i § 8. Komiteen er
enig i dette.
Komiteen har merket seg at den som
yter helsetjenester utenfor offentlig helsevesen, skal tegne forsikring
i den utstrekning det er fastsatt ved forskrift til dekning av ansvar
etter loven. Komiteen er enig i dette.
Komiteen vil understreke betydningen
av imøtekommenhet og god informasjon når krav
om erstatning fremsettes. Som oftest er det helsepersonellet som
først får henvendelsen, og disse skal være
behjelpelig med å fylle ut en del av Norsk Pasientskadeerstatnings
skjema. Kravet må meldes skriftlig. Norsk Pasientskadeerstatnings
veiledningsplikt og plikt til å innhente nødvendig
dokumentasjon i saken må innebære at det ikke
stilles store krav til pasientens utredning. Norsk Pasientskadeerstatning
bør legge vekt på å skape et tillitsforhold
mellom seg og pasienten under saksutredningen.
Komiteen mener at kravet normalt må meldes skriftlig,
men dersom en pasient trenger bistand til å fremsette erstatningskravet,
må NPE kunne bistå med å nedtegne dette.
Komiteen mener det vil være hensiktsmessig
at Norsk Pasientskadeerstatning i særlige tilfeller kan godta
muntlig fremsettelse av krav om erstatning, og fremmer følgende
forslag:
«I lov om erstatning ved pasientskader
mv. skal § 9 annet punktum lyde:
Norsk Pasientskadeerstatning kan i særlige
tilfeller tillate at krav om erstatning meldes muntlig.
Annet punktum i proposisjonens lovforslag blir tredje
punktum.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Kristelig
Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og
Sosialistisk Venstreparti, mener det vil være mest hensiktsmessig
at Norsk Pasientskadeerstatning behandler alle krav uavhengig av
om skaden er forårsaket i offentlig eller privat helsetjeneste.
Det vil bidra til å sikre en ensartet behandling av klagesaker
i et organ som har opparbeidet seg særlig kompetanse og
erfaring med denne typen saker. Det vises til at dette er i tråd
med Lødrup-utvalgets forslag, og høringsuttalelser
fra Norsk Pasientforening.
Flertallet fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«I lov om erstatning ved pasientskader
mv. skal § 10 første ledd lyde:
Norsk Pasientskadeerstatning skal i alle tilfeller utrede
saken.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til proposisjonen s. 79:
«Når det gjelder utredningen av kravet,
synes det å være et rimelig krav at den som skal
betale, først får anledning til å ta
stilling til det. Er det et kurant krav, kan kravet eventuelt forlikes.
En rask og fleksibel behandling av krav kan for øvrig være
et konkurransefortrinn for forsikringsselskapene som lovgivningen ikke
bør ta fra dem. Ordningen vil også gi muligheten til
en viss sammenlikning av saksbehandlingstiden i NPE og i de private
selskapene, noe som kan spore til forbedringer der det trengs. Endelig
gir denne løsningen størst fleksibilitet, siden
det ikke er noe i veien for at et eller flere forsikringsselskaper
inngår avtale med NPE om å behandle kravene deres
dersom de finner det kommersielt hensiktsmessig.»
Disse medlemmer er enig i at det i hovedsak er
den som kan bli ansvarlig for erstatningen, som skal utrede saken.
Ved tvil om hvem som er ansvarlig for erstatning, er disse
medlemmer enig i at Norsk Pasientskadeerstatning skal utrede
saken. Disse medlemmer ser det som positivt at klageren
slipper å opptre så aktivt. Disse medlemmer understreker
viktigheten av at klager har tillit til at saken behandles av nøytrale
sakkyndige.
Disse medlemmer støtter proposisjonen
og fremmer følgende forslag:
«I lov om erstatning ved pasientskader
mv. skal § 10 første ledd lyde:
Norsk Pasientskadeerstatning eller den forsikringsgiveren
som kan bli ansvarlig etter § 8, utreder saken. I tvilstilfelle
avgjør Norsk Pasientskadeerstatning hvem som skal utrede
den.»
Som følge av at Norsk Pasientskadeerstatning skal utrede
alle saker, også saker rettet mot forsikringsselskaper,
mener komiteen at de administrative kostnadene ved
dette må ha en rimelig fordeling.
Komiteen har merket seg at dekning
av advokatutgifter ikke vil være hovedregelen i nemndsystemet.
