Bakgrunn

I dokumentet fremmes følgende forslag:

«Vedtak til lov

om endring i samordningsloven

I

I lov 6. juli 1957 nr. 26 om samordning av pensjons- og trygdeytelser gjøres følgende endring:

§ 24 nr. 1 tredje ledd skal lyde:

Dersom tjenestepensjonen tas ut etter fylte 67 år, benyttes forholdstallet på uttakstidspunktet. Dette gjelder også dersom det er tatt ut hel eller delvis alderspensjon fra folketrygden på et tidligere tidspunkt. Det skal likevel ikke benyttes lavere forholdstall enn 1,000 ved beregning av samordningsfradragene.

II

Endringen trer i kraft straks med virkning fra 1. januar 2011.»

Det vises til dokumentet for nærmere redegjørelse for forslaget.

Komiteens behandling

Komiteen ba i brev av 22. november 2018 om statsrådens vurdering av forslaget. Statsrådens svarbrev av 10. desember 2018 følger vedlagt innstillingen.

Som ledd i komiteens behandling av representantforslaget ble det 31. januar 2019 avholdt høring i saken. Følgende deltok på høringen:

• Landsorganisasjonen – LO

• UNIO

• YS

• Akademikerne

• Pensjonistforbundet

• Landsforbundet for offentlige pensjonister

• Kommunal landspensjonskasse

• Pensjonskassen for helseforetakene i hovedstadsområdet, PKH.

Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Lise Christoffersen, Arild Grande, Eigil Knutsen og Hadia Tajik, fra Høyre, Margret Hagerup, Heidi Nordby Lunde og Kristian Tonning Riise, fra Fremskrittspartiet, Laila Reiertsen og lederen Erlend Wiborg, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Sosialistisk Venstreparti, Solfrid Lerbrekk, fra Venstre, Terje Breivik, og fra Kristelig Folkeparti, Geir Sigbjørn Toskedal, viser til at Stortinget i 2010 vedtok nye regler for samordning mellom fleksibel folketrygd og offentlig tjenestepensjon. Disse endringene trådte i kraft fra og med 2011. Komiteen viser til at endringene blant annet innebar at det fra og med årskullet 1944 ble innført levealdersjustering av offentlig tjenestepensjon samt fleksibel alderspensjon fra folketrygden.

Komiteen viser til at partene ved tariffoppgjøret i offentlig sektor i 2009 inngikk «avtale om offentlig tjenestepensjon og AFP i offentlig sektor» med følgende innhold:

«Dagens regler for offentlig tjenestepensjon (bruttoordningen) og AFP i offentlig sektor videreføres med nødvendige tilpasninger til innføring av fleksibel alderspensjon i folketrygden fra 2011 og med de tilpasninger som følger av Stortingets vedtak fra mai 2005.

I tråd med Stortingets vedtak skal alderspensjon fra offentlige tjenestepensjonsordninger levealdersjusteres og reguleres etter nye regler på samme måte og fra samme tidspunkt som alderspensjon fra folketrygden.

Levealdersjustering i dagens offentlige tjenestepensjon gjennomføres slik at grunnlovsvernet ivaretas. Det gis en individuell garanti for opptjente rettigheter i tjenestepensjonsordningene pr. 1. januar 2011 som sikrer at medlemmer av offentlige tjenestepensjonsordninger med 15 år eller mindre igjen til 67 år er sikret 66 prosent av pensjonsgrunnlaget ved 67 år etter 30 års opptjening.

Personer som velger å ta ut alderspensjon fra folketrygden før 67 år kan ikke i tillegg ta ut folketrygd- eller tjenestepensjonsberegnet AFP.

Beregning av tjenestepensjon – herunder samordning med alderspensjon i folketrygden – skal skje slik at tjenestepensjonen ikke påvirkes av når den nye fleksible alderspensjonen fra folketrygden tas ut. Det gis anledning til å kompensere for levealdersjusteringen av tjenestepensjonen ved å stå i stilling ut over 67 år.

Det vises til at Fornyings- og administrasjonsdepartementet har en pågående prosess i samarbeid med partene i arbeidslivet for vurdering av særaldersgrensene og fratreden ved disse. Det avtales ikke endringer i gjeldende særaldersgrenser i forbindelse med lønnsoppgjøret 2009.»

