Kristin Halvorsen (SV):
Jeg vil
gjerne stille et spørsmål til samferdselsministeren.
En av de mest spennende thrillerne i
Stortinget i løpet av de siste årene var kampen om hurtigruta. Med nød og
neppe - med Arbeiderpartiets, SVs og noen utbryterstemmer - ble det i 1990
vedtatt at det fortsatt skulle være daglig anløp av hurtigruta langs kysten
fra Bergen til Kirkenes. Den avtalen som ble inngått, utløper ved utgangen
av år 2001. Hurtigruteselskapene har nå tatt kontakt med staten og sagt at
hvis det ikke inngås en ny avtale, vil det mange steder langs kysten bare
bli anløp annenhver dag.
Mitt spørsmål til
samferdselsministeren er følgende: Vil Regjeringen gå inn i forhandlinger
med hurtigruteselskapene sånn at man kan kjøpe tjenester og sikre anløp
langs hele kysten hver dag? Hvis ikke Regjeringen gjør det, og ganske snart,
vil mange av lokalsamfunnene langs kysten leve i usikkerhet i kanskje to og
et halvt år, og det er fra før av en meget usikker situasjon, hvor folk står
med nøkkelen i hånden og lurer på om de skal flytte. Kan vi få et klart
signal fra statsråden i dagens spørretime?
Statsråd Odd Einar Dørum:
Det er rett
som representanten har vist til, at man har forutsatt ved
stortingsbehandling at den nåværende statsstøtten skal opphøre etter 2001.
Hurtigruteselskapene har hatt første kontaktmøte med departementet.
Departementet har bedt om at de henvender seg formelt til oss skriftlig, og
det vil de gjøre i løpet av to-tre uker. Når vi får denne henvendelsen, vil
vi selvfølgelig ta saken opp til behandling, vi vil vurdere de spørsmål som
er tatt opp, og Stortinget vil også få sjansen til å se på saken på et
tidspunkt som gjør at man har kontroll over det som skal skje etter år 2001.
Når det gjelder andre sider ved denne
saken, vil jeg ikke kommentere det på det nåværende tidspunkt.
Kristin Halvorsen (SV):
Jeg er klar
over at det kommer til å være kontakt mellom hurtigruteselskapene og
Regjeringen, og det som er viktig å vite, er hva Regjeringen ønsker, og med
hvilken holdning Regjeringen går inn i dette, om det er sånn at Regjeringen
legger opp til at nå skal det være slutt på statsstøtte eller kjøp av
tjenester fra hurtigruta. Det vil i tilfelle bety at veldig mange havner
langs kysten ikke får anløp av hurtigruta, ikke får mulighet for frakt av
verken varer, post eller andre ting, og i mange tilfeller er dette
lokalsamfunn som ikke har vinteråpen vei.
For folk som nå står og lurer på om de
skal flytte sørover fordi arbeidsmarkedet her er i rivende utvikling, vil
dette med usikkerheten rundt hurtigruta kanskje være en av de tingene på
vektskåla som avgjør om mange kommer til å flytte. Da er det signalet som
kommer fra Regjeringen, viktig: Ønsker Regjeringen daglige anløp av
hurtigruta langs hele kysten, og er det utgangspunktet for Dørum når han går
inn i forhandlinger om dette?
Statsråd Odd Einar Dørum:
Jeg tror at
representanten Halvorsen har forståelse for at jeg ikke fører forhandlinger
gjennom media, og selv om hun nå stiller et spørsmål i Stortinget, fører
ikke jeg forhandlinger eller samtaler med dem det gjelder, før jeg formelt
har mottatt saken på en riktig måte. Men vi får vel holde det
presisjonsnivået som er riktig. Ut fra den informasjon som er kommet i
media, har selskapene, så vidt jeg skjønner, sagt at de på kommersielt
grunnlag kan seile daglig i sommerhalvåret, kjøre fram til Honningsvåg
daglig hele året, men østover i Finnmark to til tre ganger i uka. Det er
det som så langt er presentert. Jeg avventer å få dette formelt skriftlig.
Jeg er godt kjent med situasjonen i
deler av Finnmark, og jeg er godt kjent med at det er områder som f.eks ikke
har vintervei, men bare sommervei. Jeg er selvfølgelig også kjent med at
hurtigruta er riksvei nr. 1. Men andre sider ved saken utover det jeg nå
har sagt, får vi komme tilbake til på en ordnet måte. Hvis ikke, ville det
bli slik at de fleste forhandlinger med staten ville kunne skje for åpne
TV-kameraer eller på pressekonferanser, og det er ikke slik vi kan forvalte
statens penger.
Sylvia Brustad (A):
Jeg har et
spørsmål til kommunal- og regionalministeren.
Regjeringas beslutning om å akseptere
ESAs opplegg for justering av distriktsstøtta innebærer bl.a at den
maksimale grensa for investeringsstøtte blir satt noe ned i Nord-Troms og
Finnmark, med en overgangsperiode fram til år 2000.
Vi tilrådde fra vår side å godta dette
ut fra at Regjeringa sa at virkningene av dette var svært begrenset, og at
denne forandringa i praksis ville berøre svært få bedrifter og virksomheter.
Kan statsråden bekrefte det?
Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad:
Det er riktig som representanten Brustad viser til, at da vi gjennomgikk de
prosjektene som hadde fått støtte i fjor, altså i 1997, i Finnmark og
Nord-Troms, viste det seg at det var blitt gitt støtte til 97 prosjekter.
Avdelingene kom tilbake og viste til at åtte av disse hadde fått mer enn
45 % støtte. Ved en nærmere gjennomgang av de åtte prosjektene viste det seg
at det bare var to som ville ha blitt berørt av en regel som satte maksimal
grense på 45 %. De seks andre prosjektene var under beløpsgrensen på 800.000
kr fordelt over tre år. Det betyr at det er de store prosjektene og
eventuelt bedrifter med mer enn 250 arbeidsplasser som vil bli berørt av den
overgangsordningen og den endringen vi nå har fått for Nord-Troms og
Finnmark.