Ved at pasienten kan kreve forhåndsavgjørelse om
dekning av advokatutgifter, tar pasienten ingen risiko ved å engasjere
advokat. Komiteen har merket seg at avgjørelse
om advokatbistand er skjønnsbasert. Ved utøvelse
av skjønnet bør det legges vekt på om sakens
karakter og alvorlighetsgrad tilsier en større grad av
bevisførsel, og om det vil være særlig
aktuelt at saken behandles ved domstolene. Komiteen understreker
at det også ved klage til Pasientskadenemnda bør
kunne innvilges advokatbistand til klageutformingen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Kristelig
Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og
Sosialistisk Venstreparti, vil som følge av endringsforslag
til § 10 fremme følgende forslag:
«I lov om erstatning ved pasientskader
mv. skal § 11 lyde:
§ 11 Advokatbistand
Pasientens utgifter til advokathjelp dekkes dersom Norsk
Pasientskadeerstatning har truffet vedtak om det, eller utgiftene
må regnes som tap som følge av skaden. Pasienten
kan kreve forhåndsavgjørelse fra Norsk Pasientskadeerstatning
om hvilke advokatutgifter som vil bli dekket.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet fremmer
følgende forslag:
«I lov om erstatning ved pasientskader
mv. skal § 11 lyde:
§ 11 Advokatbistand
Pasientens utgifter til advokathjelp dekkes dersom den
som utreder saken, har truffet vedtak om det, eller utgiftene må regnes
som tap som følge av skaden. Pasienten kan kreve forhåndsavgjørelse
fra den som utreder saken, om hvilke advokatutgifter som vil bli
dekket.»
Komiteen har merket seg at etter at
Norsk Pasientskadeerstatning har utredet saken og avgjort om erstatning
skal gis og eventuelt erstatningens størrelse, skal vedtaket
begrunnes og underretning gis partene i samsvar med forvaltningslovens
regler. Opplysning skal også gis om at vedtaket kan klages
til Pasientskadenemnda innen 3 uker.
Komiteen er kjent med at saksbehandlingstiden
kan bli opptil 5 år. Komiteen ønsker
derfor at saksbehandlingstiden både for avgjørelse
av erstatningsspørsmålet og for selve erstatningsutmålingen blir
så kort som mulig.
Komiteens flertall, medlemmene fra Kristelig
Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og
Sosialistisk Venstreparti, vil som følge av endringsforslag
til § 10 gå mot proposisjonens forslag
til § 12 annet ledd.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
at forsikringsgiver skal kunne velge å utrede saken selv,
og når Norsk Pasientskadeerstatning treffer avgjørelse
skal denne kunne klages inn for Pasientskadenemnda.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov om erstatning ved pasientskader
mv. skal § 12 annet ledd lyde:
Når en forsikringsgiver har utredet
saken, avgjøres det om erstatning skal gis, og eventuelt
erstatningens størrelse. Det skal opplyses at avgjørelsen
kan klages inn for Pasientskadenemnda innen tre uker.»
Komiteen forutsetter at Norsk Pasientskadeerstatning
sørger for rask utbetaling av erstatningskravet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Kristelig
Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og
Sosialistisk Venstreparti, viser til muligheten for å klage
enkeltvedtak fattet i Norsk Pasientskadeerstatning inn for Pasientskadenemnda.
Et annet flertall, medlemmene fra Kristelig
Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
mener at forslaget til lov ikke er klart nok når det gjelder
hvem som kan klage på avgjørelser til Pasientskadenemnda. Etter dette
flertallets mening bør denne loven innebære
at det i utgangspunktet bare er pasienten som gis anledning til å gå videre
etter avgjørelse i Norsk Pasientskadeerstatning.
Dette flertallet legger til grunn at NPE som ansvarlig
for å betale eventuell erstatning, ikke vil ha behov for å klage
på egen avgjørelse. Den som innenfor privat sektor
blir pålagt å betale erstatning ved NPEs vedtak,
bør etter dette flertallets syn imidlertid
ha klageadgang.
Etter dette flertallets syn bør imidlertid ikke
en helseinstitusjon eller helsepersonell, som ikke selv blir pålagt å betale
erstatning ved NPEs avgjørelse, kunne klage avgjørelsen
inn for pasientskadenemnda.
Komiteens flertall, medlemmene fra Kristelig
Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og
Sosialistisk Venstreparti, vil bl.a. som følge
av endringsforslag til § 10 fremme følgende
forslag:
«I lov om erstatning ved pasientskader
mv. skal § 15 første ledd lyde:
Norsk Pasientskadeerstatnings enkeltvedtak som nevnt
i § 14 annet punktum kan påklages til
Pasientskadenemnda av den som krever erstatning etter loven her.
Det samme gjelder for en ansvarlig etter § 6 første
ledd annet punktum eller dennes forsikringsgiver etter § 8,
som blir pålagt å betale erstatning ved Norsk
Pasientskadeerstatnings vedtak. Andre kan ikke påklage
Norsk Pasientskadeerstatnings vedtak til Pasientskadenemnda. Klagefristen
er tre uker.»
Flertallet vil som følge av endringsforslag
til § 10 gå mot proposisjonens forslag
til § 15 annet ledd.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til muligheten for å klage både enkeltvedtak fattet
i Norsk Pasientskadeerstatning og avgjørelser tatt av forsikringsgiver,
inn for Pasientskadenemnda.
