Det vises til Næringskomiteens brev 4. november 2003,
der Justisdepartementet blir bedt om å gi sin vurdering
av uttalelsene i et dokument fra Fridtjof Nansens institutt med
tittelen "Gjennomføring av patentdirektivet - Nye juridiske
forskningsresultater".
Flere av problemstillingene som reises i dokumentet fra Fridtjof
Nansens institutt, har stått sentralt i debatten om EUs
patentdirektiv både i Norge og internasjonalt. Det er positivt
at også instituttet har engasjert seg med sikte på å bidra
til å løse disse problemstillingene på en
best mulig måte. Dokumentet bringer imidlertid ikke noe
vesentlig nytt. Jeg vil nedenfor kommentere de problemstillingene
som knytter seg til selve lovforslaget.
Den nærmere bakgrunnen for problemstillingene er omtalt
i St.prp. nr. 43 (2002-2003). Når det gjelder instituttets
redegjørelse for bakgrunnen og beskrivelsen av det internasjonale
rammeverket, vil jeg peke på at instituttets redegjørelse
for Norges folkerettslige forpliktelser ikke er fyllestgjørende.
1. I dokumentet punkt 1.2 er det uttalt at det er i både
samfunnets og den enkeltes næringsdrivendes interesse at
patentkravene treffer det nye i oppfinnelsen så godt som
mulig. Jeg er enig i dette. Bioteknologien skaper særlige
utfordringer i den forbindelse som Patentstyret må ta høyde
for i saksbehandlingen. I odelstingsproposisjonen er det redegjort
for hvordan patenteringsvilkårene skal praktiseres.
Det hevdes i dokumentet at det vil knytte seg "betydelige vanskeligheter
til å skulle velge en restriktiv linje" ved praktiseringen
av vilkårene for patentering. Dette begrunnes bl.a. med
at det er vanskelig å fastslå hvor streng en avgjørelse
er sammenliknet med tidligere avgjørelser, fordi den enkelte
sak skal vurderes individuelt. Instituttet synes dessuten å hevde
at det finnes liten veiledning om vurderingen, bl.a. fordi det ikke
er vanlig at patentgranskerne beskriver den normen som ligger til
grunn for deres vurderinger. På denne bakgrunn anføres
det at ønsket om en restriktiv praksis bør reflekteres
tydeligere i lovteksten.
2. Instituttet har rett i at den enkelte patentsøknad må vurderes
individuelt. Avgjørelsen er basert på juridisk
bindende vilkår som er presisert i forarbeidene mv. i tråd
med alminnelig nordisk rettstradisjon. Ettersom vurderingen ofte
er komplisert, vil det være en utfordring for Patentstyret å sikre
at avgjørelsene bygger på den samme normen når
det gjelder oppfinnelseshøyde mv. Dette er imidlertid en
utfordring som Patentstyret møter også i dag.
Den kan uansett ikke løses effektivt ved presiseringer
av lovteksten, men må tas høyde for ved utformingen
av Patentstyrets administrative rutiner.
Norge arbeider også internasjonalt med problemstillinger
knyttet til bl.a. praktiseringen av patenteringsvilkårene.
Patentstyret har utarbeidet omfattende retningslinjer for praktiseringen
av patenteringsvilkårene og utformingen av søknaden.
Et utdrag av gjeldende retningslinjer er vedlagt til orientering.
Disse vil bli vurdert oppdatert i lys av Stortingets behandling
av saken. Slike utfyllende retningslinjer ligger også til grunn
for saksbehandlingen hos de fleste andre lands patentmyndigheter.
Avgjørelsen av en patentsøknad skal begrunnes, se
lov 2. juli 1910 nr. 7 om Styret for det industrielle Retsvern § 10
første ledd og forvaltningsloven §§ 24 og
25. Denne begrunnelsen kan gi veiledning for senere saker. Også praksis
fra klagebehandling i Patentstyrets annen avdeling vil kunne bidra
til en enhetlig praksis.
Patentmyndighetene i alle EØS-stater offentliggjør
patentsøknader og avgjørelser. Både denne
offentliggjøringen og det internasjonale samarbeidet på området
gjør det mulig å holde rede på utviklingen
i utenlandsk patentpraksis.
3. For å gi ønsket om en restriktiv praksis
en klarere forankring i loven, foreslås det i dokumentet å lovfeste
at patentkravet skal spesifisere "hva som er det nye og det som
har oppfinnelseshøyde i og med oppfinnelsen", se dokumentet
punkt 1.3. Det hevdes at Norge står fritt til å lovfeste
dette i patentloven § 39 fordi patentdirektivet
ikke regulerer utformingen av patentkravene.