Sylvia Brustad (A):
Jeg takker
statsråden for svaret.
Én ting er overgangsperioden fram til
år 2000, hvor jeg nå er beroliget. Men det som også er viktig, er hva som
skjer etter år 2000 når overgangsperioden er over.
For Arbeiderpartiet er det viktig at
vi greier å videreføre en høy sats spesielt for små og mellomstore
bedrifter, som vi vet har svært stor betydning også i distriktspolitisk
sammenheng. Vi er også svært opptatt av at kriteriet om spredt bosetting
fortsatt må holdes høyt, noe som er viktig for at vi skal kunne greie å
videreføre den sterke distriktspolitikken som har vært ført i dette landet i
mange år. Mitt spørsmål blir da: Vil Regjeringa jobbe for at det skal skje?
Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad:
Jeg kan forsikre at Regjeringen er minst like opptatt av at vi skal klare å
beholde en støtteordning for bedriftene i distriktene som det
Arbeiderpartiet er. Men som representanten Brustad også vet, er det at ESA
nå har ansvaret for å se etter at Norge praktiserer EØS-reglene, en del av
EØS-avtalen. Jeg må også minne om at alternativet til ikke å akseptere det
opplegget som ESA kom med, var at vi ville ha fått individuell notifisering.
Det betyr at fra 1. mai i år ville alle bedrifter som søkte om
investeringsstøtte, ha måttet få sine søknader behandlet i ESA. Det ville ha
ført til en behandlingstid på fire til seks måneder. Det var det andre
alternativet vi hadde. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet gav oss støtte i
at det ville ha ført til at vi laget for store problemer for bedriftene i
Norge. Men vi er opptatt av å få bygd inn spredtbygdkriteriet, men så langt
har EUs regler ikke lagt så stor vekt på det som vi har ment var riktig.
Presidenten: Signe Øye - til
oppfølgingsspørsmål.
Signe Øye (A):
Jeg skal stille et
tilleggsspørsmål til statsråden.
Arbeiderpartiet la meget stor vekt på
at befolkningsgrunnlaget skulle være et viktig kriterium for distriktsstøtte
under forhandlingene om EØS-avtalen. Men nå høres det faktisk ut som om
Regjeringen, med senterpartistatsråden i spissen, godtar at
befolkningsgrunnlaget ikke lenger skal stå like sterkt som kriterium for
distriktsstøtte. Lyser det da ikke en varsellampe hos statsråden - jeg
tenker spesielt på ambisjonene om å beholde folk ute i distriktene og å snu
flyttestrømmen. Hvorfor har ikke Regjeringen stått sterkere på for å
opprettholde spredt bosetting som et viktig kriterium?
Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad:
Vi har brukt alle kanaler vi har for å prøve å påvirke EØS-opplegget slik at
også det med glissbygdsituasjonen skulle bli tillagt mer vekt. Vi har gitt
Sverige, som har prøvd å føre denne saken i EU, støtte i alle de kanaler
hvor vi har hatt mulighet til det, og vi har bl.a også gitt dem støtte når
vi har diskutert dette i ministerrådsmøtene i Nordisk Råd. Finland hadde en
annen holdning enn Sverige, og Sverige nådde altså ikke fram med sine
synspunkter. Og som jeg sa, EU har vedtatt reglene. De har ikke lagt mer
vekt på spredtbygdkriteriet i de nye reglene som skal gjelde fra år 2000,
enn det som er situasjonen i dag. Og så er det slik at EØS-avtalen gjør at
det er de reglene som vedtas i EU, som også gjøres gjeldende for EØS-området
og dermed også for oss. Så jeg beklager, men dette er altså en del og et
resultat av EØS-avtalen.
Presidenten: Karin Andersen - til
oppfølgingsspørsmål.
Karin Andersen (SV):
Det er litt
merkelig å oppleve at de som har kjempet hardest for EØS-avtalen og for at
vi skulle godta disse reglene, er de som nå i ettertid oppdager at dette er
problematisk.
Det jeg kunne ønske å spørre
statsråden om, er: Vi har nå fått en oversikt over hvordan dette regime vil
virke i overgangsperioden, at det er få bedrifter dette vil ramme. Etter år
2000 tar vi et nytt trappetrinn ned, 5 % til. Kan statsråden si hvor mange
bedrifter og hvor mange arbeidsplasser som da i så fall vil rammes av
nedtrappingen? Og kan statsråden gi et signal om at denne regjeringa ønsker
å praktisere regelverket innenfor SND slik at det blir mulighet for at flere
bedrifter kan nå taket på støttenivået, og at praktiseringen av regimet ikke
forandrer seg sjøl om taket blir senket?
Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad:
For det første: Når vi har gått gjennom og sett på tildelinga i de
forskjellige sonene - A-, B- og C-sonene - viser det seg at bedriftene i
veldig få tilfeller har fått støttesatser som har gått i taket, slik at vi
fortsatt har et slingringsmonn for å kunne gi den støtte som vi mener de bør
ha. Den maksimalgrensen på 40 % som EU vil innføre fra år 2000, vil bli
aktuell for Finnmarks og Nord-Troms' vedkommende, og av søknadene fra 1997
mener jeg å huske at det var 12 eller 13 prosjekter som da ville ha blitt
berørt. Men jeg har ikke gått inn og fått analysert om de også kunne ha
gått inn under den regelen vi har på 800.000 kr over tre år som vi fortsatt
fritt sjøl kan bestemme.
Presidenten: Erna Solberg - til
oppfølgingsspørsmål.
Erna Solberg (H):
Fra Høyres side har
vi vært opptatt av at i dette området skulle vi som land stå sammen om å la
Regjeringen gjøre en vurdering på selvstendig grunnlag. Det var derfor med
en viss forbauselse jeg hørte debatten på Politisk kvarter i går, hvor
Regjeringens talsmann i forsvar for nei til EU faktisk la det frem som om
den vurderingen Regjeringen kom med til Stortinget, ikke var basert på
Regjeringens eget synspunkt og egen vurdering, men på at man hadde fått
signaler fra et flertall på Stortinget om at man skulle akseptere ESAs
pålegg.
