Barne- og likestillingsdepartementet fremmer forslag til en ny
lov om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv. Lovforslaget
dekker i det vesentlige samme område som gjeldende markedsføringslov
(lov 16. juni 1972 nr. 47), som forslaget foreslås å avløse. Forslaget
har blant annet bakgrunn i direktiv om foretaks urimelige handelspraksis
overfor forbrukere (i det følgende omtalt som direktivet om urimelig
handelspraksis eller direktivet), som er tatt inn i EØS-avtalen.
I proposisjonen fremmer departementet forslag til gjennomføring
av direktivets bestemmelser.
Lovforslaget gjelder næringsdrivendes markedsføring i vid forstand
og hjemler Forbrukerombudets og Markedsrådets kontroll med næringsdrivendes handlinger
og bruk av avtalevilkår ut fra hensynet til forbrukerne. Forslaget
er i hovedsak en videreføring av gjeldende rett med de tilpasninger
som er nødvendige som følge av direktivet. Departementet har imidlertid
også gjennomgått bestemmelsene om markedsføring overfor forbrukere
og vurdert behovet for endringer. Bestemmelser som skal beskytte
næringsdrivende har ikke vært gjenstand for revisjon. De videreføres
uendret, men er plassert i et eget kapittel og dermed skilt fra
bestemmelsene som skal beskytte forbrukernes interesser.
I proposisjonen kapittel 3 til kapittel 17 fremgår departementets
syn på en del hovedspørsmål.
Bestemmelser av generell karakter er tatt inn i lovforslagets
kapittel 1. Loven innledes med en bestemmelse om hva loven gjelder.
I kapitlet foreslås det også å lovfeste prinsippet om at faktiske
påstander i markedsføring skal kunne dokumenteres. Videre videreføres
forbudet mot handlinger som strider mot god markedsføringsskikk
og forbudet mot kjønnsdiskriminerende reklame. Det samme gjelder bestemmelsen
om at markedsføring alltid skal fremstå som markedsføring. Kapitlet
inneholder også en bestemmelse med enkelte definisjoner og en bestemmelse
om lovforslagets geografiske virkeområde.
I lovforslagets kapittel 2 er bestemmelsene som gjennomfører
direktivet om urimelig handelspraksis tatt inn. Disse bestemmelsene
beskytter forbrukernes økonomiske interesser. Her forbys handelspraksis som
er urimelig fordi den strider mot god forretningsskikk overfor forbrukere,
særlig praksis som er villedende eller aggressiv. Disse bestemmelsene
er for en stor del en videreføring av gjeldende rett, men gjennomføringen
av direktivet har medført endringer i begrepsbruk og utforming.
Det uttrykkelige forbudet mot aggressiv handelspraksis, som har
sin bakgrunn i direktivet, er nytt. I dette kapitlet er også dagens
bestemmelse om prismerking foreslått videreført.
I lovforslagets kapittel 3 videreføres flere av dagens spesialbestemmelser
om markedsføring. Dette gjelder forbudet mot krav om betaling for
ytelser uten etter avtale (forbud mot kataloghaivirksomhet og negativt
salg), regelen om begrensninger i bruk av visse kommunikasjonsmetoder
(bl.a. e-postreklame) og reguleringen av levering av uadressert
reklame ("Nei takk" til uadressert reklame).
Det foreslås å gi forbrukerne en rett til å si nei takk til alle
gratisaviser ved at markedsføringsloven utvides til å omfatte publikasjoner
med en ikke ubetydelig andel redaksjonelt stoff. Retten til å si
nei vil bli utformet som en separat ordning, og det vil være mulig
å si nei takk til uadressert reklame og samtidig beholde gratisavisen.
Som ved uadressert reklame vil et merke eller lignende på forbrukerens
postkasse og/eller inngangsdør være tilstrekkelig tilkjennegivelse av
at vedkommende ikke ønsker gratisaviser.
I tillegg foreslås det nye regler om markedsføring ved hjelp
av telefon eller adressert post. Det foreslås flere konkrete tiltak
for å effektivisere dagens reservasjonsordning mot telefonmarkedsføring.
Det åpnes eksempelvis for å registrere telefonnummer i tillegg til
fødselsnummer i Reservasjonsregisteret. De næringsdrivende pålegges
hyppigere kontroll mot registeret og å informere om reservasjonsmuligheten
når de ringer de som ikke har reservert seg. For øvrig foreslås
det å stille krav om skriftlig aksept ved telefonsalg til forbrukere
i angrerettloven. Dersom forbrukeren ikke gir skriftlig aksept,
vil ikke bindende avtale være inngått. Det forelås også en skriftlig
opplysningsplikt før avtaleinngåelse om enkelte sentrale avtalevilkår.
Ved telefonsalg av avisabonnement og ved frivillige organisasjoners
telefonsalg foreslås unntak fra kravene om skriftlig aksept og skriftlig opplysningsplikt
før avtaleinngåelse.
Det foreslås videre endringer i bestemmelsene om bruk av tilleggsytelser
i markedsføringen. Enkelte av restriksjonene på slik markedsføring
foreslås opphevet. Dette gjelder for det første tilbud om ekstraytelser
"på kjøpet" som til nå har vært forbudt dersom det ikke var naturlig
sammenheng mellom hovedytelsen og ekstraytelsen (tilgift). Det samme gjelder
forbudet mot bruk av visse rabattkuponger, men her foreslås et separat
forbud mot det som i forslaget er kalt samlemerker. Forbudet mot
bruk av utlodninger og konkurranser i markedsføring foreslås videreført,
men med et annet virkeområde enn i dag. For all annen bruk av tilleggsytelser
i markedsføring foreslås det en plikt for de næringsdrivende til
å gi klare opplysninger om vilkårene for å benytte tilbudene.
I lovforslagets kapittel 4 foreslås det nye særregler for å
beskytte barn og unge. Det er sikker praksis for at lovens bestemmelser
tolkes strengere der markedsføring er rettet til barn. Forslaget
innebærer at denne praksisen lovfestes og synliggjøres. Det foreslås
en generell regel som markerer at barn er en særlig påvirkelig gruppe
som det skal vises særlig aktsomhet overfor. Videre foreslås det
en bestemmelse om urimelig handelspraksis overfor barn og en bestemmelse
om god markedsføringsskikk (etiske og moralske aspekter) ved markedsføring
overfor barn.
Kapittel 5 omhandler håndhevingsmyndighetenes kontroll med avtalevilkår
og krav til garantivilkår i forbrukerforhold. Bestemmelsene i dette
kapitlet er en videreføring av gjeldende rett.
Bestemmelser som utelukkende regulerer forhold næringsdrivende
imellom foreslås skilt ut fra lovens øvrige bestemmelser og er tatt
inn i lovforslagets kapittel 6. De videreføres uendret. I høringsnotatet
var det avgrenset mot bestemmelsene, og endringer i bestemmelsene
er ikke utredet nærmere.
Forhold vedrørende Forbrukerombudet og Markedsrådet og deres
kompetanse er regulert i lovforslagets kapittel 7. Den foreslås
å videreføre gjeldende rett ved at Forbrukerombudet er tilsynsorgan,
mens Markedsrådet er et domstolsliknende forvaltningsorgan som er
Forbrukerombudets overinstans i faglige saker. Hovedregelen er at
Markedsrådet treffer vedtak ved brudd på loven, men i visse unntakstilfeller kan
Forbrukerombudet treffe vedtak selv som førsteinstans. Det foreslås
å effektivisere Forbrukerombudets håndheving på noen punkter, samt
å innføre hjemmel for å ilegge overtredelsesgebyr ved brudd på enkelte
av lovens bestemmelser.
I lovforslagets kapittel 8 foreslås dagens bestemmelser om grenseoverskridende
håndheving av forbrukerregelverk innenfor EØS-området videreført uendret.
I lovforslagets kapittel 9 er det tatt inn bestemmelser om straff.
Dagens straffehjemler foreslås noe innskrenket pga. at det foreslås
en effektivisering av den administrative håndhevingen.
Gjennomføringen av direktivet om urimelig handelspraksis i markedsføringsloven
representerer en fremstillingsmessig utfordring fordi direktivet
bare beskytter forbrukernes økonomiske interesser. Det vil si at
bestemmelser som direkte beskytter næringsdrivendes interesser og
bestemmelser som ivaretar mer etiske hensyn, ikke berøres av direktivet.
I gjeldende lov er ulike grupper og hensyn ivaretatt i samme bestemmelser.
Departementet foreslår ikke at bestemmelsene som regulerer beskyttelse
av næringsdrivende skilles ut i en egen lov i denne omgang. Lovforslaget
inneholder et separat kapittel der beskyttelse av næringsdrivende
reguleres. Gjeldende bestemmelser videreføres uendret. Revisjonsarbeidet
har hele tiden vært avgrenset mot disse bestemmelsene, og en slik
løsning er ikke nærmere utredet og har ikke vært på høring. Dette
spørsmålet er noe man eventuelt vil måtte komme tilbake til på et
senere stadium.
Elementene i dagens generalklausul gjenfinnes i tre bestemmelser
i lovforslaget. I § 2 foreslås et forbud mot handlinger som strider
mot god markedsføringsskikk. I § 6 foreslås et generelt forbud mot
urimelig praksis som er egnet til å endre forbrukernes økonomiske
atferd. I § 25 foreslås deler av dagens generalklausul videreført
til beskyttelse av næringsdrivendes interesser.
Departementet foreslår ingen generell regulering av bransjenormer
i markedsføringsloven. Forbudet mot å villede om en forpliktelse
til å følge bransjenormer er likevel tatt inn i den alminnelige
villedningsbestemmelsen (§ 7) for å synliggjøre gjennomføringen
av direktivet.
Eksistensen av bransjenormer vil sjelden ha selvstendig betydning
ved vurderingen av næringsdrivendes handlinger opp mot lovens forbud.
Hvis det foretas en handling som strider mot fremforhandlete normer,
kan dette likevel være et tungtveiende moment ved vurderingen av
om en praksis anses å stride mot god markedsføringsskikk jf. forslagets
§ 2 eller mot god forretningsskikk overfor forbrukere, jf. forslagets
§ 6.
Gjeldende markedsføringslov har ingen formålsbestemmelse og det
var heller ikke foreslått en slik bestemmelse i høringsnotatet.
Departementet foreslår imidlertid at loven innledes med en overordnet
bestemmelse som gir brukerne av loven informasjon om hva loven gjelder,
jf. forslag til § 1.
Gjeldende markedsføringslov § 1 slår fast at markedsføring skal
utformes og presenteres på en slik måte at den tydelig framstår
som markedsføring.
Dette grunnleggende prinsippet kommer også til uttrykk i direktivet
om urimelig handelspraksis.
Departementet fastholder forslaget fra høringen om at reklameidentifikasjonsbestemmelsen
videreføres, og foreslår en bestemmelse som pålegger plikt til å
utforme og presentere all markedsføring på en slik måte at den tydelig
framstår som markedsføring, jf. forslagets § 3 første ledd.
Lovforslaget er utformet slik at bestemmelsen er plassert i kapittel
1. Den vil dermed gjelde markedsføring både overfor forbrukere og
andre næringsdrivende. Departementet kan ikke se noen grunn til
at bestemmelsens rekkevidde skal begrenses til kun å gjelde forbrukerforhold.
Gjeldende § 1 fjerde ledd annet punktum presiserer at en næringsdrivende
ved muntlig markedsføringshenvendelse til forbruker straks skal
presentere seg og opplyse forbrukeren om at henvendelsen skjer i
markedsføringsøyemed. Bestemmelsen foreslås tatt ut av den nye bestemmelsen
i lovforslaget. Den er en gjennomføring av fjernsalgsdirektivene,
og etter departementets vurdering passer den dårlig inn i en generell
bestemmelse som den foreslåtte. Det er i stedet foreslått en tilsvarende
bestemmelse i § 16 annet ledd om opplysningsplikt ved uanmodet markedsføring ved
hjelp av telefon.
Departementet la i høringsnotatet til grunn at gjeldende praksis
oppfyller kravene i direktivet om urimelig handelspraksis, men stilte
spørsmål om retten til å kreve dokumentasjon bør fremgå tydelig
av loven.
Departementet opprettholder forslaget fra høringen. Det vises
til lovforslagets § 3 annet ledd. Forslaget om en lovfesting av
dokumentasjonsplikten må ses i sammenheng med forslaget om at næringsdrivende
skal kunne legge fram den nødvendige dokumentasjon innen 48 timer,
jf. forslag til § 36 annet ledd.
Departementet anser det som hensiktsmessig å skille mellom bestemmelser
som gjennomfører direktivet og andre bestemmelser. Departementet
foreslår derfor at begrepet "markedsføring" videreføres i de av
lovens bestemmelser som ikke gjennomfører direktivet, eksempelvis
§ 2 om god markedsføringsskikk. Bestemmelser som regulerer "markedsføring" er
dermed ikke begrenset til å regulere næringsdrivendes handlinger
overfor forbrukere, men vil ha samme anvendelsesområde som dagens
generelle bestemmelser med de begrensninger som følger av direktivet.
Departementet har gått bort fra betegnelsen "markedspraksis"
og valgt å bruke direktivets betegnelse "handelspraksis" i bestemmelsene
som gjennomfører direktivet. Dette gir et tydeligere skille mellom
de bestemmelser som gjennomfører direktivet og andre bestemmelser.
Handelspraksis er et nytt begrep som avgrenser virkeområdet til
flere av lovens bestemmelser. At det også har bakgrunn i et totalharmoniseringsdirektiv tilsier
at en definisjon bør inntas i lovteksten og at den bør tilsvare
direktivets definisjon. Det vises til forslagets § 5 bokstav d.
Departementet vil understreke at handelspraksisbegrepet er ment
å ha en vid betydning.
Departementet antar spørsmålet om det i det hele tatt foreligger
en handelspraksis sjelden vil komme på spissen fordi begrepets rekkevidde
vil bestemmes gjennom anvendelsen av lovens materielle bestemmelser.
Det sentrale vurderingstemaet etter loven er heller ikke om en næringsdrivendes
handling utgjør en handelspraksis eller ikke, men om den er urimelig.
Direktivets begrep vil omfatte personer som handler i næringsvirksomhet
slik dette forstås i dagens markedsføringslov.
Det er ikke et krav i direktivene at den næringsdrivendes virksomhet
skal være profittbasert. Også virksomhet der inntektene går til
et allmennyttig formål vil etter omstendighetene måtte anses som
næringsvirksomhet. Offentlige virksomheter kan også etter omstendighetene
anses å drive næringsvirksomhet. Dersom virksomheten utøves i konkurranse
med private aktører, stilles samme krav til eksempelvis markedsføringen
av ytelsene som tilbys.
Etter gjeldende rett er det antatt at ideelle organisasjoners
salg av produkter er å anse som næringsvirksomhet selv om inntektene
går til det ideelle formålet.
Når det inngås en avtale om kjøp, bør reglene for markedsføring
og avtaleinngåelse komme til anvendelse på organisasjonens markedsføring
og salg. Både forbrukerhensyn og hensynet til andre næringsdrivende
som opererer i samme marked tilsier en slik forståelse. Grensen
mellom frivillige organisasjoners innsamling av penger og salg av
produkter kan være flytende og det vil måtte foretas en konkret
vurdering. Her som ellers vil virksomheten måtte vurderes etter
art, omfang, formål mv. og om innsamlingen er av en slik art at
det foreligger et beskyttelsesbehov hos de som mottar henvendelsene.
Departementet går inn for at loven bør inneholde en definisjon
av "næringsdrivende". Det er særlig lagt vekt på at direktivet om
urimelig handelspraksis totalharmoniserer og at det blir foreslått
en forbrukerdefinisjon. Departementet legger videre vekt på at det
også i gjeldende lov er tatt inn presiseringer av hvem som skal
anses som næringsdrivende.