Disse medlemmer mener at forslaget til lov ikke
er klart nok når det gjelder hvem som kan klage på avgjørelser
til Pasientskadenemnda. Etter disse medlemmers mening
bør denne loven innebære at det i utgangspunktet
bare er pasienten som gis anledning til å gå videre
etter avgjørelse i Norsk Pasientskadeerstatning eller etter
avgjørelse av forsikringsgiver.
Disse medlemmer legger til grunn at NPE og forsikringsgiver
som ansvarlige for å betale eventuell erstatning, ikke
vil ha behov for å klage på egen avgjørelse.
I unntakstilfeller kan det tenkes at andre enn NPE blir pålagt å betale
erstatning ved NPEs avgjørelse, for eksempel et forsikringsselskap
som har inngått avtale med NPE om at NPE skal behandle
kravene deres. Etter disse medlemmers mening bør forsikringsgiver
i et slikt tilfelle kunne påklage NPEs vedtak til Pasientskadenemnda.
Etter disse medlemmer syn bør imidlertid ikke
en helseinstitusjon eller helsepersonell, som ikke selv blir pålagt å betale
erstatning ved NPEs eller forsikringsgivers avgjørelse,
kunne klage avgjørelsen inn for Pasientskadenemnda.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov om erstatning ved pasientskader
mv. skal § 15 første og annet ledd lyde:
Norsk Pasientskadeerstatnings enkeltvedtak som nevnt
i § 14 annet punktum og tilsvarende avgjørelser av
forsikringsgivere etter § 8, kan påklages
til Pasientskadenemnda av pasienten og andre som har lidt tap på grunn
av pasientskade. I tillegg kan Norsk Pasientskadeerstatnings enkeltvedtak
påklages av en ansvarlig etter § 6 første
ledd annet punktum eller dennes forsikringsgiver etter § 8,
som blir pålagt å betale erstatning ved vedtaket.
Andre kan ikke påklage Norsk Pasientskadeerstatnings enkeltvedtak
eller tilsvarende avgjørelse fra forsikringsgivere. Klagefristen
er tre uker.
Når seks måneder har gått etter
at kravet ble meldt, kan krav mot en forsikringsgiver etter § 8
bringes inn for Pasientskadenemnda uansett om avgjørelse
er truffet.»
Komiteen er enig i klagefristen på 3
uker.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er
også enig i at krav mot forsikringsgiver kan bringes inn
for Pasientskadenemnda når 6 måneder er gått
etter at kravet er meldt, uansett om avgjørelse er truffet.
Komiteen vil peke på at det
er nødvendig med et visst press på tidsperspektivet
uten at dette går ut over kvaliteten ved vurdering av saker
hos sakkyndige. Komiteen er enig i at andre enkeltvedtak
kan påklages til departementet med mindre Kongen fastsetter
et annet klageorgan.
Komiteen har merket seg at gebyr kan fastsettes
ved forskrift for å forhindre for mange ubegrunnede klager.
Komiteen har merket seg at det foreslås å gå bort
fra en partsammensatt nemnd, og at nemnda skal få 3 medlemmer
istedenfor 5 som i dag. Komiteen er av den oppfatning
at dagens ordning med 5 medlemmer har fungert bra, og går
inn for at Pasientskadenemnda fortsatt skal ha 5 medlemmer. Komiteen er
enig i at den foreslåtte sirkuleringsordning blir fulgt opp.
Komiteen mener at det fortsatt bør være
en partssammensatt nemnd på fem medlemmer hvor Kongen utnevner
leder, nestleder og medlemmer med personlige varamedlemmer. Det
er etter komiteens mening viktig at leder har juridisk
embetseksamen. To av de øvrige medlemmene skal være
medisinsk sakkyndige, og ett medlem bør etter komiteens mening
ha generell innsikt i helsespørsmål med særlig vekt
på brukerinteressene.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«I lov om erstatning ved pasientskader
mv. skal § 16 første ledd annet punktum
lyde:
Leder skal ha juridisk embetseksamen.»
«I lov om erstatning ved pasientskader
mv. skal § 16 annet ledd lyde:
Pasientskadenemnda settes i hver sak med fem medlemmer
etter en sirkulasjonsordning som fastsettes av nemndas leder. To
av medlemmene skal være medisinsk sakkyndige. Ett av medlemmene
skal være brukerrepresentant.»
Komiteen har merket seg at Pasientskadenemnda
skal treffe vedtak med alminnelig flertall, og at både
flertallets og mindretallets syn skal begrunnes. Komiteen har
også merket seg at saksbehandlingen for Pasientskadenemnda
forestås av et eget sekretariat som også kan fatte
avgjørelser på vegne av nemnda i helt kurante
saker.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil minne om at det først og fremst er pasientens interesser
denne loven skal ivareta. Da lovforslaget er noe uklart når
det gjelder hvem som skal kunne klage en sak inn for domstolen,
vil flertallet presisere at etter denne lov bør
det kun være pasienten og den som innenfor privat sektor
blir pålagt å betale erstatning, som skal kunne
bringe saken videre. For andre enn disse, f.eks. en skadevolder (helseinstitusjon
eller helsepersonell) som ikke selv blir ansvarlig fordi skaden
er skjedd innenfor offentlig helsetjeneste, skal søksmålsadgangen
uttrykkelig avskjæres.