Jeg vil gjerne ha statsrådens
bekreftelse på at dette faktisk er Regjeringens opplegg, at det er
Regjeringen som har tatt standpunkt i disse sakene, og at det ikke har vært
gitt signaler fra et flertall på Stortinget, som har lagt føringer for
hvordan Regjeringen har vurdert situasjonen.
Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad:
Vi fikk skriftlig bekreftet fra ESA den 7. april i år de betingelser som de
satte for det videre geografiske område. Etter å ha gått nøye gjennom hva
dette ville føre til av konsekvenser, var vår vurdering at det ville være
bedre å akseptere det pålegget som kom fra ESA enn, som jeg sa, å risikere
at alle bedrifter i Norge ville måtte gå inn i en slik søknadsprosedyre som
det som vil følge av individuell notifisering. I henhold til
EØS-reglementet - jeg tror det er artikkel 61 - er det, slik jeg sa, ESA som
har ansvar for å kontrollere at vi følger de reglene som gjelder i EØS.
Per-Kristian Foss (H):
Mitt spørsmål
går til olje- og energiministeren, i denne sammenheng med vekt på energi.
Jeg vil gjerne høre energiministerens vurdering av perspektivene for norsk
elproduksjon basert på gass med de muligheter som nå ligger i både Hydros og
kanskje også Statoils prosjekter for å produsere el i betydelig omfang uten
CO2-utslipp av stort omfang. CO2 kan til og med bli inntektskilde og ikke
en kostnad. Jeg registrerer at statsministeren nå har uttrykt seg meget
positivt - ja har omfavnet prosjektet. Jeg vil ikke bruke slike uttrykk om
statsministeren som en avis gjør i dag, nemlig « kuvending », men jeg
registrerer en fart bort fra den fundamentalistiske motstand mot
gasskraftverk for enhver pris på ethvert sted og uansett. Jeg registrerer
dette med glede, og jeg er blant dem som på miljøets vegne har tro på at
teknologi kan føre til forbedringer. Jeg vil gjerne høre energiministerens
perspektiver på det samme.
Statsråd Marit Arnstad:
Jeg vil først
og fremst si at det som nå er fornuftig i den situasjonen vi er oppe i, er
at eierne av Naturkraft velger å utsette de to gasskraftprosjektene og
investeringsbeslutningene knyttet til dette. Det synes jeg er viktig og
positivt. Jeg tror også det kan være viktig ut fra miljøsidas vurderinger.
Det er min oppfatning at Hydros prosjekt er interessant. Men jeg tror
samtidig det er grunn til å avvente den teknologiutviklingen som Hydro sjøl
har varslet knyttet til prosjektet de neste 6-12 månedene. Et av de store
ankepunktene mot bygging av gasskraftverk er sjølsagt de store
CO2-utslippene som er knyttet til den type energiproduksjon. En utvikling
som gjør at det er mulig å gjennomføre gasskraftverkbygging uten
CO2-utslipp, er ny og interessant, noe hele det politiske miljøet sjølsagt
må ta innover seg.
Som representanten var inne på, er det
også en rekke andre problemstillinger som knytter seg til dette, og jeg tror
det politiske miljøet trenger tid til å tenke gjennom det før bastante
konklusjoner trekkes. Det ene er hvilken betydning dette vil få for den
innenlandske kraftproduksjonen i og med at det er snakk om en forholdsvis
stor mengde kraft. Det andre er hva det kan bety i forhold til utviklingen
på kontinentalsokkelen når det gjelder muligheten for deponering av CO2, og
når det gjelder spørsmålet om en mulig elektrifisering av virksomheten på
sokkelen.
Per-Kristian Foss (H):
Jeg er i det
velvillige hjørnet i dag og tolker energiministeren slik at også hun har
lagt til side de innvendinger hun hadde mot gasskraft på andre områder, kfr.
Innst.S.nr.250
(1995-1996) hvor komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Kristelig Folkeparti sier følgende:
Disse
medlemmer vil se det som et energipolitisk nederlag dersom Norge som energinasjon
skal bygge sin energiforsyning på etableringen av en ny fossil energibærer i
større skala.
Det gjelder innvendinger som at pris
kunne sette andre energibærere bak i køen, og også at energiutnyttelsen kan
være lav, ja, den er sågar muligens lavere i Hydro-prosjektet enn i det
prosjektet som nå foreløpig er lagt til side.
Jeg registrerer med interesse at disse
argumenter ikke nå er en del av debatten, og jeg vil gjerne avslutningsvis
spørre om ikke energiministeren ut fra sine egne vurderinger nå har
muligheten til å kombinere gasskraftverk med å få mer ut av eksisterende
oljefelt i kombinasjon med gass på sokkelen, og også ser mer positivt på
Skogn-prosjektet i hennes eget hjemfylke, som hun tidligere har vært svært
negativ til.
Statsråd Marit Arnstad:
Nå synes jeg
at det er en utlegging av det jeg sier, å si at alle innvendinger er lagt
til side. Jeg betonte tvert imot ganske sterkt at dette kan føre til en
debatt omkring energipolitikken som har en del elementer i seg, og som flere
i det politiske miljøet gjør klokt i å tenke gjennom før man trekker
bastante konklusjoner.
Men det er klart at jeg ser på
Hydro-prosjektet som et interessant prosjekt, det kan også bety en
interessant utvikling. Ett av de problemene som er blitt påpekt fra
Regjeringens side når det gjelder bygging av gasskraftverk, er selvsagt
utslippene av CO2. Men representanten peker på en annen ting som jeg tror
det blir nødvendig og viktig å reflektere ganske grundig over. Det er hva
en så stor mengde kraft som det Hydro her åpenbart legger opp til, kan bety
for den innenlandske kraftproduksjonen og for den videre utvikling av
fornybare alternative energikilder, som bl.a bioenergi og vindkraft.
Presidenten: Øystein Djupedal - til
oppfølgingsspørsmål.