Komiteen viser til at tariffoppgjøret i 2009 innebar en videreføring av bruttoordningen og et nei til fleksibel tjenestepensjon og ny fleksibel AFP. En konsekvens av dette er at en ikke får høyere pensjonsnivå ut over full opptjening selv om en fortsetter i arbeid. Komiteen viser videre til at avtalen ble fulgt opp og konkretisert gjennom behandlingen av Prop. 107 L (2009–2010), og innebar i hovedtrekk videreføring av offentlig AFP-ordning, at bruttopensjonen levealdersjusteres når tjenestepensjonen tas ut, men tidligst fra 67 år, en anledning til å kompensere for levealdersjusteringen ved å jobbe lenger og at samordningsfradraget levealdersjusteres som om folketrygden tas ut samtidig med tjenestepensjonen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser til at offentlig tjenestepensjon er en bruttoordning som lover et samlet pensjonsnivå fra folketrygden og tjenestepensjonsordningen. Vurderingen av hvorvidt det hersker en «urett i dagens lovverk», slik forslagsstiller viser til i representantforslaget, må derfor etter flertallets syn, baseres på om samlet pensjon fra folketrygden og tjenestepensjonsordningen er i tråd med det man med rimelighet kunne forvente etter at samordningsreglene ble tilpasset ny fleksibel folketrygd fra 2011, ikke ved å se på tjenestepensjonsordningen isolert. Ei heller kan man måle en slik eventuell urett ved å sammenligne med hva den enkelte pensjonsmottaker kunne fått med en annen pensjonsordning.

Flertallet viser i den anledning til at pensjonsreformen er et resultat av tverrpolitiske kompromisser mellom arbeidslivets parter, med de fordeler og ulemper som de ulike partene har måttet gi og ta i forhandlingene. Dagens lovverk for medlemmer i offentlige tjenestepensjonsordninger født i årene 1944–1953, er blant annet et resultat av at partene i 2009 sa nei til fleksibel tjenestepensjon og ny fleksibel AFP og heller ville videreføre dagens bruttoordning og dagens AFP. Flertallet viser til at dette i praksis utgjorde et kompromiss, der partene prioriterte dem som ønsket å slutte i jobb før fylte 67 år, på bekostning av dem som ønsket å stå i jobb etter fylte 67 år. Konsekvensen av dette var altså at personer som sluttet i jobb ved 62 år, slapp å betale for tidligere uttak i form av lavere årlig pensjon, mens personer som står i jobb etter 67 år, ikke får noen gevinst i form av økt årlig samlet pensjon etter at de har kompensert for levealdersjusteringen i tjenestepensjonen.

Flertallet mener at hovedpremisset for representantforslaget, nemlig at effektene av samordningsreglene for offentlig ansatte som er født mellom 1944 og 1953, og som står i jobb utover fylte 67 år, ikke var godt nok belyst, er galt. Flertallet mener det fremgår klart av Prop. 107 L (2009–2010) at samlet pensjon for denne aldersgruppen ikke vil øke ved utsatt uttak etter at en har kompensert for den fulle effekten av levealdersjusteringen.

Flertallet viser i den sammenheng til at det gjennom flere medieoppslag har blitt fremvist eksempler på enkeltpersoner som etter samordningsreglene står igjen med null i tjenestepensjon på grunn av de nye samordningsreglene. Flertallet mener en slik utregning av tjenestepensjonen isolert sett blir svært misvisende, all den tid bruttoprinsippet gir en garanti for samlet pensjon, der én del kommer fra folketrygden og en annen fra tjenestepensjon, eksempelvis Statens pensjonskasse, KLP eller kommunale pensjonskasser. Dess større andelen fra folketrygden er, dess mindre blir andelen fra tjenestepensjonen. Hvor stor andel som kommer fra folketrygden, og hvor stor andel som kommer fra tjenestepensjonen, vil således variere fra person til person. Det spesielle for denne aldersgruppen er at beregningen av samlet offentlig tjenestepensjon gjør at den teoretiske folketrygdpensjonen for enkelte vokser seg så stor at den «spiser opp» tjenestepensjonen. I motsetning til påslagsmodellen i ny offentlig tjenestepensjon, der tjenestepensjonen kommer på toppen av folketrygden, følger denne aldersgruppen bruttoprinsippet, der samlet offentlig tjenestepensjon ligger fast etter full opptjening. Ettersom bruttopensjonen ikke øker, mens både alderspensjonen fra folketrygden og samordningsfradraget øker ved økt uttak, får vi den situasjonen at samordningsfradraget overstiger tjenestepensjonen. Det betyr derimot ikke at samlet pensjon blir mindre, men at sammensetningen av pensjonen blir annerledes.

