Solveig Sollie (KrF): Jeg vil gjerne få stille et spørsmål til helseministeren.

I media for noen få uker siden var det et oppslag om en fysioterapeut med spesialistutdannelse i manuell terapi som behandler pasienter både fra sin egen kommune og fra andre kommuner. Han kan tenke seg å ambulere, slik at pasientene slipper å reise så mye - dette er i Finnmark, og det blir store reiseutgifter - men han kan ikke gjøre det fordi han har driftsavtale med Alta kommune. Dermed blir det store uttellinger for folketrygden. Hvis spesialisten derimot kunne hatt avtale med fylkeskommunen, så kunne han behandlet pasienter uavhengig av hvilken kommune de bor i. Her er det store penger som går ut fra folketrygden unødvendig fordi det blir store reiseutgifter for pasientene.

Kan helseministeren tenke seg å ta et initiativ for å få ryddet opp i dette?

Statsråd Gudmund Hernes: Det er klart at når det regelverket vi har, for det første kan påføre det offentlige så store utgifter, og for det andre også kan føre til økte belastninger for pasientene, er det et regelverk som det kan være god grunn til å se på - og det vil jeg gjerne gjøre.

Solveig Sollie (KrF): Jeg takker for svaret som ble gitt av helseministeren. Jeg synes det var positivt.

Jeg håper at dette kan tas ganske raskt, fordi det betyr veldig mye for mange mennesker. En sparer også mye penger fra folketrygden ved å få en ordning hvor f.eks spesialister i fysioterapi kan få avtale med fylkeskommunen slik som andre spesialister har. Jeg vil gjerne utfordre helseministeren på om dette er en sak som han vil prioritere.

Statsråd Gudmund Hernes: Som jeg sa, vil jeg gjerne se på denne saken. Hvordan regelverket skal utformes, og hvilke typer av hjemler det kan komme på tale å etablere, krever en nærmere gjennomgang. Men som sagt, det vil jeg gjerne komme tilbake til.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål, fra Annelise Høegh.

Annelise Høegh (H): Jeg har et spørsmål til helseministeren.

Den 1. april i fjor proklamerte Gudmund Hernes med fynd og klem at hvis legen ikke holder sin timeavtale, bør pasienten slippe å betale sin egenandel - det sa han ifølge Aftenposten. Det var et av de svært få konkrete forslagene Hernes kom med etter hundre dager i tenkeboksen, og det fikk alminnelig tilslutning.

Nå er det snart gått et år siden den gang, og hva har skjedd med dette gode forslaget? Var det bare en aprilspøk, eller er helseministeren i stand til å gjennomføre et av de meget få forslagene han selv lanserte? I budsjettproposisjonen som kom før jul, stod det bare at departementet vil vurdere en forskriftsendring på dette viktige området. For å hjelpe helseministeren på vei vedtok da Stortinget enstemmig at pasientene skal ha rett til å få tilbake egenandelen hvis de har ventet mer enn en time ved offentlig poliklinikk.

Jeg spør igjen: Hvor står saken? Vil pasienten få tilbake egenandelen, eller var det bare en aprilspøk?

Statsråd Gudmund Hernes: Jeg konstaterer at representanten Høegh har sin egen form, og den kommer til uttrykk i praktisk talt alle spørsmål.

Når det gjelder denne konkrete saken, er vi i ferd med å utforme en regel som gir adgang til at pasienter som har ventet så lenge, slipper egenandel. Men vi ser også på motstykket til dette, nemlig at pasienter som uten gyldig grunn ikke møter til avtaler, vil få en tilsvarende forpliktelse til å betale en egenandel. Så det er en dobbelthet i dette, en gjensidig forpliktelse, og vi er i ferd med å utforme begge deler.

Annelise Høegh (H): Helseministeren sa at jeg har en egen form - det håper jeg da virkelig, og at den formen også har et innhold.

Jeg har lagt merke til at helseministeren også har en meget spesiell form. Det er å lansere store reformer med fikse navn, uten at det kommer noe innhold i dem, og uten at man greier å gjennomføre det man får hele medieverdenen til å tro at man faktisk vil ta initiativ til. Så formen kan bli et problem, ærede helseminister, hvis den ikke gis et innhold.

Selvfølgelig har helseministeren også tilslutning til at pasienter som ikke møter til avtalt tid, dermed også bryter regelverket. Jeg hørte ikke helt hva han sa, om de da skulle få dobbelt egenandel. Selvfølgelig skal det være en gjensidighet. Men det som ble lansert for et år siden, var altså at her skulle pasienter få tilbake sin egenandel. Jeg konstaterer at helseministeren snart ett år etter at denne glitrende ideen ble lansert, og som han fikk tverrpolitisk oppslutning om, ennå ikke har greid å gjennomføre den fordi han samtidig også må gjennomføre at pasienter skal straffes dersom de ikke møter til avtalt tid. Jeg er enig i begge deler av resonnementet, men jeg kan ikke se noen grunn til at man ikke kan gjennomføre den positive siden av det, og sette pasienten først - som jeg også har skjønt er et slagord for helseministeren; nå får vi se om det også har et innhold.

Statsråd Gudmund Hernes: Representanten kom med en generell karakteristikk når det gjelder detaljinnholdet i reformer. Enhver som har drevet med gjennomføring av reformer, vil vite at de ikke er enkeltbeslutninger, men hele sett av beslutninger.

Jeg tror ikke at representanten Høegh skal være særlig engstelig for at hun skal bli arbeidsledig når vi nå fremmer forslag for Stortinget. Det vil være nok her å gå igjennom. Min erfaring med reformer er at man i runde 1 sier at man venter på statsråden, i runde 2 gir man tilslutning til hovedlinjer i reformene uten i øyeblikket å ta innover seg alle de detaljer som det medfører, og i tredje fase går man over til å kritisere at vi går altfor fort fram. Jeg vil tro at representanten Høegh ganske snart vil komme i den siste fasen.

Annelise Høegh (H): Det står tilbake å se!

Presidenten: John Alvheim har bedt om tilleggsspørsmål.

Presidenten vil presisere at de som ber om tilleggsspørsmål, må komme fram og stille seg i nærheten, slik at gangtiden blir et minimum.

John Alvheim (Frp): Det forbauset meg litt å høre helseministeren si at man i tillegg til nå å lage forskrifter og regler for at de som må vente mer enn en time, skal slippe egenbetalingen, samtidig arbeider med regler for at de som ikke møter opp, likevel skal betale egenandel. Norske sykehus har jo i flere år praktisert å innkreve egenandel fra pasienter som ikke møter opp til fastsatt tid. Vil det si at disse sykehusene i dag gjør noe som ikke er tillatt?

