Etter norsk rett er det i utgangspunktet ikke straffbart å forberede
straffbare handlinger. Enkelte forberedelseshandlinger er likevel
så farlige eller skadelige at de er gjort straffbare gjennom
egne straffebud, jf. pkt. 3 ovenfor.
I høringsnotatet foreslo departementet en generell bestemmelse
for å gjøre det straffbart å planlegge
eller forberede en terrorhandling som nevnt i forslaget til § 147 a .
Høringsnotatet inneholdt dessuten forslag om å gjøre
det straffbart å inngå forbund (dvs. avtale) om å utføre
terrorhandlinger. Departementet vurderte alternativt å utvide
den generelle forsøksdefinisjonen i straffeloven, men avviste
en slik løsning.
Departementets forslag støttes av flere høringsinstanser,
mens noen er kritiske til en så generell kriminalisering
av forberedelses- og planleggingshandlinger.
Departementet bemerker at det vide medvirkningsansvaret i gjeldende
norsk rett vil ramme de fleste handlingene som Norge gjennom sikkerhetsrådsresolusjonen
er pålagt å kriminalisere. I andre tilfeller kan
planleggings- og forberedelseshandlingene være omfattet
av særregler om forbund, eller kunne rammes av reglene
som retter seg direkte mot forberedelseshandlinger. I lys av dette
mener departementet at det ikke av hensyn til de folkerettslige
forpliktelsene er påkrevet å utvide ytterligere
området for hva som skal anses som straffbar forberedelse.
Departementet har etter dette kommet til at forslaget i høringsnotatet
om straffansvar for forberedelseshandlinger ikke bør følges
opp. Derimot fremmer departementet forslag om et straffesanksjonert
forbud mot å inngå forbund om å begå en
terrorhandling jf. tredje ledd i forslaget til ny § 147
a. Etter denne bestemmelsen vil det uttrykkelig være straffbart å planlegge
eller forberede terrorhandlinger ved å inngå avtale
om å begå slike handlinger. Strafferammen settes til
12 år.
Departementet har vurdert om det bør foreslås
forbud mot deltakelse i organisasjoner som har som formål å begå terrorhandlinger.
Ytterligere utvidelser av et slikt straffansvar reiser imidlertid
prinsipielle spørsmål, og departementet vil derfor
komme tilbake til dette spørsmålet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, har merket seg
at departementet ikke ser behov for ytterligere å utvide
området for hva som skal anses som straffbar forberedelse,
og ikke følger opp forslaget fra høringsnotatet. Flertallet er
enig i at det vide medvirkningsansvaret i norsk rett vil ramme de
fleste handlinger. Flertallet ser imidlertid behov
for å markere det ekstra straffverdige i det å inngå forbund
om terrorhandlinger. Dette vil innebære at det blir gjort
straffbart å begå visse forberedelseshandlinger
som ellers ville vært lovlige. Etter flertallets
oppfatning er det også nødvendig med en slik presisering
i loven for å synliggjøre at vi gjennomfører
våre forpliktelser etter Sikkerhetsrådets resolusjon. Flertallet støtter
derfor departementets forslag i lovutkastet § 147 a
siste ledd.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet peker
på at forberedelse til straffbare handlinger i hovedsak
ikke er straffbart etter norsk rett, men flere forberedelsehandlinger
er kriminalisert i straffeloven der disse kan konkretiseres. Eksempler
er forfalsking av pass, oppbevaring og tilvirkning av sprengstoff,
befatning med kniv og konvensjonelle og biologiske våpen
uten tillatelse, og avtale (forbund) om bl.a. bombeattentater, kapring,
langvarig frihetsberøvelse, drap og grovere skadeverk. Disse
medlemmer påpeker derfor at forberedelsehandlinger
i betydelig grad er kriminalisert, og at slike handlinger med det
samme forsett som angitt i lovforslaget § 147 a
allerede er straffbart. Disse medlemmer mener disse
eksisterende bestemmelsene bidrar til at vi allerede oppfyller våre
internasjonale forpliktelser på dette punkt.
Det er vanskelig å innføre noen generell forberedelsebestemmelse.
Det vil også stride mot norsk strafferettstradisjon. Disse
medlemmer påpeker at det vil reise betydelige problemer
i forhold til bevisføring og avgrensning å innføre
en generell forberedelsebestemmelse. Riksadvokaten har etter disse medlemmers oppfatning
med rette påpekt at man i dag har tilstrekkelige hjemler
i lovgivningen som vil ramme de forberedelsehandlinger som kan bli
aktuelle, og som man kan ha en mulighet til å oppdage,
etterforske, bevisføre og pådømme. Å lage
lovregler som ikke blir effektive er etter disse medlemmers oppfatning
ikke heldig. Disse medlemmer stiller seg derfor negativ
til forslaget som fortsatt kriminaliserer en viss type forberedelse,
nemlig inngå avtale (forbund) om terrorvirksomhet. De bestemmelser
vi konkret har om avtaleinngåelse som nevnt ovenfor utgjør
i tilstrekkelig grad et strafferettslig vern. Det er grunn til å stille
spørsmål om en slik bestemmelse kan bli effektiv. Å bevise
strafferettslig om noen har inngått en avtale er svært
vanskelig. Her er grensene nesten umulig å trekke, og sakene
nærmest umulig å etterforske.
