Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Haakon Blankenborg, lederen Thorbjørn Jagland, Jens Stoltenberg og Gunhild Øyangen, fra Høyre, Julie Christiansen, Inge Lønning, Oddvard Nilsen og Finn Martin Vallersnes, fra Fremskrittspartiet, Morten Høglund og Christopher Stensaker, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Bjørn Jacobsen, fra Kristelig Folkeparti, Jon Lilletun og Lars Rise og fra Senterpartiet, Åslaug Haga, ser protokollen av 6. oktober 1999 til FN-konvensjonen om å avskaffe alle former for diskriminering av kvinner av 18. desember 1979 som et vesentlig bidrag til å styrke menneskerettighetene til kvinner og som et viktig virkemiddel for å sikre likestilling mellom kjønnene.

Komiteen minner om at en i St.meld. nr. 21 (1999-2000) i handlingsplanen for menneskerettigheter, så norsk ratifikasjon av protokollen i sammenheng med spørsmålet om hvordan en kan styrke gjennomføringen av kvinnekonvensjonen ved å innarbeide den i norsk lovgivning. Protokollen inneholder imidlertid ikke materielle forutsetninger, og den kan derfor gjennomføres uten endringer av lover og forskrifter.

Komiteen slutter seg derfor til at Norge snarest ratifiserer protokollen, selv om prosessen med å innarbeide kvinnekonvensjonen i norsk lovgivning ikke er avsluttet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at det generelt er et stort behov for å bedre menneskerettighetssituasjonen for kvinner mange steder i verden, hvor kvinner systematisk undertrykkes og hindres i naturlig deltakelse i både samfunnsliv og arbeidsliv. Disse medlemmer ser FN-konvensjonen om å avskaffe alle former for diskriminering av kvinner i dette perspektiv og mener Norges ratifikasjon til denne og den valgfrie protokollen som en støtte til det generelle menneskerettighetsarbeidet i verden generelt og arbeidet for undertrykte kvinner spesielt. Disse medlemmer mener isolert sett at Norge har et lovverk som bør kunne håndtere forskjellsbehandling mellom kjønnene, og ser i utgangspunktet ikke behovet for at en internasjonal komité skal ivareta Norges forpliktelser i henhold til FN-konvensjonen. Disse medlemmer vil allikevel samtykke i at Norge ratifiserer protokollen fordi dette er viktige spørsmål internasjonalt og Norge kan med større tyngde utøve et press på andre land og være pågående i menneskerettighetsdebatten, enn om vi unnlater å ratifisere konvensjoner og protokoller vi gjerne ser at andre land tar inn over seg. Disse medlemmer vil understreke at støtte til ratifikasjon ikke medfører enighet på alle punkter og formuleringer i konvensjonen, men hoveddelen er positiv og kan hvis den blir etterlevet bedre livssituasjonen for millioner av kvinner i store deler av verden.