Øystein Djupedal (SV):
At Naturkraft
nå har gitt beskjed om å skrinlegge de to gasskraftverkene på Vestlandet, er
en kjempeseier for miljøet og for oss som lenge har slåss imot det. Det som
har kommet fram i de nye gasskraftprosjektene, er interessant, det er jeg
veldig enig med olje- og energiministeren i. Men det har jo likevel et par
åpenbare svakheter, som hun selv var inne på. Man har fremdeles problemer
med hva som skjer med spillvarmen, og det er snakk om en ikke-fornybar
energikilde. Så i mange henseender er dette bare et lite skritt framover,
og det knyttes til CO2 - men det er jo viktig nok i seg selv.
Det som vil komme i etterkant av denne
debatten om dette er fornuftig, vil være om den videre satsing på alternativ
energiutnyttelse og energikilder som den nye regjeringen forsiktig har
startet, nå vil møte veggen. Min utfordring til olje- og energiministeren
er følgende: Betyr dette at den satsingen som er foretatt på alternative
energikilder, vil videreføres helt uavhengig av hva som skjer med gasskraft?
Statsråd Marit Arnstad:
Det er ingen
tvil om at denne regjeringen fortsatt har som mål å satse på en utvikling av
fornybare alternative energikilder som vindkraft, bioenergi og økt bruk av
varmepumper. De første forslagene til dette har Regjeringen lagt fram i
forbindelse med proposisjonen om grønne skatter, der vi foreslår fritak for
investeringsavgift for de tre energiformene og en tilskuddsordning for
vindkraft. Det er en satsing som vi fortsatt ser som mål å følge videre
opp. Jeg synes ikke det at vi nå har fått interessante planer om en
utvikling av gasskraft skal føre til at man renonserer på satsingen når det
gjelder alternativ fornybar energi.
Presidenten: Jan Tore Sanner - til
oppfølgingsspørsmål.
Jan Tore Sanner (H):
Den utvikling vi
nå har fått i gasskraftdiskusjonen, bekrefter det Høyre hele tiden har sagt,
nemlig at det er kommersiell tenkning og teknologisk utvikling som er
drivkraften bak nye miljøvennlige løsninger.
Jeg registrerer at det ikke er noen
entusiasme i ministerens håndtering av denne saken. Det sies at man er
meget bekymret for hvilke konsekvenser det vil kunne få for innenlandsk
produksjon og forbruk dersom man får et mer miljøvennlig gasskraftverk.
Ser ikke statsråden hvilke muligheter
dette vil gi for Norge på eksportsiden, nemlig at Norge i enda større grad
vil kunne bidra med ren energi på nordisk basis og etter hvert også på
nordeuropeisk basis?
Statsråd Marit Arnstad:
Jeg har lyst
til å understreke at for meg er det slik at utsettelsen av de to
Naturkraft-prosjektene er fortjenesten til miljøopinionen og de partiene som
har vært imot bygging av disse to kraftverkene. Uten et så sterkt
miljøpress som man har hatt den siste tiden, ville man neppe ha fått en slik
utsettelse, og man ville kanskje heller ikke ha fått kanalisert ressurser
inn i utviklingen av mer miljøvennlige løsninger.
Så registrerer jeg at man fra Høyres
side først prøver å si at jeg ikke har noen innvendinger, og så sier
representanten Sanner nå at jeg ikke har noen entusiasme. Jeg sier at dette
er en interessant utvikling, det ligger interessante muligheter i det, det
kan føre til en ny energidebatt, som jeg også tror kan bli meget
interessant. Men det er samtidig grunn til å reflektere over en del sider
ved det, særlig når det gjelder utviklingen av alternative fornybare
energikilder. Jeg tror at det politiske miljøet bør ta seg tid til å tenke
seg om når det gjelder dette, før konklusjonene trekkes.
Presidenten: Hans J Røsjorde - til
oppfølgingsspørsmål.
Hans J Røsjorde (Frp):
Utviklingen i
gasskraftverkssaken innebærer under alle omstendigheter en utsettelse med å
få ny og nødvendig energi til norske forbrukere og norske bedrifter. Vi er
da i den situasjon at vi kanskje må importere energi fra kullkraftverk for å
dekke energibehovet, og jeg føler at statsråden på en måte nå er glad for at
man får en utsettelse når det gjelder utvikling av gassbasert energi.
Mitt spørsmål blir da: Er en stram og
dogmatisk miljøpolitikk viktigere for statsråden enn norske arbeidsplasser
som er avhengig av energi?
Statsråd Marit Arnstad:
Jeg ønsker at
det fra norsk side skal utvikles en energipolitikk som kan ivareta
industriens behov for kraft, men som samtidig også kan ivareta de krav til
miljø som det er nødvendig å ivareta i en framtidsrettet energipolitikk.
Utfordringen er å kombinere disse to hensyn, og det mener jeg at det er
muligheter for å gjøre.
Når det gjelder gassbasert
kraftproduksjon framover, har jeg i likhet med andre deler av det politiske
miljøet registrert at det nå er en meget interessant utvikling, som en vil
følge i tida framover, den tida Hydro har sagt at de trenger til utvikling
av prosjektet. Og hvem vet, det kan også komme annen mulig teknologi som
kan eliminere CO2-utslippene knyttet til gasskraftproduksjon. Men samtidig
tror jeg det er viktig at en både holder fokuseringen på de begrensninger i
kraftforbruket som er nødvendig fra norsk side, og også at en utvikler
alternative fornybare energikilder videre slik at en får et utvidet
produksjonspotensial nettopp for dekke også industriens kraftbehov.
Ranveig Frøiland (A):
Eg har eit
spørsmål til olje- og energiministeren. Alle politiske parti vil sikra at
industrien i Sauda får nok kraft. Usemja har vore om Elkem skal få kjøpa
fallrettane i Sauda, og dermed svekkja Statkraft si moglegheit til
utbygging, som kan tryggja arbeidsplassar i andre industriområde.