Komiteen ønsker at den som
krever erstatning, ikke kan bringe saken inn for domstolene før
Pasientskadenemnda har fattet vedtak.
Komiteen vil peke på at tidsfristene
må være så korte som mulig, men ikke
slik at kvaliteten ved vurdering av saken hos sakkyndige svekkes. Komiteen antar
at pasienten ofte vil trenge en ny sakkyndig vurdering for å ta
stilling til om Pasientskadenemndas vedtak ikke skal aksepteres,
og at søksmål skal reises. Komiteen mener
derfor at søksmål bør kunne reises innen
4 måneder etter at nemnda har truffet vedtak.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
har sett at det kan reises spørsmål om loven bør
fastsette hvem et søksmål fra en ansvarlig etter § 6
første ledd annet punktum eller dennes forsikringsgiver
etter § 8, skal rettes mot. Flertallet ser
at det er tre alternativer, nemlig Pasientskadenemda, Norsk Pasientskadeerstatning
eller den som er tilkjent erstatning ved Pasientskadenemndas vedtak. Det
sistnevnte alternativ kan virke naturlig ut fra at det er skadelidte
som har retten til erstatning, men det utsetter pasienten for byrden
ved søksmål og en risiko for å dekke
iallfall egne sakskostnader. De to andre alternativene har ikke
de samme ulempene, men kan gjøre at en rettssak blir behandlet «over
hodet» på skadelidte. Til gjengjeld kan de trolig
vel så lett og godt som skadelidte bidra til å opplyse
saken. Siden det er Pasientskadenemnda som har truffet det endelige
vedtaket, kan det tale for at saken reises mot Pasientskadenemnda,
selv om NPE nok har større administrative ressurser til å ta
imot søksmål. Flertallet vil på denne
bakgrunn foreslå at søksmål fremsettes
overfor Pasientskadenemnda.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«I lov om erstatning ved pasientskader
mv. skal § 18 lyde:
§ 18 Domstolsprøving
Den som krever erstatning etter loven her, kan bringe saken
inn for domstolene når endelig vedtak i Pasientskadenemnda
foreligger. Det samme gjelder for ansvarlig etter § 6
første ledd annet punktum eller dennes forsikringsgiver
etter § 8, som blir pålagt å betale
erstatning ved Pasientskadenemndas vedtak. Andre kan ikke bringe
saken inn for domstolene.
Ved søksmål etter loven her er forliksmekling ikke
nødvendig.
Søksmål må reises innen fire
måneder fra det tidspunkt underretning om endelig vedtak
i Pasientskadenemnda er kommet fram til vedkommende. Når
denne fristen er ute uten at søksmål er reist,
har vedtaket samme virkning som rettskraftig dom, og kan fullbyrdes
etter reglene for dommer.
Søksmål etter første ledd første
punktum reises mot den ansvarlige etter § 6 eller
dennes forsikringsgiver etter § 8. Søksmål
etter første ledd annet punktum reises mot Pasientskadenemnda.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
proposisjonens forslag til § 18 om at andre enn
pasienten også kan bringe vedtak gjort av Pasientskadenemnda
inn for domstolene, og fremmer følgende forslag:
«I lov om erstatning ved pasientskader
mv. skal § 18 lyde:
§ 18 Domstolsprøving
Den som krever erstatning etter loven her, kan tidligst
bringe saken inn for domstolene når seks måneder
har gått etter at krav på erstatning er satt fram
etter § 9. Andre kan tidligst bringe saken inn
for domstolene når endelig vedtak i Pasientskadenemnda
foreligger.
Søksmål må senest reises innen
to måneder fra det tidspunktet underretning om endelig
vedtak i Pasientskadenemnda er kommet fram til vedkommende. Når
denne fristen er ute uten at søksmål er reist,
har vedtaket samme virkning som en rettskraftig dom, og kan fullbyrdes
etter reglene for dommer.
Søksmålet reises mot den ansvarlige etter § 6
eller dennes forsikringsgiver etter § 8. Dersom
Norsk Pasientskadeerstatning eller Pasientskadenemnda har truffet
vedtak om erstatning skal ytes eller ikke, er forliksmekling ikke
nødvendig. Under søksmålet stanses eventuell
behandling i Norsk Pasientskadeerstatning og Pasientskadenemnda.