I patentforskriften 20. desember 1996 nr. 1162 § 15
første ledd nr. 3 er det fastsatt at patentkravet skal
inneholde "en angivelse av det nye og særegne for oppfinnelsen",
jf. vedlegg. Om nødvendig skal patentkravet også beskrive
den teknikken som oppfinnelsen er ny i forhold til (teknikkens stilling),
se § 15 første ledd nr. 2. Gjeldende
norsk regelverk er derfor i tråd med forslaget i dokumentet.
Det er ikke behov for å endre loven.
Patentloven § 39 og forskriften § 15
er for øvrig formulert i samsvar med den europeiske patentkonvensjonen
5. oktober 1973 (EPC) artikkel 69 nr. 1 og praksis under
konvensjonen. Det følger av EØS-avtalen protokoll
28 artikkel 3 nr. 4 at EFTA/EØS-statene "i sin
lovgivning [skal] følge de materielle
bestemmelser i Konvensjonen av 5. oktober 1973 om europeiske
patenter". I dette ligger det begrensninger i hvordan de norske
bestemmelsene kan utformes.
Problemstillinger knyttet til patenters bredde har stått
sentralt i debatten om patentdirektivet.
At praksis ifølge odelstingsproposisjonen skal være
restriktiv, vil motvirke at patentbeskyttelsen strekkes for langt.
Det forutsettes at Patentstyret vil legge vekt på de klare
forarbeidsuttalelsene om dette. Jeg er derfor ikke enig i påstanden
i instituttets dokument om at forarbeidsuttalelsene "bare i liten
grad" vil være forpliktende.
I proposisjonen er det ikke foreslått særregler
om omfanget av patenter på planter og dyr. Direktivet gir ikke
rom for å fravike de generelle prinsippene for patentering
som gjelder på andre områder, se odelstingsproposisjonen
s. 30 annen spalte.
Det vises ellers til merknadene til punkt 1.
1. Lovforslaget § 8 b inneholder regler om
opplysningsplikt for opprinnelsen av det biologiske materialet som
oppfinnelsen bygger på. Reglene skal bl.a. gjøre
det lettere å kontrollere om materialet er innhentet i
samsvar med biodiversitetskonvensjonens bestemmelser om rådighet
over egne genressurser og samtykke til uttak av slike ressurser.
Biodiversitetskonvensjonen legger til grunn at statene, i henhold
til FN-pakten og prinsippene i folkeretten, har suveren rett til å utnytte
sine egne ressurser. Statene står fritt til å bestemme
om det skal innføres et krav om samtykke for tilgang til
genressursene. Det kan stilles vilkår for å gi
samtykke.
Statene kan altså gi fri tilgang til ressursene. Opplysningsplikten
er primært ment som et redskap for å lette gjennomføringen
av rådighetsprinsippet med hensyn til land som har ønsket å regulere
tilgangen. En plikt til å opplyse om det er innhentet samtykke
også i tilfeller der staten gir fri tilgang, vil gi lite
mening. Ettersom vilkårene for tilgang til genressurser
varierer, kan man heller ikke lovfeste et generelt krav om at patentsøkeren
skal dokumentere at det er inngått avtale om utbyttefordeling.
2. Som anført i dokumentet punkt 3.2, kan det være
vanskelig å finne ut om opplysningsplikten er brutt. Dette
skyldes bl.a. at det samme genet kan finnes i mange stater, og at
identifisering av genmateriale er teknisk komplisert.
Det kan være grunnlag for å iverksette etterforskning
hvis det kommer inn konkrete tips. Ettersom patentsøknaden
blir offentlig tilgjengelig, vil opprinnelseslandet eller utenforstående
ha mulighet til å undersøke nærmere om
opplysningene om opprinnelse er korrekte. Internasjonalt finnes
det flere eksempler på at konkrete patenter har vært
kritisert av NGO"er eller andre interesserte på bakgrunn
av at oppfinnelsen f.eks. er basert på tradisjonell kunnskap
eller ikke er ny.
3. I dokumentet fra instituttet foreslås det at ansvaret
for å håndheve bestemmelsen om opplysningsplikt
legges til andre enn politiet.
Jeg vil for min del frarå at kompetansen til å etterforske
mulige straffbare overtredelser av opplysningsplikten, legges til
andre enn politiet.
4. Biodiversitetskonvensjonen gjelder på bred basis
og ikke bare ved patentering. De mest omfattende tiltakene for å gjennomføre
målsettingene i biodiversitetskonvensjonen, må derfor
ligge utenfor patentlovgivningen. Slike tiltak utredes av biomangfoldlovutvalget,
som ble opprettet ved kongelig resolusjon 20. april 2001.
Utvalget ventes å avgi sin innstilling i løpet
av 2004.
I lys av utvalgets utredning kan det bli aktuelt å vurdere
ytterligere patentrettslige tiltak for å styrke gjennomføringen
av målsettingene i biodiversitetskonvensjonen. Slike patentrettslige
tiltak må ses i sammenheng med tiltak på andre
områder.