Ordlyden i definisjonen som er foreslått i § 5 bokstav b avviker
fra direktivets. Dette er fordi definisjonen av forbruker som er
tatt inn i forslaget tilsvarer forbrukerdefinisjonen som er brukt
i norsk lovgivning for øvrig. Denne definisjonen viser ikke til
"forretnings-, industri-, håndverks- eller yrkesvirksomhet" og hensynet
til en enhetlig lovtekst tilsier at heller ikke definisjonen av
næringsdrivende bør ha en slik formulering.
I gjeldende markedsføringslov er ikke begrepet "forbruker" definert
selv om det brukes i flere bestemmelser. Direktivet om urimelig
handelspraksis inneholder imidlertid en definisjon som tilsvarer
definisjonen som er brukt i andre forbrukerverndirektiver.
At direktivet om urimelig handelspraksis inneholder samme forbrukerdefinisjon
som øvrige forbrukerverndirektiver gjør spørsmålet om en forbrukerdefinisjon
i markedsføringsloven aktuelt igjen. Dette gjelder særlig fordi
direktivet om urimelig handelspraksis er et totalharmoniseringsdirektiv.
Departementet er kommet til at loven bør inneholde en forbrukerdefinisjon.
Når man ikke valgte å ta inn en definisjon i markedsføringsloven
i forbindelse med vedtakelsen av forbrukerkjøpsloven, var begrunnelsen
at loven beskytter kollektive interesser og at det ikke var behov for
en entydig definisjon. Nå er situasjonen en annen i og med at direktivet
om urimelig handelspraksis inneholder en definisjon.
Hensynet til en felles begrepsbruk i norsk rett veier tungt,
og departementet foreslår at forbrukerbegrepet i markedsføringsloven
begrenses til å gjelde fysiske personer. Reelle hensyn tilsier imidlertid
at håndhevingsmyndighetene i visse situasjoner får hjemmel til å
gripe inn på vegne av sammenslutninger av forbrukere. Departementet
foreslår derfor at visse uprofesjonelle sammenslutninger får beskyttelse
etter § 22 om urimelige avtalevilkår. Det vises til § 22 første
ledd annet punktum.
Flere høringsinstanser påpeker at definisjonen av forbruker i
markedsføringsloven bør være den samme som er brukt i direktivet
om urimelig handelspraksis. Mens direktivets forbrukerbegrep omfatter fysiske
personer som ikke handler som ledd i næringsvirksomhet, er en forbruker
etter norsk lov en fysisk person som "ikke hovedsakelig handler
som ledd i næringsvirksomhet". "Hovedsakelig" viser til kjøp med
delt formål. Den gjeldende norske forbrukerdefinisjonen skiller
seg dermed fra direktivets definisjon.
I forbindelse med handelspraksis som omfattes av lovforslaget,
er det oftest tale om handlinger som er rettet til en ubestemt krets
av mottakere. Dermed vil ikke den enkelte forbrukers formål med
et eventuelt kjøp ha betydning, og et hovedsakelighetskriterium
har ingen funksjon. På den annen side er hensynet til felles begrepsbruk
tillagt stor vekt ved vurderingen av om loven i det hele tatt bør
inneholde en forbrukerdefinisjon. Det er heller ikke klart om ulikhetene
innebærer en realitetsforskjell. EUs regelverk om forbrukerbeskyttelse
er under revisjon, og departementet antar dette er ett spørsmål
som vil bli behandlet i den sammenheng. Departementet foreslår derfor
at markedsføringslovens definisjon utformes i overensstemmelse med
forbrukerdefinisjonen i norsk lovgivning for øvrig, jf. forslag
til § 5 bokstav a.
Departementet fastholder forslaget fra høringsnotatet om å videreføre
"forbrukere" som begrep i markedsføringsloven, også i bestemmelsene
som gjennomfører direktivet om urimelig handelspraksis. Etter gjeldende
lov har "forbruker" både samme betydning og samme funksjon som en
fellesbetegnelse, som "gjennomsnittsforbruker" slik begrepet er
brukt og forklart i direktivet. Loven beskytter kollektive forbrukerinteresser,
og prinsippet om at den skal håndheves ut fra hensynet til vanlige
forbrukere gjelder generelt og ikke bare bestemmelsene som nå skal gjennomføre
direktivet om urimelig handelspraksis.
Departementet er likevel kommet til at det er grunn til å ta
inn direktivets henvisning til betydningen av målgruppe i bestemmelsen
om urimelig handelspraksis. Departementet foreslår å lovfeste de prinsipper
om reklame til barn og unge som i dag følger av forvaltningspraksis.
Begrunnelsen er blant annet at dette vil synliggjøre hvordan loven
praktiseres på dette området og sikre større forutsigbarhet for
de næringsdrivende.
Det har alltid betydning hvem som er målgruppen for en handelspraksis,
ikke bare der barn er målgruppen. Videre vil også andre grupper
enn barn kunne være særlig påvirkelige. For å skape klarhet på dette
punktet er det tatt inn en generell henvisning til betydningen av
målgruppe og særlig påvirkelige grupper i forslagets § 6 tredje
ledd.
Gjeldende markedsføringslov regulerer næringsdrivendes handlinger
uavhengig av hvilket produkt den næringsdrivende markedsfører eller
selger.
Departementet antar det sentrale er at direktivet i likhet med
gjeldende lov er produktnøytralt. I dag fremkommer dette ved at
formuleringen "vare, tjeneste eller annen ytelse" brukes i loven.
En slik konstruksjon passer imidlertid dårlig med direktivets regler
som henviser til produkt i en rekke sammenhenger der det vil være
tungt å bruke en så lang formulering, og det er behov for en kortere
fellesbetegnelse. "Ytelse" gir god sammenheng med bestemmelsene som
videreføres fra gjeldende lov, der betegnelsen "vare, tjeneste eller
annen ytelse" er benyttet. Departementet foreslår at fellesbetegnelsen
"ytelse" brukes i større grad og at det tas inn en definisjon av
begrepet i loven, for å sikre at begrepet er produktnøytralt. Det
vises til forslag til § 5 bokstav c.
Markedsføringsloven har i dag ingen bestemmelser om lovens stedlige
(geografiske) virkeområde.
Ifølge forvaltningspraksis vil den norske markedsføringsloven
i utgangspunktet gjelde for tilfellene der markedsføring/avtalevilkår
er rettet mot norske forbrukere.
Grenseoverskridende markedsføring er blitt mer vanlig enn tidligere,
bl.a. på grunn av Internett. Det kan derfor være behov for å synliggjøre
i den nye loven når den kommer til anvendelse. Dette vil riktignok
måtte vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle, men departementet
ser at det kan være opplysende å angi retningslinjene i loven.
Departementet foreslår derfor å stadfeste gjeldende rett, ved
å lovfeste at utgangspunktet er at markedsføringsloven gjelder for
handlinger og vilkår som er rettet mot forbrukere i Norge. Videre
ser departementet det som hensiktsmessig å lovfeste at tilsvarende
gjelder mellom næringsdrivende.
Fra dette utgangspunktet må det tas forbehold om at annet kan
følge av annen lovgivning. Bl.a. kan det etter omstendighetene følge
av EØS-avtalen, som gjelder som norsk lov (lov 27. november 1992
nr. 109), eller ehandelsloven (lov 23. mai 2003 nr. 35) at Norge
ikke kan begrense markedsføring som skjer fra utlandet til Norge.
Grenseoverskridende TV-reklame reiser særlige problemstillinger.
I henhold til TV-direktivet gjelder det i utgangspunktet et senderlandsprinsipp
for TV-sendinger. Særreguleringen som gjelder for TV-reklame, er
inntatt i kringkastingsregelverket, og vil ikke berøres av forslaget
til bestemmelse om virkeområde for markedsføringsloven.
Bestemmelsene som gjennomfører direktivet om urimelig handelspraksis
er totalharmonisert på EØS-nivå. Rent materielt sett skal det derfor
ikke ha noen betydning om urimelig handelspraksis vurderes etter den
norske markedsføringsloven eller lovgivningen i andre EØS-land.
Det vises til forslag til § 4 første ledd.
Når det gjelder norske næringsdrivendes virksomhet som kun er
rettet mot utlandet, ser departementet at det kan være hensiktsmessig
å lovfeste et prinsipp som tilsvarer det som er nedfelt i straffeloven.
Departementet foreslår derfor at markedsføringsloven skal gjelde
for handlinger og vilkår som har virkning i utlandet, når de er
ulovlige også etter lovgivningen i landet der de har virkning. Dette
innebærer at når et tiltak både er ulovlig i Norge og landet der
tiltaket har virkning, kan Forbrukerombudet og Markedsrådet fatte
vedtak mot tiltaket med hjemmel i de norske materielle reglene i
markedsføringsloven.
Markedsføringsloven vil også gjelde når det kun er utenlandske
forbrukere som rammes av virksomheten til norske næringsdrivende.
Det vises til forslaget til § 4 annet ledd.
Lovforslaget kapittel 6 om beskyttelse av næringsdrivendes interesser
inneholder bestemmelser av mer privatrettslig karakter, som vil
måtte håndheves av den enkelte næringsdrivende ved søksmål mv. For
å unngå eventuell konflikt med gjeldende internasjonal-privatrettslige
regler, foreslår departementet at § 4 annet ledd ikke regulerer
virkeområdet for bestemmelsene i lovforslaget kapittel 6.
Departementet opprettholder forslaget om at Kongen (ved forskrift)
kan bestemme om og i hvilken utstrekning loven skal gjelde på Svalbard
og Jan Mayen. Forslaget er inntatt i § 4 tredje ledd.
Begrepet "god markedsføringsskikk" kom inn i loven i 1997.
Det som rammes er markedsføring som tar i bruk virkemidler som
krenker de moralnormer eller etiske normer som må regnes som alminnelig
gjeldende i det norske samfunn, det vil si virkemidler folk flest vil
finne støtende når de brukes i reklameøyemed.
Departementet understreker at markedsføring som kan oppfattes
som nedsettende/diskriminerende, vil kunne finnes i strid med "god
markedsføringsskikk". Det er likevel slik at denne delen av generalklausulen
skal beskytte flertallets interesser av å ikke bli utsatt for støtende
virkemidler i markedsføring, noe som er noe annet enn diskrimineringsvern.
Det er videre de allmenne forbrukerhensynene som skal legges til
grunn for vurderingen, og ikke vernet til særskilte grupper. I denne
sammenheng vises det til punktet nedenfor om kjønnsdiskriminerende
reklame.
Det er også mange andre forhold som kan krenke allmenne etikk-
og moraloppfatninger, for eksempel å vise ringakt for menneskeverdet,
religiøs eller politisk overbevisning, sikkerhet eller oppfordre
til lovbrudd eller helseskadelig adferd. Hvis man skal nevne diskriminering
i lovteksten, bør man også nevne en del av de andre relevante eksemplene.
Ulempen med dette er bl.a. at det kan være fare for at bestemmelsen
oppfattes antitetisk. Etter som samfunnet utvikler seg, vil de generelle
etikk- og moraloppfatningene endres. Hvis man først begynner å eksemplifisere
hva som kan stride mot etiske og moralske normer, vil det også oppstå
behov for å endre lovteksten over tid. For å gjøre lovteksten mer
tidsbestandig er det etter departementets syn ønskelig å ikke utforme
den for detaljert. Departementet foreslår etter dette at man ikke
nevner diskriminering uttrykkelig i lovteksten, men at det vises
til at det ved vurderingen av om markedsføring strider mot god markedsføringsskikk
legges vekt på om markedsføringen krenker allmenne etikk- og moraloppfatninger,
eller om det tas i bruk støtende virkemidler, jf. forslag til § 2
første ledd.
Departementet foreslår at det innføres særregler for å beskytte
barn som en særlig sårbar gruppe, jf. proposisjonen kapittel 8 og
lovforslaget kapittel 4. Departementet ser dermed ikke grunn til
å innarbeide regler om særlige sårbare grupper i bestemmelsen om god
markedsføringsskikk mv.
Departementet ser at det kan være behov for å ytterligere styrke
miljøhensyn i forbindelse med markedsføring, og vil ta initiativ
til at dette utredes nærmere.
Departementet foreslår å videreføre den rettslige standarden
"god markedsføringsskikk" i lovforslaget § 2 første ledd. Det er
foretatt noen redaksjonsmessige endringer sammenliknet med høringsforslaget, men
det tilsiktes ingen realitetsendringer i forhold til gjeldende rett.
Markedsføringsloven § 1 tredje viser til at ved vurderingen av
om første eller annet ledd er overtrådt, kan det blant annet legges
vekt på om reklamen, på grunn av utforming, format, omfang eller
andre virkemidler, fremstår som særlig påtrengende.
Bestemmelsen ble innført i 1997. Det man særlig har tenkt på,
er reklame som henvender seg til publikum på offentlige steder,
f.eks. reklame på store plakater ("superboards") der folk ferdes,
reklame på busser og trikker mv.
Oppregningen i lovteksten av momenter det kan legges vekt på,
er ikke uttømmende. Selv om lovgiver først og fremst har tatt sikte
på den måten reklamen fremtrer på, kan også reklamens innhold få
betydning for om den oppleves som særlig påtrengende.
Etter departementets syn har bestemmelsen fortsatt sin berettigelse
og må antas å ha det også i fremtiden. Bestemmelsen er viktig i
en tid der markedsføringen er blitt mer synlig og finner stadig
nye kanaler, og der reklame kan oppleves som påtrengende. På denne
bakgrunn opprettholder departementet forslaget i høringsnotatet,
men med noen redaksjonsmessige endringer.
Det vises til forslag til § 2 tredje ledd.
De nordiske forbrukerombudene ga i februar 2005 ut en veiledning
om bruk av etiske og miljørelaterte påstander i markedsføringen.
Her fremgår det blant annet at det bør vises varsomhet med å benytte veldedige
institusjoner eller gode formål i forbindelse med markedsføring.
Departementet går inn for å endre praksis på dette punktet i
tråd med de nordiske retningslinjene, slik at det ikke lenger regnes
som urimelig som sådan å knytte støtte til veldedige formål direkte
til omsetningsvolumet. For øvrig vil veldedige og miljømessige påstander
kunne vurderes opp mot de generelle bestemmelsene i lovforslaget,
herunder § 7 om villedende handlinger.
Bestemmelsen om kjønnsdiskriminerende reklame er nedfelt i markedsføringsloven
§ 1 annet ledd.
Departementet fastholder forslaget fra høringsrunden om å opprettholde
bestemmelsen inntil videre, jf. forslagets § 2 annet ledd. Det pågår
for tiden et arbeid med en gjennomgang av diskrimineringsvernet
i norsk lovgivning med sikte på en samlet lov om diskriminering.
Spørsmålet om det bør innføres en bestemmelse om generelt likeverd
i reklamen bør ses i sammenheng med dette arbeidet. Departementet
vil derfor vurdere spørsmålet når diskrimineringslovutvalgets rapport
foreligger.
Bestemmelsen som gjennomfører direktivets artikkel 5 må inneholde
en nærmere kvalifisering av den næringsdrivendes handlemåte. Spørsmålet
er i første rekke hvordan kravet skal formuleres. Departementet
fastholder at det er tale om en "god skikk"-norm.
Høringsforslaget var å bruke "god markedsskikk overfor forbrukere".
Departementet mener dette kan være uheldig når man i en annen bestemmelse
bruker god markedsføringsskikk. Begrepene er like og det kan virke
forvirrende.