Er søksmål reist ved de alminnelige domstolene, og
skadelidte ønsker tvisten avgjort av Pasientskadenemnda,
kan vedkommende domstol stanse saken inntil Pasientskadenemnda har
fattet endelig vedtak. Når en domstol har stanset saken
etter første punktum, gjelder fristen i annet ledd for å ta
saken opp igjen. Når fristen er ute, skal domstolen heve
saken.»
Komiteen er enig i at loven gjelder
skade som har skjedd i Norge og Svalbard.
Komiteen mener det bør fastsettes i loven
at den også omfatter behandling i utlandet i regi av den norske
helsetjenesten. Komiteen vil presisere at loven også omfatter
de såkalte behandlingsreisene til utlandet.
Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
«I lov om erstatning ved pasientskader
mv. skal § 19 annet punktum lyde:
Loven gjelder også skade voldt ved helsetjenester i
utlandet (herunder behandlingsreiser til utlandet) som det offentlige
helt eller delvis bekoster.»
Forslag fra Arbeiderpartiet:
Forslag 1
I lov om erstatning ved pasientskader mv. skal følgende bestemmelser lyde:
§ 10 første ledd:
Norsk Pasientskadeerstatning eller den forsikringsgiveren som kan bli ansvarlig etter § 8, utreder saken. I tvilstilfelle avgjør Norsk Pasientskadeerstatning hvem som skal utrede den.
§ 11:
§ 11 Advokatbistand
Pasientens utgifter til advokathjelp dekkes dersom den som utreder saken har truffet vedtak om det, eller utgiftene må regnes som tap som følge av skaden. Pasienten kan kreve forhåndsavgjørelse fra den som utreder saken om hvilke advokatutgifter som vil bli dekket.
§ 12 annet ledd:
Når en forsikringsgiver har utredet saken, avgjøres det om erstatning skal gis, og eventuelt erstatningens størrelse. Det skal opplyses at avgjørelsen kan klages inn for Pasientskadenemnda innen tre uker.
§ 15 første og annet ledd:
Norsk Pasientskadeerstatnings enkeltvedtak som nevnt i § 14 annet punktum og tilsvarende avgjørelser av forsikringsgivere etter § 8, kan påklages til Pasientskadenemnda av pasienten og andre som har lidt tap på grunn av pasientskade. I tillegg kan Norsk Pasientskadeerstatnings enkeltvedtak påklages av en ansvarlig etter § 6 første ledd annet punktum eller dennes forsikringsgiver etter § 8, som blir pålagt å betale erstatning ved vedtaket. Andre kan ikke påklage Norsk Pasientskadeerstatnings enkeltvedtak eller tilsvarende avgjørelse fra forsikringsgivere. Klagefristen er tre uker.
Når seks måneder har gått etter at kravet ble meldt, kan krav mot en forsikringsgiver etter § 8 bringes inn for Pasientskadenemnda uansett om avgjørelse er truffet.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 2
I lov om erstatning ved pasientskader mv. skal § 18 lyde:
§ 18 Domstolsprøving
Den som krever erstatning etter loven her, kan tidligst bringe saken inn for domstolene når seks måneder har gått etter at krav på erstatning er satt fram etter § 9. Andre kan tidligst bringe saken inn for domstolene når endelig vedtak i Pasientskadenemnda foreligger.
Søksmål må senest reises innen to måneder fra det tidspunktet underretning om endelig vedtak i Pasientskadenemnda er kommet fram til vedkommende. Når denne fristen er ute uten at søksmål er reist, har vedtaket samme virkning som en rettskraftig dom, og kan fullbyrdes etter reglene for dommer.
Søksmålet reises mot den ansvarlige etter § 6 eller dennes forsikringsgiver etter § 8. Dersom Norsk Pasientskadeerstatning eller Pasientskadenemnda har truffet vedtak om erstatning skal ytes eller ikke, er forliksmekling ikke nødvendig. Under søksmålet stanses eventuell behandling i Norsk Pasientskadeerstatning og Pasientskadenemnda.
Er søksmål reist ved de alminnelige domstolene, og skadelidte ønsker tvisten avgjort av Pasientskadenemnda, kan vedkommende domstol stanse saken inntil Pasientskadenemnda har fattet endelig vedtak. Når en domstol har stanset saken etter første punktum, gjelder fristen i annet ledd for å ta saken opp igjen. Når fristen er ute, skal domstolen heve saken.
Komiteen viser for øvrig til
proposisjonene og det som står foran, og rår Odelstinget
til å gjøre slikt
vedtak til lov
om erstatning ved pasientskader mv.
(pasientskadeloven)
Kapittel 1 Pasientskadeansvar
§ 1 Pasientskade
Denne loven gjelder skader som er voldt
a) i institusjon under spesialisthelsetjenesten
og kommunehelsetjenesten,
b) under ambulansetransport, eller
c) av helsepersonell som yter helsehjelp i henhold til offentlig
autorisasjon eller lisens, personer som opptrer på vegne
av disse eller andre personer som fastsatt i forskrift.
