Statsråd Thorbjørn Berntsen:
Fylkesmannen i Vestfold har i denne konkrete saken besvart en henvendelse
fra Andebu kommune med en - etter min mening - helt korrekt redegjørelse for
friluftslovens bestemmelser om ridning.
Det følger av friluftsloven § 2 at
ridning inngår som en del av allemannsretten. Ridning er tillatt på veg
eller sti i utmark og overalt i utmark på fjellet, såframt det skjer
hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet. Kravet til hensynsfull og varsom
ferdsel er ytterligere understreket i den generelle bestemmelsen i
friluftsloven § 11. Den enkelte rytter må opptre hensynsfullt og varsomt
for ikke å volde skade eller ulempe for eier, bruker eller andre, eller
påføre miljøet skade, jf. friluftsloven § 11. Dette gjelder uansett om
rytteren ferdes alene eller sammen med andre på ridetur. Hvorvidt kravene
til god ferdselskultur er oppfylt i det enkelte tilfellet, vil måtte
vurderes konkret. Ved omfattende ferdsel vil kravene til aktpågivenhet bli
skjerpet.
Ridning skjer ofte i organiserte
former. Det er ingen spesielle regler i friluftsloven om organisert eller
kommersiell ridning, bortsett fra tilfeller som må karakteriseres som
idrettsstevner, friluftsmøter e.l. Her stiller lovens § 10 krav om
grunneierens samtykke dersom arrangementet kan føre til nevneverdig skade
eller ulempe. Men samtykke kreves bare der avsperring foretas, samling,
start eller innkomst finner sted, eller hvor det ellers må reknes med
sammenstimling av folk.
Jeg vil understreke at det er viktig
at det søkes best mulig samarbeid med grunneiere i forbindelse med
organisert ridning. Norges Rytterforbund har i samarbeid med Norges
Skogeierforbund og Norges Bondelag utarbeidet et avtaleformular for bruk av
privat grunn til ridning.
Dersom ridning på spesielle steder
blir problematisk, åpner friluftsloven i § 2 for å regulere aktiviteten.
Den enkelte kommune kan med samtykke av eieren eller brukeren forby ridning
på nærmere angitte strekninger. Dette kan være aktuelt dersom ridning skjer
i løyper som benyttes til andre former for aktiviteter, som skigåing eller
turgåing, og det oppstår konflikter som ikke lar seg løse frivillig. Det
samme gjelder dersom ridning gir terrengskader av betydning. Friluftsloven
§§ 15 og 16 gir også adgang til å fastsette atferdsregler for utfartsområder
og bestemmelser om sperring i helt spesielle tilfeller.
Eva R Finstad (H):
Jeg takker
statsråden for svaret, som jeg faktisk er både skuffet og litt overrasket
over, selv om vi etter hvert kjenner statsrådens stilling til
eiendomsretten. Han sier at miljøvernavdelingen i Vestfold fylke har tolket
bestemmelsene helt riktig. Det de sier, er at denne retten ikke er
avgrenset verken i forhold til organisert bruk eller næringsmessig bruk.
Hvordan rimer dette med det flertallet i komiteen sier i
Innst.O.nr.60
(1995-1996), og som Stortinget har vedtatt:
En
slik styrking er viktig sett i forhold til den utviklingen som skjer på dette
området. Økende turisme og mer kommersiell utnyttelse av naturen, økende masseferdsel
og nyere former for friluftsliv og bruk av natur kan sies å være en trussel mot
allemannsretten.
Her setter flertallet i komiteen
masseutnyttelse og kommersiell utnyttelse opp mot allemannsretten. Mener
ikke statsråden også at dette kan komme i konflikt med hverandre?
Statsråd Thorbjørn Berntsen:
Jeg gikk
nå gjennom friluftslovens bestemmelser på disse områdene, så jeg tror ikke
det kan være hensiktsmessig å gjøre det en gang til. Men helt på slutten av
innlegget nevnte jeg alle de mulighetene som kommunene har for å gripe inn
og regulere virksomheten, bl.a. der hvor ridning, som er temaet her, kommer
i konflikt med andre brukerinteresser, som skigåing og turgåing. Det er her
opp til kommunene i samarbeid med grunneierne å fastsette retningslinjer som
innskjerper bruken og forebygger skade. Dette har jeg nettopp stått og lest
opp, jeg har gjentatt det her nå, og jeg synes dette er relativt klart.
Eva R Finstad (H):
Jeg synes ikke
dette er relativt klart.
Det som statsråden sier til å begynne
med, er at han er helt enig i hvordan man har tolket bestemmelsene i
Vestfold, og der tolkes de slik at denne retten ikke er avgrenset verken i
forhold til organisert bruk eller næringsmessig bruk. Jeg ønsker å få et
helt klart svar fra statsråden, om han virkelig mener at allemannsretten
ikke er avgrenset i det hele tatt til organisert bruk eller næringsmessig
bruk. I så fall, hvis han mener det, er han ikke enig i det som flertallet
i komiteen har sagt, og hvor Arbeiderpartiet inngår som en del av dette
flertallet, der man nettopp har satt allemannsretten på den ene siden opp
mot organisert og næringsmessig bruk på den andre siden.
Jeg ønsker å få et klarere svar på
hvordan han ser på dette. Riktignok tar statsråden seg inn igjen på slutten
av innlegget, og jeg kan være enig i en del av det han der sier, men hans
første uttalelse kan jeg ikke forstå.
Statsråd Thorbjørn Berntsen:
Det at
representanten Finstad ikke forstår dette, er ikke mitt problem. Derfor vil
jeg bare lese opp det jeg sa helt på slutten:
Dersom
ridning på spesielle steder blir problematisk, åpner friluftsloven i § 2 for
å regulere aktiviteten. Den enkelte kommune kan med samtykke av eieren eller
brukeren forby ridning på nærmere angitte strekninger. Dette kan være aktuelt
dersom ridning skjer i løyper som benyttes til andre former for aktiviteter,
som skigåing eller turgåing » - som er spesielt når det gjelder utnyttelse
av allemannsretten - « og det oppstår konflikter som ikke lar seg løse frivillig:
Så har jeg en henvisning til § 15 og §
16 som spesifiserer nærmere når man har anledning til og kanskje til og med
bør gjøre avgrensninger. Så jeg synes ikke dette bare er relativt klart.
Jeg synes at det nå etter hvert blir veldig klart.