Departementet foreslår å bruke betegnelsen "god forretningsskikk
overfor forbrukere". Også i den danske gjennomføringen av direktivet
og det svenske forslaget til ny lov er kravet om yrkesmessig aktsomhet
formulert som en "god skikk"- norm. "God forretningsskikk" er godt
kjent og gir dermed større veiledning til brukerne av loven enn
betegnelsen som introduseres i direktivet. Departementet kan heller
ikke se at det direktivet gir anvisning på er noe annet enn et krav
til god forretningsskikk.
Departementet foreslår at det ikke tas inn en definisjon av "god
forretningsskikk overfor forbrukere" i loven. Rettslige standarder
skal etter sin art være fleksible og kunne tilpasses den generelle
samfunnsutviklingen.
Forbudet i markedsføringsloven § 1 mot handlinger som er urimelige
overfor forbrukere inneholder ikke noe uttykkelig vilkår om endring
av forbrukernes atferd. Det sentrale vurderingstemaet er likevel hvordan
handlingene er egnet til å påvirke forbrukerne.
For at en handling skal anses urimelig etter direktivet må den
"vesentlig endre eller være egnet til å vesentlig endre forbrukernes
økonomiske atferd".
Forbrukerens evne til å ta en informert beslutning skal reduseres
merkbart som følge av en handling eller praksis fra den næringsdrivende
for at praksisen skal anses egnet til å endre atferden.
Direktivets artikkel 5 har fått en utforming som gir begrenset
veiledning om hvilke krav som egentlig stilles til påvirkning av
forbrukere for at en handelspraksis kan anses som urimelig. Departementet
er derfor kommet til at lovteksten på dette punktet i utgangspunktet
bør bruke direktivets formuleringer, jf. forslagets § 6 annet ledd.
Det er uklart hvilken praktisk betydning det er tenkt å ha at
kravet til påvirkning av forbrukernes beslutninger har fått ulik
utforming i direktivets artikkel 5 og i artiklene 6 til 8. Felles
for alle bestemmelsene er imidlertid at en handelspraksis av ulike
årsaker skal være egnet til å få forbrukerne til å treffe en beslutning
de ellers ikke ville ha truffet. Dette er da også et sentralt vurderingstema
når man skal fastslå om næringsdrivendes handlinger er urimelige
overfor forbrukerne, og det er etter departementets oppfatning viktig
at dette fremgår klart av loven. For å gi et klarest mulig bilde
av hva slags handlinger den generelle bestemmelsen i § 6 annet ledd
er ment å ramme, foreslår departementet derfor på dette punktet
et tillegg til direktivets formulering. I forslagets §§ 7, 8 og
9 er vilkåret om påvirkning av forbrukernes beslutninger gitt en
utforming som tilsvarer direktivets.
Det vil være opp til håndhevingsmyndighetene å fastlegge det
nærmere innholdet av kravet om at en handelspraksis er egnet til
vesentlig å endre den økonomiske atferden.
Utgangspunktet for vurderingen er hvordan praksisen er egnet
til å påvirke en gjennomsnittlig forbruker som praksisen når fram
til. I tillegg må det tas høyde for om praksisen er egnet til å
påvirke særlig sårbare grupper. Dette følger av forslagets § 6 tredje ledd.
I artikkel 5 nr. 3 siste setning er det presisert at beskyttelsen
av sårbare grupper ikke berører vanlig og rettmessig reklamepraksis
der det framsettes overdrevne påstander eller påstander som ikke
er ment å oppfattes bokstavelig.
Departementet går inn for at direktivets presisering bør tas
inn i loven. Det må uansett foretas en konkret vurdering også av
overdrevne påstander. Det er ikke tale om et unntak, men om en presisering
av forholdet til sårbare gruppers godtroenhet. Det vises til forslagets
§ 6 tredje ledd siste punktum.
Departementet foreslår at lovens alminnelige bestemmelse om urimelig
handelspraksis på samme måte som direktivet artikkel 5 nr. 4 inneholder
en henvisning til bestemmelsene om villedende og aggressiv praksis.
Det vises til forslagets § 6 fjerde ledd.
I artikkel 5 nr. 5 slås det fast at handlinger som er oppført
i direktivets bilag 1, er urimelige i seg selv. Bilag 1, omtalt
som "svartelisten", inneholder en katalog på 31 punkter som angir
former for handelspraksis som alltid er urimelige. Listen er uttømmende og
kan ikke suppleres av medlemsstatene. For handlinger som ikke står
på listen må eventuell lovstrid i hvert enkelt tilfelle vurderes
etter de generelle reglene.
I gjeldende regelverk fins det ingen tilsvarende liste over handlinger
som alltid vil være ulovlige.
Etter det departementet kjenner til, tar de fleste land sikte
på å gjennomføre listen som den er, enten som et vedlegg eller som
en forskrift.
Departementet foreslår at svartelisten inntas i en forskrift
som hjemles i § 6, jf. forslag til § 6 femte ledd. Det kan innvendes
at det er uheldig å ta listen inn i en forskrift når det er knyttet
strenge sanksjoner til overtredelse av de enkelte punktene. Det
er viktig at det ikke skapes et inntrykk av at bare handlinger som
står på listen er forbudt. Det er lovens generelle bestemmelser
som antagelig vil være mest sentrale ved håndhevingen av loven,
og departementet mener også det vil være en fordel om listen presenteres
samlet.
Departementet konstaterte i høringsnotatet at artikkel 6 innholdsmessig
ligger svært nær opp til gjeldende markedsføringslov § 2 selv om
utformingen er forskjellig.
I forslagets § 7 er det inntatt en bestemmelse om villedende
handelspraksis som skal beskytte forbrukernes interesser.
Bestemmelsen er en gjennomføring av direktivet om urimelig handelspraksis
artikkel 6 og er å anse som en videreføring av gjeldende forbud
mot uriktig eller villedende framstilling innenfor rammene direktivet
setter.
Når det gjelder spørsmålet om den nærmere utformingen av bestemmelsen,
foreslår departementet at direktivets liste over villedningselementer
inntas slik den står i direktivet, men i forkortet form. Departementet
legger til grunn at innholdet i dagens villedningsforbud og direktivets
forbud er det samme. Selv om det har vært uproblematisk med en generell
bestemmelse uten liste fram til nå, er situasjonen blitt en annen
fordi bestemmelsen gjennomfører et totalharmoniseringsdirektiv med
en uttømmende liste som i tillegg er ganske utfyllende med en rekke
eksemplifiseringer.
En mer detaljert lovtekst gir bedre forutberegnelighet og veiledning
med hensyn til løsning av konkrete problemstillinger.
Direktivets artikkel 7 gjelder villedning som følger av at forbrukeren
ikke får de opplysningene som er nødvendige for å ta en informert
beslutning. Det er et vilkår at dette påvirker eller er egnet til
å påvirke forbrukeren til å ta en transaksjonsbeslutning han eller
hun ellers ikke ville ha tatt.
Formålet med artikkel 7 er å hindre at forbrukerne villedes og
forhindres fra å gjøre informerte og dermed effektive valg.
I forslagets kapittel 2 er det i § 8 inntatt en bestemmelse om
villedende utelatelser som skal beskytte forbrukernes interesser.
Slik praksis vil være urimelig og dermed forbudt dersom den er egnet
til å påvirke forbrukeres beslutninger om en ytelse, jf. forslag
til § 6 fjerde ledd.
Forslaget § 8 første ledd er en gjennomføring av direktivets
artikkel 7 nr. 1, deler av nr. 2 og nr. 3. Å utelate opplysninger
om kommersielt formål med en handelspraksis vil stride mot den generelle
plikten til å la markedsføring fremstå som markedsføring, jf. forslaget
til § 3 første ledd. Det foreslås derfor ikke en bestemmelse om
villedende utelatelse av opplysninger om kommersielt formål.
Paragraf 8 må anses som en videreføring av gjeldende forbud mot
uriktig eller villedende framstilling selv om det kan knytte seg
en viss usikkerhet til om rekkevidden er den samme. I denne sammenheng
kan blant annet vises til at gjeldende § 3 oppstiller urimelighet
som et tilleggsvilkår til at etterspørselen påvirkes. Etter direktivet
er en utelatelse å anse som urimelig hvis den er egnet til å påvirke
forbrukeres beslutninger om en ytelse. Direktivet inneholder på
sin side en uttrykkelig henvisning til betydningen av kommunikasjonsmedium
som ikke finnes i gjeldende lov.
I forslaget er villedende utelatelser skilt ut i en egen bestemmelse.
Dersom utelatelsen består i at opplysninger blir gitt på en uklar
måte, vil praksisen også kunne vurderes som villedende etter forslagets § 7.
Når det gjelder spørsmålet om betydningen av kommunikasjonsmedium,
er det her er tale om en totalvurdering som skal foretas av håndhevingsmyndighetene.
Utgangspunktet vil alltid være at forbrukerne ikke skal villedes.
Hvor grensene skal trekkes etter den nye bestemmelsen vil være opp
til håndhevingsmyndighetene å avgjøre. For øvrig vises det til forslag
til § 8.
I artikkel 7 nr. 4 utdypes hva som skal anses som "vesentlig
informasjon" som det vil være villedende å utelate når den næringsdrivende
har kommet med en oppfordring til kjøp.
Departementet viser til at artikkel 7 nr. 4 er blant de mer uklare
i direktivet, og det er usikkert hvilken rolle den vil spille.
Departementet fastholder forslaget om å ta artikkel 7 nr. 4 inn
i loven slik den står i direktivet, jf. forslag til § 8 tredje ledd.
Det samme gjelder definisjonen av "oppfordring til kjøp", som foreslås
inntatt som siste ledd i § 8. Selv om bestemmelsenes grenser kan
være noe uklare mener departementet den bør tas inn i loven. De
næringsdrivende pålegges opplysningsplikt om visse forhold i gitte
situasjoner og direktivets bestemmelse bør gjengis også i norsk
lov. En høringsinstans har bedt om at det klargjøres hvilken rekkevidde
bestemmelsen har. Ettersom bestemmelsene om urimelig handelspraksis
har bakgrunn i et direktiv hører tolkningen av bestemmelsene i siste instans
inn under EF- eller EFTA-domstolen.
Aggressiv handelspraksis er regulert i forslagets § 9. Departementet
er enig med høringsinstansene i at det er viktig at lovteksten gir
tilstrekkelig veiledning med hensyn til hva som er å anse som "aggressiv handelspraksis",
ettersom dette er regulering som ikke er kjent fra før. Departementets
forslag tilsvarer direktivet artikkel 8 og 9. I tillegg er det tatt
inn en definisjon av "utilbørlig påvirkning".
Eksemplene på aggressiv praksis som er tatt inn i "svartelisten"
i direktivets bilag 1 viser for øvrig at aggressivitet kan anta
mange former.
Generelt ser departementet det som viktig å ivareta hensynet
til barn og unge som forbrukere.
Departementet har merket seg argumentet om at en særregulering
i markedsføringsloven om beskyttelse av mindreårige vil gjøre loven
mindre generell og fleksibel, og at det kan medføre tolknings- og
avgrensningsproblemer. Videre har departementet merket seg at det
kan hevdes at egne barnebestemmelser i markedsføringsloven kan være
i strid med målsettingen om regelforenkling, og hensynet til å unngå dobbeltregulering.
Det kan også virke ulogisk at man har særregler om beskyttelse av
én sårbar gruppe, mens handelspraksis som kan skade andre sårbare grupper
skal vurderes etter de generelle reglene i loven.
På den annen side ser departementet en rekke argumenter for å
innføre særregler om reklame som er rettet mot barn. Mindreårige
må for det første betraktes som en spesielt sårbar gruppe. De er
spesielt mottakelige for påvirkning, fordi de ikke har den nødvendige
erfaring eller kritiske sans til å foreta objektive vurderinger
i tilknytning til reklame.
Et annet moment er at mindreårige er en meget attraktiv målgruppe
for kommersielle aktører. Barn og unge opptrer selv som forbrukere
i stadig lavere alder.
Barn og unge er dermed i økende grad gjenstand for oppmerksomhet
fra de kommersielle aktørene. Samtidig har det funnet sted en stadig
mer kreativ bruk av virkemidler, herunder ved bruk av mobiltelefon
og Internett for å nå denne gruppen. Barn og ungdom er meget aktive
mediebrukere, og medieutviklingen gjør det enklere å integrere reklame
i annet stoff, slik at grensen mellom reklame, informasjon og underholdning
ofte blir utydelig.
Den ovennevnte argumentasjonen for egne barnebestemmelser knytter
seg tilsynelatende til økonomiske hensyn, i den forstand at det
fokuseres på at barns sårbarhet gjør dem mer mottagelige for tiltak som
er egnet til å påvirke etterspørselen av et produkt. Det er imidlertid
andre hensyn som er vel så viktige i vurderingen av om egne barnebestemmelser er
hensiktsmessige, herunder etiske og moralske hensyn. Det faktum
at barna er en viktig målgruppe for annonsørene, medfører at det
tas i bruk sterke, og ofte støtende, virkemidler for å fange denne
gruppens oppmerksomhet.
Etter departementets vurdering er det ønskelig å opprettholde
dagens beskyttelse av barn og unge etter markedsføringsloven. En
måte å oppnå dette på er å lovfeste de prinsipper som i dag følger
av forvaltningspraksis.
Det er etter departementets vurdering mulig å opprettholde nasjonale
regler som beskytter de mindreåriges ikke-økonomiske interesser.
Det vil derfor være mulig å lovfeste dagens praksis etter markedsføringsloven
som knytter seg til beskyttelse av mindreårige mot reklame som benytter
farlig produkt, oppfordrer til lovbrudd, farlig atferd eller brudd
på sikkerhetsnormer, reklame som spiller på sosial usikkerhet mv.,
reklame som spiller på frykt, angst og redsel, samt reklame som
benytter aggressive virkemidler som vold, seksualitet og rus. Det
vil også være mulig å lovfeste dagens praksis knyttet til særlig
påtrengende reklame mot barn og unge, samt til innhenting og bruk
av barns personopplysninger.
Den del av dagens praksis som faller innenfor området som harmoniseres
av direktivet, må imidlertid integreres i tolkningen av bestemmelsene
som gjennomfører direktivet. Det vil antagelig ikke være mulig å
ha egne, nasjonale bestemmelser som utdyper fortolkningen av disse
reglene.
Selv om man må forholde seg til reglene i direktivet, antar departementet
at dagens praksis i hovedsak kan videreføres og videreutvikles etter
de nye bestemmelsene, særlig sett hen til at reglene kan tolkes strengere
enn ellers når handelspraksisen retter seg mot eller kan påvirke
sårbare grupper.
Departementet foreslår å innføre et eget kapittel med særbestemmelser
om beskyttelse av barn, jf. forslagets kapittel 4 §§ 19–21.
I et samarbeid mellom handels- og næringslivet og Forbrukerrådet
er det utarbeidet retningslinjer for markedsføring av mat og drikke
overfor barn og unge. Retningslinjene ble vedtatt 21. september
2007 og gjelder frem til 1. januar 2009. Departementet ser positivt
på at det er utarbeidet slike retningslinjer, og mener man bør avvente
og se hvordan retningslinjene fungerer i praksis før eventuell lovregulering
vurderes. I likhet med Forbrukerombudet mener departementet at det
ikke er sikkert at en eventuell regulering bør inntas i markedsføringsloven.
Departementet vil vise til at spørsmålet om forbud mot kinoreklame
på barneforestillinger ble vurdert av Kultur- og kirkedepartementet
i Ot.prp. nr. 72 (2005–2006). Departementet valgte å ikke foreslå
et reklameforbud, og viste bl.a. til hensynet til ytringsfriheten,
negative økonomiske konsekvenser for kinoene og at forslaget kunne
føre til færre barneforestillinger.
