Felles for bestemmelsene i dette kapitlet er at de verner offentlige
interesser, og spesielt interessen i at den offentlige makt- og
myndighetsutøvelse respekteres. I tillegg er det tatt inn
bestemmelser som verner om innbyggernes tillit til at offentlig
myndighet ikke misbrukes.
De lovbrudd som omhandles her er i straffeloven 1902 regulert
i et eget kapittel 10 om forbrytelser med hensyn til utøvelsen
av statsborgerlige rettigheter. Mer populært uttrykt omhandler
lovbruddene kjøp og salg av stemmer, uberettiget valgdeltakelse og
forvansking av valgresultatet.
Straffelovkommisjonen foreslår at også den
nye straffeloven skal innholde bestemmelser om stemmekjøp
og -salg, uberettiget valgdeltakelse og forvansking av valgresultatet,
men tar til orde for at virkeområdet for bestemmelsen på enkelte
punkter bør begrenses.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at regler om
krenking av valgordningen bør reserveres for valg som er
av sentral betydning for det demokratiske styre og myndighetsutøvelse
på sentralt, regionalt og lokalt nivå. Dette gjelder
først og fremst valg til Stortinget og Sametinget, samt
til fylkestingene og kommunestyrene. I tillegg omfattes folkeavstemninger,
som gjerne vil dreie seg om viktige og omstridte spørsmål
hva enten avstemningen er landsomfattende eller lokal.
For øvrig går departementet inn for å videreføre kjernen
i bestemmelsene i straffeloven 1902 kapittel 10. Prinsippene for
kriminalisering som det er gjort rede for i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004),
tilsier utvilsomt at utilbørlig å påvirke
andres stemmegivning eller i ettertid å påvirke
et valgresultat, bør være straffbart. Det vil
være ødeleggende for demokratiet og tilliten til
offentlige myndigheter, hvis man ikke er sikker på at valgresultatet
gjenspeiler den reelle stemningen blant dem som har nyttet sin rett
til å stemme. Det foreligger derfor et solid grunnlag for å kunne
ta i bruk straff. Departementet går imidlertid inn for å endre
bestemmelsen om stemmekjøp og utilbørlig stemmepåvirkning
slik at det går klart frem at valgkampløfter og
annen argumentasjon for å påvirke velgeratferden
ikke rammes av straff, selv ikke når løftene fremstår
som svært så urealistiske. Det bør ikke
være en oppgave for strafferetten å reagere mot personer
som forsøker å vinne et valg med "løgnaktige
forespeilinger".
Større rom for tvil om straffverdigheten kan være knyttet
til den enkelte som "selger" sin stemme, eller avgir stemme uten å være
berettiget til det. Som enkeltstående tilfeller vil slik
atferd neppe kunne påvirke valgresultatet eller tilliten
til valget. Når også slik virksomhet fortsatt
skal være straffbar, er det særlig lagt vekt på to
forhold: Hvis flere opptrer med et felles forsett, for eksempel å skaffe
seg adgang til å stemme til tross for at de ikke er berettiget
til det, kan det rokke ved tilliten til valgresultatet. Selv om
det normalt er vanskelig uberettiget å skaffe seg adgang til å stemme,
er det ikke alltid tilfelle.
På denne bakgrunnen foreslår departementet
bestemmelser i den nye straffeloven om utilbørlig stemmepåvirkning,
stemmekjøp, stemmesalg, uberettiget valgdeltakelse og etterfølgende
påvirkning av valgresultatet.
De ulike formene for krenking av valgordningen varierer i skadepotensial
og straffverdighet. Departementet slutter seg til kommisjonens forslag
til strafferammer. Den strengeste på bot eller fengsel
inntil 3 år skal gjelde for etterfølgende påvirkning
av valgresultatet. Det er slike handlinger som kan ha størst skadevirkninger.
Også på utilbørlig måte å påvirke stemmegivningen,
for eksempel slik at et helt lokalsamfunn ikke får avgitt
stemme, kan ha betydelige skadevirkninger. Dette skal etter forslaget
kunne straffes med bot eller fengsel inntil 2 år.
