Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg har følgende spørsmål til helseministeren:

Mens Norge yter store bidrag til HIV-testing i andre land, for eksempel i Tanzania, satser myndighetene lite på testing av nyankomne innvandrere. I 1994 var kun ett av seks diagnostiserte AIDS-tilfeller fra høyendemisk fødeland kjent med sin HIV-infeksjon før de utviklet AIDS. HIV-smittede innvandrere kan derfor, uten å vite det, bringe smitten til et stort antall mennesker.

Hva kan statsråden bidra med for å redusere mulighetene for smitte?

Statsråd Gudmund Hernes: Det er ikke korrekt at Norge yter store bidrag til HIV-testing i andre land. Norges bidrag til det HIV-forebyggende arbeidet i utviklingsland er øremerkede midler til tiltak som f.eks. opplysningsarbeid for å redusere risikoatferd. Det er heller ikke korrekt at myndighetene satser lite på tilbud om HIV-testing til nyankomne flyktninger og asylsøkere i Norge.

Ved våre flyktningemottak er det fra 1987 rutinemessig gitt tilbud om HIV-test til alle flyktninger fra utsatte områder. Nær 100 % av dem som har fått tilbud, har takket ja til undersøkelse. På grunn av økning i antall asylsøkere og derved redusert oppholdstid ved primærmottakene ble det fra høsten 1993 i større grad overlatt til helsetjenesten ved sekundærmottakene å gi tilbud om HIV-test. Dette kan ha medført at tilbudet er blitt gitt på et noe senere tidspunkt, eventuelt også til noe redusert testoppslutning.

I den nye handlingsplanen mot HIV og AIDS som departementet nå utarbeider, legges det vekt på at bl.a. tilbudet om HIV-test skal bli best mulig. Alle personer som befinner seg i Norge, og som kan ha utsatt seg for smitte, oppfordres til å la seg teste. HIV-infeksjon bør bli diagnostisert så tidlig som mulig for at man skulle kunne tilby behandling og oppfølging og for å forebygge videre smittespredning, gjennom informasjon og personlig smittevernveiledning.

Det kan ut fra spørsmålet, slik det er formulert, virke som om representanten Hedstrøm er bekymret for at spesielt innvandrere sprer HIV-smitte i Norge uten å vite om det.

Uansett om man kjenner sin HIV-status eller ikke, og uavhengig av om man selv har fått et HIV-positivt eller -negativt prøvesvar, har alle 100 % ansvar for å beskytte seg selv og partnere mot smitte. Enkeltmennesket må ta vare på seg selv og bære ansvaret for sine handlinger. Helsemyndighetene har ingen grunn til å tro at hudfarge eller nasjonalitet betyr noe når det gjelder smittefarlig atferd.

Vårt bidrag til å redusere mulighetene for HIV-smitte er å arbeide for at befolkningen opprettholder et høyt kunnskapsnivå om HIV/AIDS, og at flest mulig beskytter seg selv og sine medmennesker ved bruk av kondom og rene sprøyter. Dette er enkle, livreddende tiltak som er helt uavhengig av nasjonalitet og hudfarge.

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg takker statsråden for svaret.

Uten å trekke for bastante konklusjoner av HIV/AIDS-utviklingen innen et år, gir det grunn til ettertanke når det nasjonale melde- og kartleggingssystemet ved Folkehelsa viser en økning i diagnostiserte tilfeller med HIV-infeksjon på over 30 % hos dem som kommer til Norge fra høyrisikoland, i forhold til foregående år. I 1995 står denne gruppen for hele 25 % av det totale antall som har fått diagnosen HIV dette året - dette til tross for kampanje, rådgivning og informasjon. Det kan jo vise seg at vi ikke kan styre folks atferd gjennom informasjon.

Statsråden opplyser at det fra 1987 rutinemessig er gitt tilbud om HIV-test til personer fra høyendemisk fødeland. Hvordan kan det da ha seg at det i 1994 var kun én av seks med diagnosen AIDS fra høyrisikoområder som var kjent med sin HIV-infeksjon før de utviklet AIDS? Svært mange har jo kommet etter 1987.

Statsråd Gudmund Hernes: Rent allment tror jeg nok en må si at dette er et av de områdene hvor forebyggende medisin faktisk har virket. De informasjonskampanjer som man har lagt opp til her til lands, har gitt seg utslag i at andre overførbare sykdommer er gått ned i antall, og det indikerer at den kunnskap som er spredt, faktisk har virket også på atferd. Men det er klart at storparten av den innsatsen som er ytt fra norsk hold når det gjelder å spre informasjon, har skjedd i Norge og har vært rettet mot norske borgere. Det er helt klart at mange land, og spesielt land i den tredje verden, ikke har tilsvarende kampanjer og derfor heller ikke har hatt de samme kunnskaper som oss verken om sykdommen eller dens spredningsmønster. Det kan nok også ligge til grunn for at mange av dem som kommer fra disse områdene, kan være smittet uten selv å ha kunnskap om det.

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg takker statsråden for svaret på mitt tilleggsspørsmål.

I sitt hovedsvar sier statsråden at det virker som jeg er spesielt bekymret for at innvandrere sprer HIV-smitte i Norge. Det er selvfølgelig ikke riktig. Vi har flere høyrisikogrupper, men jeg mener det burde være lett å kontrollere innvandrerne ved ankomsten til Norge. HIV-testen er i dag meget enkel å utføre. Antistoffet mot HIV er til stede i spytt, og kan påvises der, slik at det ikke engang er nødvendig med blodprøve. Mener ikke statsråden det er på høy tid at helsemyndighetene blir seg sitt ansvar bevisst og tester alle som kommer til Norge fra høyrisikoland?

Statsråd Gudmund Hernes: Vi er som sagt i ferd med å utvikle en ny handlingsplan mot HIV og AIDS, og der legger vi vekt på at tilbudet om en test skal bli best mulig. Det å lage en test for alle som kommer fra høyrisikoland, er en ganske omfattende prosedyre, og ville vel også være relativt unikt i den vestlige verden. Det ville jo innebære at alle som kommer som vanlige turister, også måtte ta en slik test, og det er klart at det er en prosedyre som ville være svært omfattende. Det er også spørsmål om hvilke karantenebestemmelser man skulle ha dersom de det gjelder, skulle vente til testens resultat var fremkommet. Så jeg ser ikke at dette uten videre er en enkel prosedyre å gjennomføre.

Presidenten: Vi går så til spørsmål 24.