Departementet viser til at det vil bli foretatt nærmere undersøkelser
om de økonomiske konsekvensene for kinoene ved et eventuelt forbud.
Det er etter departementets syn for tidlig å ta stilling til forslaget. Videre
kan det være naturlig å innpasse et eventuelt forbud i sektorlovgivning
under Kultur- og kirkedepartementet fremfor i markedsføringsloven.
For øvrig vil dagens praksis etter markedsføringsloven kunne videreføres.
Departementet foreslår et nytt kapittel om beskyttelse av barn.
Kapitlet deles opp i tre bestemmelser, nærmere bestemt en alminnelig
bestemmelse, en bestemmelse om urimelig handelspraksis overfor barn
og en bestemmelse om etiske og moralske aspekter (god markedsføringsskikk)
ved markedsføring overfor barn.
Departementet foreslår i § 19 en generell aktsomhetsregel som
inneholder en beskrivelse av hva som kjennetegner "gjennomsnittsforbrukeren"
i en barnegruppe. Slike kjennetegn vil kunne være påvirkelighet,
manglende erfaring og naturlige godtroenhet. Denne bestemmelsen
retter seg mot næringsdrivende som utformer markedsføringstiltak.
Departementet foreslår videre at det i den alminnelige bestemmelsen slås
fast at det ved vurderingen av om handelspraksis er i strid med
lovens bestemmelser, skal tas hensyn til alder, utvikling og andre
forhold som gjør barn spesielt sårbare. Denne bestemmelsen retter
seg mot håndhevingsmyndigheten.
Den andre bestemmelsen, § 20, er en utdyping/presisering av § 6.
Her slås det fast hvilke forhold det skal legges vekt på ved urimelighetsvurderingen
etter § 6 om urimelig handelspraksis. Bestemmelsen gjengir vurderingstemaene
i artikkel 5 nr. 2 og 3 for tilfeller der handelspraksisen skal
vurderes ut fra hvordan den er egnet til å påvirke barns økonomiske
atferd. I tillegg gjengis punkt 28 i direktivets "svarteliste".
Departementet foreslår at den tredje bestemmelsen, § 21, angir
relevante momenter som skal vektlegges når markedsføring overfor
barn skal vurderes etter § 2 om god markedsføringsskikk mv.
Departementet forslo i høringsnotatet fire alternative effektiviseringsforslag;
For det første et krav om forhåndssamtykke for telefonmarkedsføring
med unntak for eksisterende kundeforhold, for det annet et krav
om forhåndssamtykke kombinert med unntak for visse bransjer, for
det tredje krav om at avtaler over telefon må bekreftes skriftlig
for å være bindende og for det fjerde ulike tiltak for å effektivisere
Reservasjonsregisteret mv.
Hensynet til forbrukerne har blitt tillagt stor vekt i departementets
vurdering og kan isolert sett tale for å innføre forhåndssamtykke.
De høringsinstanser som går inn for et krav om forhåndssamtykke
viser til at mange forbrukere opplever telefonmarkedsføring som
en særlig påtrengende salgsform og en inntrengning i privatlivet.
Et krav om forhåndssamtykke vil imidlertid få store konsekvenser
for andre interesser. Et slikt krav vil representere en vesentlig
innstramning for telefonmarkedsføring som salgsform og berøre mange arbeidsplasser.
Departementet har etter en avveining av de ulike interesser funnet
det formålstjenlig å gå inn for en kombinasjon av ulike tiltak for
å forbedre dagens reservasjonsordning.
Departementet foreslår å effektivisere Reservasjonsregisteret
bl.a. ved å åpne for å registrere telefonnummer i tillegg til fødselsnummer.
Det foreslås også å pålegge de næringsdrivende hyppigere kontroll
mot registeret, og å informere om reservasjonsmuligheten når de
ringer de som ikke har reservert seg. Reservasjonsreglene foreslås
overført fra personopplysningsloven til markedsføringsloven, slik
at Forbrukerombudet blir håndhevingsorgan. I tillegg foreslår departementet
å lovregulere et forbud mot telefonmarkedsføring til forbrukerne
i helgene, og mellom kl. 21.00 og 09.00 på virkedager.
Departementet foreslår for øvrig å innføre et krav om skriftlig
aksept ved telefonsalg til forbruker i angrerettloven. Det foreslås
også skriftlig opplysningsplikt før avtaleinngåelse om utvalgte
forhold. Ved telefonsalg av avisabonnement og ved frivillige organisasjoners
telefonsalg foreslås unntak fra kravene om skriftlig aksept og skriftlig
opplysningsplikt.
Departementet antar at forbrukerne vil bli tilstrekkelig ivaretatt
gjennom disse tiltakene, men går likevel inn for at ordningen for
telefonmarkedsføring evalueres etter fem år.
Departementet ser at adressert reklame i posten kan være plagsomt
og irriterende, og at den i noen sammenhenger også kan oppleves
som påtrengende. På den annen side vil slik markedsføring for de
fleste ikke være like inngripende som telefonmarkedsføring. Dette
gjenspeiles ved at bare litt over halvparten av de som har registrert
seg i Reservasjonsregisteret har reservert seg mot adressert reklame
i posten.
Salgsformen har en mindre overrumplende karakter, forbrukerne
utsettes ikke for press til å foreta impulsive kjøpsbeslutninger,
og det er mindre fare for tilfeller av "negativt salg". Det må også
tas i betraktning at en del ønsker å motta denne formen for reklame,
bl.a. for å orientere seg om tilbud.
Unødig bruk av papir er ikke ønskelig, og departementet er enig
med høringsinstanser fra forbruker- og miljøsiden i at miljøhensynet
er viktig. Det er imidlertid sannsynlig at papirreklamen i stedet
kanaliseres til avisinnstikk og til ordinære annonser. Forbrukerombudets
inntrykk er for øvrig at det er uadressert reklame som utgjør hovedtyngden
av reklamen pr. post.
Et krav om forhåndssamtykke kan i praksis fortone seg som et
forbud, og vil kunne få konsekvenser for næringslivet og arbeidsplasser.
Næringslivet er avhengig av å ha alternative markedsføringskanaler. Et
flertall av høringsinstansene mener også en reservasjonsordning
er tilstrekkelig.
Etter departementets syn er en reservasjonsordning et rimelig
kompromiss mellom ulike hensyn, som ivaretar forbrukerne i tilstrekkelig
grad. Departementet har derfor kommet til at det ikke bør innføres
krav om forhåndssamtykke for adressert reklame i posten.
Flere høringsinstanser har tatt til orde for et krav om forhåndssamtykke
ved uadressert reklame. Et krav om forhåndssamtykke innebærer at
mottakeren må gi samtykke for at uadressert reklame skal kunne distribueres,
for eksempel ved et "ja takk" merke på postkassen. Det kan bidra
til å redusere mengden uønsket reklame og mengden generert avfall.
Departementet ser at uønsket uadressert reklame kan være et problem
for den enkelte og er enig i at miljøhensynet er viktig. Departementet
har også merket seg det økende engasjementet i tilknytning til miljøhensynet.
Ved et eventuelt forhåndssamtykke for uadressert reklame er det
imidlertid en fare for at papirreklamen i stedet kanaliseres til
avisinnstikk og til ordinære annonser.
Det er også kryssende interesser. Næringslivet er avhengig av
å ha alternative markedsføringskanaler og uadressert reklame er
en rimelig og effektiv sådan. Et krav om forhåndssamtykke kan i
praksis fortone seg som et forbud og vil kunne få konsekvenser for næringslivet
og arbeidsplasser. Et flertall av høringsinstansene, som representerer
disse interessene, mener en reservasjonsordning er tilstrekkelig
for å ivareta forbrukerne.
Selv om uadressert reklame for den enkelte kan oppleves både
plagsom og irriterende, er det ikke en pågående markedsføringsform
og forbrukerne utsettes ikke for press til å inngå impulsive kjøpsbeslutninger.
En del forbrukere ønsker også å motta slik reklame for å orientere
seg om tilbud, for eksempel i lokalområdet.
For forbrukerne er det enkelt å sette opp et "nei takk" merke
og mange har i dag merket postkassen.
Et mer effektivt sanksjonssystem, jf. lovforslagets kapittel
7, gir for øvrig myndighetene anledning til å gripe inn raskere
og ilegge overtredelsesgebyr ved manglende respekt for forbrukerens
reservasjon. Dette kan ha oppdragende effekt på useriøse aktører.
Etter en avveining av ulike hensyn mener departementet en reservasjonsordning
vil være et rimelig kompromiss som ivaretar forbrukerne i tilstrekkelig grad.
Departementet foreslår ikke et generelt krav om forhåndssamtykke
for uadressert reklame.
Når det gjelder uønsket dørmattereklame kan forbrukerhensynene
isolert sett tilsi en innstramming av reservasjonsordningen.
Det er imidlertid også her kryssende hensyn. Et flertall av høringsinstansene
går mot forslagene om å effektivisere dagens bestemmelse.
Etter en avveining av de ulike interesser, går departementet
ikke videre med effektiviseringsforslagene i høringsnotatet. Etter
departementets syn kan forbrukerne ivaretas tilstrekkelig ved en
videreføring av dagens reservasjonsordning for uadressert reklame.
Departementet ser imidlertid behov for å klargjøre at et merke
på postkassen alene ikke er tilstrekkelig til å unngå dørmattereklame.
For å unngå slik reklame må forbrukeren i tillegg merke inngangsdøren.
Departementet ser det for øvrig ikke som hensiktsmessig å etablere
et sentralt reservasjonsregister for uadressert reklame og gratisaviser,
slik enkelte har tatt til orde for.
Gratisaviser anses ikke som uadressert reklame etter markedsføringsloven
§ 2 c første ledd, dersom andelen redaksjonelt stoff ikke er ubetydelig
i forhold til andelen reklame i avisen.
Høringsrunden viser at det er behov for å klargjøre rettstilstanden
for fulldistribusjon av salgsaviser. At en avis fulldistribueres
innebærer at den leveres til alle, også de som ikke er abonnenter.
Flere aviser som normalt er til salgs fulldistribuerer enkelte utgaver
bl.a. for å gjøre avisen kjent blant lesere og annonsører. Et "gratis"
eksemplar av en salgsavis er imidlertid ikke det samme som en "gratisavis".
Forbrukerombudet har i sin praksis lagt til grunn at "gratis" eksemplar
av salgsaviser er å anse som reklame for selve avisen og følgelig
må respektere et merke med "nei-takk" til uadressert reklame. Departementet slutter
seg til denne fortolkningen. Fulldistribusjon av aviser som normalt
er til salgs er i dag omfattet av markedsføringsloven § 2 c.
Departementet foreslår å gi forbrukerne en rett til å si "nei
takk" til alle gratisaviser ved at markedsføringsloven utvides til
å omfatte publikasjoner med en ikke ubetydelig andel redaksjonelt
stoff. Hensynet til forbrukerne taler for innføre en rett til å
takke nei også til slike "redaksjonelle" gratisaviser. Dagens ordning
innebærer at forbrukerne kan bli påtvunget gratisaviser de ikke
ønsker. Det bør være opp til den enkelte å avgjøre om man vil motta
slike aviser. En reservasjonsrett for alle gratisaviser vil også
kunne gi en enklere løsning ettersom man i større grad unngår å
måtte skille etter andelen redaksjonelt stoff.
Retten til å si nei foreslås utformet som en separat ordning,
og det vil være mulig å si nei takk til uadressert reklame og samtidig
beholde gratisavisen. Som ved uadressert reklame, vil et merke eller
lignende på forbrukerens postkasse og/eller inngangsdør være tilstrekkelig
tilkjennegivelse av at vedkommende ikke ønsker gratisaviser.
Utrykket "gratisavis" kan etter ordlyden omfatte ulike publikasjoner,
både reklameaviser der reklamedistribusjon er hovedformålet, og
redaksjonelle publikasjoner. Gratisaviser der det redaksjonelle
innholdet er ubetydelig anses etter gjeldende rett som uadressert
reklame. Mange gratisaviser er imidlertid redaksjonelle produkter
og viktige meningsbærere, ikke minst i lokalsamfunnet. Det som først
og fremst skiller gratisavisene fra ordinære løssalgs- og abonnementsaviser,
er finansieringsformen. I motsetning til aviser som normalt er til
salgs, baserer gratisavisene seg i all hovedsak på annonseinntekter.
En rett til å si nei takk til redaksjonelle gratisaviser gir
mulighet for å avverge fulle dørmatter og postkasser ved fravær
over tid.
På den annen side faller regulering av redaksjonelt stoff utenfor
markedsføringsloven da det ikke er markedsføring. Enkelte høringsinstanser
har tatt opp at det kan tilsi varsomhet med å utvide retten til
å si "nei takk", ettersom markedsføringsloven da prinsipielt utvides
til å omfatte aviser. Departementet antar imidlertid at for den
som ønsker å takke nei til en avis vedkommende ikke har bedt om,
eller bestilt, er det av mindre betydning om innholdet i avisen
er redaksjonelt eller ei.
Departementet ønsker med forslaget ikke å innføre en rett til
å si "nei takk" til alminnelig informasjon. Det må dermed trekkes
en grense mellom gratisaviser og slik informasjon. Klassifiseringen
av ulike typer sendinger vil bero på en konkret helhetsvurdering
og den nærmere grensen for hvilke publikasjoner man kan si "nei
takk" til må trekkes i praksis. Se for øvrig lovforslaget § 17.
Etter en samlet vurdering går departementet ikke inn for en rett
til å reservere seg mot reklameinnstikk.
På den ene side er det hensyn som taler for å innføre en reservasjonsrett.
Forbrukerne har i dag ikke anledning til å si nei takk til uønskede
reklameinnstikk i avisen og for mange er det ikke et alternativ
å avbestille avisen. Flere finner det vanskelig å forstå at de ikke
kan reservere seg. Innstikk generer også store mengder uønsket papirreklame
og dermed unødvendig avfall.
På den andre siden er det tungtveiende mothensyn. Avisene har
store inntekter fra innstikk og i 2005 utgjorde dette 540 mill.
kroner brutto. Det er også usikkert hvor stor effekt en reservasjonsordning
vil ha på den totale mengden avfall når avisene har mulighet til
å ta inn reklamen i avisen.
Etter departementets vurdering følger det av ordlyden i gjeldende
markedsføringslov § 2 c annet ledd at alle innstikk i en avis/trykksak
omfattes av redaktøransvaret. Det må gjelde uavhengig av om innstikket
har sammenheng med avisen/trykksakens øvrige innhold eller ikke,
layout mv. Den eneste forutsetningen er at innstikket faktisk er
en del av avisen. En publikasjon som er fysisk atskilt fra avisen,
men som likevel distribueres sammen med denne, anses som del av
avisen der det utrykkelig fremgår at den er et bilag til hovedproduktet.
I motsatt fall vil publikasjonen kunne være å anse som uadressert
reklame eller gratisavis, omfattet av retten til å si "nei takk".
Se for øvrig lovforslaget § 17.
Dørsalg er en påtrengende markedsføringsform som trenger inn
i privatlivets fred, i visse tilfeller i enda større grad enn telefonsalg.
Det er grunn til å anta at dørsalg sjelden er ønsket, hvis man ser
bort fra noen frivillige virksomheters salg. Det bør være opp til
den enkelte å avgjøre om man ønsker å bli oppsøkt på denne måten.
Dette taler for å lovregulere en generell reservasjonsrett mot dørsalg.
På den annen side uttaler flere av de som er imot forslaget at
det ikke er behov for lovregulering. De viser til få klager og at
bransjene som driver med dørsalg har gode rutiner.
Departementet går i denne omgang ikke inn for å lovfeste en generell
reservasjonsrett mot dørsalg, men vil følge utviklingen nøye.