Flertallet viser til at økt uttak etter full opptjening ikke ga høyere årlig ytelse før 2011. Årskullene dette forslaget henviser til, får altså en pensjon som er høyere enn bruttogarantien på 66 pst. dersom de utsetter uttaket av pensjon til de har kompensert for effekten av levealdersjusteringen, og de får like høy samlet pensjon som de ville fått før pensjonsreformen ble vedtatt. Flertallet viser til at det medfører riktighet at offentlig ansatte som står i jobb etter 67 år, ville fått høyere samlet pensjon dersom partene i 2009 hadde sagt ja til fleksibel tjenestepensjon. Flertallet mener imidlertid at det blir feil å omgjøre den negative konsekvensen i et forlik for én gruppe, beholde de positive konsekvensene for alle de andre og sende regningen for dette til fremtidens pensjonister og yrkesaktive.

Flertallet viser for øvrig til at det i Granavolden-plattformen er nedfelt at regjeringen vil gjennomføre en evaluering av pensjonsreformen, herunder utviklingen av den reelle pensjonsalderen og kjøpekraften, for å sikre et bærekraftig pensjonssystem for fremtiden.

Flertallet tilrår på denne bakgrunn at forslaget ikke vedtas.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til Stortingets behandling av Prop. 61 L (2017–2018) Endringer i lov om Statens pensjonskasse, lov om samordning av pensjons- og trygdeytelser og enkelte andre lover (tilpasning av alderspensjon fra offentlig tjenestepensjonsordning til alderspensjon fra folketrygden opptjent etter nye regler), jf. Innst. 343 L (2017–2018). Stortinget fattet følgende enstemmige vedtak i saken:

«Stortinget ber regjeringen legge til rette for en helhetlig presentasjon/gjennomgang av fremtidig levealdersjustering og samordning for personer med tjenestepensjon fra offentlig sektor i forbindelse med fremleggelsen av nødvendige lovendringer som følge av avtalen om ny tjenestepensjon for ansatte i offentlig sektor.»

Disse medlemmer viser til at saken har vært på høring med høringsfrist 9. januar 2019. Av felles høringsuttalelse til denne saken fra LO, Unio, YS og Akademikerne fremgår følgende:

«Vi vil påpeke at det heller ikke nå foreslås endringer i samordningsreglene for de som står i jobb til etter at forholdstall/justeringstall 1 er nådd, og som er født 1962 eller tidligere. For de som er født 1963 eller senere vil denne urimeligheten bli fjernet i kombinasjon med innføring av fleksibelt og nøytralt uttak for opptjent bruttopensjon fra 67 år. For personer født i 1962 eller tidligere vil høyere alderspensjon fra folketrygden fortsatt gi tilsvarende reduksjon i årlig netto tjenestepensjon for de som arbeider lenge. Det er sterkt urimelig. Vi imøteser at dette løses i det videre arbeidet nå som det er klarlagt at 1962-kullet er det siste kullet som vil rammes av denne samordningsregelen.»

Disse medlemmer mener at samordningsreglene for alle de berørte årskullene bør sees i sammenheng når ovennevnte sak kommer til Stortinget våren 2019, med en helhetlig gjennomgang av vedtatte og foreslåtte regler for samordning.

Disse medlemmer viser til brev fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe til arbeids- og sosialministeren, av 6. februar 2019, og til statsrådens svarbrev, av 15. februar 2019, der det fremgår at det pr. i dag er 570 nullpensjonister i de offentlige tjenestepensjonsordningene.