Statsråd Gudmund Hernes: Jeg tror nok at dersom sykehusene krevde inn penger som det ikke var tillatt å kreve inn, ville man forlengst ha blitt gjort oppmerksom på det; den tillit har jeg både til pasientene og til mediene i slike situasjoner. Men det er jo ikke her bare et spørsmål om sykehusene, det kan også være andre typer av undersøkelser hos f.eks offentlig ansatte leger, hvor en tilsvarende regel kan gjøres gjeldende.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål, som er fra Eva Lian.

Eva Lian (Sp): Jeg vil gjerne stille et spørsmål til kommunal- og arbeidsministeren.

I det nylig framlagte langtidsprogrammet fra Regjeringen skal det satses på énsengsrom, og det skal satses på helse. Det gjelder kommunesektoren. Det skal også satses på en etterutdanningsreform, og kommunesektoren er en meget tung arbeidsgiver. Statsministeren har også gått ut og lovt mer penger til kommunene - det er valgår i år. Men erfaringene fra denne perioden viser jo at Arbeiderpartiet og Regjeringen har funnet sammen med Høyre for å få minst mulig overføringer til kommunesektoren. Sentrumspartiene måtte når det gjelder budsjettbehandlingen for 1997, hale og dra i Arbeiderpartiet og Regjeringen for å få noe mer. Hvor stor vekst mener kommunalministeren det er behov for, og hva vil kommunalministeren gjøre for å bedre tilliten til kommunesektoren?

Statsråd Kjell Opseth: Eg skal gjerne ta ein reprise av budsjettbehandlinga før jul. Det ville ha vore særdeles vanskeleg for mange skattesvake kommunar viss ikkje Arbeidarpartiet hadde teke initiativ og gått inn i eit kompromiss om kommuneopplegget. Det er det faktiske forholdet, og det trur eg representanten Eva Lian bør ta med seg.

Vidare er det faktisk slik at kommunesektoren har hatt vekst kvart einaste år gjennom heile 1990-åra. Så kan vi gjerne diskutere om veksten har vore stor nok, men eg for min del hadde gjerne sett at Senterpartiet og representanten Lian også hadde sett litt på korleis kommunesektoren forvaltar dei ressursane dei har. Det er ikkje slik at ein berre kan leggje på nye milliardar utan at kommunesektoren sjølv også ser litt på korleis dei brukar dei ressursane som dei har. Det er ein altfor stor tendens til at nye tiltak blir lagde utanpå dei gamle, utan at ein er villig til å sjå på om nokre no er så lite brukte at ein bør ta dei vekk. Eg trur vi hadde gjort kommunesektoren ei stor teneste viss vi i fellesskap hadde greidd denne balansen om å stille krav samtidig som vi er villige til å følgje opp når vi gjennomfører reformer. Det hadde vore til stor nytte for heile kommunesektoren om Stortinget kunne ha vore einig om ein sånn strategi.

Eva Lian (Sp): Først sier kommunalministeren at Arbeiderpartiet tok et initiativ - det var en smule overdrivelse. Arbeiderpartiet skjønner ett språk, slik jeg kan se det, og det er makt. Hadde ikke Arbeiderpartiet sett at det var et flertall på Stortinget som ville øke overføringene med 4,5 milliarder kr, øke kommunenes inntekter med 4,5 milliarder kr, ville vi ikke greid å få til det vi gjorde. At det ble en bedre fordeling, er selvfølgelig Senterpartiet veldig fornøyd med, og det gjelder sentrumspartiene totalt sett.

Men kommunalministeren svarte ikke på mitt spørsmål. Han snakker ikke om at det er noe særlig behov for vekst, for kommunene må beskikke sitt hus bedre. Hvor blir det av tilliten? Det er helt nødvendig med et tillitsforhold mellom kommunesektoren, som skal gjennomføre dette, og de sentrale myndigheter, som storting og regjering er. Jeg føler at vi må ta et felles ansvar for å rette opp den tilliten. Det virker det ikke på meg som om kommunalministeren er særlig opptatt av.

Statsråd Kjell Opseth: Då må representanten Lian ha følgt dårleg med. Noko av det første eg gjorde, var faktisk å ta eit initiativ for å få ein betre dialog med kommunesektoren. Det kan eg forsikre representanten Lian om at vi skal følgje opp. Eg skal allereie ha møte på fredag med KS, der vi også skal diskutere desse problema. Så eg trur vi skal halde oss til realitetane. Og det som er realitetane, er at vi sjølvsagt skal medverke til at nye reformer skal følgjast opp økonomisk, og det har vore gjort i dei seinare åra. Ein kan syne til 6-åringsreforma som eit godt eksempel i så måte. Men det er likevel ein balanse mellom det å seie at vi skal ha dialog og følgje opp, og det å stille krav. Viss ein berre gjer det eine og ikkje det andre, vil ein aldri kome i den situasjonen at det ikkje stadig blir aukande krav frå kommunesektoren.

Presidenten: Vi får oppfølgingsspørsmål - Børre Rønningen.

Børre Rønningen (SV): Eg er veldig einig i det å framføre ynsket om dialog, det er jo snakk om tillit mellom kommunesektoren og sentrale styresmakter. I den samanhengen er det òg viktig å leggje til grunn at kommunane på førehand veit kva dei har å halde seg til. At dei ikkje visste det, var vel noko av årsaka til - no sist når det galdt statsbudsjettet - at me fekk desse konfliktane.

Eg vil stille eit spørsmål til statsråden om dette: Kan det vere mogleg at me ved seinare høve kan bruke kommuneøkonomiproposisjonen, som kjem i april/mai, som grunnlag for endeleg avgjerd knytt til skattøre og andre viktige føresetnader, slik at Kommune-Noreg veit kva dei har å halde seg til når dei går inn i budsjettarbeidet? Eg ser at representanten Klungland, som sit i kommunalkomiteen, har framført det same synspunktet.

Statsråd Kjell Opseth: Det er ikkje noko som skulle gle meg meir enn om Stortinget kunne leggje til grunn dei rammene for kommunesektoren som kjem fram i kommuneøkonomiproposisjonen. Då ville kommunesektoren vite kva dei fekk av ressursar, og så forandrar vi berre opplegget i forhold til dei endringane som skjer frå mai til oktober. Dersom heile Stortinget slutta seg til ei slik arbeidsform, ville kommunesektoren i langt større grad vite kva dei fekk å rutte med året etter. Men det er jo mangel på nettopp det som har vore tilfellet dei siste åra.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Diskusjonen om kommuneøkonomien er ganske interessant, men vi får ulike svar kor vi spør, det er heilt klart.