For enkeltindivider som begår terrorhandlinger (uavhengig
av andre, og før eventuelle avtaler inngås) mener disse
medlemmer at våre internasjonale forpliktelser
oppfylles gjennom eksisterende lovgivning som rammer forberedelse
av straffbare handlinger som angitt ovenfor. Våre internasjonale
forpliktelse på dette området fremgår
særlig av sikkerhetsrådets resolusjon 1377, 2
e). Det heter her bl.a.:
"…beslutter også at alle stater skal:
(…) sikre at enhver person som deltar i finansiering av,
planlegging av, forberedelser til eller utøvelse av terrorhandlinger,
eller som støtter terrorhandlinger, stilles for retten,
og i tillegg til ethvert annet tiltak mot dem, sikre at det i interne
lover og forskrifter fastsettes at slike terrorhandlinger er alvorlige,
straffbare handlinger, og at straffen behørig gjenspeiler
hvor alvorlige slike terrorhandlinger er…"
Disse medlemmer bemerker at Sikkerhetsrådet
krever at den som planlegger terrorhandlinger stilles for retten,
og mener den norske strafferetten allerede har fanget opp dette
gjennom de konkrete bestemmelser som er inntatt i straffeloven. Disse medlemmer slutter
seg på denne bakgrunn til departementets vurdering i proposisjonen
s. 42 hvor det heter:
"I lys av det omfattende straffansvaret for planlegging
og forberedelse som de eksisterende og foreslåtte reglene
til sammen oppstiller, vurderer departementet det slik at det ikke
av hensyn til de folkerettslige forpliktelsene er påkrevet å utvide
ytterligere området for hva som skal anses som straffbar
forberedelse, jf. nærmere om dette nedenfor. Spørsmålet
er om det av andre grunner er ønskelig å foreslå en
slik utvidelse. Nær sagt alle typer gjenstander kan brukes
til en eller annen form for terrorhandling. Å kriminalisere
enhver anskaffelse av enhver gjenstand som i teorien kan brukes
til å begå en terrorhandling, ville åpenbart
føre for langt. I så fall ville det meste av dagliglivets
handel og vandel kunne oppfylle de objektive vilkårene
for straff, og resolusjonen punkt 2 bokstav e kan ikke forstås
slik at den krever dette. Mulige begrensninger, for eksempel etter
mønster av den som ligger i den nederlandske bestemmelsen
("tydelig bestemt til"), gir liten veiledning om hva som er straffbart
og avhjelper derfor i liten grad ulempene ved en så generell
bestemmelse.
En annen svakhet med en så vidtgående
kriminalisering av potensielle forberedelseshandlinger, er at grensen
for det straffbare først og fremst blir å finne
i de subjektive vilkårene for straff, og ikke i ytre handlinger.
Av rettssikkerhetsgrunner er det lite ønskelig å la
avgjørelsen av skyldspørsmålet i så stor
grad bero på bevisvurderinger av den tiltaltes sinnelag.
Departementet har derfor kommet til at forslaget i høringsnotatet
om straffansvar for forberedelseshandlinger ikke bør følges
opp. Derimot fremmer departementet forslag om et straffesanksjonert
forbud mot å inngå forbund om å begå en
terrorhandling."
Disse medlemmer slutter seg til denne vurderingen,
og mener dette også må ha betydning og konsekvens
for situasjoner hvor flere enn én planlegger terrorhandlinger.
Om de har "inngått forbund" er ikke til hinder for at de
også omfattes av forberedelsehandlinger som allerede er
gjort straffbare.
Lovutkastet § 147 a siste ledd om å inngå forbund er
vanskelig å håndheve og innbyr til vanskelige
grensedragninger. Bevismessig står man overfor betydelige
problemer. Disse medlemmer mener vi ikke er avhengig
av denne bestemmelsen for å få et effektiv lovverk
mot terrorisme, snarere tvert imot.
Endelig mener disse medlemmer det kan reises spørsmål
ved om den foreslåtte bestemmelse om å inngå forbund
er i samsvar med EMK art. 7 og kravet til konkretisering av objektive
kjennetegn ved den straffbare handlingen.
Disse medlemmer mener etter dette at det ikke
er nødvendig å utvide straffebestemmelsene om forberedelse
ytterligere, og går imot den foreslåtte forbundsbestemmelsen
i lovutkastet § 147 a siste ledd. Disse
medlemmer fremmer forslag til endring i § 147 a
i samsvar med dette.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sine merknader ovenfor der dette medlem går
imot § 147 a.