Slike skader regnes som pasientskader dersom de er voldt
under veiledning, undersøkelse, diagnostisering, behandling,
ekspedisjon av legemidler fra apotek, pleie, vaksinasjon, prøvetaking,
analyse av prøver, røntgen, forebygging av helseskader,
medisinsk forsøksvirksomhet samt donasjon av organer, blod
og vev.
§ 2 Erstatning for pasientskade
Pasienten og andre som har lidt tap på grunn av pasientskade,
har krav på erstatning når skaden skyldes
a) svikt ved ytelsen av helsehjelp, selv om ingen
kan lastes,
b) teknisk svikt ved apparat, redskap eller annet utstyr
som er brukt ved ytelsen av helsehjelp,
c) smitte eller infeksjon, når dette ikke i hovedsak skyldes
pasientens tilstand eller sykdom,
d) vaksinasjon, eller
e) forhold som medfører ansvar for helsetjenesten eller
helsepersonell etter alminnelige erstatningsregler.
Det skal tas hensyn til om de krav skadelidte med rimelighet
kan stille til virksomheten eller tjenesten på skadetidspunktet,
er tilsidesatt. Utilstrekkelige ressurser skal ikke medføre
ansvar dersom ressursfordelingen har vært forsvarlig og
virksomheten i alminnelighet holder en forsvarlig standard.
Selv om det ikke foreligger grunnlag for erstatningsansvar
etter første og annet ledd, kan det unntaksvis ytes erstatning
når det har skjedd en pasientskade som er særlig
stor eller særlig uventet, og som ikke kan anses som utslag
av en risiko som pasienten må akseptere. Det skal legges
vekt på om det er gitt tilstrekkelig informasjon på forhånd.
Kongen kan bestemme at erstatningskrav i henhold til konvensjoner
som Norge er forpliktet av, skal behandles som krav etter denne
loven.
§ 3 Uoppklarte årsaksforhold
Dersom årsaken til en skade på en pasient
ikke kan bringes på det rene, og skaden sannsynligvis skyldes
ytre påvirkning på en pasient under behandlingen, skal
det normalt antas at skaden skyldes feil eller svikt ved ytelsen
av helsehjelp.
Ved erstatning som følge av skade etter anbefalte eller
påbudte vaksinasjoner etter lov 5. august 1994 nr. 55 om
vern mot smittsomme sykdommer, gjelder retten til erstatning etter § 2
første ledd bokstav d med mindre den ansvarlige godtgjør
at en eller flere andre årsaker er mer sannsynlige.
§ 4 Andre erstatningsregler
For tapsutmåling, skadelidtes medvirkning mv. gjelder
lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning og alminnelige erstatningsrettslige
regler. Erstatning (oppreisning) for skade av ikke-økonomisk
art etter skadeserstatningsloven § 3-5 og tap under 5 000
kroner erstattes likevel ikke etter loven her.
Skader som faller inn under dekningsområdet til lov
16. juni 1989 nr. 65 om yrkesskadeforsikring § 10 kan ikke
kreves erstattet etter loven her.
Loven er ikke til hinder for at erstatningskrav gjøres
gjeldende overfor andre enn den ansvarlige etter loven her. Krav
som kan fremmes etter loven her, kan likevel ikke fremmes mot staten,
fylkeskommuner og kommuner. Regress kan bare kreves mot den som
selv har voldt skaden forsettlig eller har unnlatt å tegne
forsikring etter § 8.
§ 5 Foreldelse
Krav etter denne loven foreldes etter lov 18. mai 1979
nr. 18 om foreldelse av fordringer. Foreldelsen avbrytes ved at
kravet meldes etter § 9. Slik melding avbryter ikke foreldelsesfristen
av erstatningskrav mot andre enn de ansvarlige etter denne loven
og deres forsikringsgivere.
Kapittel 2 De ansvarlige
§ 6 Hvem som er ansvarlig etter loven
Norsk Pasientskadeerstatning er ansvarlig for skade som
kan kreves erstattet etter loven her når den er voldt i
den offentlige helsetjenesten. For øvrig er den som yter
helsehjelp som nevnt i § 1 første ledd ansvarlig.
Til den offentlige helsetjenesten regnes virksomheten til
staten, fylkeskommunene eller kommunene. Det samme gjelder virksomhet
som drives på oppdrag av eller med driftstilskudd fra noen
av disse med mindre det er tegnet forsikring for virksomheten i
samsvar med forskrift etter § 7 annet ledd annet punktum.
Kongen kan gi forskrift om hva som skal regnes til den offentlige
helsetjenesten, og om hvem som har ansvar etter loven.
§ 7 Norsk Pasientskadeerstatning
Kongen organiserer og fastsetter nærmere forskrifter
om Norsk Pasientskadeerstatning.