Gjeldende markedsføringslov har i §§ 4 og 5 særlige bestemmelser
om det som med en felles betegnelse kalles salgsfremmende tiltak.
Etter § 4 er det forbudt å yte tilgift, en tilleggsytelse "på kjøpet"
av vare eller tjeneste, til forbrukere. Det er i henhold til § 5
forbudt å bruke konkurranser, utlodninger e.l. for å fremme salget,
hvis tilfeldigheter avgjør hvem som vinner.
Departementet stilte i høringsnotatet spørsmål om disse reglene
burde oppheves, eller om reguleringen bør videreføres i en annen
form.
Departementet har innhentet en vurdering av de ulike reguleringsalternativene
i lys av direktivet om urimelig handelspraksis spesielt og EØS-avtalen
generelt.
I utredningen drøftes spørsmålet om regulering av salgsfremmende
tiltak ligger utenfor området som harmoniseres av direktivet om
urimelig handelspraksis. Konklusjonen er at direktivet neppe harmoniserer nasjonalt
regelverk på dette området som gjelder andre sider ved salgsfremmende
tiltak enn de som kan anses som urimelig handelspraksis.
Utrederen antar at gjeldende norske restriksjoner som hovedregel
ikke vil være i strid med EØS-avtalen, og at avtalen heller ikke
er noe generelt hinder for at Norge beholder og/eller innfører restriksjoner mot
salgsfremmende tiltak.
Departementet legger til grunn at direktivet om urimelig handelspraksis
ikke i seg selv legger begrensninger på muligheten for å regulere
salgsfremmende tiltak. Samtidig vil direktivets standarder gjelde
for rimelighet, villedning mv., utforming og presentasjon av et
salgsfremmende tiltak.
Etter gjeldende rett er bruk av tilleggsytelser i markedsføringen
tillatt hvis det dreier seg om ytelser som har naturlig sammenheng
med hovedytelsen. Spørsmålene som var på høring var om det skal
åpnes for noe større bruk av tilleggsytelser, om tilleggsytelser
til barn skal totalforbys, eller om forbudet skal oppheves og erstattes
med opplysningsplikt.
De generelle reglene i loven vil alltid beskytte mot urimelig
og villedende markedsføring og demmer dermed opp for den mest aggressive
bruk av tilleggsytelser i markedsføringen. Spørsmålet er om andre
behov tilsier en ekstra beskyttelse mot markedsføring i form av
tilleggsytelser.
Hensynet til konkurransen næringsdrivende imellom, som i sin
tid delvis begrunnet forbudet mot tilleggsytelser, synes ikke lenger
å gjøre seg gjeldende i like sterk grad.
De næringsdrivende har i høringen i 2006 vist til betydningen
av at de norske reglene endres slik at de kommer på linje med reglene
i andre land, først og fremst de nordiske som har gått bort fra
forbud mot tilgift.
Etter departementets mening vil de sterkeste forbrukerhensynene,
å motvirke villedning og urimelighet, være ivaretatt gjennom de
generelle bestemmelsene og den foreslåtte opplysningspliktbestemmelsen.
Departementet viser også til problemene knyttet til bestemmelsen
i seg selv. Erfaringen viser at det er vanskelig å utforme en regel
med klare grenser.
Departementet foreslår at forbudet mot tilgift oppheves.
Departementet er etter en helhetsvurdering kommet til at det
heller ikke bør innføres et forbud mot bruk av tilgift i markedsføring
til barn. Også når barn er målgruppen vil lovens generelle regler
ivareta de mest sentrale beskyttelsesbehovene.
Departementet foreslår at det i tillegg til lovens generelle
regler innføres en opplysningspliktbestemmelse som i de øvrige nordiske
landene. I forslag til § 18 siste ledd er det inntatt en generell
opplysningsplikt ved markedsføring der forbrukere tilbys tilleggsytelser
i form av en fordel eller en mulighet for å oppnå en slik fordel.
Plikten foreslås utformet slik at næringsdrivende skal gi klar
og lett tilgjengelig informasjon om vilkår for å benytte tilbudet.
"Kupongregelen" i gjeldende markedsføringslov § 4 annet ledd
annet punktum sier at en pengeytelse anses som tilgift hvis man
bruker merke, kupong eller lignende som hovedsakelig har til oppgave
å tjene som bevis for rett til pengeytelsen.
Rabattkuponger er vanlig og tillatt i mange land. Kuponger kan
være tatt inn i annonser eller salgsbrosjyrer, trykt på varers emballasje,
i tilbudsaviser etc. Forbrukeren kan få prisavslag for en vare ved
å klippe ut rabattkupongen og ta den med til forretningen, eventuelt
kan tilbudet være utformet slik at et bestemt antall rabattkuponger
må spares opp for å oppnå rabatt ved kjøp av varen.
Departementet er kommet til at det ikke bør foreslås et forbud
mot rabattsystemer som gir rett til en progressiv rabatt. Forslaget
har fått liten støtte i høringsrunden. Dersom det skulle innføres
et slikt forbud, må det uansett utredes nærmere.
Det generelle tilgiftsforbudet foreslås opphevet. Forbudet mot
rabattkuponger har nær sammenheng med tilgiftsforbudet, fordi slike
kuponger er å anse som en ekstraytelse. Rabattordninger i seg selv
rammes imidlertid ikke, og det er tillatt å gi rabatt i form av
penger (prisavslag). Slik praksis har utviklet seg, er det også
tillatt med rabattsystemer der forbrukerne over tid samler opp poeng
eller penger som de får utbetalt eller kan bruke til å kjøpe varer
hos rabattselskapene. Det er også tillatt med rabatter som består
i mer av samme ytelse.
Når det generelle tilgiftsforbudet foreslås opphevet, blir det
spørsmål om det likevel er grunnlag for å opprettholde eller utvide
forbudet mot innløsningskuponger. Departementet er kommet til at
også denne reguleringen i hovedsak bør oppheves. Ulike rabattformer
har stor utbredelse. Så lenge tilgift vil bli tillatt, og så lenge
man allerede i stor utstrekning tillater andre rabattsystemer, er
det vanskelig å begrunne et generelt forbud mot innløsningskuponger.
Departementet er kommet til at kuponger som i seg selv gir rett
til en ytelse, eksempelvis et merke som er trykt på en sjokoladeeske
og som kan klippes ut og byttes inn i en kjekspakke, bør bli tillatt.
Departementet foreslår likevel at selv om innløsningskuponger
bør tillates, bør det videreføres et forbud mot det som i forslaget
er kalt samlemerker.
Som samlemerker regnes for det første "trading stamps", dvs.
kjøpemerker som kan samles og brukes til senere kjøp i særlige butikker
opprettet av merkeutstederne. For forbrukerne er det vanskelig å
vurdere hvor stor fordel merkene som deles ut representerer. Hvilken
verdi merkene har vet man først når de byttes inn i andre ytelser.
Det foreslåtte forbudet vil ikke gjelde alle samlekonsepter.
Som i dag vil samlemerker som gir rett til mer av samme ytelse,
eksempelvis kort som stemples ved kjøp av hver bilvask og som kan
byttes inn i en bilvask når et visst antall stempler er samlet,
være tillatt.
Departementets forslag vil ramme samlemerker der forbrukeren
må kjøpe en ytelse for å få tildelt merke eller tilsvarende. Det
foreslåtte forbudet gjelder tilfeller der merkene deles ut separat
og også ordninger der forbrukerne kan samle kuponger som eksempelvis
er trykt på emballasje. Forbudet vil i utgangspunktet bare gjelde
systemer der forbrukerne må samle merker eller tilsvarende ved å
foreta flere kjøp, eller kjøpe et visst antall for å få nok merker. Samleelementet
vil imidlertid også være fremtredende der man får merker som kan
innløses enkeltvis, men der ytelsene man får blir mer attraktive
hvis den næringsdrivende har registrert at man har innløst eller
samlet flere merker. Departementet foreslår at også slike konsepter
går inn under samlemerkeforbudet.
Etter forslaget forbys bare merker som kan løses inn i en annen
ytelse enn penger. Systemer der forbrukere over tid samler poeng,
bonus eller lignende som kan tas ut som penger som i neste omgang
brukes til å kjøpe varer, rammes derfor ikke av forslaget. Systemer
der poengene direkte løses inn i annet enn penger vil omfattes av
forbudet. For at regelen ikke skal være for lett å omgå bør det
heller ikke være tillatt å la forbrukerne velge om merkene eller
poengene skal løses inn i varer eller penger.
Samlemerker vil være tillatt der de gir rett til mer av samme
ytelse fra den samme næringsdrivende.
Departementet foreslår at bestemmelsen inneholder en forskriftshjemmel
for nærmere bestemmelser om samlemerker dersom det skulle vise seg
å være behov for dette.
Det vises til forslagets § 18 annet ledd.
Det er forbudt å benytte konkurranser, utlodninger eller lignende
for å fremme salget, dersom tilfeldigheter helt eller delvis avgjør
hvem som vinner, jf. gjeldende markedsføringslov § 5. Bestemmelsen kommer
til anvendelse uavhengig av om kjøp er en forutsetning for å delta
i konkurransen/utlodningen. Når kjøp er en forutsetning for å delta,
kan konkurranser/utlodninger også betraktes som en type tilgift.
Avgjørende for om et forhold faller innenfor forbudet i § 5 er
om tilfeldigheter eller prestasjoner avgjør resultatet.
Departementet foreslår å oppheve gjeldende forbud mot konkurranser
og utlodninger i markedsføring, og i stedet innføre et forbud mot
kjøpsbetingete utlodninger og markedsføringskonkurranser i forbrukerforhold.
Flere høringsinstanser mener en slik regel ikke kan begrunnes
i hensynet til forbrukerne. Departementet mener imidlertid at det
foreslåtte forbudet møter et reelt beskyttelsesbehov. Konkurranser
og utlodninger skiller seg etter departementets mening fra andre
former for tilleggsytelser ved at forbrukerne har langt dårligere
muligheter til å vurdere verdien av tilleggsytelsen. Når en konkurranse
eller utlodning iverksettes, vil det være usikkert hvor mange som
vil delta eller kjøpe lodd og hvor store vinnersjansene er. Slike
konkurranser har nettopp effekt ved at gevinstens verdi generelt
tillegges større vekt enn gevinstmuligheten skulle tilsi. Det må
antas at særlig barn påvirkes av slik markedsføring.
Departementet legger videre stor vekt på at markedsføringsloven
her er et supplement til lotteriloven, og at Lotteri- og stiftelsestilsynet
mener at det bør opprettholdes regulering også i markedsføringsloven.
Hensynet bak denne formen for regulering er å forhindre overdreven
pengebruk grunnet på forhåpninger om gevinst.
Det foreslåtte forbudet retter seg mot premiekonkurranser og
utlodninger "dersom deltagelse forutsetter kjøp eller motytelse
fra forbrukerne", forslaget § 18 første ledd. Dette innebærer at
det ikke lenger har betydning om det er tale om en prestasjonskonkurranse
eller tilfeldighetskonkurranse. Forbudet gjelder markedsføringskonkurranser
og er ikke ment å omfatte eksempelvis ferdighetskonkurranser der man
må betale deltageravgift, heller ikke om arrangementet er sponset
av næringsdrivende. Forbudet er ment å ramme markedsføringskonkurranser
som iverksettes for å øke omsetningen av næringsdrivendes ytelser,
ved at kjøp motiveres av utsikten til en mulig gevinst. Den nærmere
grensen vil måtte trekkes i praksis. Alle utlodninger der forbrukerne
må kjøpe en ytelse, vil rammes. Her vil det foreslåtte forbudet
i markedsføringsloven være et supplement til lotterilovens regulering
av utlodninger.
Forslaget retter seg kun mot situasjoner der forbrukeren må kjøpe
eller på annen måte forplikte seg økonomisk overfor den næringsdrivende.
Det bør ikke være avgjørende om forbrukeren har mulighet til å trekke
seg fra avtalen i etterkant. Der forbrukeren inngår en fjernsalgsavtale
om kjøp av en ytelse, vil tilbud om deltakelse i en eventuell konkurranse
rammes av det foreslåtte forbudet, selv om forbrukeren har angrerett
i henhold til angrerettloven og kan gå fra avtalen på et senere
tidspunkt.
Departementet understreker videre at det må fremgå tydelig dersom
deltakelse i utlodning eller konkurranse ikke forutsetter kjøp av
ytelsen. Den næringsdrivende må tilrettelegge markedsføringskampanjen
slik at forbrukerne ikke får inntrykk av at de må kjøpe ytelsen
for å få delta. Her vises til den generelle bestemmelsen i forslagets
§ 18 siste ledd der det fremgår at det skal gis klar informasjon
om vilkår for å delta.
Departementet foreslår at det videreføres et unntak fra forbudet
mot kjøpsbetingete markedsføringskonkurranser for redaksjonelle
produkter. Bruk av premiekonkurranser har lang tradisjon i mediene
og departementet ser ingen grunn til å innføre en ny rettstilstand
på dette området.
Spørsmålet blir da hvilke tiltak og hvilke medier som skal omfattes
av unntaket og om det skal videreføres en premiebeløpsgrense.
Bruk av konkurranser i mediene har lang tradisjon og departementet
antar at ulike medier bør likebehandles. Bakgrunnen for markedsføringslovens unntak
er at konkurranser som eksempelvis kryssord og lignende utgjør en
vanlig type innhold i alle typer publikasjoner, også i blader som
ikke driver nyhetsformidling. Departementet foreslår dermed et generelt
unntak for konkurranser "i mediene".
Departementet foreslår ikke at det videreføres en premiebeløpsbegrensning.
Det vises særlig til at mediene selv har gitt uttrykk for at det
ikke er ønskelig med en slik grense.
For øvrig vises til lovforslaget § 18 første ledd annet punktum.
Gjeldende markedsføringslov § 2 forbyr villedende forretningsmetoder,
herunder villedende prismarkedsføring.
Markedsføringsloven § 3 forbyr framstilling som ikke gir tilstrekkelig
veiledning eller trekker inn uvedkommende forhold, og derfor må
anses urimelig.
Etter dagens markedsføringslov § 3 a første ledd har næringsdrivende
plikt til å informere om pris slik at prisen lett kan ses av forbrukerne,
såfremt det er praktisk mulig. Dette gjelder der varer eller tjenester tilbys
forbrukerne. I annet ledd er det tatt inn en forskriftshjemmel.
I forskrifter gitt i medhold av denne bestemmelsen er det gitt regler
om prisopplysning for varer, tjenester, gravferdstjenester, overnattings-
og serveringssteder, tannlegetjenester m.m. og ved transport og
salg av elektrisk kraft.
Den type informasjonsplikt som finnes i markedsføringsloven § 3
a, er ikke ment å motvirke urimelig eller villedende praksis. Den
er tvert imot ment å tydeliggjøre valgene, effektivisere konkurransen
og øke etterspørrernes valgmuligheter, og er slik sett i tråd med
formålet direktivet om urimelig handelspraksis skal ivareta. Både
bestemmelsens ordlyd, forarbeider og forhistorie underbygger dette.
Departementet konkluderte med at også reglene om prisinformasjon
bør videreføres i den nye markedsføringsloven.
Departementet uttalte i høringsnotatet at de nye villedningsbestemmelsene
ville regulere villedende bruk av priser i markedsføringen. Departementet foreslo
videre at § 3 a i gjeldende markedsføringslov videreføres uendret.
Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet. Dette
innebærer at de nye reglene om villedning i forslagets §§ 7 og 8
vil regulere villedende bruk eller utelatelse av prisopplysninger
i markedsføring. Forslagets § 10 er en videreføring av gjeldende
lov § 3 a.