Statsråden sa at kommunane hadde fått ein vekst i økonomien dei siste åra. Det er heilt rett, men dei har òg fått seg pålagt ganske mange nye oppgåver som kostar mykje. Og då er spørsmålet mitt til statsråden: Trur verkeleg statsråden at når kommunepolitikarane må skjera ned på tilbodet, må leggja ned skular, må leggja på eigendelar, så gjer dei det av lyst? Eg har inntrykk av at i veldig mange kommunar i dag er situasjonen slik at det ikkje er snakk om å yta nye tilbod, det er snakk om å skjera ned på dei gamle. Og hovudspørsmålet mitt til statsråden er då: Synest faktisk ministeren at kommunepolitikarane våre gjer ein dårleg jobb?

Statsråd Kjell Opseth: Ein ting som ein kan slå fast, er at mange kommunar med relativt små inntekter har eit særdeles godt velferdstilbod. Andre kommunar har det ikkje. Det ein kan seie seg lei for i denne samanhengen, er at vi ikkje har moglegheit til å kunne kontrollere. Vi har ikkje moglegheit til å kunne samanlikne nokså like kommunar for å kunne gje dei råd om kva det er dei gjer dårleg, og kva det er dei gjer godt i forhold til andre. For det er variasjonar mellom kommunar med omtrent like inntekter. Det må ha si forklaring, og det er vi i ferd med å gripe fatt i. Vi vil ha eit felles rapporteringssystem som gjer at ein kan gå inn og sjå og samanlikne kommunane imellom.

Eg vil ikkje påstå at dei kommunane som har vanskar og må leggje ned tilbod, gjer ein dårleg jobb, men det kan tyde på at langtidsplanlegginga ikkje har vore god nok, og at ein difor har kome opp i akutte situasjonar. Det ser vi mange eksempel på.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål, fra John Alvheim.

John Alvheim (Frp): Jeg har et spørsmål til vår ærede helseminister.

Volvat Medisinske Senter sendte formelt riktig en søknad om å få utvidet sin sengekapasitet med 17 senger til Statens helsetilsyn den 26. januar 1996. Statens helsetilsyn sendte saken over til departementet med sin innstilling den 19. april 1996. Men fremdeles har ikke Volvat Medisinske Senter fått svar på sin søknad fra departementet. Det må jeg få lov å beskrive som bortimot skandaløst, når man vet hvilke udekkede behov man har i vårt helsevesen.

Når vil helseministeren svare på Volvat Medisinske Senters søknad?

Presidenten: Presidenten vil gjøre oppmerksom på at etter reglementet skal det ikke være detaljspørsmål i en spørrerunde som dette, det skal være generelle spørsmål, men presidenten overlater til statsråden å avgjøre om han vil svare på det.

Statsråd Gudmund Hernes: Jeg skal allikevel forsøke meg på et svar.

Så vidt jeg oppfattet - det var litt vanskelig med akustikken - var det altså spørsmål om sykehussenger til Volvat. Dette er behandlet i Regjeringen, og beslutningen er offentliggjort. Volvat har fått avslag på søknaden om å utvide antall senger til 25. Begrunnelsen for dette, hvis representanten er opptatt av det, er for det første at vi har en stor spesialistmangel i de offentlige sykehusene, det er nær 600 ledige stillinger. For det andre er det viktig at de spesialistene vi har, brukes mot de prioriterte oppgaver, spesielt mot ventelistepasienter. Vi har fått uttalelser ikke bare fra Helsetilsynet, men også fra Oslo kommune i denne saken. Og ikke minst: Det har på eget initiativ kommet uttalelser f.eks fra Hedmark fylkeskommune, som vil se det som problematisk dersom man skulle øke bruken av spesialister i Oslo. Når den geografiske fordelingen av spesialister er så skjev, vil dermed tilbudet til pasientene også bli geografisk svært ulikt.

John Alvheim (Frp): Jeg takker statsråden for svaret.

Så sent som i går hadde direktøren ved Volvat Medisinske Senter ikke mottatt noe svar fra departementet. Det bekreftet han ved personlig besøk her i Stortinget.

Et av poengene, som egentlig imøtegår det som helseministeren nå sier, er nemlig at det var anført i søknaden at Volvat Medisinske Senter ikke trengte flere leger for å betjene disse sengene, men at man hadde behov for disse sengene fordi man, etter henstilling fra fylkeskommunene, tok imot ortopediske pasienter som ble liggende fra 5 til 10 dager. Man fikk dermed en flaskehals i dagkirurgien fordi disse åtte sengene man hadde, var opptatt, og man måtte redusere på et eller annet sted, selv om behovet både for dagkirurgi og elektiv kirurgi er meget stort. Og det vet jo helseministeren like godt som jeg.

Statsråd Gudmund Hernes: Det er et veldig store behov, og spesielt er det et veldig stort behov for at de spesialistene vi har, brukes mot de mest prioriterte oppgaver, og det vil altså si mot ventelistepasienter. Jeg har vanskelig for å forestille meg at man skal kunne utføre flere operasjoner uten å trekke veksler på spesialister. Det er nettopp spesialistmangelen som gjør at vi har lagt opp til at man ikke utvider sengetallet ved Volvat, nettopp for å sikre en bedre geografisk tilgang på de spesialistene vi har. Det er helt klart at dersom man skal gjøre medisinske inngrep, kreves det bruk av spesialister, og det er disse som er den sentrale knapphetsfaktoren.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål, som er fra Erik Solheim.

Erik Solheim (SV): Jeg skal få stille spørsmål til statsministeren.

Uttalelser i forbindelse med Halvorsbøle-konferansen kan tyde på at Regjeringen har et svært løselig forhold til internasjonale avtaler. I et intervju med Arbeiderbladet sies det:

« Regjeringen vil si nei til klimaavtaler som pålegger Norge å ta hele CO₂-reduksjonen innenfor Norges grenser. »

Det er altså et synspunkt som Thorbjørn Berntsen så sent som for noen få år siden sa var fullt mulig, men som Regjeringen nå hevder er helt umulig.

Mine to spørsmål til statsministeren er: Vil Regjeringen virkelig aktivt bekjempe den eneste form for klimaavtale som ser ut til å være politisk og praktisk mulig i denne verden? Og: Dersom vi skulle få en slik avtale, dersom EU, USA og Kina og andre tunge aktører skulle gå inn på denne type avtale, vil virkelig den norske regjering da stille seg på sidelinjen og ikke respektere en slik avtale?