Staten, fylkeskommuner og kommuner yter tilskudd til Norsk
Pasientskadeerstatning for å dekke erstatning for pasientskader
voldt i den offentlige helsetjenesten, samt bidrag til driften i
samsvar med forskrift gitt av Kongen. Det kan fastsettes at det
for enkelte helseinstitusjoner i stedet kan eller skal tegnes forsikring
som nevnt i § 8.
§ 8 Forsikring
Den som yter helsehjelp som nevnt i § 1 første ledd
utenfor den offentlige helsetjenesten, skal tegne forsikring i den
utstrekning det er fastsatt ved forskrift til dekning av ansvaret
etter loven her. Forsikringsgivere og vilkår skal godkjennes
av Kongen.
Dersom forsikringsplikten ikke er overholdt eller forsikringen
viser seg utilstrekkelig, dekkes tapet av de godkjente forsikringsgiverne
i fellesskap. Kongen kan gi nærmere regler om fordelingen
mellom dem.
Den som ikke oppfyller forsikringsplikten etter første
ledd, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 måneder.
Kapittel 3 Behandlingen av krav
§ 9 Fremsetting av krav
Krav om erstatning for pasientskade meldes skriftlig til
Norsk Pasientskadeerstatning. Norsk Pasientskadeerstatning kan i
særlige tilfeller tillate at krav om erstatning meldes
muntlig. Fremsettes kravet overfor helsepersonell, helseinstitusjon
eller forsikringsgiver etter § 8, skal kravet
meldes videre til Norsk Pasientskadeerstatning.
§ 10 Saksbehandlingen
Norsk Pasientskadeerstatning skal i alle tilfeller utrede
saken.
Bestemmelsen gjør ikke unntak fra lovbestemt taushetsplikt.
Norsk Pasientskadeerstatning kan kreve bevisopptak etter
domstolloven § 43 annet ledd.
§ 11 Advokatbistand
Pasientens utgifter til advokathjelp dekkes dersom Norsk
Pasientskadeerstatning har truffet vedtak om det, eller utgiftene
må regnes som tap som følge av skaden. Pasienten
kan kreve forhåndsavgjørelse fra Norsk Pasientskadeerstatning
om hvilke advokatutgifter som vil bli dekket.
§ 12 Avgjørelsen av erstatningskravet
Når Norsk Pasientskadeerstatning har utredet saken,
treffer den vedtak om erstatning skal ytes og om erstatningens størrelse.
Vedtaket skal begrunnes og underretning gis partene i samsvar med
forvaltningslovens regler. Det skal opplyses at vedtaket kan klages inn
for Pasientskadenemnda innen tre uker.
§ 13 Utbetaling av erstatningen
Erstatning utbetales så snart som mulig etter
at saken er avgjort. Delutbetalinger skal skje så snart
det er klart at deler av kravet er uomtvistet eller det av andre grunner
er ubetenkelig.
Om renteplikt gjelder reglene i lov 17. desember 1976 nr.
100 om renter ved forsinket betaling m.m.
§ 14 Forholdet til forvaltningsloven og
offentlighetsloven
Forvaltningsloven og offentlighetsloven gjelder for virksomheten
til Norsk Pasientskadeerstatning. Som enkeltvedtak anses avgjørelse
om erstatning skal ytes, avgjørelse om erstatningens størrelse,
avgjørelse om delutbetaling samt avgjørelse om
advokatbistand etter § 11.
Kapittel 4 Klage og domstolsprøving
§ 15 Klage mv.
Norsk Pasientskadeerstatnings enkeltvedtak som nevnt i § 14
annet punktum kan påklages til Pasientskadenemnda av den
som krever erstatning etter loven her. Det samme gjelder for en
ansvarlig etter § 6 første ledd annet
punktum eller dennes forsikringsgiver etter § 8,
som blir pålagt å betale erstatning ved Norsk
Pasientskadeerstatnings vedtak. Andre kan ikke påklage
Norsk Pasientskadeerstatnings vedtak til Pasientskadenemnda. Klagefristen
er tre uker.
Andre enkeltvedtak etter denne loven enn de som er nevnt
i første ledd, kan påklages til departementet med
mindre Kongen fastsetter et annet klageorgan.
Kongen kan fastsette forskrift om gebyr for klage mv. etter
denne bestemmelsen.
§ 16 Pasientskadenemndas virksomhet og
sammensetning m.m.
Kongen oppnevner leder, nestleder og medlemmer med personlige
varamedlemmer til Pasientskadenemnda. Leder skal ha juridisk embetseksamen. Funksjonstiden
er tre år.
Pasientskadenemnda settes i hver sak med fem medlemmer
etter en sirkulasjonsordning som fastsettes av nemndas leder. To
av medlemmene skal være medisinsk sakkyndige. Ett av medlemmene
skal være brukerrepresentant.
Kongen kan gi forskrifter om nemndas sammensetning og virksomhet.