Regjeringa Jagland sa før valet i fjor
nei til sal av naturressursane til Elkem, med det resultat at Enoksen,
nestleiar i Senterpartiet, vart heilt matt, og Lundteigen reiste rundt i
Sauda og Odda og lovde at Senterpartiet var garantisten for at Elkem skulle
få kjøpa fallrettar. No har regjeringa Bondevik ved Marit Arnstad skrive
brev til olje- og energikomiteen og sagt det same som Arbeidarpartiet: nei
til sal til Elkem. Spørsmålet mitt til statsråden er: Kva er det som har
endra seg sia i haust, bortsett frå Senterpartiet sin politikk?
Statsråd Marit Arnstad:
Departementet
og Regjeringen har forholdt seg til det forslag som ligger til behandling i
Stortinget, og har gitt vår respons på det. Det er et forslag fra Høyre som
berører salg av kraftressursene knyttet til flere vassdrag. Det ville
betydd at man i forhold til en annen gangs hjemfall og en tredje periode
ville ha solgt ut ressursene og dermed svekket den offentlige styring og det
mulige offentlige eierskap til kraftressursene i framtida. Det har
Regjeringen sagt klart fra at den ikke ønsker.
Samtidig er Regjeringen opptatt av
situasjonen for Sauda-samfunnet, og vi vil se videre på ulike muligheter for
å kunne dekke det kraftbehov som Elkem har i Sauda. Et viktig moment i
denne sammenheng er at en kan ha en lokal binding på bruken av krafta. Det
momentet kan ivaretas på andre og bedre måter enn ved salg av
kraftressursene. Det er kanskje den formen for formidling der en vil ha
minst sanksjonsmuligheter knyttet til bruk av krafta. Så vi vil fortsatt
arbeide for å sikre kraftbehovet knyttet til Elkems virksomhet i Sauda.
Ranveig Frøiland (A):
Eg takkar for
svaret. Alle statsrådane frå regjeringa Jagland kunne svart akkurat det
same, for vi er heilt einige om at vi skal sikra kraft til industrien i
Sauda. Men poenget var at ein ikkje skulle selja ut naturressursane og
dermed ikkje ha kontroll med dei. Så eg er berre glad for at Senterpartiet
no har endra holdning til det spørsmålet. Men samtidig har eg lyst til å
slå fast at det som Senterpartiet gjorde i valkampen, og som førte til
streiken i Sauda, var å føra eit heilt lokalsamfunn bak lyset ved å seia at
ein ville selja til Elkem - for det er ikkje det som er realitetane i dag.
Ein vil finna andre løysingar, og det er klart at alle parti på Stortinget
vil vera med på å gjera det mogleg å dekkja kraftbehovet til all den
industrien som treng kraft for å vera konkurransedyktig.
Statsråd Marit Arnstad:
For det
første vil jeg si at jeg ser fram til det dersom Arbeiderpartiet er villig
til å gå inn og diskutere løsninger som kan være aktuelle når det gjelder
Elkems kraftbehov i Sauda og den videre virksomheten i Sauda. Det ser jeg
fram til. Men hvis en tolker det som Senterpartiet sa før valget som et ja
til salg av kraftressurser, tror jeg man går vel langt. Det har bl.a vært
snakk om leie, og det kan etter min mening også ligge an til andre løsninger
enn det som var tanken fra arbeiderpartiregjeringens side, som var en rent
forhandlet løsning. Det er et spørsmål som det er mulig å komme tilbake
til, og jeg ser fram til at Arbeiderpartiet er villig til å være med og
diskutere akkurat det.
Lodve Solholm (Frp):
I valkampen
reiste regjeringspartia rundt og lovde større offentlegheit i forvaltninga
og kritiserte til ein viss grad arbeidarpartiregjeringa for ikkje å ha den
offentlegheita. I den seinare tida har dette blitt ein plagsam lovnad for
regjeringspartia, då ein ved fleire høve har sett at lovnaden om større
offentlegheit ikkje er blitt følgd opp. Eg vil stille eit spørsmål til
statsråd Dørum i samband med eit oppslag i VG i går, der det går fram at ein
brannrapport om Romeriksporten er blitt halden hemmeleg, og at brannvesenet
tydelegvis har sterke, kritiske innvendingar mot tryggleiken i samband med
det. Eg vil då stille statsråden spørsmålet: Kva er grunngjevinga for å
halde hemmeleg ein rapport om denne banen som no er blitt så omstridd som
den er?
Statsråd Odd Einar Dørum:
Jeg kjenner
ikke til den konkrete rapporten, men jeg kjenner til situasjonen i
Romeriksporten - veldig godt, for å si det på den måten. Der er det en
løpende kontakt med alle fagmyndigheter for å få en betryggende
brannsikring. Det arbeidet er på gang, og de siste meldinger jeg har fått
om dette fra Gardermobanen, er at det skal være i rute, slik at det
tilfredsstiller de krav som er stilt. Det er bl.a innhentet synspunkter fra
Veritas. Men jeg har i dag bestemt meg for å gå gjennom alle
sikkerhetsrutiner som hører under mitt departement på grunn av den hendelsen
med T-banen som fant sted i en tunnel i Oslo. Jeg vil personlig gå igjennom
alle sider ved saken og selvfølgelig komme tilbake til det dersom det skulle
vise seg å være noe som ikke er tilfredsstillende.
Lodve Solholm (Frp):
Det er jo greitt
nok at statsråden ikkje kjenner til ein bestemt rapport. Men her ligg det
føre ein rapport som er veldig kritisk til tryggingstiltaka i Romeriksporten
når det gjeld brannsikring. Mitt oppfølgingsspørsmål går då på om
statsråden, i tråd med partiet Venstre og regjeringspartias lovnad i
valkampen om større offentlegheit, no vil ta eit initiativ for å få denne
rapporten offentleggjord, slik at vi kan kjenne oss trygge på at det som no
skjer rundt Romeriksporten, gjer at det ikkje berre blir ei våt historie,
men at det også kan bli trygt for dei som skal trafikkere strekninga etter
8. oktober.
Statsråd Odd Einar Dørum:
Det er
ingen grunn til å fleipe med noe som helst rundt Romeriksporten, verken når
det gjelder det våte eller andre sider ved dette - den saken er så pass
alvorlig at den tar jeg selvfølgelig på største alvor. Jeg skal se på den
konkrete rapporten, som jeg sa at jeg ikke kjente til.