Statsminister Thorbjørn Jagland: Det var nok en litt løsaktig gjengivelse av hva jeg sa. Det jeg sa, var at Regjeringen vil arbeide for en internasjonal klimaavtale som er best mulig for klimaet, og det mener ikke vi er å arbeide for de posisjonene som sinkene i miljøarbeidet har hatt i årevis, og som slipper ut mest CO₂ i hele verden. Det er i virkeligheten det Erik Solheim nå mener vi skal gjøre, ved å ta en meget defensiv posisjon og straks gå inn for en internasjonal klimaavtale som har prosentvise reduksjoner av CO₂. Det vil innebære at f.eks. USA, som slipper ut over dobbelt så mye CO₂ pr. hode som vi, vil slippe mye lettere enn vi som har verdens høyeste CO₂-avgift og et meget lavt CO₂-utslipp pr. innbygger. Vi arbeider for det som EU også går inn for, nemlig en internasjonal klimaavtale som tar inn flere av klimagassene, og som går inn for en byrdefordeling. Her har jo EU selv sagt at man kan fordele utslippene seg imellom slik at utslippene totalt sett blir mindre. De posisjonene som Erik Solheim mener at den norske regjering skal gå inn for, vil i virkeligheten innebære at reduksjonen i CO₂-utslippene blir mindre enn hva man kunne få til hvis man støtter opp under EUs krav. Og jeg kan bare si at det er helt uaktuelt for den norske regjering å gå for posisjoner i de internasjonale klimaavtalene som er direkte i strid med norske interesser, og som er direkte i strid med hva klimaet krever av oss. Hvis det derimot skulle komme en internasjonal klimaavtale som er annerledes enn det vi går inn for, vil vi selvfølgelig følge den klimaavtalen.

Erik Solheim (SV): Jeg er glad for det siste svaret. Jeg håper da at vi for ettertiden vil bli spart for et språkbruk som er beregnet på et nasjonalistisk norsk hjemmepublikum, og som dreier seg om å så tvil om dette spørsmålet.

Så til selve saken. Ingen i denne forsamling er uenig i en internasjonal byrdefordeling. Jeg tror ingen heller er uenig i at USA bør ta en større byrde enn Norge. Men saken er jo at i en internasjonal byrdefordeling må Norge også ta en svært stor byrde, større enn de fleste land på kloden må ta.

Miljøvernminister Berntsen erklærte for bare få år siden:

« Vi skal greie CO₂-målsettinga nasjonalt. Det dreier seg om å gå inn på tunge sektorer og foreta valg. Og det kan vi få til uten å behøve å snu samfunnet opp ned. »

Mitt spørsmål er: Er det virkelig mulig å tro at Norge skal bli fritatt for disse tunge løftene nasjonalt, og at vi skal kunne få internasjonale avtaler som gjør det mulig for Norge å øke CO₂-utslippene med 30 %, som ligger i langtidsprogrammet, mens Vest-Europa ellers skal redusere med 15 %?

Statsminister Thorbjørn Jagland: Det ligger slett ikke i langtidsprogrammet det Erik Solheim nå sier. Det som ligger i våre beregninger, er at hvis vi ikke gjør noe, får vi de utslippene som Erik Solheim refererer til. Men det er jo det vi ikke vil. Det er derfor Regjeringen går inn for en internasjonal klimaavtale som får det motsatte resultat, nemlig en reduksjon. Og vi er helt overbevist om at vi skal kunne klare en internasjonal klimaavtale som fører til en reduksjon av de samlede klimagassene med 10 % innen år 2010 i forhold til 1990-nivå.

Senest i dag står det i Dagbladet en artikkel om hva man teknologisk kan gjøre innenfor aluminiumsindustrien. Jeg tror det er mulig å få til veldig mye også når det gjelder CO₂, men vi kan ikke i disse klimaforhandlingene på det nåværende tidspunkt gå inn for posisjoner som vil være direkte i strid med norske interesser. Det er ikke en nasjonalistisk oppfatning. Det ville være en vanvittig holdning hvis Norge skulle gå inn for posisjoner som er direkte i strid med norske interesser og i strid med hva klimaet krever.

Presidenten: Vi får tilleggsspørsmål - Carl I Hagen.

Carl I Hagen (Frp): Jeg vil først gjerne gi kompliment til statsministeren for en offensiv linje når det gjelder å ivareta norske interesser og ikke gå på det som andre land har av interesser.

Men jeg mangler logikken i statsministerens linje. Han sa i sitt foregående svar at Norge ville slutte seg til en internasjonal klimaavtale selv om Norges posisjoner ikke vant frem, og han sa nå nettopp at det ville være vanvittig av Norge å slutte seg til posisjonene fra andre land, da de ikke er i norske interesser. Hvorfor i all verden forhåndsannonserer Norges statsminister at hans regjering vil gå inn for ratifikasjon av en internasjonal klimaavtale selv om den inneholder bestemmelser som han mener er vanvittige sett fra Norges posisjon?

Statsminister Thorbjørn Jagland: Det er ganske enkelt fordi Norge i hele etterkrigstiden har holdt seg til internasjonale avtaler, selv om vi ikke har fått det akkurat som vi ville. Men det som jeg karakteriserer som vanvittig, det er om vi på forhånd skulle kapitulere overfor andre lands interesser som ikke bare er i strid med våre interesser, men som også er i strid med internasjonale interesser og i strid med hva klimautfordringen krever. Og det er det jeg hele tiden har holdt fast ved, at Norge må fremme de posisjoner som er riktige i forhold til miljøutfordringen på kloden, og det er ikke nå å kapitulere og støtte opp under den minimumslinje som bl.a. USA fører, ved at man skal ha prosentvise reduksjoner i alle land.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg har et tilleggsspørsmål som går til miljøvernministeren, og det er om miljøvernministeren er 100 % enig i det som statsministeren sier i denne saken. Thorbjørn Berntsen er jo en mann som har slåss for miljøpolitikken, men ikke alltid vunnet like godt fram.

Jeg vil gjerne gjenta det miljøvernministeren slo fast i 1991, som er meget godt, og som Erik Solheim var inne på:

« Vi skal greie CO₂-målsettinga nasjonalt. Det dreier seg om å gå inn på tunge sektorer og foreta valg. Og det kan vi få til uten å behøve å snu samfunnet opp ned. »

Og videre:

« - Jeg er lei av utflukter. Nå må vi finne ut hva vi kan gjøre. »

Er Berntsen enig i at den mest offensive måten å gå inn i klimaforhandlingene på nå, er å kreve at alle andre land skal redusere, mens våre egne CO₂-utslipp skal øke, sågar ved ekstratiltak, nemlig å sette i gang gasskraftverk?