Disse medlemmer viser til at bakgrunnen for brevet er at KLP i Stortingets høring i saken viste til at det finnes flere nullpensjonister i de offentlige ordningene enn dem som er født 1944–1953, og som fortsetter å arbeide utover den tiden som kreves for å motvirke levealdersjusteringen, og som representantforslaget omhandler. Problemstillingen som reises i representantforslaget, vil også gjelde tilsvarende for årskullene 1954–1962, med avtakende virkning, frem til årskullet født 1963, da ny tjenestepensjon vil være innført. Disse medlemmer mener at alle grupper av nullpensjonister bør sees under ett før man konkluderer med om det skal gjøres endringer i allerede vedtatte samordningsregler. Dette spørsmålet bør også sees i sammenheng med dem som med nye samordningsregler kan ha fått en strengere samordning enn tidligere, herunder personer med lave inntekter og deltidsansatte, jf. Stortingets behandling 4. juni 2018 av Prop. 61 L (2017–2018), jf. Innst. 343 L (2017–2018).

Når det gjelder den problemstillingen som reises i representantforslaget, og tilsvarende problemstilling for årskullene 1954–1962, viser disse medlemmer til regjeringserklæringen, der det fremheves at det er ønskelig at folk står lenger i jobb, og der regjeringen signaliserer at en ønsker å øke aldersgrensen til 72 år. Det vises også til intervju med Høyres finanspolitiske talsperson i Dagsavisen torsdag 7. februar 2019 om det samme. Disse medlemmer viser videre til avtalen mellom partene av 3. mars 2018, der den nye løsningen for tjenestepensjoner i offentlig sektor har gode insentiver til å stå lenger i arbeid for personer født fra og med 1963.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med lovsak om ny offentlig tjenestepensjon komme tilbake med vurderinger av hvordan en kan styrke arbeidslinjen for offentlig ansatte født i årene 1944–1962.»

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at dette lovforslaget har engasjert nåværende og tidligere offentlig ansatte som reagerer på at deres tjenestepensjon reduseres ved arbeid ut over fylte 67 år. Dette medlem har merket seg at flere har tatt kontakt for å gi sin støtte til lovforslaget.

Pensjonsreformens virkninger for årskullene 1944–1953

Dette medlem viser til at pensjonsreformens formål om å få folk til å stå lenger i jobb samt å redusere statens fremtidige pensjonsutgifter er to sider av samme sak. Slik samordningsreglene er for årskullene 1944–1953, er det kun det å spare pensjonsutgifter det er tatt hensyn til. Insentiver til å jobbe lenger ut over det tidspunkt når levealdersjusteringen er kompensert, er fraværende. Dette medlem vil understreke at dagens regelverk medfører at den opptjente tjenestepensjonen på tidspunktet da levealdersjusteringen var kompensert, reduseres for hver måned den ansatte jobber. Det betyr at når den ansatte slutter etter flere år, er den tidligere opptjente offentlige tjenestepensjonen redusert – og kanskje helt borte.

Samordningsloven

Dette medlem viser til samordningsloven § 24 nr. 1 tredje ledd:

«Dersom tjenestepensjonen tas ut etter fylte 67 år, benyttes forholdstallet på uttakstidspunktet. Dette gjelder også dersom det er tatt ut hel eller delvis alderspensjon fra folketrygden på et tidligere tidspunkt.»

Dette medlem viser videre til at det i tråd med avtalen med organisasjonene er bestemt at forholdstallet som anvendes på brutto tjenestepensjon, er begrenset nedover til 1, mens det ikke er lagt inn en tilsvarende begrensning i forholdstallet som brukes på samordningsfradraget. Forholdstallet for samordningsfradraget fortsetter å falle så lenge vedkommende fortsetter i jobb, også selv om vedkommende eventuelt har valgt å ta ut folketrygdpensjonen tidligere.

Dette medlem vil vise til at ved å begrense forholdstallet til 1,000 for samordningsfradraget som for bruttopensjonen bevares den opptjente, offentlige tjenestepensjonen for utbetaling den dagen den ansatte slutter i sin jobb, dvs. at både bruttopensjon og samordningsfradrag blir beregnet etter forholdstall 1,000 i tråd med Representantforslag 46 L (2018–2019). Forslaget gir pensjonsleverandørene fordelen av sparte pensjonsutgifter samtidig som arbeidstaker motiveres økonomisk til å jobbe lenger ved at den offentlige tjenestepensjonen ikke reduseres når arbeidstaker velger å fortsette i jobb. Pensjonsreformens to viktigste formål blir slik oppfylt.

