Anders Hornslien (A):
Jeg har
følgende spørsmål til statsråden:
To svenske statsborgere har vært
samboende og jobbet i Oslo siden 1972. De vil nå registrere sitt
partnerskap. Paret blir imidlertid avvist av norske myndigheter som viser
til at partnerskapsloven forutsetter at en av partene må være norsk
statsborger. Svenske myndigheter avviser paret med at den svenske
partnerskapsloven forutsetter at paret er bosatt i Sverige.
Hva kan gjøres for at disse kan få
sitt partnerskap lovmessig registrert, uten å måtte oppgi sitt
statsborgerskap?
Statsråd Grete Berget:
Lovregulering
av partnerskap finnes pr. i dag i Danmark, Sverige og Norge. Danmark vedtok
en lov om registrert partnerskap i 1989. Deretter fulgte Norge i 1993 og
noe senere Sverige. Både Norge og Sverige utformet sin partnerskapslov
etter mønster fra den danske loven. Vilkåret om tilknytning til
registreringslandet er derfor felles for alle de tre landene. Det innebærer
at adgangen til registrering av partnerskap er begrenset til de tilfeller
hvor minst en av partene er bosatt og er statsborger i det landet
partnerskapet skal registreres.
Bakgrunnen for at Danmark innførte et
krav om en slik tilknytning, var at ordningen ikke ville kunne anerkjennes i
andre land. En registrering av partnerskap mellom to utenlandske
statsborgere eller to danske statsborgere bosatt i utlandet, ville ikke få
rettsvirkninger i deres hjemland eller i bostedsland. Registrering ble
derfor forbeholdt personer med varig tilknytning til Danmark.
Norge innførte tilsvarende vilkår i
den norske partnerskapsloven. Begrunnelsen var den samme som i Danmark.
Det ble i tillegg lagt vekt på at det var ønskelig med uniform lovgivning
med Danmark på dette punkt.
Under forberedelsen av loven uttalte
noen av høringsinstansene at de mente det ville få en del uheldige
virkninger om adgangen til å registrere partnerskap ble begrenset på denne
måten. Vilkåret ble likevel opprettholdt ut fra en vurdering av at dette
kun ville gjelde et lite antall personer, og at registreringen inntil videre
ikke ville få noen rettsvirkning utenfor Norge og Danmark.
Når flere land får partnerskapslov,
vil det være aktuelt at vilkåret om statsborgerskap tas opp til ny
vurdering. I dag er det kun Sverige som har innført mulighet for
registrering av partnerskap etter Norges vedtak av partnerskapsloven i 1993.
Utviklingen går likevel i retning av at flere land vurderer registrering av
partnerskap.
Jeg ser at vilkåret om statsborgerskap
for registrering av partnerskap kan få uheldige konsekvenser i et tilfelle
som beskrevet i spørsmålet. Dette gjelder særlig fordi begge er
statsborgere i et land som anerkjenner registrering av partnerskap.
Registrering av deres partnerskap forutsetter derfor i dag at en av partene
får norsk statsborgerskap, eller en av dem eller begge bosetter seg i
Sverige.
En eventuell endring av loven eller en
nordisk konvensjon som gir nordiske statsborgere rett til å inngå
partnerskap i bostedslandet, er en omfattende prosess. Jeg vil imidlertid
følge utviklingen nøye for å kunne vurdere behovet for endring, og dermed
også behovet for en nordisk konvensjon.
Anders Hornslien (A):
Jeg vil først
takke statsråden for svaret og spørre om statsråden kunne redegjøre litt mer
spesifikt i forhold til oppfølging av å kunne tilstrebe en likhet mellom de
tre nordiske landene, i det minste mellom dem som har vedtatt loven.
Jeg er helt enig med statsråden i at
vi får håpe at flere land følger etter, men allikevel synes jeg at når vi
klarer å organisere oss så godt i Norden gjennom både passfrihet, fritt
arbeidsmarked og gjennom de samme mulighetene til å inngå ekteskap, burde
dette også kunne være en prosess - selv om den er omfattende - som det kunne
være mulig å få til også når det gjelder inngåelse av partnerskap.
Kirsti Kolle Grøndahl hadde her
gjeninntatt presidentplassen.
Statsråd Grete Berget:
Bare helt
kort: Selvsagt vil jeg nå også undersøke med mine nordiske kolleger om de
har støtt på de samme problemene og ser de samme forholdene, også behovet
for å gjennomgå dette og eventuelt prøve å finne en vei ut, slik at vi kan
få en gjensidig nordisk anerkjennelse. Det vil faktisk kunne tas opp,
foreløpig uformelt, allerede over helgen når vi møtes i Island.