Statsråd Thorbjørn Berntsen: Det som nå foregår under klimaforhandlingene, er å prøve å komme et skritt videre i forhold til det som er nå. Klimakonvensjonen så langt har kvantifisert én ting, og det er at landene skal vedta nasjonale målsettinger, og at de skal rapportere tilbake til Klimakonvensjonen hva de gjør.

Så har vi alle disse andre tingene som i norsk presse er blitt beskrevet som særnorske krumspring, om differensierte forpliktelser, rettferdig byrdefordeling basert på kostnadseffektivitet, felles gjennomføring - alt dette er en del av Klimakonvensjonen, og det er det Norge har lagt seg på, akkurat det som står i Klimakonvensjonen. Vi går altså inn for å materialisere Klimakonvensjonen slik som den ligger der i dag. Hvis vi får medhold i de fleste posisjoner - ikke bare norske, det er jo massevis av land som er enige med oss - så vil vi greie målsettingen når det gjelder klimagasser samlet under ett, og det er det som er poenget.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Jan Petersen (H): Jeg har et spørsmål til statsministeren.

Signalene fra Regjeringen om skattenivået har de siste dagene vært motstridende og forvirrende. Her drives det en dobbeltkommunikasjon på regjeringsnivå, hvor det både loves skattelettelser og trues med skatteøkninger. Etter boligskatteforliket i forrige uke uttalte finansministeren at skattelettelser som følge av forliket må dekkes inn ved skjerpelse av andre skatter. Så sa statsministeren før regjeringskonferansen på Halvorsbøle i helgen at skattelettelser i forbindelse med statsbudsjettet er utelukket. Så sa videre finansministeren i Dagsrevyen søndag at Regjeringen kan komme til å gå inn for betydelige lettelser i toppskatten, og dermed altså bryte Regjeringens mangeårige tilstrammingspolitikk overfor middels høye inntekter. Dette går helt åpenbart ikke i hop, og jeg vil derfor be statsministeren om å avklare Regjeringens skattepolitikk, og særlig gi uttrykk for hvilke skatteøkninger han nå vil gå inn for etter boligskatteforliket.

Statsminister Thorbjørn Jagland: Det som finansministeren gav uttrykk for i forbindelse med Halvorsbøle-konferansen, var ikke noe annet enn det vi gikk inn for i fjor, og som lå i det brede skatteforliket, nemlig at vi skal ha en inntektsskatt som er progressiv, altså at de som tjener mest, betaler mest, men det har aldri vært meningen at folk med middels inntekter skal havne i denne progresjonen. Derfor har vi foretatt justeringer av grensene, det gjorde vi i fjor, og det var sågar en overregulering. Det finansministeren har gitt uttrykk for, er at vi også for neste års statsbudsjett vil foreta en regulering, slik at vi beholder den progressiviteten i systemet som har vært forutsatt. Det betyr selvfølgelig at det blir en regulering av grensene, men det betyr ikke noe provenytap for staten. Hvis man ikke gjorde det, ville det selvfølgelig føre til en skatteskjerpelse for dem med middels inntekter, og det har aldri vært meningen.

Når det gjelder boligskatten, er ikke det noe som kommer fram før ved årtusenskiftet, og forliket mellom Senterpartiet og Arbeiderpartiet der gjaldt skattetakstene, og nye skattetakster går jeg ut fra at alle partier - kanskje unntatt Fremskrittspartiet - har behov for. Og så må man ta diskusjonen om hva slags satser osv. man skal ha, ut fra hva man mener er nødvendig å få inn av skatter til staten. Så alt dette henger sammen, men man må se på hvert enkelt element for seg, og vi har ikke hatt noe ønske om å bevege oss vekk fra det brede skatteforliket som vi fikk her i Stortinget.

Jan Petersen (H): Dette var fra skattyternes side et skuffende svar, for det var noen som fikk forhåpninger etter å ha hørt finansministeren på Dagsrevyen søndag. Nå er dette tatt ned av statsministeren, det er ikke snakk om annet enn å justere, slik at det ikke blir skatteskjerpelser. Man må også si at historien viser at Arbeiderpartiet heller ikke på det punktet har holdt seg til forutsetningene, for justeringene burde vært betydelig større hvis man skulle holdt seg til skatteforliket slik det ble inngått i 1992.

Mitt oppfølgingsspørsmål gjelder også her boligskatten: Kan jeg forstå det slik at statsministeren bekrefter at når Arbeiderpartiet har inngått et boligskatteforlik med Senterpartiet, så er forutsetningen at det som måtte bli av skattelettelser for folk flest, må tas igjen ved skjerpelse av andre skatter?

Statsminister Thorbjørn Jagland: Jeg legger merke til at Jan Petersen nå bruker uttrykket « skattytere », men det er også slik at de har behov for helsetjenester, de har behov for eldreomsorg, de har behov for utdanning og en rekke andre offentlige tilbud, som Høyre er veldig flinke til å løpe til talerstolen her for å fremme forslag om økte utgifter til. Disse utgiftene må finansieres, og vi vil derfor opprettholde et skattenivå for å kunne finansiere de tjenestene som er nødvendige for de fleste befolkningsgrupper i vårt land. Da er det klart at vi ikke kan foreta skattelettelser rund baut, det går ikke.

Når det gjelder boligskatten, er det et bredt forlik mellom Senterpartiet og Arbeiderpartiet som går på skattetakstene, at vi trenger et skattetakstsystem. Jeg har lagt merke til at Høyre har gått vekk fra det standpunktet de har hatt siden 1911, nemlig at vi trenger en boligskatt. Jeg håper i hvert fall at Høyre ser behovet for å ha en skattetakst på boliger og eiendommer, slik at man kan ha en beskatning.

Presidenten: Vi får tilleggsspørsmål - Per-Kristian Foss.

Per-Kristian Foss (H): La meg gjenta det spørsmålet som statsministeren nå brukte litt tid på å tenke seg om før han gav svaret på. Det var hyggelig å høre om alle gode formål, men statsministeren opplyste i sitt første svar at det å regulere opp innslagspunktet for toppskatten ikke gav provenytap - det er vel en slags frimodig tankegang som jeg er sikker på Finansdepartementet vil ha visse merknader til, men jeg noterer meg statsministerens standpunkter.

Så til spørsmålet. Finansministeren har uttalt klart at det skattetap som følger av at mulig færre får boligskatt, skal dekkes inn. Mitt spørsmål er: Hvordan skal det dekkes inn?