Ellers er det slik at i
Samferdselsdepartementet innvilger vi så mye at jeg tror det skal holde for
mange, men vi ser alltid kritisk på de få avslagene vi gir. Jeg ser også på
de sakene som eventuelt kommer helt fram til meg, slik at denne konkrete
saken, som jeg som sagt ikke kjenner til, vil jeg selvfølgelig sette meg inn
i. Jeg vil også personlig forsikre meg om at brannsikkerheten er slik den
skal være i Romeriksporten.
Så vil jeg også gjøre det jeg har
sagt: Det offentligheten har krav på, skal den få. Det vil være kjent for
representanten Solholm at da vi f.eks fikk antegnelser - som var ubehagelig
- fra Riksrevisjonen, kom de selvfølgelig ut. Det er den type åpenhet vi
skal leve med, også når det gjelder spørsmål som kan være pinefulle for dem
som berøres.
Bjørnar Olsen (A):
Jeg vil tillate
meg å stille et spørsmål til kommunal- og regionalministeren:
I det norske arbeidsmarkedet i dag er
det stort behov for arbeidskraft, og ulike tiltak har vært drøftet for å
imøtekomme det. Her i Stortinget har vi både i forrige periode og denne
perioden diskutert og vedtatt at arbeidsreglementet, bl.a for overtid, skal
være slik vi har hatt det. På tross av det, og like etter at Stortinget
hadde gjort slikt vedtak, går næringsministeren ut i media og sier at ett av
tiltakene for å møte behovet for arbeidskraft vil være å se på reglene for
overtid og tillate økt bruk av overtid.
Mitt spørsmål blir da: Hva er egentlig
Regjeringens holdning til spørsmålet om overtidsbestemmelser, i og med at
regjeringspartiene her i Stortinget ved behandlingen nå sist, i vår, faktisk
støttet det lov- og regelverket vi har i dag?
Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad:
Det er riktig som Bjørnar Olsen sier, at Stortinget behandlet et
Dok.nr.8-forslag om dette som går på utvidet overtid, og at det var et
flertall i Stortinget som i februar avviste det forslaget. Det er en
selvfølge at Regjeringen forholder seg til det Stortingets flertall mener.
Bjørnar Olsen (A):
Litt senere i vår
var det her i Stortinget en interpellasjon fra representanten Brustad hvor
en tok til orde for at man burde gi dem som jobber i deltidsstillinger,
eller som har svært små stillingsbrøker, fortrinn ved stillingsutvidelser
eller ved behov for økt arbeidskraft i bedriftene. Dette gikk
regjeringspartiene imot. Ville ikke det å være mer positiv til et slikt
forslag langt på vei kunne løse noen av de problemene som næringsministeren
tydeligvis ser i dagens arbeidsmarked?
Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad:
Jeg må bare innrømme at jeg ikke husker nøyaktig utfallet av den saken. Jeg
registrerer at Bjørnar Olsen nå sier at regjeringspartiene gikk imot en slik
ordning, og det må jeg ta til etterretning. Men det er altså Regjeringens
forutsetning at vi forholder oss til vedtak og synspunkter som et flertall i
Stortinget har. Det hører med til reglene for arbeidsdeling mellom storting
og regjering.
Børge Brende (H):
Jeg har et spørsmål
til utviklings- og menneskerettighetsministeren:
Regjeringen Bondevik sa før sin
tiltredelse at man skulle løfte menneskerettighetsaspektet i norsk
utenrikspolitikk. I New Delhi satt seks tibetanere i 46 døgn og
sultestreiket for at man skulle sette søkelyset på situasjonen i Tibet, og
på kinesernes alvorlige brudd på menneskerettighetene. 6.000 klostre er
ødelagt, og tusenvis av politiske fanger sitter der. Det de bad om, var om
FNs generalsekretær, Kofi Annan, kunne sørge for at Tibet kommer på
dagsordenen i FN. Den norske ambassadøren i New Delhi var på besøk og
uttrykte sin sympati, men kunne ikke love at norske myndigheter ville ta noe
initiativ. Kofi Annan svarte at han ikke kan gjøre noe med denne saken uten
at noen av medlemslandene tar den opp.
Føler den norske regjeringen seg
kallet til å reise denne saken i FN?
Statsråd Hilde Frafjord Johnson:
Jeg
har ikke noe imot å svare på representanten Børge Brendes spørsmål, men jeg
vil få gjøre oppmerksom på at han også har sendt et skriftlig spørsmål om
samme sak til utenriksministeren. Jeg vil la det være opp til presidenten
hvorvidt jeg i spontanspørretimen skal svare eller ikke på det samme
spørsmålet som representanten har sendt skriftlig til utenriksministeren.
Presidenten: Det avgjør statsråden
selv.
Statsråd Hilde Frafjord Johnson:
Da
vil jeg få lov til å svare på spørsmålet. Jeg regner med at jeg får den
tilbørlige tid til å gjøre det.
Presidenten: Statsråden får ikke noen
utvidet tid, så hun må klare seg med den tilmålte tiden. Men siden vi nå
har hatt en ordveksling, går ikke den til fratrekk.
Statsråd Hilde Frafjord Johnson:
La
meg først si at vi fra Regjeringens side er meget bekymret over situasjonen
for de seks sultestreikende. Det er også bakgrunnen for at vår ambassadør
tidligere er blitt bedt om å ta direkte kontakt med de sultestreikende for å
se om vi kan bidra, og følge situasjonen svært nøye.