Handlinger som består i å skaffe seg uberettiget adgang
til å stemme innebærer som regel at man også må føre
en offentlig myndighet bak lyset eller på annen måte
opptre fordekt, mens stemmesalget utelukkende krenker det samfunnsansvar
en forventer at alle borgere tar. Departementet foreslår
at dette markeres i strafferammene ved at uberettiget valgdeltakelse
kan straffes med bot eller fengsel inntil 1 år, og stemmesalg
med bot eller fengsel inntil 6 måneder.
Paragrafene 127, 128 og 326 i straffeloven 1902 har som formål å verne
offentlige tjenestemenn under utøvingen av tjenestehandlinger.
Paragraf 127 retter seg mot den som "ved Vold" mot offentlige
tjenestemenn "søger at formaa" den offentlige tjenestemannen
til "at foretage eller undlade en Tjenestehandling eller hindre
ham under en saadan".
Paragraf 128 omhandler trusler mot en offentlig tjenestemann.
Det sentrale i bestemmelsen er at gjerningspersonen ved sine trusler
forsøker å påvirke tjenestemannen til
urettmessig å utføre en tjenestehandling. Truende
oppførsel overfor en tjenestemann for å oppnå et
rettmessig krav faller dermed utenfor gjerningsbeskrivelsen i straffebudet.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen og de fleste
av høringsinstansene i at offentlige tjenestemenn bør
ha et særskilt vern når de utfører tjenestehandlinger.
Riktignok kan krenkelsen av personen forfølges etter andre
straffebud, men det siktemål at offentlig myndighetsutøving
ikke skal hindres, ivaretas bare gjennom de foreslåtte
bestemmelsene. Departementet foreslår å slå sammen
straffeloven 1902 §§ 127 (om vold mot
offentlig tjenestemann) og 128 (om trusler mot offentlig tjenestemann)
og videreføre disse med noen mindre endringer i straffeloven
2005.
Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag
om å gi den nye bestemmelsen en snevrere rekkevidde, slik
at den begrenses til å ramme tjenestemenn som utøver
offentlig myndighet. Offentlige tjenestemenn som utøver
funksjoner som også kan utøves av private, vil
ikke omfattes av bestemmelsen. Departementet er videre enig med
kommisjonen i at det ikke er noe krav at vedkommende utøver
slik myndighet når hendelsen finner sted, dersom vedkommende
i kraft av sin stilling har slik kompetanse.
Departementet vil foreslå at de yrkesgruppene som i
dag er vernet av straffeloven 1902 §§ 127
og 128, men som faller utenom lovforslaget, gis et bedre vern enn
det som vil følge av de fremtidige alminnelige bestemmelsene
om trusler og legemskrenkelser. Departementet vil komme tilbake
til valg av løsning i den andre proposisjonen om straffelovens
spesielle del. Avgjørende for valg av løsning
vil være hvilket reelt behov for et særskilt vern
som den enkelte yrkesgruppe vil ha.
Departementet foreslår som kommisjonen at strafferammen
settes til bot eller fengsel inntil 3 år, slik at det vil
være opp til retten i hvert enkelt tilfelle å bestemme
hvilken reaksjon som skal fastsettes.
Departementet deler også kommisjonens syn om at Kongens
fullmakt bør omfatte det å la straffebudet få anvendelse
på handlinger mot tjenestemenn i internasjonale organisasjoner
som Norge er eller måtte bli medlem av. Det er gode grunner
for å verne denne formen for offentlig myndighetsutøving.
For atferd som består i å hindre eller forulempe en
offentlig tjenestemann på annen måte, foreslår
departementet en bestemmelse som i hovedsak svarer til straffeloven
1902. Bestemmelsen har stor betydning i praksis, og det er behov
for et straffebud som verner om de offentlige interesser og utføringen
av tjenestehandlinger også i de tilfellene tjenestemannen
ikke utsettes for vold eller trusler.