Gjeldende bestemmelse inneholder en hjemmel for departementet
til å gjøre unntak fra plikten til å gi prisopplysninger. Unntaksadgangen
var ment som en sikkerhetsventil, men hjemmelen har ikke vært benyttet.
Ettersom plikten til å opplyse om pris kun gjelder i den utstrekning
det er praktisk mulig, vil spørsmålet sjelden komme på spissen.
En slik unntakshjemmel passer også dårlig inn i markedsføringslovens
håndhevingssystem. Departementet foreslår at denne unntakshjemmelen
oppheves.
Utgangspunktet i norsk rett er at avtalepartene selv har frihet
til å regulere sine kontraktsforhold. Avtalefrihet bygger på at
partene er noenlunde jevnbyrdige og at forhandlingene er reelle.
Det praktiske er at den næringsdrivende på forhånd har utarbeidet
standard kontraktsvilkår, som er ment å skulle benyttes overfor
mange forbrukere. Det kan være en fare for at slike standardvilkår
blir uklare eller ubalanserte i forbrukernes disfavør. På denne bakgrunn
føres det offentlig kontroll med standardvilkår som næringsdrivende
benytter overfor forbrukere. Den aktuelle bestemmelsen finnes i
markedsføringsloven § 9 a.
Regelens generelle karakter gir et godt rom for forhandlinger
med de næringsdrivende og bidrar til å gi balanserte og gode løsninger.
Etter departementets syn fungerer markedsføringsloven § 9 a godt.
Departementet ser ikke grunn til å gjøre materielle endringer i
nåværende § 9 a. Det skal også bemerkes at § 9 a er nødvendig for
å oppfylle våre forpliktelser etter EØS-avtalen til å gjennomføre
direktiv 13/93/EØF om urimelige vilkår i forbrukeravtaler. Nåværende
§ 9 a foreslås etter dette videreført i forslag til ny § 22 første
og annet ledd.
Det foreslås å innføre en definisjon av "forbruker" i loven som
tilsvarer forrukerbegrepet i direktivet om urimelig handelspraksis
og andre forbrukerverndirektiver, jf. lovforslaget § 5 bokstav a.
Når det gjelder kontrollen med avtalevilkår, er det etter departementets
syn tungtveiende hensyn som tilsier at Forbrukerombudet og Markedsrådet bør
ha hjemmel til å gripe inn overfor vilkår som benyttes overfor mindre
profesjonelle sammenslutninger av forbrukere, som for eksempel et
borettslag.
Så lenge sammenslutningen ikke hovedsakelig handler som ledd
i næringsvirksomhet og avtalen skal dekke medlemmenes personlige
formål, bør forbrukerne etter departementets syn vernes mot urimelige
vilkår etter forslaget til § 22. EØS-retten er ikke til hinder for
en slik løsning, da direktivet om urimelige avtalevilkår er et minimumsdirektiv.
Det er en forutsetning at avtalen skal tjene medlemmenes personlige
formål.
Dersom grensen kun skulle trekkes ut fra om sammenslutningen
hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet eller ikke, vil
virkeområdet til bestemmelsen etter departementets syn kunne favne
for vidt. Det vil være en forskjell mellom sammenslutningens mer
generelle innkjøp på vegne av fellesskapet, og avtaler som skal
tjene den enkelte forbrukers personlige behov.
Det vises til forslag til § 22 første ledd annet punktum.
En eventuell overlappende kompetanse mellom Forbrukerombudet
og Konkurransetilsynet synes ikke å være noe reelt problem, da disse
organene i praksis konsentrerer seg om ulike typer forretningsvilkår.
Departementet foreslår at det tas noen lovtekniske grep for å gjøre
regelverket enklere og plassere bestemmelsene der de tematisk hører
hjemme i den nye loven.
Siden det ikke er kommet innvendinger i høringen, opprettholder
departementet forslaget i høringsnotatet. Det betyr at avgrensningen
mot pris i gjeldende § 20 annet ledd videreføres i forslag til ny
§ 22 tredje ledd. Nåværende § 20 annet ledd regner foruten pris
opp rabatter, bonuser og avanser. Det anses ikke nødvendig å videreføre
dette eksplisitt i den nye lovteksten. Det viktige er å klargjøre
at det ikke skal utøves noen alminnelig priskontroll etter markedsføringsloven.
Nåværende § 20 fjerde ledd foreslås videreført i ny § 24.
Det har vært noe uklart om dagens § 20 femte ledd kan brukes
til å avgrense mot annet regelverk enn pristiltaksloven og konkurranseloven.
Femte ledd henviser generelt til "andre lover", mens § 20 har overskriften
"Avgrensning mot konkurranseloven og pristiltaksloven". Departementet
ser det som hensiktsmessig å gi hjemmel for forskrifter som avgrenser
Forbrukerombudets tilsyn mot kontrollordninger i andre lover, ikke
bare pristiltaksloven og konkurranseloven. Med denne presisering
foreslås bestemmelsen videreført i forslag til § 32 femte ledd om
Forbrukerombudets og Markedsrådets forvaltning, organisasjon mv.
Henvisningen til kun konkurranseloven og pristiltaksloven vil dermed
bortfalle.
Ved kjøp av varer, tjenester og andre ytelser gir produsenten
eller selgeren ofte garanti på produktet. En garanti skal gi forbrukeren
rettigheter i tillegg til de lovbestemte og kan for eksempel gå
ut på at produktet skal vare en viss tid eller ha visse egenskaper.
For å beskytte forbrukerne og klargjøre rettstilstanden har markedsføringsloven
kapittel II omfattende regler som stiller krav til garantier, §§ 9 c
og 9 d.
§ 9 c første ledd gjennomfører i og for seg ingen direktivforpliktelser.
Departementet kan derfor ikke se at det er anledning til å benytte
seg av overgangsordningen i direktivet om urimelig handelspraksis
artikkel 3 nr. 5.
Etter departementets syn er det neppe forenlig med direktivet
om urimelig handelspraksis å videreføre dagens § 9 c første ledd
som et særskilt forbud. Departementet fastholder derfor at villedende
bruk av garantiutsagn skal vurderes etter direktivets generelle
regler om urimelig handelspraksis, samt "svartelisten" punkt 10.
Samtidig ser departementet at det ut fra pedagogiske hensyn kan
være uheldig å fjerne dagens bestemmelse. For å synliggjøre i loven
hva en garanti er, foreslår departementet derfor å innføre en definisjon
av garantibegrepet. Riktignok vil det ikke være et konkret forbud
tilknyttet en slik definisjon, men den vil synliggjøre hva en garanti
er. Det vises til forslag til § 5 bokstav e.
Heller ikke § 9 c annet ledd kan sies å være en gjennomføring
av forbrukerkjøpsdirektivet eller noe annet direktiv. Etter departementets
vurdering lar den positive opplysningsplikten som oppstilles i bestemmelsen
seg vanskelig forene med direktivet om urimelig handelspraksis,
fordi det ikke er sikkert at unnlatelse av å opplyse det som kreves
etter § 9 c annet ledd alltid vil anses som urimelig handelspraksis/villledende
utelatelser etter direktivet. Dette må vurderes konkret. Departementet
foreslår å ikke videreføre § 9 c annet ledd.
Departementet uttrykte tvil om nåværende § 9 d er forenlig med
direktivet, men helte i retning av at det er mulig å beholde den.
Det ble vist til at EUs forslag til tjenestedirektiv har krav til
garantier på tjenesteområdet og at det kan synes uheldig å innsnevre innholdet
i § 9 d nå, når man kan bli nødt til å utvide igjen på et senere
tidspunkt.
For det tilfelle bestemmelsen skal videreføres ubeskåret, foreslo
departementet at den plasseres i den nye lovens kapittel om kontroll
med avtalevilkår for å markere tilhørigheten med avtaleretten/kontraktsretten.
Samtlige høringsinstanser som har uttalt seg om spørsmålet mener
at dagens bestemmelse både kan og bør videreføres. Departementet
anser at direktivet ikke er til hinder for at bestemmelsen beholdes
og foreslår å videreføre § 9 d uforandret i lovforslaget § 23. Tilhørigheten
til bestemmelsene om avtalevilkår i markedsføringsloven markeres
ved at bestemmelsen plasseres i lovens kapittel om kontroll med avtalevilkår.
Markedsføringsloven beskytter i dag både næringsdrivende og forbrukere
mot konsekvensene av urimelige handlinger "foretatt i næringsvirksomhet".
Markedsføringsloven § 1 første ledd, første del, forbyr handlinger
i strid med "god forretningsskikk næringsdrivende imellom".
Flere av markedsføringslovens spesialbestemmelser regulerer handlinger
foretatt i næringsvirksomhet med virkning både for forbrukere og
for andre næringsdrivende.
Direktivet om urimelig handelspraksis gjelder urimelige handlinger
overfor forbrukerne. I høringsnotatet ble det derfor avgrenset mot
en revisjon av bestemmelsene om illojale konkurransehandlinger mellom
næringsdrivende. På grunn av at markedsføringsloven i sin helhet
omskrives som følge av at forbrukerreglene totalharmoniseres, ble
det foreslått å splitte reglene og videreføre bestemmelser som beskytter
næringsdrivendes interesser samlet, i et eget kapittel. Det ble
ikke foreslått materielle endringer i reglene.
Departementet går inn for å videreføre dagens regler til beskyttelse
av næringsdrivendes interesser i lovforslaget. Som følge av at loven
i sin helhet omskrives, foreslås reglene skilt ut og samlet i et
eget kapittel, se lovforslagets kapittel 6.
I høringsnotatet var det avgrenset mot bestemmelsene til beskyttelse
av næringsdrivende og endringer i bestemmelsene er ikke utredet
nærmere. De videreføres uendret og departementet går i denne omgang
ikke inn for å skille dem ut i en egen lov. Dette er noe man eventuelt
må komme tilbake til på et senere stadium, i samråd med berørte
fagdepartement.
Departementet går inn for at plikten i markedsføringsloven til
å utforme og presentere all markedsføring på en slik måte at den
tydelig fremstår som markedsføring videreføres i næringsforhold,
jf. lovforslagets § 3 om presentasjon og dokumentasjon av markedsføring.
For øvrig viser departementet til at de særskilte forbudene mot
å kreve betaling for, eller levere varer, tjenester eller andre
ytelser uten etter avtale, fortsatt vil gjelde også til beskyttelse
av næringsdrivende, se lovforslaget § 11.
Markedsføringsloven håndheves av Forbrukerombudet og Markedsrådet.
Forbrukerombudets og Markedsrådets håndheving av loven skjer
ut fra hensynet til forbrukerne. Lovstridsprinsippet innebærer at
Forbrukerombudet med hjemmel i markedsføringsloven kan gripe inn mot
brudd på spesiallovgivning som beskytter forbrukerne. Forbrukerombudet
og Markedsrådet har ikke kompetanse til å behandle saker som kun
berører interessene til næringsdrivende.
De fleste forbudene i markedsføringsloven kan også sanksjoneres
med straff. Muligheten til å straffeforfølge brudd på markedsføringsloven
er lite brukt.
Forbrukerombudet og Markedsrådet er godt etablerte organer med
lang erfaring og særlig kompetanse på å håndheve markedsføringsloven.
I Norge opprettes det ikke særdomstoler utenom det ordinære domstolssystemet,
med mindre det foreligger svært tungtveiende grunner. Idet man allerede
har en fungerende ordning, ser departementet ikke grunn til å opprette
en særskilt markedsdomstol, slik man har i Finland og Sverige. Departementet
ser det heller ikke som hensiktsmessig å gi de alminnelige domstolene en
større rolle i å håndheve markedsføringsloven. Dette vil kunne forsinke
håndhevingsprosessen og legge en ytterligere belastning på domstolsapparatet. Man
opprettet Markedsrådet bl.a. nettopp for å få til en mer effektiv
håndheving enn gjennom ordinær domstolsprosess. Departementet er
derfor blitt stående ved at dagens håndhevingsapparat bør opprettholdes.
Markedsrådet har den primære kompetansen til å fatte forbudsvedtak
mot ulovlig markedsføring og urimelige avtalevilkår. I to unntakstilfeller
kan Forbrukerombudet fatte forbudsvedtak selv, nemlig dersom det
ikke oppnås frivillig ordning og Forbrukerombudet antar at det vil
medføre skadevirkning å avvente Markedsrådets vedtak ("hastesaker"),
samt hvis Markedsrådet tidligere har truffet forbudsvedtak i en
tilsvarende sak. Vedtak truffet av Forbrukerombudet kan påklages
til Markedsrådet.
Departementet legger til grunn at håndheving lagt til Forbrukerombudet
og Markedsrådet er i overensstemmelse med kravene i direktivet om
urimelig handelspraksis. Markedsføringslovens sanksjonssystem er
tidligere ansett å oppfylle kravene i direktivet om villedende reklame,
som har samme bestemmelser om håndheving.
Forbrukerombudet og Markedsrådet har fattet vedtak mot bransjeorganer
som har stått for utforming av bransjenormer som bryter med lovens
krav, men vedtakene får ikke direkte virkning for den enkelte næringsdrivende.
Da må det i så fall et nytt vedtak til.
Slik loven har vært utformet, har man også hatt bestemmelser
om medvirkningsansvar. Dette foreslås videreført, jf. forslag til
§ 39 tredje ledd. Departementet finner det tilstrekkelig å presisere
at det med hjemmel i denne bestemmelsen kan fattes vedtak mot bransjeorganer
som medvirker til overtredelse av markedsføringsloven gjennom å
ha utarbeidet bransjenormer som strider mot lovverket.
I høringsnotatet ble det foreslått to alternativer når det gjelder
fordeling av vedtakskompetanse. Det ene alternativet var å endre
på vedtakskompetansen, slik at Forbrukerombudet regulært kan fatte
forbudsvedtak som førsteinstans, med Markedsrådet som klageinstans
for Forbrukerombudets avgjørelser. Alternativet i høringsnotatet
var å beholde dagens ordning ved at Markedsrådet fortsatt skal ha
den primære vedtakskompetansen og at Forbrukerombudets vedtakskompetanse
er avledet og begrenset til unntakstilfeller.
Departementet ser at det er gode argumenter for begge alternativene
som ble presentert i høringsnotatet. Departementet har som utgangspunkt
at Forbrukerombudets rolle som pådriver i forbrukerspørsmål ikke
må svekkes og at det er viktig å videreføre forhandlingsmodellen.
De aller fleste saker blir løst gjennom dialog mellom Forbrukerombudet
og de næringsdrivende. Det er svært få tilfeller ut i fra sakstilfanget
hvor ombudet må fatte vedtak eller bringe saker inn for Markedsrådet.
Forbrukerombudet opplyser at dette i 2006 dreide seg om 21 saker
ut fra totalt 7 789 henvendelser. På bakgrunn av at hovedvekten
av høringsinstansene fremhever at dagens ordning fungerer godt og
har innvendinger til forslaget om å gi Forbrukerombudet alminnelig
vedtakskompetanse som førsteinstans, er departementet kommet til
at dagens ordning bør videreføres når det gjelder det grunnleggende
forholdet mellom Forbrukerombudet og Markedsrådet. Departementet
vil likevel foreslå å effektivisere håndhevingen til Forbrukerombudet
på enkelte punkter.
Loven gir i dag hjemmel for å forby konkrete handlinger. Siden
brudd på forbudsvedtak utløser tvangsgebyr og er straffbart, er
det grunnleggende at forbudsvedtakene utformes på en slik måte at
det skaper forutsigbarhet for den som vedtaket retter seg mot. Samtidig
tilsier hensynet til effektiv håndheving at det ikke skal lønne
seg å prøve å omgå forbudsvedtakene. I praksis har det vært vanlig
å ta inn uttrykk som "eller på tilsvarende måte gi inntrykk av (…)"
og "eller benytte vilkår med tilsvarende innhold som innebærer (…)".
