Stortinget - Møte onsdag den 1. februar 1995

Dato: 01.02.1995

Tilbake til spørretimen

Spørsmål 4

Kaci Kullmann Five (H):

Tusenvis av norske pensjonister bor i Spania av helsemessige årsaker. EØS-avtalen sikrer dem helsetilbud på linje med spanske borgere, men det kreves at all kommunikasjon med pasienten foregår på spansk. Tolketjeneste er helt nødvendig for at pensjonistene skal kunne nyttiggjøre seg EØS-avtalens rettigheter. Dagens ordning for tolking gir ikke de eldre tilstrekkelig trygghet.

Vil sosialministeren vurdere hvorledes behovet for tolkehjelp kan løses?

Statsråd Hill-Marta Solberg: Jeg vil innledningsvis presisere at folketrygden ikke dekker utgifter til oversettelse fra/til fremmedspråk i forbindelse med helsetjenester, for eksempel ved konsultasjon hos lege eller ved undersøkelse og behandling i sykehus. Dette gjelder enten behovet for tolking oppstår her i Norge eller ved medisinsk behandling i utlandet.

Representanten Kullmann Fives spørsmål gjelder konkret norske pensjonister bosatt i Spania. Disse pensjonistene er gjennom EØS-avtalen sikret medisinsk behandling på samme vilkår som spanske statsborgere. Utgiftene dekkes etter spansk lovgivning, som heller ikke omfatter utgifter til tolk.

Departementet har for så vidt ingen planer om å legge fram forslag for Stortinget om endring i folketrygdloven med sikte på refusjon for utgifter til tolking fra/til fremmedspråk for behandling gitt i Norge eller i utlandet.

En slik endring ville heller ikke ha påvirket situasjonen for de personer det her er tale om. Personer som har flyttet til Spania, vil som nevnt få rettigheter etter spanske regler. Dette skal Norge etter EØS-avtalen gjøre opp for ved å utbetale et rundsumsbeløp til Spania som skal dekke kostnadene til helsetjenester for norske pensjonister. Når det foreligger rett til sykehjelp etter EØS-avtalen, skal det etter norske regler ikke gis dekning direkte til pasienten. Det samme gjelder i utgangspunktet ved andre sykehjelpsavtaler. Det gjelder ikke noe unntak på grunn av språkproblemer, som for så vidt er en påregnelig følge av å flytte til et land hvor det snakkes et språk man ikke behersker.

Jeg vil imidlertid for ordens skyld få tillegge at det lokale helsevesen ikke kan stille som vilkår for å gi pasienten behandling at pasienten selv stiller og bekoster tolk. Det er eksempler på at slike krav har forekommet i strid med avtalen. Dette ble umiddelbart påtalt fra norsk side, og vedkommende spanske myndigheter sørget for at problemene ble rettet opp.

I særskilte tilfelle hvor det er oppstått akutte og livstruende situasjoner, vil honorære konsuler selvsagt yte de tjenester situasjonen tilsier, inkludert å fungere som tolk, dersom vedkommende er i stand til det.

Som en fast ordning vil norske honorære konsuler neppe kunne yte tolketjenester til norske pensjonister eller andre nordmenn som har bosatt seg i vedkommende land, selv om vedkommende konsul behersker norsk. Det er departementets erfaring at konsulene bistår i den grad de har kapasitet til det. Dersom man skulle pålegge ulønnete tjenestemenn slike oppgaver, ville en imidlertid gå lenger enn hva man med rimelighet kan forvente.

Kaci Kullmann Five (H): Jeg takker i og for seg for svaret, men har noen kommentarer og tilleggsspørsmål.

Sosialministeren understreket at Regjeringen blant annet ikke akter å endre folketrygdloven for å sikre tolketjenester ved helsehjelp i utlandet. Det standpunktet er jeg enig i, og det var da heller ikke noen slik generell rett jeg etterlyste.

For øvrig etterlyste jeg heller ikke noen endring av EØS-avtalen på dette punkt, for å presisere det.

Jeg har påpekt at det er et stort praktisk og økonomisk problem for de tusenvis av norske pensjonister som oppholder seg i Spania av helseårsaker, og som i meget liten grad er integrert i det spanske samfunn. Ifølge konsulen i Alicante kan man regne med at under 2 pst. snakker spansk i det hele tatt, er i stand til å gjøre seg forstått eller forstå spansk. Visse områder i Spania står altså i en helt spesiell situasjon ved at så mange eldre og til tider hjelpetrengende norske eldre er samlet der. Disse gamle ville, hvis de ble i Norge hele året, uten tvil belaste helse- og sosialbudsjettene våre i langt større grad enn de nå gjør. Mange er minstepensjonister. De rike pensjonistene i Spania er en myte. Ser ikke sosialministeren at vi her står overfor et problem, et problem som er konsentrert om visse områder i Spania?

Statsråd Hill-Marta Solberg: Jeg må først si at jeg er glad for at Kaci Kullmann Five har samme oppfatning som den jeg har gitt uttrykk for når det gjelder de generelle rettighetene vi har gjennom våre trygder for å kunne ordne opp i den problemstillingen som spørsmålet for så vidt belyser.

Som jeg for så vidt også i mitt første svar gav uttrykk for, er det hjelpetilbudet som finnes i de situasjonene som beskrives av spørsmålsstilleren, knyttet til de konsulater som vi har i Spania. Det er slik at vi i tillegg til ambassaden i Madrid har 24 honorære konsulater rundt omkring i landet som altså vil kunne bistå norske borgere som oppholder i landet. Det er også slik at på de stedene hvor norske pensjonister har slått seg ned, vil det som oftest være et slik honorært konsulat i nærheten som vil kunne hjelpe i alvorlige og akutt pregede situasjoner.

Kaci Kullmann Five (H): Sosialministeren gjentar nå sin henvisning til hjelpen fra konsuler og fra konsulater. Jeg er meget vel kjent med at både våre honorære konsuler og de som er ansatt ved konsulatene, strekker seg særdeles langt, ja ofte langt utover de naturlige grenser, for å bistå eldre mennesker i slike vanskelige situasjoner. Det skjer altså så langt de kan.

I Alicante og i Alicante-området, som jeg konkret kjenner, har man blant annet i perioder klart å organisere en frivillig tolketjeneste. Men problemet er altså at kapasiteten ved konsulatene overhodet ikke strekker til, og at den frivillige tolketjenesten slites ut etter hvert når de over lengre tid ikke engang får dekket de konkrete utgiftene de har for å yte bistand til gamle mennesker som ligger på sykehus, og som ikke er i stand til å skjønne et ord av det som blir sagt.

Dette kan løses ved en kombinasjon av noe midler for å stimulere en frivillig tjeneste, eventuelt kombinert med noe større ressurser til personell ved konsulatet i området. Og jeg understreker igjen: Det er visse områder i Spania vi snakker om, ikke noe annet. Jeg vil derfor spørre om sosialministeren kan tenke seg å drøfte dette med utenriksministeren og vurdere om det er mulig å finne løsninger som kan bedre situasjonen og øke tryggheten for nordmenn i området.

Presidenten: Presidenten vil minna om tida på eitt minutt.

Statsråd Hill-Marta Solberg: Som Kaci Kullmann Five nettopp pekte på, ligger konsulatene selvfølgelig ikke under sosialministeren. Jeg har ingenting imot å ta en drøfting med utenriksministeren som rette vedkommende de problemstillingene som spørsmålsstilleren har belyst.

Presidenten: Me går vidare til spørsmål 32.