Departementet slutter seg til kommisjonens syn om at forsøk
på å hindre en offentlig tjenestemann ikke bør
straffes, noe som vil innebære en avkriminalisering.
Straffeloven 1902 § 132 a ble tilføyd
ved lov i 2000 og er senere endret flere ganger, senest ved lov i
2006 da Gjenopptakelseskommisjonen ble føyd til på listen
over organer som omfattes av bestemmelsen. Bestemmelsen videreføres
i det vesentlige i forslaget til ny lov, med noen mindre endringer.
Forsettlig grov motarbeiding av rettsvesenet og grovt uaktsom motarbeiding
inntas som nye selvstendige straffebud. I tillegg innføres
det minstestraff for særlig grov motarbeiding av rettsvesenet.
Departementet mener det er naturlig og hensiktsmessig å gradere
straffebudet etter alvorlighet, og går inn for en egen
bestemmelse om forsettlig grov motarbeiding av rettsvesenet. Departementet
foreslår at strafferammen for grovt uaktsomme overtredelser
reduseres til fengsel inntil 3 år.
Straffeloven 1902 § 132 rammer motarbeiding av
offentlig undersøkelse mv. Første ledd gjelder
bevisforspillelse i forskjellige former, mens annet ledd omfatter
unndragelse fra strafforfølging.
Kommisjonen foreslår å ta inn en bestemmelse som
i hovedsak svarer til straffeloven § 132 med visse
endringer. Etter kommisjonens oppfatning bør første
ledd også omfatte bevisfabrikasjon, og ikke bare bevisforspillelse.
Kommisjonen foreslår også å endre hensiktskravet
til forsett. Videre foreslår kommisjonen at annet ledd
om straffunndragelse bare skal ramme medvirkning til at noen unndrar
seg pågripelse, varetekt eller annen forfølgning
på etterforskningsstadiet. Bistand til rømming
og unndragelse fra idømt straff etter rettskraftig avgjørelse
vil rammes av en annen bestemmelse.
Departementet er enig med kommisjonen i at det er behov for å videreføre
hovedinnholdet i straffeloven 1902 § 132, og høringen
har ikke gitt grunnlag for å innta et annet syn. Det reiser
seg imidlertid flere spørsmål om utformingen av
forslaget til bestemmelse som departementet drøfter i proposisjonen.
Straffegjennomføringsloven § 40 sjuende
ledd gjelder den domfeltes unndragelse fra gjennomføring av
fengselsstraff og strafferettslige særreaksjoner, mens
straffeloven 1902 § 131 første ledd første
alternativ rammer andres bistand til rømming fra lovlig frihetsberøvelse.
Etter denne bestemmelsen må den personen som hjelpes til å rømme,
være dømt eller siktet for en straffbar handling,
og han må av den grunn være lovlig berøvet
friheten.
Departementet er enig med kommisjonen i at straffegjennomføringsloven § 40
sjuende ledd om den domfeltes unndragelse fra gjennomføring
av fengselsstraff og strafferettslige særreaksjoner best hører
hjemme i bestemmelsen om unndragelse fra frihetsberøvelse.
Paragraf 40 sjuende ledd er begrunnet med at et etterfølgende
straffansvar kan ha en preventiv effekt i unndragelsestilfellene.
Departementet opprettholder dette synspunktet for unndragelse fra gjennomføring
av fengselsstraff og forvaring.
Når det gjelder unndragelse fra gjennomføring
av de strafferettslige særreaksjonene overføring
til tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg, er det ikke like
selvsagt at det skal være straffbart å unndra seg
gjennomføring. Etter departementets oppfatning vil trussel
om straff i slike unndragelsestilfeller neppe være egnet
til å styre den domfeltes atferd og vil derfor ikke ha
preventiv virkning. Et motargument kan være at en som i
utgangspunktet ble vurdert som utilregnelig, har blitt tilregnelig,
og planlegger å rømme. I slike tilfeller kan straffebudet
ha en viss virkning. Dette argumentet er imidlertid ikke tilstrekkelig tungtveiende
til at departementet opprettholder straffansvaret på dette
punktet. Gjerningspersonen bør i stedet tilbakeføres
til institusjonen vedkommende er overført til.
