Komiteen viser til at landbrukets viktigste oppgave er å produsere mat.

Komiteen viser til at matindustrien er en viktig del av en komplett verdikjede for produksjon av næringsmidler, den største vareproduserende verdikjeden i fastlands-Norge. Det er et gjensidig avhengighetsforhold mellom norsk næringsmiddelindustri og norsk landbruk, og komiteen er opptatt av å sikre verdiskaping og lønnsomhet i hele kjeden. Det er viktig å sikre norsk matindustri gode og konkurransedyktige rammevilkår, også i forhold til økt internasjonal konkurranse.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser i denne forbindelse til at regjeringen i budsjettet 2012 har avviklet matproduksjonsavgiften, noe som har redusert industriens kostnader betraktelig. Flertallet er kjent med at man med dette har innfridd industriens viktigste krav gjennom en årrekke, og lagt til rette for mer nyskaping og innovasjon i norsk næringsmiddelindustri.

Komiteen viser i denne forbindelse til at vi trenger en oppegående og innovativ industri, blant annet for å møte forbrukerkrav til kvalitet og mangfold.

Komiteen viser til at Norge er netto eksportør av matvarer ved at vi hvert år produserer 20 ganger det norske konsumet av fisk, noe som i 2010 representerte 2,6 millioner tonn sjømat til en verdi av 54 mrd. kroner til mer enn 150 land. Komiteen legger vekt på at norsk sjømat med dette bidrar til matsikkerhet nasjonalt og globalt, og er i tillegg kjent med at norsk fiskeri- og havbruksteknologi, samt norsk forvaltningskompetanse, er etterspurt internasjonalt.

Komiteen viser til at norsk matproduksjon har stolte tradisjoner, og at Norge har råvarer i ypperste klasse fra land og sjø. Endrede reisevaner og økt innvandring har gitt nye impulser og ført til et mer variert forbruk av mat enn tidligere. Komiteen er tilfreds med at regjeringen vil videreutvikle Norge som matnasjon, og legge til rette for økt regional innovasjon på matområdet med utgangspunkt i klynger og nettverk. Mat og matkultur gir grunnlag for verdiskaping, og spesielt de siste årene har vi sett at markedet for mat med særpreg og lokalmat vokser langt sterkere enn matmarkedet for øvrig. Komiteen merker seg at produksjon av mat med lokal identitet vil være det viktigste satsingsområdet for å utvikle nye næringer på matområdet, og at Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon skal videreføres gjennom det nyopprettede utviklingsprogrammet for norske matspesialiteter, «Lokalmatprogrammet».

Komiteen ser det som viktig at det legges til rette for økt verdiskaping basert på norske råvarer, lokale matbedrifter, regionale fortrinn og destinasjonsutvikling.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at hele den norske verdikjeden for mat er avhengig av et sterkt importvern. Importvernet er en bærebjelke i norsk landbrukspolitikk, og en forutsetning for å opprettholde en norsk matvaresektor med bønder, næringsmiddelindustri og dagligvarehandel. Samtidig må den norske matindustrien hele tiden leve med konkurransen fra utlandet, og det er derfor viktig at norsk matindustri har rammebetingelser som er konkurransedyktige.

Importvernet gjør det mulig å bruke norske ressurser til matproduksjon, det sikrer avsetningen av norske landbruksvarer og gjør det mulig å oppnå avtalte priser i jordbruksavtalen. Flertallet er kjent med at Norge etter gjeldende WTO-avtale har adgang til å benytte enten kronetoll eller prosenttoll for de viktigste landbruksvarene. Flertallet er enig i at dette handlingsrommet må utnyttes for å sikre et velfungerende importvern også i fremtiden.

Flertallet har merket seg at ved en eventuell ny WTO-avtale vil regjeringen ta i bruk alle de virkemidler avtalen gir til å sikre den norske matvaresektoren. Flertallet er enig i dette.

Flertallet legger til grunn at en eventuell ny WTO-avtale vil innebære betydelige utfordringer i form av tollreduksjoner og etablering av importkvoter både for jordbruket og næringsmiddelindustrien. En ny WTO-avtale vil også ha betydning for utformingen av støtte- og markedsordningene i landbruket. Flertallet forutsetter at regjeringen fokuserer på disse problemstillingene for å kunne sikre det norske handlingsrommet for landbrukspolitikken på en god måte.

