Miljøverndepartementet foreslår i proposisjonen at det tas inn en ny forskriftshjemmel i naturmangfoldloven kapittel VII – om tilgang til genetiske ressurser. Dette skal legge til rette for at Nagoya-protokollen til konvensjonen om biologisk mangfold – om tilgang til genressurser og en rettferdig og likeverdig fordeling av fordeler som følger av bruken av disse ressurser (Nagoya-protokollen) – kan oppfylles.

Det er i proposisjonen redegjort for Nagoya-protokollens bestemmelser om tradisjonell kunnskap knyttet til genetisk materiale, jf. Prop. 137 S (2012–2013) om samtykke til ratifikasjon av Nagoya-protokollen.

Departementet viser til at det trolig er urfolk og lokalsamfunn i Norge som har slik kunnskap som er omfattet av Nagoya-protokollen. For å sikre at slik kunnskap anerkjennes og respekteres foreslås det å innføre regler som sikrer at de som har utviklet, overført og bevart slik kunnskap får juridiske rettigheter til kunnskapen. Etter forslaget kan det gis bestemmelser i forskrift om at tilgang til og utnyttelse av tradisjonell kunnskap knyttet til genetisk materiale krever samtykke fra urfolket eller lokalsamfunnet som har utviklet kunnskapen og om sanksjoner ved urettmessig utnyttelse.

Det foreslås i proposisjonen ny § 61 a (tilgang til og utnyttelse av urfolks og lokalsamfunns kunnskap knyttet til genetisk materiale) i naturmangfoldloven. Denne inneholder forskriftshjemler som gir Kongen adgang til å gi bestemmelser om urfolks og lokalsamfunns kunnskap knyttet til genetisk materiale. Bestemmelsen legger til rette for at det i forskrift kan gis bestemmelser som er nødvendige for å gjennomføre forpliktelsene etter Nagoya-protokollen i norsk rett.

Etter den foreslåtte paragrafen skal det legges til rette for at urfolks og lokalsamfunns interesser ivaretas og respekteres ved tilgang til og utnyttelse av tradisjonell kunnskap knyttet til genetiske ressurser som er utviklet, overført og bevart av et urfolk eller lokalsamfunn (tradisjonell kunnskap).

Det foreslås at Kongen kan bestemme at forskriftsbestemmelser også skal gjelde for tradisjonell kunnskap knyttet til genetisk materiale som er utviklet, overført og bevart av urfolk eller lokalsamfunn i en annen stat. Dette innebærer at en forskrift om at tilgang til eller utnyttelse av tradisjonell kunnskap krever samtykke fra urfolket eller lokalsamfunnet som har utviklet kunnskap også vil kunne gjøres gjeldende for tradisjonell kunnskap som er utviklet av urfolk eller lokalsamfunn som holder til i andre stater enn Norge. Det er imidlertid en forutsetning for at urfolk eller lokalsamfunn i andre stater skal kunne gis mulighet til å påberope forskriften at tilgang til eller utnyttelse av kunnskapen krever samtykke etter lovgivningen i staten der urfolket eller lokalsamfunnet holder til. Det er tilstrekkelig at det gjelder et samtykkekrav etter lovgivningen i den aktuelle staten. Departementet viser til at reglene i forskriften ikke vil kunne gis anvendelse for urfolk og lokalsamfunn som holder til i stater der lovgivningen ikke krever samtykke for tilgang til eller utnyttelse av tradisjonell kunnskap.

Departementet viser til at Sametinget har gitt sin tilslutning til den foreslåtte lovendringen og den foreslåtte løsning om at hvilke bestemmelser som bør gis blir vurdert i forskriftsarbeidet. Det vises til at Sametinget er enig om at forskriften må utredes nærmere før et forslag sendes på egen høring på et senere tidspunkt.