Når det gjelder medvirkning til straffunndragelse, slutter
departementet seg til kommisjonens forslag om at bestemmelsen både
bør omfatte unndragelse fra idømt straff og særreaksjoner.
Den som medvirker til slik unndragelse er ikke nødvendigvis utilregnelig,
og det vil derfor gjøre seg gjeldende andre hensyn.
Departementet deler også kommisjonens syn på at
straffeloven 1902 bestemmelse om ulovlig å sette seg i
forbindelse med noen i fengsel eller skaffe vedkommende gjenstander
videreføres. Ulovlig å sette seg i forbindelse
med noen i fengsel eller gi vedkommende gjenstander, kan bidra til
at det blir lettere å rømme og handlingen har
dermed et skadepotensial.
Straffeloven 1902 setter straff for den som nekter å oppgi
personlige opplysninger som navn, fødselsdato, fødselsår,
stilling eller bopel for et stevnevitne, en polititjenestemann eller
annen offentlige myndigheter, eller som oppgir falske personalia
til de nevnte myndigheter.
Straffelovkommisjonen har foreslått en bestemmelse som
i hovedsak svarer til straffeloven 1902. Ingen høringsinstanser
har uttalt seg om forslaget. Bestemmelsen har en viktig funksjon
i praksis. Departementet slutter seg til kommisjonens forslag, og
viderefører i det alt vesentlige bestemmelsen i ny straffelov.
Straffeprosessloven pålegger den som har plikt til å melde
et dødsfall, straks å underrette politiet dersom
vedkommende har grunn til mistanke om at døden er voldt
ved en straffbar handling. Unnlatelse av å etterleve denne
plikten straffes etter straffeloven.
Departementet mener det er gode grunner for å ha et
straffebud som rammer den som unnlater å melde fra om dødsfall,
og slutter seg til kommisjonens forslag om å videreføre
dette.
Straffeloven 1902 § 129 retter seg mot den
som uhjemlet utøver offentlig myndighet. Straffebudet har
ikke vært endret siden 1902, og det er begrenset rettspraksis
knyttet til det.
Utøvelse av offentlig myndighet er i straffebudet avgrenset
til tilfeller hvor det overfor andre gjøres et inngrep
eller treffes et vedtak som bare et offentlig organ kan. Myndighetshandlingen
behøver ikke å lede til noe bestemt resultat eller
rettsvirkning for å være straffbar, men må kunne
oppfattes som en myndighetshandling. Bestemmelsen rammer bare konkret
utøving av offentlig myndighet og omfatter ikke tilfeller
hvor noen utgir seg som offentlig myndighetsperson.
Departementet mener som Straffelovkommisjonen, at en uhjemlet
myndighetsutøvelse fremdeles bør belegges med
straff, og går inn for at straffeloven 1902 § 129
første straffalternativ videreføres i ny straffelov.
Bestemmelsen brukes lite i praksis, men en uhjemlet myndighetsutøvelse
kan virke villedende og svekke tilliten til vedkommende offentlige
myndighet. Det kan også være tilfeller hvor myndighetsutøvelsen
har som formål å utnytte andres villfarelse i
rettsstridig øyemed, for eksempel når noen gir
seg ut for å være polititjenestemann for å gjennomføre ransaking
av eller hos andre personer.
Straffeloven 1902 § 328 gjelder ulike krenkelser av
offentlige tjenestestillinger og offentlige kjennetegn mv.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen om at uhjemlet
uniformsbruk, samt det å utgi seg for å inneha
noen offentlig tjeneste, fremdeles bør være straffbart.
Dette gjelder selv om slik bruk i mange tilfeller vil rammes av
bestemmelsen om uhjemlet myndighetsutøving eller utføring
av offentlige tjenestehandlinger.
Misbruk av offentlige titler og utmerkelser bør også være
belagt med straffansvar, og hører hjemme i dette kapitlet.