Flertallet viser i den forbindelse til Regjeringserklæringen hvor det står at regjeringen vil:

«(…) sikre et sterkt importvern som en viktig forutsetning for opprettholdelse av landbruksproduksjonen og en innovativ og offensiv norsk næringsmiddelindustri i hele landet. Norge skal arbeide internasjonalt for et internasjonalt rammeverk (EØS/WTO) som sikrer dette. Ved en eventuell ny WTO-avtale skal regjeringen ta i bruk alle de virkemidler avtalen gir til å sikre norsk landbruksproduksjon og norsk næringsmiddelindustri. Ved en slik avtale må det gis kompensasjon for tap av innekt. Eventuell videreutvikling av våre avtaler med EU må utformes på en gjensidig fordelaktig basis innenfor partenes respektive landbrukspolitikk.»

Og videre:

«(…) at man i WTO-forhandlingene anerkjenner retten til produksjon av mat for egen befolkning.»

Flertallet støtter dette.

Komiteen viser til at regjeringen har åpnet for import av storfekjøtt fra nærmere definerte u-land (3 700 tonn fra det sørlige Afrika). Komiteen ser positivt på dette, og er enig i at landbruksutvikling i u-land er avhengig av investeringer i infrastruktur, forskning og teknologi, bedret tilgang på innsatsfaktorer, investeringer i lagring og videreforedling. Bedre matsikkerhet og bedre organisering av småbønder samt sikring av deres tilgang til produksjonsressurser som jord, vann og såfrø er sentrale problemstillinger ettersom kampen om land, vann og naturressurser øker. Komiteen er kjent med at norske selskaper i samarbeid med Norad gjør en betydelig innsats på dette området i flere u-land, og er meget positiv til disse engasjementene.

Sett i lys av utfordringene knyttet til global matsikkerhet, jf. tidligere omtale, mener komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, at Norge må prioritere landbruksbistand for å stimulere til utvikling og bedre tilgang på mat.

Flertallet viser til at bevaring av genetisk mangfold innen landbruket de senere år har fått stor oppmerksomhet internasjonalt, bl.a. gjennom en økende erkjennelse av behovet for samarbeid for å sikre tilgang til og rettferdig fordeling av inntektene fra bruk av det genetiske mangfoldet. Det er satt søkelys på å styrke rettigheter til utviklingsland som er opphav til store deler av dette mangfoldet, så vel som på lokalsamfunns og bønders rettigheter til det mangfoldet som de har vært med å forvalte. Flertallet ser positivt på dette.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil understreke at solidariteten med landbruksutviklingen i u-land bør få et sterkere uttrykk fra norsk side ved at det åpnes for økt import fra flere land og med økte importkvoter til Norge slik at deres landbruk kan få større markeder å utvikle seg mot. Tilsvarende bør en fra norsk side også tilstrebe en slik utvikling i vårt arbeid med internasjonale handelsavtaler som for eksempel WTO.

Disse medlemmer vil understreke at internasjonal solidaritet med verdens fattige og særlig overfor utviklingen av handel med og i den 3. verden gir oss en sterk forpliktelse til å være aktive for å drive de viktigste internasjonale handelsavtaler, som WTO-avtalen, fremover.

Disse medlemmer mener at Norge bør gå foran i arbeidet med å tilrettelegge for økt handel med u-land. I denne sammenheng mener disse medlemmer at det må gjøres endringer i GSP-ordningen for å stimulere til økt import av landbruksvarer fra u-land.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at bruken av indikativt tak og sikkerhetsmekanismer i minst mulig grad bør benyttes der slike virkemidler hemmer import fra land som har kapasitet og tilfredsstiller kvalitetskravene for import til Norge.