Dette medlem vil understreke at reglene om samordningsfradrag for årskullene 1944–1953 ikke oppfyller pensjonsreformens formål når offentlig ansatte arbeider etter at levealdersjusteringen er kompensert, fordi offentlig ansatte taper opptjent tjenestepensjon hver måned den ansatte jobber videre. Dette medlem mener samordningsreglene for årskullene 1944–1953 går for langt når det gjelder innsparing på bekostning av medlemmenes rettigheter til pensjon. Dette er en direkte årsak til at pensjonsreformens hensikt med å gi insentiv til å stå lenge i jobb, ikke er oppfylt for årskullene 1944–1953 når de arbeider ut over det tidspunkt hvor levealdersjusteringen er kompensert fullt ut.

Bred støtte til lovforslaget

Dette medlem viser til at samtlige arbeidstakerorganisasjoner støtter lovforslaget. Det samme gjør Pensjonistforbundet og Landsforbundet for offentlige pensjonister. Kommunenes pensjonsleverandør KLP viser i sitt høringsnotat til komiteen til at lovforslaget harmonerer med det mulige alternativet KLP foreslo i 2009. Pensjonskassen for helseforetakene i hovedstadsområdet (PKH) peker på at mange velger å avslutte arbeidsforholdet før pensjon fra PKH blir redusert, selv om de egentlig ønsker å fortsette arbeidet, fordi de gjerne vil få maksimalt igjen for sitt medlemskap i offentlig tjenestepensjon. PKH støtter lovforslaget.

Dette medlem konstaterer på denne bakgrunn at lovforslaget har bred støtte.

Nærmere om lovforslaget i Representantforslag 46 L (2018–2019)

Dette medlem vil understreke at lovforslaget ikke innebærer at systemet for uttak av tjenestepensjon blir nøytralt. Ansatte som utsetter uttaket av tjenestepensjon, vil ikke få disse midlene igjen senere, slik et konsekvent nøytralt system ville kreve. Forslaget respekterer bare den nøytraliteten som allerede før 2011 var innført når det gjelder uttak av folketrygdpensjon.

Dette medlem vil videre peke på at det ikke er sant at årskullene 1944–1953, slik statsråden skriver, får «om lag samme nivå på samlet pensjon som de ville fått uten pensjonsreformen». Folketrygdpensjonen for årskullene født mellom 1940 og 1943 kom automatisk til utbetaling fra fylte 67 år (for tidligere årskull delvis fra fylte 67 år og fullt ut fra fylte 70 år). Ansatte født i 1942 som jobbet frem til fylte 73 år, fikk seks års utbetaling av full folketrygd på toppen av sin lønn i tillegg til en samlet pensjon fra og med avgangstidspunktet på vel 70 pst.

Pensjonsordningen for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer

Dette medlem mener det er svært urimelig at personer født i årene 1944–1953, og som har tjent opp rettigheter i offentlige tjenestepensjonsordninger, får deres opptjente tjenestepensjon inndratt når de arbeider ut over fylte 67 år. Dette medlem er sterkt tvilende til om eksempelvis stortingsrepresentanter selv hadde akseptert dette. Dette medlem vil her vise til følgende sitat fra statsrådens svarbrev av 11. februar 2019 til Senterpartiets stortingsgruppe v/Per Olaf Lundteigen:

«Fra 1. januar 2012 er det innført ny pensjonsordning for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer, jf. lov 16. desember 2011 nr. 60 om pensjonsordning for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer (stortings- og regjeringspensjonsloven). I den nye ordning beregnes pensjonen helt uavhengig av alderspensjonen fra folketrygden, og slik opptjening omfattes derfor ikke av problemstillingen som arbeids- og sosialkomiteen har til behandling.»

Dette medlem mener det er viktig å få frem at når Stortinget innførte ny pensjonsordning for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer (nye opptjeningsregler ble gitt tilbakevirkende kraft til 1. oktober 2009), vedtok Stortinget en pensjonsordning med ren tilleggspensjon som sikret at denne nye pensjonen beregnes helt uavhengig av alderspensjon fra folketrygden og derfor ikke rammes av samordningsloven. Dette står i sterk kontrast til samordningsregelverkets urimelige konsekvenser, som gjelder for offentlig ansattes tjenestepensjon etter innføringen av samordningsreglene og levealdersjusteringen som trådte i kraft fra 1. januar 2011.