Straffeloven 1902 § 332 første ledd
første alternativ retter seg mot den som utøver
en virksomhet uten en nødvendig offentlig tillatelse. Bestemmelsen er
praktisk viktig. For en rekke lover hvor virksomheten er gjort avhengig
av bevilling finnes straffetrusselen i dag i § 332
første ledd. I tillegg er det en rekke straffebestemmelser
i spesiallovgivningen som retter seg mot den som mangler tillatelse
til virksomhetsutøvelse.
Departementet slutter seg til kommisjonens forslag om å videreføre
straffeloven 1902 § 332 første ledd første
alternativ og § 332 annet ledd, og foreslår en
tilsvarende bestemmelse. Forslaget setter straff for å ha
utøvet et yrke eller en virksomhet uten nødvendig
offentlig tillatelse, og rammer den som uriktig gir inntrykk av
at offentlige myndigheter har gitt autorisasjon til å drive
med virksomheten.
Departementet er enig med kommisjonen i at bestemmelsene i straffeloven
bør gjelde generelt, slik at overlappende straffebestemmelser
i spesiallovgivningen oppheves hvis det ikke kan påvises
et særskilt behov for en egen regulering.
Straffeloven 1902 ga opprinnelig hjemmel til ved dom å forby
noen å oppholde seg i bestemte områder hvis handlingen
viste at lovbryterens opphold der kunne være "til særlig
fare eller plage for andre". Under arbeidet med den alminnelige
delen i straffeloven 2005 ble det bestemt at dette skal erstattes
av en mer vidtrekkende bestemmelse om kontaktforbud. Den nye bestemmelsen åpner
for å forby flere former for truende og plagsom atferd.
Departementet går inn for å videreføre
gjeldende rett, med de tilpasninger som kreves som følge
av den nye bestemmelsen, og opprettholder standpunktet som ble tatt
i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) om at overtredelse av kontaktforbud
skal være straffbart. Departementet slutter seg for øvrig
til kommisjonens forslag om ikke å videreføre
den spesielle straffskjerpingsregelen, og viser til at den generelle
straffskjerpingsregelen ved gjentakelse er videreført i
straffeloven 2005. Til gjengjeld foreslås den alminnelige øvre strafferammen
hevet fra fengsel i 6 måneder til fengsel i ett år.
Straffeloven 1902 § 343 omhandler hindring
av tvangsfullbyrding i de tilfellene overtredelsene retter seg mot
en offentlig myndighet. Etter bestemmelsen straffes den som ulovlig
"tilintetgjør, beskadiger, skjuler, bortfører
eller avhender gods, hvori utlegg, hefte, arrest, eller beslag er
gjort". Straffeprosessloven kapittel 16 og 17 har regler om henholdsvis
beslag og hefte, mens tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 7 og 14
omhandler utlegg og arrest. Handlingen må være
foretatt av debitor selv eller i alle fall i hans interesse.
Etter bestemmelsen straffes også den som handler mot
et lovformelig nedlagt forbud, og den som "bryter eller beskadiger
et av offentlig myndighet anbragt segl".
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at straffeloven
1902 § 343 første ledd første
og tredje alternativ bør videreføres. Bestemmelsen
tar sikte på å sikre at denne typen domstolsvirksomhet blir
respektert, og sikrer gjennomføringen av tvangsfullbyrding.
Kriminaliseringsprinsippene tilsier klart at handlinger som hindrer
tvangsfullbyrding bør være straffbare. Slike handlinger
svekker tilliten til en effektiv rettshåndheving, og det
er vanskelig å tenke seg tilstrekkelig effektive alternative
reaksjoner.
Straffeloven 1902 § 332 første ledd
retter seg mot den som vedblir å utøve en virksomhet,
hvortil retten er ham frakjent ved endelig dom. Bestemmelsen er
trolig begrenset til virksomhet som krever offentlig bevilling eller
tillatelse.