Statsminister Thorbjørn Jagland: Høyre må nå vite at dette ikke er noe som kommer for 1998. Først skal dette skattesystemet, takstgrunnlaget, vedtas, og så skal man innhente alle opplysninger og få takstene på plass, og da får vi se hvor mye skatt vi får inn på dette. Jeg synes at Høyre bør slutte å snakke om alle gode formål i sarkastiske vendinger, slik som Per-Kristian Foss nå gjør. Dette er nemlig meget gode formål, som eldreomsorg og helse, og det er folketrygden, som vil ha en formidabel økning i årene som kommer, bare for å opprettholde dagens nivå fordi det blir så mange flere eldre mennesker, og da skal man ikke i sarkastiske vendinger snakke om skattytere og alle gode formål. Dette skal nemlig finansieres, og hvis Høyre vil stå fram og si at de kan gå inn for store skattelettelser på de forskjellige former for skatt - vel, vel, så får det være Høyres sak. Arbeiderpartiet kan ikke gjøre det fordi vi vil slå ring om tryggheten for folk i alderdom og i sykdom, og de skal ha pensjoner.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Terje Riis-Johansen (Sp): Jeg vil få stille statsministeren følgende spørsmål: Verken Sverige eller Island akter å ratifisere sine Schengen-avtaler før EUs regjeringskonferanse er avsluttet. Statsministeren skrev i brev til flere stortingsgrupper 6. mars at Norge bør ratifisere på forhånd. For Norge er det enda mer aktuelt å vente med behandling av Schengen-spørsmålet enn det er for de andre nordiske landene, siden det er stortingsvalg til høsten. En skal ha svært gode grunner for ikke å utsette både proposisjon og stortingsbehandling til etter henholdsvis regjeringskonferanse og stortingsvalg.

I VG 4. januar i år sier statsministeren at nettopp Schengen er det viktig å diskutere med folket i valgkampen. Regjeringas hastverk kan ikke bety annet enn at statsministeren i valgkampen planlegger å snakke til folk framfor å prate med folk om Schengen. Schengen-spørsmålet var heller ikke på dagsordenen sist valgkamp. Da er spørsmålet om ikke statsministeren ser at denne framgangsmåten er problematisk i forhold til vanlige folks mulighet til deltakelse og medbestemmelse, ikke minst fordi denne saken rører ved noe vesentlig i det norske samfunn, nemlig vårt forhold til EU.

Statsminister Thorbjørn Jagland: Det rører også ved andre viktige forhold, nemlig den nordiske passfriheten, og det rører ved muligheten for å være med og bekjempe internasjonal kriminalitet og narkotika. Derfor mener vi det er riktig å være med i Shengen-samarbeidet. Vi mener det stikk motsatte av hva spørreren antyder, nemlig at det bør være svært gode grunner for å la være å ratifisere. Det er to grunner til det. Det vil ta lang tid før Schengen-samarbeidet blir avklart i forhold til EU. Jeg vil også bemerke at det er lite som tyder på at Schengen-samarbeidet blir en del av unionen, eller en tredje pilar. Det vil iallfall ta lang tid før det blir avklart. I mellomtiden trenger vi å være med i dette samarbeidet av hensyn til bekjempelse av internasjonal kriminalitet og narkotikavirksomhet. Hvis Schengensamarbeidet skulle bli en del av EU i framtida,

har vi en bedre mulighet for å ordne oss i forhold til dette samarbeidet dersom vi blir med allerede nå. Her står det om vitale nasjonale interesser igjen, og det har ingen hensikt for oss, etter vår oppfatning, å stille oss utenfor på den måten som Senterpartiet antyder at vi bør gjøre.

Terje Riis-Johansen (Sp): Jeg skal forsøke å la sjølve Schengen-spørsmålet ligge nå, for det er vi uansett ikke enige om, men jeg må ta tak i noe av det som statsministeren her sier, bl.a at det er lenge til EU skal avgjøre dette. Vi snakker om 17. juni 1997. Og så snakker Regjeringa om å legge fram en stortingsproposisjon nå. Statsministeren snakker om Norden, viktigheten av å holde Norden sammen. Sverige og Island venter sjøl med ratifikasjon til høsten. Hvis en snakker om å holde Norden sammen, hvorfor kan ikke Norge ha en ratifikasjon på samme tidspunkt som Sverige og Island - hvis poenget er at Norden skal opptre felles - når i tillegg Norge er i den situasjon at det skal være et stortingsvalg i mellomtida? Det må da være et poeng at det norske folk får muligheten til å si sin mening, når det går an å klare det praktisk. I tillegg er vel statsministeren enig i at det er 1999 eller 2000 vi snakker om for ikrafttreden av Schengen-avtalen?

Statsminister Thorbjørn Jagland: Det virker på meg som spørreren ikke har helt klart for seg hva som er prosessen i EU på dette området. Det er det ene. Det andre er at det må jo også være klart for spørreren at vi ikke er med i EU, men Sverige er det. Som et land som står utenfor, har vi spesielle interesser å ivareta. Og vi tror at vi er i en bedre posisjon ved å ratifisere nå dersom det mot alle formodninger skulle bli slik at Schengen-samarbeidet skulle bli en del av EU. På de reisene jeg har vært ute i Europa og snakket med politikere, har det ikke kommet fram så veldig mye som i dag taler for at Schengen-samarbeidet skulle bli en del av unionen. Men dersom det skulle bli det, mener vi at Norge er i en bedre posisjon dersom vi holder den timeplanen som vi har lagt opp. Det vil uansett være en ganske lang periode der vi trenger å være med i Schengen-samarbeidet av hensyn til det jeg sier: internasjonal kriminalitet og bekjempelse av narkotika. Norge er tjent med at vi er med. Vi er ikke tjent med at vi står utenfor.

Presidenten:: Vi får tilleggsspørsmål - Magnhild Meltveit Kleppa.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Den same dagen som statsministeren svarte dei fem partia på spørsmålet om å seia nei til å utsetja behandlinga av Schengen-avtalen, mottok eg eit brev frå ei dame i Stavanger, som skriv:

« Jeg savner politisk debatt om saken. Vi på grasrotplanet synes at dere som er våre politikere sover når det gjelder Schengen. Schengen-avtalen gjelder vår framtid. Hvorfor skal Norge forhaste seg med å presse den gjennom i vårsesjonen når våre naboland kan vente? »

Ifølge Schengens eksekutivkomite er igangsetjing ikkje aktuelt før i 1999 eller 2000. Sverige og Island har vedtatt å ratifisera til hausten. Alle desse forholda skulle tilseia at Noreg har god tid. Når det gjeld det spørsmålet som statsministeren er spesielt opptatt av, har Storbritannia samt norsk og dansk politi sagt nei til Schengen nettopp på grunn av at det ikkje er eit effektivt middel i kampen mot narkotika og kriminalitet. Dersom det er sånn ein prima avtale, skulle det ikkje nettopp då vera også i tilhengjarane si interesse å få belyst alle sidene i valkampen og få ytterlegare tilslutning?