Da man innførte hjemmel for tvangsgebyr i markedsføringsloven,
ble denne problemstillingen drøftet i forarbeidene, jf. Ot.prp.
nr. 34 (1994–1995) side 18. Departementet uttalte da at det ved
innføring av en ordning med tvangsgebyr blir særlig viktig at vedtakene
utformes slik at de klart angir rammene for hva som forbys, og Forbrukerombudet
og Markedsrådet ble forutsatt å være spesielt oppmerksomme på disse
spørsmålene. Det ble videre presisert at spørsmålet også vil kunne
overprøves av domstolene.
Departementet kan ikke se at forutsetningene har endret seg siden
dette. Fortsatt bør utgangspunktet være at det er konkrete og aktuelle
handlinger som kan forbys. For at vedtakene skal bli effektive og
for å hindre omgåelser, bør det i noen grad være adgang til å forby
tilsvarende eller lignende handlinger eller vilkår. Dette gjelder
for eksempel hvis den næringsdrivende bytter ut enkelte ord, mens
meningen og virkningen er den samme. I utgangspunktet bør det heller
ikke være nødvendig å knytte vedtakene til et bestemt medium. Så
lenge lovbruddets karakter er det samme, bør tilsvarende handlinger
som vedtaket retter seg mot kunne rammes. Departementet foreslår å
videreføre begrepet "handling" og forutsetter at Forbrukerombudet
og Markedsrådet sørger for at det ikke åpnes for omgåelser, samtidig
som hensynet til rettssikkerheten ivaretas.
Regelen i markedsføringsloven § 13 sjette ledd om at Forbrukerombudet
kan forelegge saker av prinsipiell betydning for Markedsrådet ble
innført i 1992. Hensikten med regelen var å styrke Markedsrådet som
normgiver i prinsippspørsmål, særlig i tilfeller hvor markedsføringen
er avsluttet, og Forbrukerombudet ønsker en avklaring for fremtiden.
Regelen har imidlertid ikke vært anvendt i praksis.
Forbrukerombudet uttaler at det ikke er grunn til å videreføre
bestemmelsen med mindre den utvides til å gjelde urimelige avtalevilkår.
Departementet ser ingen avgjørende argumenter mot at Forbrukerombudet
skal kunne forelegge saker av prinsipiell karakter om urimelige
avtalevilkår for Markedsrådet. Dette vil særlig kunne være aktuelt
i tilfeller hvor den næringsdrivende slutter å bruke vilkåret, men
Forbrukerombudet ønsker en avklaring for fremtiden. Departementet
foreslår derfor å videreføre dagens § 13 sjette ledd, samt utvide
den til å gjelde saker om urimelige avtalevilkår. Det foreslås likevel
å stryke kravet i gjeldende lovtekst om samtykke fra Markedsrådets
leder, som antas å ha liten praktisk betydning. Det vises til forslaget
til § 35 fjerde ledd.
Det følger av markedsføringsloven § 13 siste ledd at dersom Forbrukerombudet
beslutter å ikke bringe en sak inn for Markedsrådet, kan den bringes inn
av en næringsdrivende eller forbruker som berøres av handlingen
eller vilkåret, eller av en sammenslutning av næringsdrivende, forbrukere
eller lønnstakere.
Forbrukerombudet er et frittstående forvaltningsorgan som i utgangspunktet
står fritt til å prioritere hvilke saker som skal realitetsbehandles
ut fra hensynet til forbrukerne. Det har likevel utviklet seg en praksis
der Forbrukerombudets nedprioritering av enkeltsaker kan bringes
inn for Markedsrådet. Markedsrådet har vært tilbakeholdne med å
overprøve Forbrukerombudets skjønn med hensyn til hvilke saker som
skal realitetsbehandles. Denne "klageadgangen" følger ikke av loven,
og antagelig heller ikke av alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper.
Når Forbrukerombudet har tatt en sak til behandling, kan saken
avsluttes ved at det oppnås frivillig ordning eller ved at Forbrukerombudet
"henlegger" saken fordi ombudet anser at loven ikke er brutt. Forslaget
i høringsnotatet om at Forbrukerombudets beslutning i den forbindelse
kunne påklages til Markedsrådet, ble foreslått i lys av at vedtakskompetansen
også ble foreslått snudd. Når det ikke er aktuelt, er det etter
departementets syn mer naturlig å videreføre gjeldende rett. Det
betyr at den som berøres av handlingen/vilkåret får anledning til
selv å bringe saken inn for Markedsrådet. Dagens § 13 siste ledd foreslås
derfor videreført i lovforslaget § 38 første ledd annet punktum.
Det andre typetilfellet av at Forbrukerombudet avslutter en sak,
er at ombudet ikke finner å prioritere å realitetsbehandle den,
typisk fordi ombudet mener forbrukerhensynene ikke er sterke nok.
I slike tilfeller er det i og for seg ikke noe i veien for at klager selv
bringer saken inn for Markedsrådet. I så fall vil Forbrukerombudet
ikke lenger være part i saken. Spørsmålet er om man skal videreføre
og evt. lovfeste klageadgangen på selve nedprioriteringen, slik
at Markedsrådet kan pålegge Forbrukerombudet å realitetsbehandle
en sak.
Selv om Markedsrådet sjelden overprøver Forbrukerombudets prioriteringer,
skjer det sporadisk. Klageadgangen har oppstått gjennom praksis,
noe som indikerer at den har fylt et faktisk behov. Etter departementets
syn er det ikke grunn til å stramme inn på klageadgangen, så lenge
ordningen finnes hensiktsmessig både av Forbrukerombudet og Markedsrådet.
Spørsmålet er da om det fortsatt skal være opp til Forbrukerombudet
og Markedsrådet om praksisen skal videreføres, eller om klageadgangen
skal formaliseres og nedfelles i loven.
En lovfesting av retten til å klage på nedprioriteringer vil
kunne slå negativt ut ved at Forbrukerombudet og Markedsrådet må
bruke uforholdsmessig mye ressurser på dette, noe som kan gå ut
over arbeidet organene egentlig er satt til.
Departementet er kommet til at det ikke fremmes forslag om å
lovfeste en klageadgang på nedprioriteringer. Dagens praksis vil
etter dette kunne videreføres så lenge Forbrukerombudet og Markedsrådet
finner det hensiktsmessig. Det følger også av gjeldende praksis
at klager gjøres oppmerksom på adgangen til å klage på Forbrukerombudets
nedprioriterting til Markedsrådet.
Slik tilsynet med markedsføringsloven fungerer i praksis, fatter
ikke Markedsrådet vedtak på eget initiativ. Det er Forbrukerombudet
som først foretar vurderingen av om det bør fattes forbudsvedtak,
enten ved at saken legges frem for Markedsrådet, eller ved at Forbrukerombudet
fatter vedtak selv.
I høringsnotatet ble det foreslått å effektivisere håndhevingen,
ved at Forbrukerombudet i tre tilfeller kan fatte vedtak uten forutgående
forhandlinger:
1. Ved brudd på skriftlig bekreftelse
på at ulovlige forhold skal opphøre.
2. Ved brudd på visse spesifikke og ikke skjønnsmessige
forbud i loven.
3. Ved manglende dokumentasjon overfor Forbrukerombudet/Markedsrådet
av påstand om virkning i markedsføring etter en 48-timers frist,
eller der påstanden åpenbart ikke kan dokumenteres.
Det er lovfestet en uttrykkelig rett for Forbrukerombudet til
å kreve skriftlig bekreftelse fra overtrederen på at ulovlige forhold
skal opphøre, jf. markedsføringsloven § 13 femte ledd. Dersom overtrederen
gir en skriftlig bekreftelse på at det ulovlige skal opphøre, vil
vedkommende være avtalerettslig forpliktet til det. Det knyttes
ingen andre sanksjoner til brudd på denne bestemmelsen enn at Forbrukerombudet
kan velge å forfølge saken videre, evt. med forbudsvedtak.
Spørsmålet er ikke om det skal innføres hjemmel for å kreve skriftlig
bekreftelse, men om regelen skal utbygges. Direktivet om urimelig
handelspraksis artikkel 11 krever at håndhevingstiltak skal kunne
treffes etter en fremskyndet fremgangsmåte. EUs forordning om forbrukervernsamarbeid
krever at håndhevingsmyndigheten skal kunne kreve skriftlig bekreftelse
på at ulovlige forhold skal opphøre. Det vil være frivillig å gi
skriftlig bekreftelse. Departementet er enig med Forbrukerombudet
i at rettsvirkningen av at det ikke gis skriftlig bekreftelse vil
være at det ikke er oppnådd frivillig ordning. Forbrukerombudet
kan da bringe saken inn for Markedsrådet, evt. treffe vedtak selv
i "hastesaker" mv. Man oppnår å formalisere den frivillige ordningen,
evt. å få klarlagt at det ikke er oppnådd frivillig ordning. Departementet
mener at det ikke er nødvendig med ytterligere dialog dersom den
næringsdrivende opptrer i strid med den skriftlige bekreftelsen
vedkommende har gitt. Det vises til forslag til § 36 første ledd,
jf. § 35 annet ledd.
Markedsføringsloven har gjennom årene blitt utvidet slik at den
inneholder en del spesifikke forbud som skiller seg fra de generelle
og skjønnsmessige forbudene mot for eksempel villedende markedsføring
og urimelige avtalevilkår. De spesifikke forbudene inneholder mer
konkrete og objektive kriterier, som det i utgangspunktet er lettere
for de næringsdrivende å forholde seg til.
I høringsnotatet stilte departementet spørsmål om det bør åpnes
for å gripe inn mot overtredere uten at det gjennomføres forhandlinger
i forkant, i de tilfellene hvor det er denne typen bestemmelser
som er overtrådt.
Uklarheter i loven, f.eks. tolking av hva som anses som "urimelig"
eller "villedende" taler for den "myke" fremgangsmåten gjennom forhandlingsmodellen.
I den grad dette ikke er tilfelle, ved at man nokså klart kan lese
i loven hva som ikke er tillatt, er hensynene bak forhandlingsmodellen
i mindre grad relevante.
En ordning med at forhandlinger ikke er nødvendige ved overtredelse
av de mer spesifikke forbudene, vil utfylle ordningen med skriftlig
bekreftelse. Dersom loven er uklar, vil Forbrukerombudet forklare
hva som er forbudt gjennom dialog og ved å kunne kreve en skriftlig
bekreftelse. Dersom loven er "klar", har den næringsdrivende på
tilsvarende måte noe mer håndfast enn ellers å forholde seg til.
Departementet ser at det kan være tvil om fakta, for eksempel
ved påstander om negativt salg. Det kan for eksempel være ord mot
ord om det faktisk ble inngått en avtale. Da hjelper det ikke at
jussen for så vidt er klar. I dag er eneste unntak fra kravet om
at Forbrukerombudet skal forsøke å oppnå frivillig ordning i tilfeller
der Forbrukerombudet anser markedsføringen/avtalevilkåret i det
vesentlige identisk med slike som Markedsrådet tidligere har nedlagt
forbud mot. Bestemmelsen kom inn i 1997 for så vidt gjelder markedsføring,
fra før av gjaldt den kun for avtalevilkår. Også her kan det være
tvil om fakta på tilsvarende måte som ved de spesifikke forbudene.
I forarbeidene er det presisert at unntaket for tilsvarende saker er
"ment for de helt klare tilfellene av lovstrid". Det er imidlertid
ikke presisert nærmere hva som ligger i dette, eller om man med
dette mente å innføre særlige beviskrav. I sivilretten er utgangspunktet
ellers at sannsynlighetsovervekt er tilstrekkelig. I saker der det
dreier seg om alvorlige forhold og inngripende sanksjoner, vil det
likevel være aktuelt å stille strengere krav til bevisene. Tilsvarende
spørsmål oppstår ved ileggelse av overtredelsesgebyr, noe som drøftes nedenfor.
I tråd med det som foreslås for ileggelse av overtredelsesgebyr,
mener departementet at vanlige sivilrettslige bevisregler også bør
gjelde ved ileggelse av tvangsmulkt etter forslaget her.
Forbudsvedtak etter markedsføringsloven er enkeltvedtak etter
forvaltningsloven. Dermed vil de alminnelige saksbehandlingsreglene
i forvaltningsloven for enkeltvedtak gjelde ved siden av markedsføringsloven.
Siden forvaltningsloven stiller en rekke krav til forsvarlig
saksbehandling, er det etter departementets syn ikke betenkelig
at Forbrukerombudet kan fatte forbudsvedtak ved brudd på enkelte
bestemmelser med klar gjerningsbeskrivelse, uten å gå inn i forhandlinger
på vanlig måte. I disse tilfellene blir det nok for Forbrukerombudet
å konstatere at lovbrudd har funnet sted, varsle vedkommende om
at forbudsvedtak kan treffes, og deretter fatte vedtak (forutsatt at
det er en "hastesak") hvis han ikke får et tilfredsstillende svar
(eller ikke får svar innen fristen). Dersom saken er av en slik
art at det er Markedsrådet som kan treffe vedtak, vil tilsvarende
fremgangsmåte kunne benyttes for å bringe saken inn for Markedsrådet.
Forbrukerombudets vedtak vil kunne påklages til Markedsrådet,
som kan prøve alle sider av vedtaket. Videre skal Markedsrådet underrettes
om Forbrukerombudets vedtak og rådet kan kreve at Forbrukerombudet
bringer bestemte saker inn for Markedsrådet, jf. forslag til § 37
tredje ledd og § 38 første ledd i.f. Endelig er det mulig å bringe
Markedsrådets vedtak inn for domstolene. Dette vil etter departementets syn
ivareta hensynet til rettssikkerheten.
Fordelen med forslaget er at Forbrukerombudet kan gripe raskere
inn enn ellers for å få stoppet negativt salg, "spam" mv. Ut fra
hensynet til å effektivisere dagens håndheving, opprettholder departementet etter
dette forslaget i høringsnotatet. Forslaget må også ses i sammenheng
med forslaget om overtredelsesgebyr. Det vises til forslag til § 36
første ledd første punktum.
Det er den som benytter påstander i markedsføringen som må godtgjøre
at påstandene er riktige. For å kunne håndheve markedsføringsloven,
f.eks. for å vurdere om et utsagn i markedsføring er uriktig eller på
annen måte villedende, er det derfor ansett nødvendig at Forbrukerombudet
kan kreve å få fremlagt dokumentasjon for påstander i markedsføringen. Forbrukerombudet
kan med hjemmel i § 15 kreve å få fremlagt slik dokumentasjon.
I høringsnotatet ba departementet om høringsinstansenes syn på
om det bør innføres en regel om at dokumentasjonsmaterialet skal
være sendt til Forbrukerombudet innen 48 timer fra begjæring om
dette er mottatt, og om manglende fristoverholdelse i seg selv skal
gi grunnlag for å treffe et forbudsvedtak mot videre bruk av påstanden.
Departementet ser at den foreslåtte regelen kan virke streng.
Samtidig er den en konsekvens av det som allerede følger av gjeldende
rett, nemlig at dokumentasjonen skal foreligge på annonsørens hånd
når markedsføringen skjer, jf. forslag til § 3 annet ledd. Dette
prinsippet er det ingen som har kommet med innvendinger til. Etter
departementets syn er det ikke urimelig strengt å kreve at eksisterende
dokumentasjon skal sendes til Forbrukerombudet innen 48 timer. En
skarp regel vil effektivt hindre uthaling, som Forbrukerombudet
opplever som et problem i dag. Departementet er enig med Forbrukerombudet
i at regelen bør begrenses til påstander om konkret virkning, f.eks.
slankende effekt.