Pasientskadenemndas virksomhet dekkes i samsvar med forskrift
gitt av Kongen, ved bidrag fra Norsk Pasientskadeerstatning og forsikringsgivere som
er godkjent etter § 8.
§ 17 Saksbehandlingen i Pasientskadenemnda
Pasientskadenemnda treffer vedtak med alminnelig flertall.
Både flertallets og mindretallets syn skal begrunnes.
Saksbehandlingsreglene for Norsk Pasientskadeerstatning
i kapittel 3 gjelder tilsvarende for Pasientskadenemnda. Forvaltningsloven § 11
c om muntlige konferanser med saksbehandleren gjelder tilsvarende.
Saksforberedelsen for nemnda forestås av et eget sekretariat.
Pasientskadenemndas sekretariat kan treffe avgjørelser
på vegne av nemnda etter dens bestemmelse.
Nemndas avgjørelser settes i verk av Norsk Pasientskadeerstatning
på samme måte som Norsk Pasientskadeerstatnings
egne avgjørelser.
§ 18 Domstolsprøving
Den som krever erstatning etter loven her, kan bringe saken
inn for domstolene når endelig vedtak i Pasientskadenemnda
foreligger. Det samme gjelder for ansvarlig etter § 6
første ledd annet punktum eller dennes forsikringsgiver
etter § 8, som blir pålagt å betale
erstatning ved Pasientskadenemndas vedtak. Andre kan ikke bringe
saken inn for domstolene.
Ved søksmål etter loven her er forliksmekling ikke
nødvendig.
Søksmål må reises innen fire
måneder fra det tidspunkt underretning om endelig vedtak
i Pasientskadenemnda er kommet fram til vedkommende. Når
denne fristen er ute uten at søksmål er reist,
har vedtaket samme virkning som rettskraftig dom, og kan fullbyrdes
etter reglene for dommer.
Søksmål etter første ledd første
punktum reises mot den ansvarlige etter § 6 eller
dennes forsikringsgiver etter § 8. Søksmål
etter første ledd annet punktum reises mot Pasientskadenemnda.
Kapittel 5 Virkeområde, ikrafttredelse og
overgangsregler
§ 19 Lovens virkeområde
Loven gjelder skade som voldes i riket med Svalbard. Loven
gjelder også skade voldt ved helsetjenester i utlandet
(herunder behandlingsreiser til utlandet) som det offentlige helt
eller delvis bekoster. Kongen kan bestemme at loven ikke skal gjelde
når det ytes helsehjelp her i riket med særskilt
liten norsk tilknytning.
§ 20 Ikrafttredelse
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.
§ 21 Overgangsregler
Loven gjelder for skader som er voldt etter lovens ikrafttredelse.
Eldre skader behandles etter loven her, men slik at erstatningskravet
avgjøres etter
a) regler for midlertidig ordning med pasientskadeerstatning
for somatiske sykehus/poliklinikker,
b) regler for midlertidig ordning med pasientskadeerstatning
for psykiatriske sykehus/poliklinikker,
c) regler for midlertidig ordning med pasientskadeerstatning
for kommunelegetjenesten/kommunal legevakt,
d) lov 5. august 1994 nr. 55 om vern mot smittsomme sykdommer § 8-2,
slik den lød før opphevelsen ved loven her, og
e) alminnelig erstatningsrett.
§ 22 Endringer i andre lover1. I lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning gjøres
følgende endringer:§ 2-1 nytt nr. 4 skal lyde:
Om pasientskadeerstatning gjelder pasientskadeloven.
§ 3-10 første ledd tredje punktum
skal lyde:
Krav på erstatning etter § 3-2 eller
oppreising etter § 3-5 eller § 3-6 kan heller
ikke overføres ved arv, så lenge det ikke er godkjent
eller gjort gjeldende ved søksmål, eller
det er meldt til Norsk Pasientskadeerstatning etter pasientskadeloven § 9.
§ 3-10 tredje ledd skal lyde:
Avgjørelse etter denne paragraf treffes ved kjennelse
av herreds- eller byretten i den rettskrets der skadelidte har sitt
heimting med mindre spørsmålet bringes inn for
den dømmende rett eller Pasientskadenemnda til
avgjørelse i samband med avgjørelsen av erstatningskravet
eller ved kjennelse forut for dette.
2. Lov 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven)
skal § 6-7 lyde:
Forsikringsselskaper og Norsk Pasientskadeerstatning skal
ukrevet levere oppgave over utbetalinger i siste år, herunder
tilbakebetaling av forsikringspremie, til forsikrede og skadelidte,
med opplysninger om forsikringens art mv.
3. Lov 5. august 1994 nr. 55 om vern mot smittsomme
sykdommer § 8-2 oppheves.
Oslo, i sosialkomiteen, den 29. mars 2001
John I. Alvheim |
Karin Lian |
Are Næss |
leder |
ordfører |
sekretær |