Når det gjelder spørsmålet om de krav
som er stilt fra de sultestreikende, er det to svar vi fra norsk side gir -
og kan gi. For det første oppfordrer vi Beijing, altså Kina, til å gå til
forhandlinger med Dalai Lama i spørsmålet som gjelder graden av selvstyre
for Tibet innenfor rammen av fortsatt kinesisk suverenitet. Så spørsmålet
om grad av selvstyre, som er ett av kravene som de sultestreikende stiller,
kan vi ta opp bilateralt, og det har vi til hensikt å gjøre. For det andre:
I multilaterale fora har Norge tatt opp Tibet-spørsmålet i 3. komite i
generalforsamlingen, senest nå i Genève, i Menneskerettighetskommisjonen,
der vi har adressert særlig menneskerettighetsbruddene i Tibet, og ikke
minst den kulturelle identitet, den religiøse identitet og betydningen av
respekt for dette, som de kinesiske myndigheter har ansvar for. Det
innebærer at vi har adressert en rekke av de spørsmål som de sultestreikende
har tatt opp. Det betyr at vi ikke bare tar dem opp multilateralt, men at
vi også tar dem opp i bilateral dialog med de kinesiske myndighetene. Saken
kan først og fremst løses ved at vi får en dialog mellom de to partene som
kan resultere i en løsning med en grad av selvstyre som er
tilfredsstillende, ikke minst for det tibetanske folk.
Børge Brende (H):
Det har jo skjedd
en del nytt i denne saken. For to dager siden ble de seks sultestreikende
arrestert. Sultestreiken er da avlyst. Det har vært omtalt i en rekke
medier. Men poenget er jo - det er også eksiltibetanernes hovedpoeng - at
denne saken ikke får en videre utvikling hvis man ikke greier å løfte den
opp på FNs nivå, og at man fra FNs side kan utpeke en
menneskerettighetsobservatør til Tibet. Det er et av hovedspørsmålene.
Kofi Annan har også sagt at FN selvsagt kan gjøre det, men da må et av
medlemslandene ta det opp i FN.
Så sier statsråden at man bare vil ta
dette opp bilateralt, og at man ikke kan komme med noen lovnader om norsk
initiativ i FN. Det synes jeg er for dårlig. Jeg vil igjen utfordre
statsråden til iallfall å gå i tenkeboks og si at Regjeringen skal tenke
gjennom dette, aller helst si at Norge, som skal løfte saker knyttet til
menneskerettigheter, vil gjøre det til et minstekrav overfor FN. Det har
også vært gjort gjennom FN-resolusjoner tre ganger tidligere.
Statsråd Hilde Frafjord Johnson:
Det
siste Børge Brende sier om at det har vært gjort tre ganger tidligere, er
ikke helt korrekt. Resolusjonene i 1959 og 1961 tok opp begge de
spørsmålene som vi fra norsk side har sagt at vi har reist: 1) bilateralt
med kinesiske myndigheter og 2) den humanitære og menneskerettslige
situasjonen for tibetanerne. Når det gjelder resolusjonen fra 1965, er det
ikke korrekt at den tok opp selvstyreproblematikken - bare så det er sagt.
Når det gjelder spørsmålet fra
representanten Børge Brende, er det ingen tvil om at vi fra norsk side gjøre
hva vi kan for å få reist Tibet-spørsmålet i FN, men vi er nødt til å ha
flere land med oss for å kunne gjøre det. Det som er tilfellet, er at vi
også legger betydelig vekt på hva Dalai Lama sier. Etter samtalene vi har
hatt både med eksiltibetanske miljøer og også med representanter for Dalai
Lama, er det slik at vi legger betydelig vekt på de råd han gir. Til nå har
han ikke kommet med løsninger i den retning som de sultestreikende
tibetanske representantene har gjort. Han har tvert imot bedt dem avblåse
sultestreiken.
Marit Nybakk (A):
Jeg har et spørsmål
til utviklings- og menneskerettighetsstatsråden.
Retten til å vende tilbake til sitt
hjemland er en grunnleggende menneskerettighet. Det antar jeg vi er enige
om. Men i går hadde jeg besøk av noen eritreere. De får ikke dra tilbake
til sitt hjemland, og det får heller ikke flere hundretusen flyktninger som
holder til i Øst-Sudan.
Eritrea ble proklamert selvstendig i
april 1993 etter mer enn 30 års frigjøringskrig, etter stor innsats fra det
internasjonale samfunn og etter en folkeavstemning. Frigjøringsbevegelsen
EPLF sitter i dag i regjeringsposisjon. De vil helst ikke ha disse
flyktningene tilbake, fordi de tilhører feil parti. De tilhører nemlig den
tidligere frigjøringsbevegelsen ELF. Det er også slik at det i dag bare er
ett parti tillatt i Eritrea, nemlig EPLF, eller deres nåværende politiske
parti. I tillegg utsettes opposisjonen for bl.a fengslinger og
undertrykking. Vil den norske regjeringen gjøre noe med dette? Eritrea
hører til Norges samarbeidsland for bistand.
Statsråd Hilde Frafjord Johnson:
Når
det gjelder menneskerettighetssituasjonen i Eritrea, tror jeg det er litt
ulike oppfatninger. Jeg har i hvert fall ikke fått den type rapporter om
menneskerettighetssituasjonen i landet som de eritreiske flyktningene som
representanten Nybakk har snakket med, fortalte om. Men det er klart at vi
følger situasjonen nøye, og det er også et spørsmål som står på dagsordenen
i vår dialog med eritreiske myndigheter i landprogramforhandlinger osv.
Dette følger vi svært nøye.
Når det gjelder den andre delen av
representanten Nybakks spørsmål som dreide som om retten til å reise tilbake
til sitt hjemland for eritreiske flyktninger i Norge, må jeg innrømme at jeg
ikke har detaljkunnskap om akkurat dette spørsmålet. Før jeg kan
signalisere at det er et spørsmål vi vil ta opp med eritreiske myndigheter,
vil jeg gjerne få se litt mer på saken og hva som er grunnlaget for at de
eventuelt nektes tilbakereise. Det virker for meg som noe underlig, og
derfor vil jeg gjerne gå inn i saken og bruke tid på å sette meg inn i den
før jeg konkluderer med om dette er spørsmål vi må reise med Eritrea.
Marit Nybakk (A):
Da Høykommissæren
for flyktninger var her for noen måneder siden, bekreftet hun også at vi er
i ferd med å få et helt spesielt flyktningproblem i Øst-Sudan. Når jeg tar
dette opp, er det også fordi Norge har et helt spesielt ansvar i forhold til
Eritrea. Vi var medlem av FN-kommisjonen i 1949-1950 som foreslo at Eritrea
skulle bli annektert av Etiopia - for øvrig sammen med apartheidregimet i
Sør-Afrika og Burma.