Innbetalt tjenestepensjon

Dette medlem vil vise til at både arbeidsgiver og den enkelte arbeidstaker har finansiert arbeidstakers opptjente tjenestepensjon.

Offentlig ansattes pensjon består av folketrygd og tjenestepensjon. Folketrygden er en rettighet alle ansatte i offentlig og privat sektor opptjener etter de samme prinsipper, og betales gjennom folketrygdavgifter og skatter. Kapital til tjenestepensjon spares opp av offentlig ansatte ved at de betaler 2 pst. av sin bruttolønn, og ved at arbeidsgiver som en del av arbeidsavtalen i dag betaler rundt 13 pst. av lønn til pensjonssparing. Hvor mye arbeidsgiver har betalt, varierer noe, og bestemmes av årlige aktuarberegninger. En må arbeide i 30 år for å oppnå full tjenestepensjon. Offentlig ansatte, som har rett til full tjenestepensjon, kan ha oppspart pensjonskapital på 2 til 3 mill. kroner når de når pensjonsalder. Hvor mye varierer, og avhenger av lønn og hvor lenge man har arbeidet.

Dette medlem viser til at Stortinget i 2010 vedtok pensjonsreformen samtidig som Stortinget vedtok en ny form for samordning av offentlige tjenestepensjoner med folketrygden for aldersgruppene født fra 1944 til 1953. Virkningen fra 2011 gikk ut på at dess lenger disse arbeidstakerne fortsetter i sin stilling etter 67 år, dess lavere blir tjenestepensjonen. Fortsetter de å arbeide til de blir 73 år, får de ingen tjenestepensjon. Dette medlem vil vise til at ved å arbeide fra 67 år kan et medlem av en offentlig tjenestepensjonsordning spare pensjonskassen for et betydelig årlig beløp i seks år. Samtidig har vedkommende årlig bidratt med sparing i disse pensjonskassene. Vedkommende kan eksempelvis ha spart den offentlige pensjonskassen for til sammen et millionbeløp (summen av sparte utbetalinger og årlige premieinnbetalinger) ved å arbeide fra 67 år til 73 år, samtidig som all opptjent tjenestepensjon nulles ut. Resultatet er at de får null offentlig tjenestepensjon – resten av livet.

Dette medlem mener det er viktig å få frem at eierne av pensjonskassene derfor vil spare et betydelig beløp i utbetalinger av tjenestepensjon samtidig som pensjonskassene får økte innbetalinger. Tapet er tilsvarende stort for arbeidstakeren som har opptjent denne pensjonsrettigheten.

Dette medlem vil understreke at folketrygdens samlede utgifter til pensjon ikke påvirkes av om uttaket av pensjon gjøres fra 67 år eller utsettes til 73 år. Prinsippet om nøytral folketrygd innebærer at en får et noe lavere beløp per år ved uttak 67 år, men utbetalingen skjer over flere år. Tas den ut ved 73 år, blir det større beløp per år, men en får folketrygd i færre år. Det en mottar i sum fra folketrygden om en lever til 86 år, skal bli det samme beløpet.

Dette medlem mener det er hevet over enhver tvil at et slikt system fordeler midler fra den enkelte arbeidstaker til vedkommendes pensjonskasse. Pensjonskassene har lagt til grunn at pensjonsforpliktelsene skal komme til utbetaling, og det er derfor dobbelt urimelig at pensjonskassene både sitter igjen med økte innbetalinger og reduserte utgifter når offentlige ansatte født i 1944–1953 arbeider ut over fylte 67 år.

Dette medlem vil understreke at dagens samordningsregelverk gir utilsiktede konsekvenser når det gjelder fordeling av økonomiske verdier, men også incentiver til arbeid.

Utilstrekkelig informasjon om konsekvensene av å fortsette i jobb

Dette medlem mener årskullene 1944–1953 har vært gitt utilstrekkelig og mangelfull informasjon om konsekvensene av å fortsette i jobb etter 67 år. Dette medlem mener dette er svært uheldig. Dette medlem vil vise til at de offentlige pensjonsleverandørene har hatt en selvstendig økonomisk interesse av at personer født i årene 1944–1953 har fortsatt å jobbe etter fylte 67 år.