§ 344 første ledd annet alternativ
retter seg mot den som vedblir å utøve en rett
som er frakjent ved endelig dom, og favner videre enn § 332
første ledd tredje alternativ. "Dom" kan være
både en straffedom, i form av et rettighetstap, og en sivil
dom. Dommen må være rettskraftig. Den fradømte
retten kan være av enhver art. Det er fastslått
i rettspraksis at bestemmelsen også kan anvendes når
gjerningspersonen aldri har hatt en slik rett, men fortsetter å utøve den
etter dommen.
Etter § 343 første ledd annet alternativ
straffes den som handler mot et lovformelig nedlagt forbud. "Forbud"
tar blant annet sikte på de forbud som nedlegges av retten
som midlertidige forføyninger, men bestemmelsen omfatter
også forbud nedlagt, av et forvaltningsorgan med hjemmel
i lov.
Straffebestemmelsene mot krenking av rettsavgjørelser
har blitt brukt i varierende, men stort sett beskjeden grad. Dette
kan være et tegn på at bestemmelsene ikke har
noen vesentlig nyttefunksjon i dag, men det kan også skyldes
at de har vært lite tilgjengelige.
I vurderingen av om bestemmelsene bør videreføres,
har tvangsfullbyrdelsesloven stått sentralt. Tvangsfullbyrdelseslovens
regler har ført til at berørte parter kan gjennomtvinge
sine sivilrettslige krav mot saksøkte ved å ta
i bruk tvangsinstituttet. I arbeidet med den nye straffeloven er
det et sentralt prinsipp at det normalt ikke er grunn til å reagere
med straff hvis en tilstrekkelig grad av etterlevelse av lovreglene
kan oppnås på annen måte. Tvangsfullbyrding,
og ikke strafferetten, bør være det primære
virkemidlet for å løse konflikter mellom private
rettssubjekter. I noen tilfeller kan imidlertid reglene om tvangsfullbyrding
komme til kort. Dette gjelder særlig når noen
forbys å gjøre noe, for eksempel unnlate å bruke
en vei, og når noen frakjennes en rett.
Etter disse overveielsene har departementet foreslått å videreføre
det en må legge til grunn er dagens rettstilstand, nemlig
at det er straffbart å krenke forbud nedlagt i dom, men
ikke pålegg.
Departementet har også kommet til at mangfoldiggjøring
og utbredelse av informasjon som er beslaglagt eller inndratt i
medhold av en rettsavgjørelse bør være
straffbart. Særlig i lys av Grunnloven § 100 er
det grunn til å ha en uttrykkelig bestemmelse om dette,
siden det språklig ikke er klart uten videre at en domstolsavgjørelse
om beslag og inndragning utgjør et forbud mot mangfoldiggjøring
og spredning.
Menneskesmugling består i ulovlig å hjelpe
andre til innreise eller opphold på nærmere angitte
vilkår. Formålet med handlingen er med andre ord å transportere
mennesker ulovlig over landegrenser. I dag rammes ulike former for
menneskesmugling av henholdsvis utlendingsloven og straffeloven.
Organisert menneskesmugling er en alvorlig form for kriminalitet,
med forgreninger i mange land, og hvor store pengebeløp
og mange menneskeskjebner er involvert. Slik kriminalitet har hatt
en sterk utvikling i de senere årene, og departementet
er opptatt av at organisert menneskesmugling bekjempes på en effektiv
måte.
Departementet har merket seg at enkelte høringsinstanser
går imot Straffelovkommisjonens forslag om å flytte
de strengere straffebudene mot menneskesmugling fra utlendingsloven
til straffeloven. Det tyngste argumentet er at en slik plassering
vil kunne gjøre rettstilstanden mindre oversiktlig, fordi
man bryter opp den tilvante sammenhengen mellom de ulike straffebudene
som retter seg mot menneskesmugling.
Organisert menneskesmugling er en handling som straffes strengt
(fengsel inntil 6 år), og den representerer et alvorlig
angrep både på offentlige og private interesser.
På denne bakgrunnen kan det hevdes at straffebudet hører
hjemme i straffeloven.
Departementet har likevel valgt å ikke følge
opp Straffelovkommisjonens forslag om å ta inn utlendingslovens
bestemmelse om organisert menneskesmugling i straffeloven.