Statsminister Thorbjørn Jagland: Jeg tror jeg vil advare mot at vi i denne sammenhengen skal sammenligne oss med Island, som ligger langt ute i Atlanterhavet, og som nødvendigvis ikke har de samme problemene og samme utfordringene som et land som ligger på det europeiske kontinent, eller sammenligne oss med Sverige, som er innenfor EU. Forholdet er at Norge har et behov for å være med i Schengen-samarbeidet. Det er iallfall vår oppfatning. Vi mener at vi er best tjent med å gjennomføre den prosessen som vi er blitt enige om, og som det er flertall for i Stortinget, og at vi vil stå bedre rustet uansett utfallet av regjeringskonferansen i EU. Men igjen: Jeg synes at det er en diskusjon som kan vise seg å bli veldig teoretisk, for det er ikke så mye som tyder på at Schengen-samarbeidet skal bli en del av unionen. Og i det tilfellet har vi en avtale som er godt tilpasset ved at Norge står utenfor EU.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål - Anders C Sjaastad.

Anders C Sjaastad (H): Jeg vil få stille et spørsmål til statsministeren:

Fra landsende til landsende kommer det alarmerende meldinger om arbeidssituasjonen for politi- og lensmannsetaten. Man kan snart ikke rykke ut verken for å lete etter folk eller forhindre kriminalitet, på grunn av manglende bevilgninger. Det spørsmålet som alle stiller seg, er: Hvordan er det mulig å bomme så fælt når det gjelder bevilgninger til politi- og lensmannsetaten? Hvis statsministeren nå sier at dette er krisemaksimering, vil jeg svare følgende: Om bare halvparten av det som rapporteres, er riktig, er situasjonen meget alvorlig.

Hvordan kan det ha seg at Regjeringen la frem et budsjettforslag for Stortinget som bommet så katastrofalt i forhold til den situasjonen vi nå ser avtegne seg etter bare få måneder inn i budsjettåret?

Statsminister Thorbjørn Jagland: Nå gjennomgår vi den situasjonen som Anders C Sjaastad beskriver. Når han spør om hvordan det er mulig å bomme så fælt, vil jeg jo minne om at det var Stortinget som vedtok budsjettet - og så skal vi gjennomgå hva som var forutsetningen for det budsjettet.

Når det gjelder overtid, er det, så vidt vi nå ser, mindre muligheter for det - ca 30 % - men det skulle jo i og for seg ikke tyde på at man allerede nå skulle ha brukt opp budsjettene sine og dermed mulighetene for overtid. Men som sagt, vi ser på den situasjonen som har oppstått, vi gjennomgår den og kommer tilbake til Stortinget med svar. Men den bevilgningen som er gitt, den er gitt av Stortinget.

Hvis det skulle vise seg at forutsetningene var annerledes enn det man trodde, kommer vi tilbake med det til Stortinget. Det arbeider justisministeren med nå.

Anders C Sjaastad (H): Det er nesten pinlig å måtte opplyse for statsministeren at Stortinget behandler budsjettet på grunnlag av de faktiske opplysninger som Regjeringen legger frem! Det Stortinget må kunne forvente, er at det beslutningsgrunnlag som Stortinget har, er korrekt. Så er det opp til Stortinget å vurdere hvor mye man eventuelt skal plusse på.

Jeg gjentar spørsmålet: Var dette et uttrykk for dårlige regneferdigheter fra Regjeringens side? Var det et ønske om innstramning? Eller har Regjeringen rett og slett gjort så godt den kunne - og det var ikke godt nok?

Statsminister Thorbjørn Jagland: Den situasjonen gjennomgår vi nå. Vi ser på hva som var grunnlaget for det budsjettet som ble lagt fram i oktober, og vi kommer tilbake til Stortinget med svar. Hvis det viser seg at de forutsetningene som ble lagt til grunn, ikke holder, vil Regjeringen komme med svar. Men jeg kan ikke gi svaret her og nå, for vi er nødt til å gjennomgå dette grundig. Vi får nå rapporter fra alle de mange politikamre som vi har i landet, og vi går igjennom disse rapportene. Når vi har gjort det, kommer vi med et svar på det spørsmålet som stilles.

Presidenten: Det blir tilleggsspørsmål - Carl I Hagen.

Carl I Hagen (Frp): Jeg vil også få lov til å minne statsministeren om at det Regjeringen fremmet forslag om til Stortinget når det gjelder dette budsjettet, var ca 40-50 mill. kr mindre enn det Stortinget til slutt vedtok. Det minste påplussingsforslaget, fra Høyre, var det som ble vedtatt.

Tidligere har statsministeren snakket om Regjeringens informasjonsplikt overfor Stortinget og de parlamentariske og konstitusjonelle konsekvenser hvis den ikke er oppfylt. Hvilke konsekvenser vil statsministeren trekke på vegne av seg selv eller medlemmer av Regjeringen dersom det viser seg at det underlagsmaterialet som Regjeringen presenterte for Stortinget i forhold til Justisdepartementets budsjett, viser seg å være fullstendig feilaktig, og at Regjeringen derved grundig - ikke bagatellmessig, som statsministeren har fremstilt det - har ført Stortinget bak lyset og gitt feilinformasjon til Stortinget, med den konsekvens at mange lensmannskontorer og politikamre i dag ikke er i stand til å gjøre sin helt selvfølgelige jobb?

Statsminister Thorbjørn Jagland: Som representanten Hagen vet, ble budsjettet lagt fram i begynnelsen av oktober - det var en annen regjering enn den jeg ledet. Vi går nå gjennom hva som var grunnlaget for det budsjettet. Vi går gjennom hva som var grunnlaget da vi behandlet salderingsinnstillingen, og så kommer vi med et svar. Og når vi har fått klarlagt alle disse forhold, vil altså Regjeringen legge fram sitt syn på hva som bør gjøres.

Jeg må be om at vi først må få gjennomgå grunnlaget for hva som lå i disse dokumentene, så må vi se på rapportene fra politikamrene, og så kommer vi med et klart svar.

Lisbeth Holand (SV): Rett nok var det en annen regjering som la fram budsjettet. Men det som forskrekker meg her nå, er den ansvarsfraskrivinga som statsministeren driver i forhold til det vedtatte budsjettet. Han sier at det er Stortinget som har vedtatt budsjettet. Ja, det er jo basert på de opplysningene vi har fått fra Regjeringa! Mener virkelig statsministeren at Stortinget ikke skal kunne stole på opplysninger som gis fra Regjeringa?

