John Alvheim (Frp):
Jeg skal få lov
til å stille den ærede sosialminister følgende spørsmål:
Rusmiddelmisbrukere under
institusjonsbehandling som bryter behandlingsopplegget, bosetter seg ofte i
vertskommunen eller i nærliggende kommuner og påfører disse en økende
sosialhjelpsutbetaling.
Vil sosialministeren vurdere å endre
sosiallovgivningen slik at utbetaling av sosialhjelp kun skal gis ved
tilbakeflytting til den kommunen klienten var bosatt i før innleggelse?
Statsråd Hill-Marta Solberg:
Hovedregelen i sosialtjenesteloven er at den kommunen der en person til
enhver tid oppholder seg, er ansvarlig for å yte de nødvendige sosiale
tjenester.
For personer som er eller som har vært
under opphold i institusjon, er det imidlertid gitt særskilte regler for å
gi institusjonskommunene et visst vern mot økte utgifter til hjelp etter
loven. Det er som hovedregel den tidligere oppholdskommunen som er
ansvarlig for sosialhjelpsutgifter til disse klientene. Dermed vil
institusjonskommunen kunne kreve refusjon for utgiftene til hjelpetiltak
dersom klienten etter utskriving bosetter seg der. En slik bosetting fører
derfor ikke vanligvis til økte sosialhjelpsutgifter for
institusjonskommunen.
I visse unntakstilfelle gjelder
imidlertid lovens hovedregel om oppholdskommunens ansvar, det vil si at
institusjonskommunen får en plikt til å bære utgiftene til hjelpetrengende
personer som etter utskriving fra institusjonen slår seg ned i kommunen.
For det første vil det kunne skje dersom institusjonsoppholdet ikke har
skjedd i samarbeid med tidligere oppholdskommune, og denne heller ikke i
ettertid har stilt garanti for utgiftene ved oppholdet. For det andre kan
en institusjonskommune bli ansvarlig for utgifter i forbindelse med
klientens etablering i kommunen etter oppholdet i de tilfeller der tidligere
oppholdskommune ikke har vært kontaktet i forbindelse med utskrivingen. Jeg
presiserer at dette gjelder unntakstilfeller.
Jeg vil her understreke at i begge
disse tilfellene er det manglende samarbeid og dialog mellom institusjonen
og tidligere oppholdskommune som er årsaken til at institusjonskommunen til
syvende og sist må dekke kostnadene ved nyetableringer etter oppholdet.
Løsningen på problemet med at vertskommunen i enkelte tilfelle påføres økte
utgifter til hjelp etter sosialtjenesteloven, ligger derfor etter min mening
i en bedring av rutinene for samarbeid og dialog med klientens tidligere
oppholdskommune. Departementet vil vurdere på hvilken måte en slik
forbedring av rutinene skal tilrettelegges.
John Alvheim (Frp):
Jeg takker
sosialministeren for svaret. Det var positivt og greit nok.
Problemet er imidlertid at da må det
være svikt både i kommunikasjonen med og informasjonen til de respektive
kommunene som har disse institusjonene, for etter alle de henvendelser jeg
har fått om dette, er det tydelig at her må det være mangel på informasjon.
Problemet er ikke bare av økonomisk
art for vertskommunene og tilliggende kommuner. Det er mer av medisinsk
karakter, idet disse klientene som bryter oppholdet, ofte blir en kjerne i
nye, tunge rusmiddelmiljøer, hvor også tilførsel og innførsel av stoff av
tyngre karakter som heroin og amfetamin er ganske fremtredende.
Er det mulig for å bedre på dette å ta
et forbehold ved innleggelse om at vedkommende som måtte bryte opplegget,
eller var ferdig med opplegget, måtte tilbakeflyttes til sin egen
bostedskommune?
Statsråd Hill-Marta Solberg:
Som jeg
gjorde rede for i mitt første svar, ser jeg ikke noe behov for en lovmessig
presisering. Som også spørreren understreket i sitt siste spørsmål, handler
det også om kommunikasjon, både mellom institusjonen og kommunen der
institusjonen ligger, og ikke minst mellom institusjonen og det som var den
tidligere oppholdskommunen til klienten som er under behandling på
institusjonen.
Jeg vil ikke sånn umiddelbart ta
stilling til om vi kan definere et forbehold, for som kjent er det ulike
bestemmelser rundt i de forskjellige institusjonene om hvordan de forholder
seg til slike spørsmål i forbindelse med inntak av sine klienter. Men det
jeg synes dette belyser veldig klart, er at det er et stort behov for
bevisstgjøring i sosialtjenesten om sosialtjenestens ansvar for å følge opp
klienten både under og etter et institusjonsopphold. Det er sosialtjenesten
i den opprinnelige bosteds- og oppholdskommunen som er ansvarlig for også å
bygge opp tiltak etter et institusjonsopphold.
John Alvheim (Frp):
Jeg takker igjen
for svaret.
Det siste som sosialministeren sa, er
ganske vesentlig, nemlig dette at kommunene skal følge opp sine egne
innbyggere under behandling i institusjon. Dessverre er erfaringen den at
når man har fått lagt klienten inn i en institusjon, kanskje langt unna, har
man også glemt pasienten - inntil pasienten igjen er på sosialkontoret.
Vil sosialministeren, kanskje ved
hjelp av rundskriv, gå ut og innskjerpe lovens regler og forordninger, slik
at man kan få en bedring av denne situasjonen?
Statsråd Hill-Marta Solberg:
Jeg
understreket at slik jeg ser det, er et av de svake punktene i
rusmiddelomsorgen i dag å få førstelinjetjenesten, altså det lokale
sosialtjenesteapparatet, til på en god nok måte å ta det hele ansvaret for
disse klientene, et ansvar som de i virkeligheten har. Vi jobber også fra
departementets side systematisk med å forbedre sosialtjenesten når det
gjelder dette.
Jeg vil peke på at i og med at vi har
under arbeid en stortingsmelding om rusmiddelpolitikk, vil jeg også se på
muligheten til å gå inn og på ulike måter kunne forbedre sosialtjenesten på
dette punkt.