Departementet foreslår å oppheve en rekke bestemmelser
i straffeloven 1902 kapittel 12 og 34 om vern av offentlig myndighet.
Bakgrunnen er dels at det ikke lenger er behov for bestemmelsene
eller at de rammer forhold som ikke lenger bør være
straffbare. Det vises til proposisjonen for en gjennomgang av bestemmelsene.
Straffeloven 1902 har en rekke straffebestemmelser som retter
seg mot ulike former for misbruk av offentlig myndighet.
Departementet foreslår i proposisjonen straffebestemmelser
mot tjenestefeil, mot grovt uaktsom tjenestefeil og mot misbruk
av offentlig myndighet. Bestemmelsene retter seg mot personer som
har rett til å utøve offentlig myndighet eller
som bistår ved utøving av offentlig
myndighet, men som misbruker denne retten. Til sammenlikning er
de øvrige bestemmelsene om vern av offentlig myndighet
rettet mot utenforståendes angrep mot den offentlige myndighet,
for eksempel ved bruk av vold, trusler eller ved å utgi
seg for å være en offentlig myndighetsperson.
Straffebudet mot tortur i straffeloven 1902 rammer offentlig
tjenestemann som påfører en annen person skade
eller alvorlig fysisk eller psykisk smerte med forsett om å oppnå opplysninger
eller en tilståelse, eller for å straffe, true
eller tvinge noen. Videre rammer bestemmelsen det å påføre
en annen person skade eller alvorlig fysisk eller psykisk smerte
på grunn av personens trosbekjennelse, rase, hudfarge, kjønn,
homofil legning, leveform eller orientering eller nasjonale eller
etniske opprinnelse.
Departementet foreslår å videreføre
straffebudet mot tortur som er inntatt i straffeloven 1902. Bestemmelsen
ble tilføyd ved lov i 2004. Straffebudet er noe omredigert
med sikte på å oppnå en mer ensartet
utforming av bestemmelsene i straffelovens spesielle del. Videre
er det foreslått materielle endringer som følge
av at lett uaktsomhet (culpa levissima) ikke er videreført
i straffeloven 2005.
Komiteen viser til at straffebestemmelsene
i dette kapitlet verner offentlige interesser og særlig rammer
forhold som er egnet til å svekke tilliten til offentlig
myndighetsutøvelse. Forslaget viderefører i det
vesentligste gjeldende rett.
Komiteen viser til at straffebudet mot vold, trusler,
forulemping og hindring av offentlig tjenestemann foreslås
videreført. Etter straffeloven 1902 er det vide grenser
for hvem som anses å være offentlig tjenestemann.
I dag er imidlertid flere oppgaver som tidligere ble utført
av det offentlige, satt ut til private. Komiteen er
av den oppfatning at det er uheldig at personer med samme kompetanse
og ansvarsfelt skal ha ulikt strafferettslig vern avhengig av hvem
de er ansatt hos. Komiteen støtter derfor
forslaget om at begrepet "offentlig tjenestemann" snevres inn, slik
at det bare gjelder personer som utøver offentlig myndighet
i egentlig forstand.
Komiteen viser til at bestemmelsen om vold mot
offentlig tjenestemann i straffeloven 1902 opererer med særskilt
høy strafferamme og lavere terskel for hva som er straffbar
vold i forhold til de øvrige reglene om legemskrenkelser. Komiteen vil
peke på behovet for et slikt særskilt strafferettslig
vern også av yrkesgrupper som faller utenfor virkeområdet
til §§ 155 og 156 i straffeloven 2005.
Dette kan for eksempel gjelde konduktører, lærere
og helsepersonell. Komiteen er derfor tilfreds med
at Regjeringen kommer tilbake med en vurdering av dette i den andre
delproposisjonen om straffelovens spesielle del.