Komiteen viser til at som ledd i å utvikle Norge som matnasjon vil det bli etablert et råd med representanter fra verdikjedene for mat, forsknings- og utviklingsmiljøer og helse- og forbrukersiden. Komiteen merker seg at rådet skal se på innsatsen på området i sammenheng, og vurdere tiltak for i fellesskap å videreutvikle norsk matsektor.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har merket seg at Norges import av matvarer, målt i energi, utgjør 50 prosent av det norske forbruket og at verdien av den årlige importen av landbruksvarer er fordoblet i løpet av de siste ti årene. Flertallet har videre merket seg at det norske matvaremarkedet er attraktivt for matvareeksporterende land som følge av vårt høye nasjonale prisnivå og at Norge i forhandlinger møter betydelige krav om markedsåpning for landbruksvarer. Flertallet har merket seg at regjeringen i internasjonale forhandlinger har lagt avgjørende vekt på å sikre et handlingsrom for fortsatt å kunne føre en landbrukspolitikk som ivaretar nasjonale mål for landbruket, og støtter dette.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at matproduksjon fra land og sjø som ledd i en bærekraftig produksjons- og verdikjede er sentralt for vår selvforsyning og matsikkerhet. Disse medlemmer vil understreke at vår selvforsyning av sjømat er et vesentlig element i diskusjonen om størrelsen på den nasjonale selvforsyningssikkerheten. Bare eksporten av oppdrettsfisk og hvitfisk utgjør 38 millioner måltider daglig. Disse medlemmer viser til at det er et gjensidig avhengighetsforhold mellom råvareproduksjonen i landbruket for mat, og foredlingsindustrien og norsk matindustri må derfor ha gode rammebetingelser, ikke minst i forhold til internasjonal konkurranse. Disse medlemmer viser til at importvernet er og vil være en viktig pilar både for norsk landbruk og norsk matvareindustri i årene fremover. Men det er viktig å være klar over at landbruksnæringens ønske om stadig høyere tollbeskyttelse av sin egen virksomhet er et tveegget sverd. På den ene siden beskytter det selvsagt mot import og vil bli benyttet til økning av prisene ut til norske forbrukere. Men på den annen side øker da råvareprisforskjellene mellom Norge og verden rundt oss, slik at importen av bearbeidede råvarer og ferdigvarer til lav toll vil fortsette å øke, samtidig som grensehandelen vil øke når tollbeskyttelsen tas ut i økte forbrukerpriser. Det kan på sikt bidra til en større import og grensehandel, en lavere produksjon basert på norske ressurser, og en svekket næringsmiddelindustri, altså en utvikling stikk i strid med regjeringens målsettinger for meldingen.

Disse medlemmer mener at dette skaper en politisk risiko for matvareindustrien både gjennom prisnedskrivningsordningen gjennom RÅK-systemet og prisutjevningsordningen for melk. I tillegg gir bruk av økt tollbeskyttelse over tid krevende utford-ringer med hensyn til fremtidige tilpasninger av handelsavtaler i EØS/WTO-området, samt at det bidrar til utvikling av ikke konkurransedyktig produksjon i Norge. Disse medlemmer maner derfor til varsomhet med å utnytte det såkalte handlingsrommet i importvernet.

Disse medlemmer vil vise til at mat- og drikkeindustrien opplever en stadig tøffere konkurranse fra store internasjonale mat- og drikkeprodusenter. I 1995 hadde mat- og drikkeindustrien 89 prosent av hjemmemarkedet. I 2010 var denne andelen redusert til 80 prosent. Andelen importert mat har på 15 år økt med rundt 200 prosent, og bare fra 2009 til 2010 økte den med 6 prosent. Vi importerer i dag mat- og drikkevarer (eksklusiv fisk) for 23,9 mrd. kroner.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at i tilknytning til målet om matsikkerhet står produksjon av nok mat sentralt. Disse medlemmer er samtidig opptatt av at kostnadene til matkjedene ikke drives urimelig mye i været sammenlignet med våre naboland, gjennom en «maks-norskhetstenkning» i alle ledd.

Disse medlemmer er av den formening at vi ikke må bli så opptatte av den nasjonale kornproduksjonen at det tas i bruk så sterke virkemidler for å øke den, at «det gode blir det bestes fiende». Nytte og kostnad med økt kornproduksjon må balanseres med en hensiktsmessig satsing på grovfôrkrevende produksjoner også i de beste jordbruksområdene. Det er viktig av agronomiske forhold, av miljømessige utfordringer og behovet for den goodwillen som skapes for norsk landbruks- og matindustri.

Disse medlemmer mener det viktigste er at produksjonen av råvarer til norske matvarer starter så tidlig som praktisk mulig i produksjonskjeden, og innenfor økonomiske rammer som bidrar til at prisgapet mot våre naboland ikke øker.