Så var det et spørsmål til. Statsministeren sier gang på gang: Vi går gjennom dette, og vi skal gjøre noe. Det er snart en måned sida alle opposisjonspartiene på Stortinget sa at vi er villig til å rette opp den feil som det ser ut som Regjeringa har gjort, og bevilge ekstra midler til politiet. For det var faktisk meninga fra alle partiene, utenom Arbeiderpartiet, at bevilgningene til drift i politiet skulle øke med 50 mill. kr. Og så opplever vi at det faktisk blir en reduksjon.

Kan ikke Regjeringa gi beskjed til politiet (presidenten klubber) -

Presidenten: Tiden er ute.

Lisbeth Holand (SV): - om at de får midler sånn at de kan drive normal aktivitet, og at de får den beskjeden før påske?

Presidenten: Spørsmålet skal også ligge innenfor den tildelte taletid.

Statsminister Thorbjørn Jagland: Først må jeg bemerke at justisministeren har sagt at politifaglig arbeid skal drives slik som det har vært drevet. Det er det ene. Svaret kommer, men vi vil ikke rette opp en eventuell feil ved å gjøre en ny feil, vi vil vite hva vi gjør. Og punkt nr. 2 er at dersom det er slik at økte bevilgninger fører til lavere aktivitet, særlig i de periodene da man har behov for å være ute på gater og ta seg av kriminelle forhold, må vi se på den situasjonen også. Det indikerer at det er ikke bare å sprøyte inn penger, men man må iallfall følge det opp med eventuelle andre tiltak, slik at man får til det vi vil, nemlig økt bekjempelse av kriminalitet. Med andre ord: Regjeringen vil ikke rette opp en eventuell feil ved å gjøre nye feil.

Presidenten: Ola D Gløtvold - til hovedspørsmål. Det er sannsynligvis det siste hovedspørsmålet vi rekker innenfor den klokketimen vi har.

Ola D Gløtvold (Sp): Jeg har et spørsmål til helseministeren.

I Regjeringens langtidsprogram omhandles bl.a bedre tilgjengelighet til helsetjenester, også med hensyn til økonomi og kostnadsutjevning. Hvordan kan dette harmonere med forslaget nå fra Halvorsbøle om høyere egenandeler og det forslaget som kom i går fra Regjeringens prioriteringsutvalg med hensyn til gradering av egenandelene og betaling for konsultasjoner, noe som i stor grad vil ramme grupper som gjerne har behov for oftere konsultasjoner hos lege? Dette gjelder bl.a småbarn og folk med diffuse lidelser, hvor det kan være større usikkerhet og vansker med å stille diagnosen og dermed mer tidkrevende.

Signaler fra arbeiderpartirepresentanter her i går gikk ut på at man støttet et slikt forslag om høyere egenandeler for visse konsultasjoner, og dermed regner jeg med at Regjeringen også støtter det. Hvordan harmonerer dette med intensjonene i langtidsprogrammet? Hvor er tilgjengelighetsbedringen og solidariteten i dette, samtidig som det signaliseres skatteletter for inntektsgrupper rundt 250.000 kr?

Statsråd Gudmund Hernes: Det foreligger ikke noe forslag ennå. Det som er kommet i denne saken, er et intervju med lederen av prioriteringsutvalget, nemlig Inge Lønning, hvor han sier at dette er et forslag som de kan komme til å fremme. Det har også vært luftet som en mulighet i langtidsprogrammet, men verken Regjeringen eller jeg har tatt noe standpunkt til dette spørsmålet. Og min vane tro vil jeg også avvente forslag fra Lønning-utvalget, et offentlig utvalg, for å se hvilke typer argumenter som der fremføres, før jeg går inn på selve forslaget.

Når det er sagt, bør man jo ikke se bort fra at vi faktisk har differensierte satser også nå når det gjelder ulike typer av tjenester. Men det aller viktigste midlet vi har når det gjelder å ivareta pasienter som kan få store medisinske utgifter, er jo at det er etablert et tak for slike utgifter på årsbasis. Det taket er nå på 1 290 kr, og det er klart at man kan også, så lenge man har dette taket, vurdere spørsmålet om differensierte egenandeler. Men som sagt, for mitt eget vedkommende vil jeg ikke ta standpunkt til den saken før jeg har sett Lønning-utvalgets argumentasjon.

Ola D Gløtvold (Sp): Jeg regner med at når forslaget nå har kommet så langt at det har nådd pressen, og sosialpolitikere fra Arbeiderpartiet her på Stortinget signaliserte i går at de så positivt på et slikt forslag, så er forslaget reelt.

Jeg merker meg også at helseministeren ikke kommenterer dette med skatteletter for relativt høyinntektsgrupper i forhold til egenandeler for f.eks pensjonister og småbarnsfamilier. Jeg vil også gjerne spørre helseministeren: Hva med tilgjengeligheten til primærhelsetjenester - når fastlegeforsøket han foreslår, kommer som permanent ordning? Hva med fastlege for de kommuner hvor man i dag og kanskje også for relativt lang framtid må basere seg på vikarer og turnuskandidater når det gjelder legedekningen? Hvordan blir legetilgjengeligheten her?

Statsråd Gudmund Hernes: Først når det gjelder spørsmålet om differensierte egenandeler og at representanter fra Arbeiderpartiet har uttalt seg om det: Representanter fra Arbeiderpartiet må selvsagt ha den samme frihet som andre til å uttale seg om politiske spørsmål. Jeg sier at jeg for min del og Regjeringen vil ikke ta standpunkt til dette før vi har fått Lønning-utvalgets innstilling.

Når det gjelder spørsmålet om skattelettelser for høyinntektsgrupper, tror jeg nok at representanten Gløtvold sitter i Det norske glasshus, for her har han jo vært med på å fremme forslag om skattelettelser for en av de grupper som har de aller høyeste inntekter, nemlig rederne. Jeg tror altså at hvis man skal se på skattespørsmål i sammenheng, bør nok også dette komme med.

Når det gjelder spørsmålet om legetjenesten for utkantkommunene, er det et av de spørsmålene som tas opp i stortingsmeldingen som kommer i forbindelse med fastlegeforsøket. Det er en rekke tiltak som der blir foreslått, og denne meldingen vil bli fremmet på fredag.

Presidenten: Etter klokka må vi dessverre kutte den muntlige spørretimen der.

Vi går da over til den ordinære spørretimen.