Lovforslaget går ut på at festarar til tomt
til bustadhus skal kunne krevje innløysing kvart anna år, mot
kvart tiande i dag.
I høvet mellom bortfestaren og festaren får
lov- og forskriftsendringar som gjeld tidspunktet for og retten
til innløysing, dei økonomiske verknadene som
følgjer direkte av lova.
Justisdepartementet legg samla sett til grunn at lovendringa
ikkje medfører budsjettmessige konsekvensar for domstolane,
andre skjønnsstyremakter, tinglysingsstyremaktene og kommunane.
Verknadene i form av meirarbeid og auka gebyrinntekter er uvisse.
Om det viser seg større konsekvensar etter at lovendringa
er sett i verk og har fått full effekt etter overgangsføresegnene,
vil ein eventuelt kunne komme attende til dette i det årlege
budsjettarbeidet.
Innskrenkingane i innløysingsretten vil gjere at fjellstyra
og eigaren av statsallmenningane vil oppehalde festeavgifta som
ei varig og laupande inntektskjelde. Det same gjeld for Finnmarkseigedomen.
Organ med ansvar for forvaltningsoppgåver og tvisteløysing
i samband med innløysing kan få mindre å gjere
enn om endringane ikkje blir gjort. Dette får ikkje budsjettmessige
verknader.
Forslaget i proposisjonen gjeld endring av ein forskriftsheimel
i lova, og dette har ikkje i seg sjølv økonomiske
og administrative verknader.
Den føresette innskrenkinga i innløysingsretten
i forskrift om tomtefeste m.m. § 4 vil gjere at
fleire av dei som driv landbruk, vil oppehalde festeavgifta som
ei varig og laupande inntektskjelde. Organ med ansvar for forvaltningsoppgåver
og tvisteløysing i samband med innløysing kan
få mindre å gjere enn om dei føresette
forskriftsendringane ikkje blir gjort. Dette får ikkje
budsjettmessige verknader.
Tvisteløysinga skal halde god kvalitet og vere tilpassa
det tvisten gjeld. Forslaga som gjeld tvisteløysing har
innanfor denne ramma som formål å leggje til rette
for mest mogleg rasjonell, effektiv og ressursinnsparande tvisteløysing
for partane. Dette gjeld dei einskilde forslaga både kvar
for seg og sett samla.
Framlegget om at tvist om retten til innløysing skal
høyre under skjønnsstyremakta sin kompetanse, jf.
punkt 6.2 foran, har som formål å gi administrativ og økonomisk
innsparing for partane og tvisteløysingsorgana. Det same
gjeld framlegget om eit høve til å dele saka,
jf. punkt 6.3.
Fleire tilbakemeldingar frå høyringsinstansane når
det gjeld framlegget om å ta bort fristen for å reise krav
om skjønn ved innløysing, jf. punkt 6.4 foran, taler
for at forslaget gjer at færre skjønnssaker vil
bli reist. Departementet vil tru at forslaget overvegande vil gi
ressursinnsparing for partane og skjønnsstyremaktene.
Under punkt 6.5 foran foreslår departementet at det
ikkje skal følgje av lova at skjønn etter lov
om tomtefeste §§ 15 og 37 skal styrast
av lensmannen, namsfuten eller politistasjonssjef, men av tingretten, dersom
ikkje partane er samde om anna. Valfridomen for partane når
det gjeld om eit skjønn skal vere rettsleg skjønn
eller blir styrt av lensmannen mv., legg til rette for at partane
kan velje når dei er samde om kva som er mest rasjonell
tvisteløysing. For lensmannen mv. vil forslaget føre
til færre skjønnssaker. For tingretten vil fleire
saker kome inn til førsteinstanshandsaming, men færre
til overskjønn. For lagmannsretten vil forslaget gi saker
om overskjønn som elles ville gått til tingretten.
For dei organa det gjeld vil dette likevel berre røre ved
noko av det totale - og langt meir omfattande - ansvarsområdet
dei har. Forslaga får i seg sjølv ikkje budsjettmessige
verknader. Forslaget gjer at tingrettane og lagmannsrettane får attende
dei sakskategoriane som dei var tillagde inntil endringane i lov
om tomtefeste § 43 i 2004 og 2005, som heller
ikkje i seg sjølv fekk budsjettmessige verknader for domstolane.
Forslaget seier at festaren kan seie frå seg kravet om
innløysing seinast fire veker etter at innløysingssummen
er endeleg fastsett ved skjønn, voldgift eller rettsleg
avgjerd. For festaren kan dette ha mykje å seie økonomisk
der innløysingssummen blei uventa høg. Dersom
festaren vel å seie frå seg kravet, må bortfestaren
sine naudsynte kostnader som følgje av kravet dekkjast.
Dette skadebotansvaret gjer at bortfestaren ikkje får ein økonomisk
risiko på grunn av regelen. Kvar av partane kan be om ein
orskurd frå avgjerdsinstansen som avgjer beløpet.
Avgjerdsinstansen kan derfor få noko meirarbeid. Men departementet
reknar med at det objektive og absolutte ansvaret for å dekkje
kostnadane, gjer at regelen truleg ikkje vil bli meir enn ei utveg
for festaren i tilhøve der det er god grunn til å bruke
regelen. Regelen vil venteleg ikkje ha større økonomisk
eller administrativ verknad for avgjerdsinstansane, mellom dette domstolane.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til merknader gitt ovenfor under pkt. 3.2, og har for øvrig
ingen merknader.