Departementet opprettholder forslaget og viser til § 36 annet
ledd.
EU har gjennom direktiv 98/27/EF (forbudsdirektivet) og forordning
2006/2004/EF (forordningen om forbrukervernsamarbeid) gitt nærmere
bestemmelser om samarbeid over landegrensene innen EØS for å gripe
inn mot grenseoverskridende lovbrudd i strid med forbrukernes kollektive
interesser. Forbudsdirektivet ble implementert som del av markedsføringsloven
i 2002.
Bestemmelsene om gjennomføring av forbudsdirektivet og forordningen
om forbrukervernsamarbeid er i dag samlet i markedsføringsloven
kapittel II b med tittelen Grenseoverskridende handlinger som skader
forbrukernes kollektive interesser. Bestemmelsene foreslås videreført
uten realitetsendringer i lovforslaget kapittel 8.
Sanksjonssystemet i markedsføringsloven bygger på et tosporet
system: et administrativt og et strafferettslig spor. Forbrukerombudet
og Markedsrådet håndhever loven administrativt etter sivilrettslige
regler, mens politi, påtalemyndighet og domstolene håndterer straffesaker.
Ordningen med tvangsgebyr fungerer etter departementets syn godt,
og er nødvendig for å sikre en effektiv håndheving av markedsføringsloven.
Når det gjelder forslaget om å endre dagens begrep "tvangsgebyr"
til "tvangsmulkt", har departementet merket seg at Sanksjonsutvalget
i NOU 2003:15 uttaler at tvangsgebyrordningen i markedsføringsloven
er vanskelig å klassifisere (terminologisk), fordi den inneholder
både elementer av overtredelsesgebyr og tvangsmulkt. Departementet
mener likevel at dagens ordning ligger nærmest det som i utredningen
omtales som "tvangsmulkt". Den viktigste grunnen til det er at dagens
tvangsgebyrordning er "fremover-rettet", i motsetning til overtredelsesgebyr
som er "tilbakeskuende".
Departementet opprettholder etter dette forslaget i høringsnotatet
om å videreføre ordningen med tvangsgebyr under betegnelsen "tvangsmulkt".
Det foreslås likevel endringer når det gjelder fullbyrding av tvangsmulkten.
Når det gjelder utmåling av tvangsgebyret, er det i dagens bestemmelse,
ikke angitt nærmere hvilke momenter som er relevante i vurderingen.
Praksis viser at det i mange tilfeller blir sett forholdsvis
lite hen til den næringsdrivendes økonomiske forhold. Det hender
regnskapene til useriøse virksomheter viser ingen eller lave inntekter,
selv om man har all grunn til å tro at det kommer penger inn. Markedsrådet
har ilagt relativt høye tvangsgebyrer i slike saker, selv om den
næringsdrivende kan vise til at vedkommende på papiret ikke tjener
penger.
Departementet foreslår å videreføre dagens praksis om utmåling
av tvangsgebyret og at det i lovteksten fremgår at det ved fastsettelse
av tvangsmulkten skal legges vekt på at det ikke skal lønne seg
å overtre vedtaket. Det foreslås å videreføre dagens forskriftshjemmel,
som kan brukes til å gi nærmere regler for utmåling av tvangsmulkt.
Det vises til forslag til § 42.
En svakhet ved dagens ordning, er at spekulative næringsdrivende
kan slippe unna med førstegangs overtredelser. Det er mulig både
å tjene store penger og unndra seg reaksjoner ved å gå raskt inn
og ut av markedet med ulovlige markedsføringskampanjer.
Innføring av overtredelsesgebyr må antas å ha en preventiv effekt,
ved at det vil være en mer reell risiko for å bli stilt økonomisk
til ansvar for brudd på markedsføringsloven enn dagens trussel om
straff (bøter) utgjør. Departementet legger til grunn at man også
i fremtiden vil måtte leve med at politiet og påtalemyndigheten
ikke vil prioritere å straffeforfølge brudd på markedsføringsloven.
Overtredelsesgebyr vil være et effektivt virkemiddel som i stor
grad vil kunne erstatte straff som sanksjon, noe som vil være i
tråd med Sanksjonsutvalgets anbefalinger.
Departementet ser at det kan være utfordringer når det gjelder
å klarlegge fakta. Etter departementets syn er dette likevel ikke
et avgjørende argument mot å innføre hjemmel for overtredelsesgebyr.
Forvaltningens vedtak forutsettes å bygge på korrekte fakta, jf.
forvaltningsloven § 17 om forvaltningsorganets utrednings- og informasjonsplikt.
Hvis feil fakta skulle legges til grunn, vil den næringsdrivende
kunne få vedtaket omgjort eller kjent ugyldig.
Departementet foreslår at det innføres hjemmel for overtredelsesgebyr
ved brudd på enkelte av de spesifikke forbudene i markedsføringsloven.
Det vises til forslag til § 43.
Departementet har identifisert følgende bestemmelser som foreslås
sanksjonert med overtredelsesgebyr:
"Svartelisten" i direktivet om urimelig handelspraksis, dvs.
forskrift gitt i medhold av § 6 femte ledd og lovforslaget § 20
annet ledd, § 10 med forskrifter (prismerking mv.), § 11 (krav om
betaling for varer, tjenester eller andre ytelser uten etter avtale
mv. "negativt salg"), § 12 (rett til å reservere seg mot markedsføring
ved telefon eller adressert post), § 13 (virkninger av reservasjon),
§ 14 (forbud mot telefonmarkedsføring på enkelte tidspunkter), § 15
(begrensninger i bruk av visse kommunikasjonsmetoder), § 16 (opplysningsplikt
ved uanmodet markedsføring ved telefon eller adressert post), § 17
(levering av uadressert reklame og gratisaviser) og § 18 første og
annet ledd (bruk av utlodninger, konkurranser, samlemerker mv. ved
markedsføring til forbrukere).
Etter departementets syn er det ønskelig å fange opp uaktsomme
overtredelser av de aktuelle bestemmelsene i markedsføringsloven.
Et rent objektivt ansvar synes på den annen side for strengt. Departementet
er etter dette blitt stående ved at skyldkravet bør være forsett
eller uaktsomhet, og foreslår at dette kommer til uttrykk i forslag
til § 43 første ledd.
Departementet foreslår ingen særlige bevisregler når det gjelder
ileggelse av overtredelsesgebyr etter markedsføringsloven. Det betyr
at alminnelige bevisregler i sivile saker foreslås å gjelde for
disse sakene.
Departementet foreslår å angi i lovteksten at det skal legges
vekt på overtredelsens grovhet, omfang og virkninger, jf. forslag
til § 43 annet ledd. "Grovhet" vil henspeile generelt på hvor alvorlig
lovbruddet er. "Omfang" vil innbefatte både det kvantitative aspektet
og varigheten. Det foreslås også en forskriftshjemmel som kan brukes
til å gi mer utfyllende regler om utmåling, jf. forslag til § 43
fjerde ledd.
I høringsnotatet redegjorde departementet for at Forbrukerombudet
en rekke ganger har måttet gå til sak for å få fastslått plikten
til å betale tvangsgebyret. Det er sjelden næringsdrivende har vedtatt
forelegget frivillig. Dagens ordning medfører at Forbrukerombudet
må bruke store ressurser på å inndrive tvangsgebyrene. Samtidig
tar det lang tid fra overtredelsen fant sted til det foreligger
en rettskraftig avgjørelse fra domstolene som bekrefter at den næringsdrivende må
betale tvangsgebyret, gjerne opp mot et par år. Forbrukerombudet
har sett en rekke eksempler på at den næringsdrivende har tappet
selskapet eller gått konkurs i mellomtiden.
I høringsnotatet ble det foreslått at vedtak om betaling av tvangsmulkt
og overtredelsesgebyr i seg selv skal være tvangsgrunnlag for utlegg.
Det lå også i forslaget i høringsnotatet at det må være opp til
den næringsdrivende å bringe vedtaket inn for domstolene hvis vedkommende
vil ha saken prøvet der.
I dag kreves en domstolsavgjørelse for å inndrive tvangsgebyret
hvis den næringsdrivende ikke selv vedtar det.
Sanksjonsutvalget behandler spørsmålet om fullbyrding av administrative
sanksjoner i NOU 2003:15 på side 206–210. Om tvangsgrunnlag sies
bl.a. følgende:
"Etter tvangsfullbyrdelsesloven må kravshavere for å kunne
tvangsfullbyrde sine krav, ha et tvangsgrunnlag. Det er upraktisk
at det offentlige skal være henvist til å reise sivilt søksmål og
oppnå dom for å kunne tvangsfullbyrde en administrativ sanksjon. Det
vil være urimelig byrdefullt og tungvint, og vil dessuten lede til
unødige og store ekstrakostnader for den som ilegges en administrativ
sanksjon og ikke betaler i tide. Ordningen for administrative sanksjoner
bør etter utvalgets syn være slik den i dag er på de aller fleste
offentligrettslige områder, der krav fastsatt i medhold av lovgivningen
er såkalt særskilt tvangsgrunnlag, se tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1 tredje
ledd. Det innebærer at sanksjonsvedtaket som sådan danner tvangsgrunnlag
og at forvaltningen ikke er nødt til å få fastslått oppfyllelseplikten
ved dom, men kan gå direkte til tvangsinndriving. En slik løsning
er etter utvalgets syn ikke betenkelig ut fra hensynet til den som
ilegges administrativ sanksjon. Vedkommende har uansett anledning
til å få prøvet de innsigelsene han måtte ha mot sanksjonen."
Et vedtak om tvangsmulkt eller overtredelsesgebyr vil kunne bringes
inn for domstolene til prøving. Den vanlige ordningen er at den
som er misfornøyd med et forvaltningsvedtak selv må reise sak for
å få det prøvet. Sanksjonsutvalget behandler spørsmålet om hvem
som skal ha søksmålsbyrden i NOU 2003:15. Utvalget finner at hensynet
til effektivitet må føre til at hovedregelen bør være at den private part
har ansvar for å reise sak om sanksjonens lovlighet, i samsvar med
den alminnelige regel om dette for forvaltningen ellers.
Departementet slutter seg til Sanksjonsutvalgets vurderinger.
Dagens ordning er ressurskrevende for Forbrukerombudet og det kan
være uheldig at det går lang tid mellom overtredelse av et forbudsvedtak
til det foreligger tvangsgrunnlag. Departementet foreslår at vedtak
om overtredelsesgebyr og tvangsmulkt skal være tvangsgrunnlag for
utlegg. I samsvar med den vanlige ordningen ellers, vil det være
opp til den næringsdrivende å gå til søksmål om vedtakene skal prøves
for domstolene.
Etter forslaget her vil det fortsatt være Markedsrådet som har
den primære kompetansen til å fatte vedtak om tvangsmulkt og overtredelsesgebyr.
Når det gjelder spørsmålet om når vedtakene skal få tvangskraft,
mener utvalget at de beste grunner taler for at bare endelige vedtak
skal gi tvangsgrunnlag. Det betyr at tvangsfullbyrdelse ikke kan
skje før klagefristen er ute, eller dersom ileggelsen er påklaget, før
klageinstansen har truffet vedtak. Dette følger av forslaget til
lovtekst hvor det er presisert at "endelig vedtak" om tvangsmulkt
og overtredelsesgebyr er tvangsgrunnlag for utlegg. Ellers vil den
alminnelige regelen i forvaltningsloven § 42 gjelde. Dette innebærer
at en klage på Forbrukerombudets vedtak til Markedsrådet ikke gis
oppsettende virkning med mindre dette bestemmes i det enkelte tilfelle.
Det vises til forslag til §§ 42 tredje ledd og 43 tredje ledd.
Etter markedsføringsloven § 17 er brudd på de fleste av lovens
materielle bestemmelser om markedsføring straffbare. Videre er overtredelse
av vedtakene til Forbrukerombudet og Markedsrådet i seg selv straffbart.
Skyldkravet er forsett, likevel slik at uaktsom overtredelse
av §§ 2 (villedende forretningsmetoder), 2 a første ledd (negativt
salg) og 3 (utilstrekkelig veiledning) også kan straffes. Uaktsomhet
er også tilstrekkelig når det gjelder overtredelse av vedtakene
til Forbrukerombudet og Markedsrådet.
Sanksjonsutvalget går grundig inn på spørsmål om bruk av straff
ved brudd på særlovgivningen i utredningen NOU 2003:15 Fra bot til
bedring. Ett av hovedsynspunktene til utvalget er at man bør gå
over til økt bruk av administrative sanksjoner og mindre bruk av
straff. Forslaget her må ses i sammenheng med at departementet foreslår
å effektivisere håndhevingen til Forbrukerombudet og Markedsrådet
på enkelte punkter, samt å innføre hjemmel for overtredelsesgebyr.
Departementet legger for det første vekt på at Forbrukerombudet
og Markedsrådet ikke har kompetanse til å gripe inn overfor alle
brudd på markedsføringsloven. Dette gjelder tilfellene der lovbruddet kun
berører interessene til næringsdrivende, jf. lovforslaget kapittel
6. For disse tilfellene vil straff være den eneste mulige offentligrettslige
sanksjon.
Markedsføringsloven bidrar til velfungerende markeder både sett
fra forbrukernes og næringslivets side, og ivaretar dermed viktige
samfunnsmessige hensyn. Departementet finner det ikke tvilsomt at disse
hensynene er viktige nok til å forsvare bruk av straff.
Siden straff er samfunnets strengeste sanksjon, antar departementet
at trussel om straff har en større preventiv effekt enn risikoen
for andre sanksjoner.
For effektivt å motvirke useriøs næringsvirksomhet mv. er det
etter departementets syn nødvendig med en trussel om straff for
de mer kvalifiserte bruddene på markedsføringsloven. Departementet
foreslår at straff videreføres i markedsføringsloven, om enn i et
mer begrenset omfang enn i dag.
I høringsnotatet foreslo departementet å begrense bruken av straff
til grove eller gjentatte overtredelser og at det skulle fremgå
av lovteksten. Dette er i samsvar med anbefalingene til Sanksjonsutvalget.
Departementet opprettholder derfor forslaget, likevel med den forskjell
at man i lovteksten benytter begrepet "vesentlig" i stedet for "grov".
Dette er i overensstemmelse med begrepsbruken i Sanksjonsutvalgets mønsterbestemmelse
om straff.
I Sanksjonsutvalgets forslag til mønsterbestemmelse om straff
er skyldkravet forsett eller uaktsomhet. I markedsføringsloven § 17
er skyldkravet forsett, men ved brudd på enkelte bestemmelser er
uaktsomhet tilstrekkelig. Det samme gjelder for brudd på Forbrukerombudets
og Markedsrådets vedtak.
I Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) om lov om straff er det lagt føringer
for at straffansvar for uaktsomme handlinger i større grad enn tidligere
bør begrenses til grovt uaktsomme handlinger. I lovforslaget her
er uaktsomhet tilstrekkelig ved vesentlig overtredelse av bestemmelsene
om villedende handlinger eller utelatelser, negativt salg og ved
brudd på Forbrukerombudets og Markedsrådets vedtak. Etter departementets
syn tilsier hensynet til effektive sanksjoner at simpel uaktsomhet
er tilstrekkelig, og at det ikke bør stilles krav om at uaktsomheten
skal være grov. Departementet ser på den annen side ikke grunn til
å utvide straffeansvaret for uaktsomme overtredelser i forhold til
gjeldende straffebestemmelse i markedsføringsloven. På dette punkt
foreslår departementet å videreføre gjeldende rett. Etter gjeldende
rett er for øvrig strafferammene de samme for forsettlige og uaktsomme
handlinger. Departementet ser ikke grunn til å endre på dette.