Komiteen er tilfreds med at det foreslås
en opprydding i de mange bestemmelsene som knytter seg til tjenestefeil
og misbruk av offentlig myndighet. Forslagene til generelle bestemmelser
bidrar til at alle former for misbruk av offentlig myndighet rammes,
samtidig som det presiseres at det også her er utøvelse
av offentlig myndighet som rammes og ikke den utvidede forståelsen
av begrepet "offentlig tjenestemann".
Komiteen viser til at straffebud som rammer alvorlige
og særlige straffverdige handlinger i utgangspunktet hører
hjemme i straffeloven og ikke i særlovgivningen. Dette
ville tilsagt at også straffebudet som rammer organisert
menneskesmugling burde flyttes fra utlendingsloven til straffeloven. Komiteen har
likevel forståelse for at Regjeringen ikke foreslår
en slik flytting, ettersom det er begrunnet med at det ville ført
til et snevrere nedslagsfelt for bestemmelsen enn den har i dag.
Dette skyldes at tolkningen av ordet "organisert" favner videre
i utlendingsloven enn i straffeloven.
Komiteen viser til det foreslåtte straffebudet mot
tortur og er tilfreds med at Regjeringen foreslår en utvidelse
av personkretsen som rammes av bestemmelsen. Med den nye bestemmelsen
vil enhver som er engasjert av stat eller kommune for å utføre tjeneste
eller arbeid, kunne omfattes av straffebudet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er viktig å beskytte de som på vegne av samfunnet
må gripe inn i alvorlige situasjoner. Dette gjelder ikke
minst politiet. De er samfunnet og borgernes beskyttelse i siste
instans. Disse medlemmer mener derfor det bør
være selvsagt at man gir disse personene en særskilt
beskyttelse i sitt arbeid. At Regjeringen ønsker å redusere
straffenivået mener disse medlemmer er forkastelig. Disse
medlemmer vil derfor innføre en minstestraff på 1 år
og en øvre strafferamme på 10 år for
vold og trusler mot offentlig tjenestemann. Disse medlemmer vil
for øvrig bemerke at strafferammen for trusler ellers (straffeloven § 222) kan
medføre straff i 3 år, og i grove tilfeller, jf.
straffeloven § 232, kan straffes med 6 år. Disse
medlemmer mener dette forslaget fra Regjeringen står i
grell kontrast til uttalte ønsker om å øke
statusen og rekrutteringen til politiyrket. Disse medlemmer vil
for øvrig vise til at Fremskrittspartiet flere ganger tidligere
har fremmet forlag om å øke straffen for vold
mot offentlig tjenestemann.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"§ 155 skal lyde:
§ 155 Vold eller trusler mot offentlig tjenestemann
Den som ved vold eller trusler påvirker en offentlig
tjenestemann til å foreta eller unnlate å foreta
en tjenestehandling, eller søker å oppnå dette,
straffes med fengsel i 1 år og inntil 10 år.
Med offentlig tjenestemann menes enhver som utøver offentlig
myndighet på vegne av stat eller kommune, eller som har
slik kompetanse i kraft av sin stilling. Som offentlig tjenestemann
anses også militære vakter, samt enhver som pliktmessig
eller etter oppfordring yter bistand til en offentlig tjenestemann.
Første ledd gjelder også for lovbrudd mot Den
internasjonale straffedomstols tjenestemenn.
Dersom det gjelder gjensidig, kan Kongen bestemme at første
ledd også skal anvendes på lovbrudd mot tjenestemenn
i et annet lands offentlige myndighet og i mellomstatlige organisasjoner
som Norge er eller blir medlem av."
"§ 158 skal lyde:
§ 158 Grov motarbeiding av rettsvesenet
Grov motarbeiding av rettsvesenet straffes med fengsel inntil
15 år. Ved avgjørelsen av om motarbeidingen er
grov, skal det særlig legges vekt på om overtredelsen
har voldt fare for noens liv eller helbred, er begått ved
flere anledninger, av flere i fellesskap eller har et systematisk
eller organisert preg.
Er lovbruddet begått som ledd i virksomheten til en
organisert kriminell gruppe, eller handlingen gjennomføres
ved trusler om eller bruk av våpen, er straffen fengsel
i minst 1 år."