Dette medlem er blitt gjort kjent med at Statens pensjonskasse og KLP har gitt manglende opplysninger, men også i noen tilfeller villedende informasjon til medlemmene. Dette er alvorlig fordi det har fratatt medlemmene muligheten til selv å kunne gjøre valg som er riktige for dem økonomisk.

Dette medlem kan ikke se at det finnes tilstrekkelige argumenter for at det ikke skal utbetales tjenestepensjon til disse medlemmene den dagen de blir pensjonister. Det er i tråd med pensjonsreformen at det skal utbetales opptjent pensjon den dagen et medlem i Statens pensjonskasse eller KLP etc. slutter i sitt arbeid. Opptjent pensjon må derfor beregnes etter forholdstall 1 for både bruttopensjonen og samordningsfradraget i tråd med Representantforslag 46 L (2018–2019) for å unngå tap av allerede opptjente pensjonsrettigheter.

Dette medlem vil vise til at det i de første årene etter at pensjonsreformen trådte i kraft, ikke ble gitt tilstrekkelig og riktig informasjon om at tjenestepensjonen ville gå tapt dersom man arbeidet etter at levealdersjusteringen var kompensert. De som er omfattet av pensjonsreformen som trådte i kraft 1. januar 2011, fikk dermed ikke en reell valgmulighet.

Regelverket gir et stort personlig økonomisk tap for det enkelte medlem av tjenestepensjonsordningen, og en tilsvarende økonomisk gevinst for pensjonsleverandørene. Folketrygden kompenserer ikke dette tapet. Den fleksible folketrygden er allerede opptjent ved 67 år uavhengig av tjenestepensjonen, og kan utbetales på det tidspunktet den enkelte selv bestemmer.

Dette medlem vil understreke at lovforslaget i Representantforslag 46 L (2018–2019) ikke innebærer at systemet for uttak av tjenestepensjonen blir nøytralt. Ansatte som jobber lenge og derfor utsetter uttak av tjenestepensjon, vil ikke få disse midlene igjen senere, slik et konsekvent nøytralt system ville kreve. Lovforslaget respekterer bare den nøytraliteten som allerede var innført før 2011, når det gjelder uttak fra folketrygden.

Tilbakevirkning i forhold til Grunnlovens bestemmelser

Dette medlem viser til at det under arbeidet med pensjonsreformen ble avgitt mange uttalelser om grunnlovsstrid fra Justisdepartementet ved Lovavdelingen på forespørsel fra Arbeids- og sosialdepartementet. Dette medlem merker seg at når samordningsfradraget ble levealdersjustert med forholdstall under 1,000 mens bruttopensjonen står fast på 1,000, ble opptjent tjenestepensjon redusert.

Dette medlem viser til at alle organisasjoner for de ansatte i offentlig sektor protesterte sterkt mot løsningen som ble valgt (ny § 24 i samordningsloven), og til og med pensjonsleverandørene protesterte. De ansattes organisasjoner påpekte at forslaget var i strid med det grunnlovsvern oppsparte offentlige tjenestepensjoner hadde. De ansattes organisasjoner mente at forslaget var i strid med den avtale som var inngått om pensjonsløsning i 2009.

Dette medlem mener lovforslaget som er fremsatt i Representantforslag 46 L (2018–2019), vil underbygge at pensjonsreformen ikke står i motstrid til grunnlovsvernet til oppsparte offentlige tjenestepensjonsordninger.

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«I

I lov 6. juli 1957 nr. 26 om samordning av pensjons- og trygdeytelser gjøres følgende endring:

§ 24 nr. 1 tredje ledd skal lyde:

Dersom tjenestepensjonen tas ut etter fylte 67 år, benyttes forholdstallet på uttakstidspunktet. Dette gjelder også dersom det er tatt ut hel eller delvis alderspensjon fra folketrygden på et tidligere tidspunkt. Det skal likevel ikke benyttes lavere forholdstall enn 1,000 ved beregning av samordningsfradragene.

II

Endringen trer i kraft straks med virkning fra 1. januar 2011.»