Når den norske regjeringen setter
menneskerettigheter på dagsordenen, vil jeg be om at statsråden nå ser på
situasjonen for flyktningene fra Eritrea. Jeg vil be om at hun ser på den
humanitære situasjonen, som er svært prekær. Men jeg vil også be om at
statsråden tar denne saken opp for å få en politisk løsning både når det
gjelder flyktningene og for å se på den interne
menneskerettighetssituasjonen i forhold til at det foreløpig bare er ett
parti som er tillatt i Eritrea.
Statsråd Hilde Frafjord Johnson:
Det
var nyttig at oppfølgingsspørsmålet kom, for da presiserte representanten
Nybakk at dette gjaldt flyktninger i Øst-Sudan. Det kom ikke helt frem av
det første spørsmålet, i hvert fall oppfattet ikke jeg det. Og da er jeg
selvfølgelig godt kjent med problemet. Dette er noe vi fra norsk side vil
se nærmere på, og vi vil selvfølgelig også se om vi kan gjøre noe med den
humanitære situasjonen for flyktningene i Øst-Sudan på andre måter, også når
det gjelder returspørsmålet i forhold til de eritreiske myndigheter. Det
var nyttig med den oppklaringen.
Øyvind Vaksdal (Frp):
Mitt spørsmål
går til olje- og energiministeren.
I Norge har vi i mange år hatt god
tilgang på energi i form av vannkraft til gunstige priser, både til
næringslivet og til private. Regjeringen og statsråden har ved flere
anledninger uttalt at veksten i energiforbruket må begrenses og helst
stoppes. For å nå denne målsettingen har vi videre fått høre at elektrisk
strøm til oppvarming av boliger og næringsbygg må opphøre og erstattes av
mer bioenergi og vannbåren varme. Synes statsråden denne målsettingen er
realistisk sett på bakgrunn av den spredte bosettingen og manglende
infrastruktur vi har i store deler av landet? Og har Regjeringen beregnet de
totale kostnadene for den enkelte husstand ved en eventuell omlegging?
Statsråd Marit Arnstad:
Det er riktig
at Regjeringen er av den oppfatning at det er flere tiltak som er viktig når
det gjelder spørsmålet om både å prøve å begrense forbruksveksten av
elektrisitet og å utvide produksjonspotensialet av alternativ energi, samt å
bidra til en overgang fra direktevirkende elektrisitet til vannbåren varme.
Når det gjelder en overgang til
vannbåren oppvarming, tror jeg det vil være litt forskjellig hvilken
mulighet man har til det. Det er jo riktig, som representanten peker på, at
Norge er et spredtbygd land, og at mulighetene for større anlegg basert på
fjernvarme først og fremst vil være knyttet til byer og tettsteder, hvor jeg
tror det for en god del av byggemassen vil være mulig å gå over til
vannbåren oppvarming.
Når det gjelder private husholdninger,
vil nok en slik overgang for mange føles som en stor investering, men det
vil også på sikt kunne lønne seg driftsmessig, enten man går over til
vannbåren oppvarming basert på bioenergi, eller man går over til vannbåren
oppvarming basert på bruk av varmepumpe.
Det er foreløpig ikke beregnet
kostnader verken knyttet til en slik overgang eller bruk av fjernvarme hos
den enkelte husstand eller for større bygg. Men jeg regner med at etter
Energiutvalgets utredning og den stortingsmelding som Regjeringen har
varslet om energipolitikken, vil man også kunne komme mer inn på en del av
de problemstillingene som representanten tar opp.
Øyvind Vaksdal (Frp):
Jeg takker
statsråden for svaret.
Vi har hørt at et av virkemidlene for
å nå målsettingen om redusert forbruk av strøm skal være en kraftig økning
av strømprisene. Er det virkelig sånn at Regjeringen vil ramme dem som har
minst i samfunnet, f.eks minstepensjonister, med høyere strømpriser eller
eventuelle kostbare investeringer, istedenfor å utnytte våre naturgitte
ressurser på en måte som kommer hele samfunnet til gode?
Statsråd Marit Arnstad:
Regjeringen
har ikke tatt stilling til spørsmålet om prissetting når det gjelder
elektrisitet i forhold til dagens pris. Det jeg har sagt, og det syns jeg
er viktig, er at når man vurderer energipolitikken i en bredere sammenheng
og hvordan man skal kunne begrense forbruket, så kan man ikke unnta fra
vurderingen spørsmålet om pris på elektrisitet. Det er et spørsmål som det
er helt naturlig at Energiutvalget også ser nærmere på, og som Regjeringen
da må komme tilbake til i etterkant av utvalgets innstilling.
Eirin Faldet (A):
Jeg ber om å få
stille spørsmålet til samferdselsministeren.
For oss som er litt engstelige for å
fly, er det ikke noen hyggelig lesning vi har i Aftenposten i dag, nemlig at
tilsynet med norske flyselskaper er så dårlig at en uanmeldt inspeksjon av
amerikanske luftfartsmyndigheter kan føre til at Norge blir gitt karakteren
3, som er den laveste karakteren som kan gis ved en slik inspeksjon. Etter
hva vi kan lese, kan dette medføre at norske luftfartøyer ikke får
tillatelse til å fly inn i USA. Dette er en alvorlig sak, og jeg vil be
samferdselsministeren avkrefte eller bekrefte at det er slik, eller
forhåpentligvis at dette er feil.
Statsråd Odd Einar Dørum:
Jeg kan
verken bekrefte eller avkrefte, bare si følgende:
Sikkerheten er det som ligger til
grunn for norsk luftfartspolitikk og også for Luftfartsverkets virksomhet.
Så vidt jeg vet, har vi mottatt en henvendelse, og departementet har derfor
omgående bedt om å få en redegjørelse fra Luftfartsverket om de spørsmål som
er reist. Det er reist flere spørsmål i denne sammenhengen, også
lønnsspørsmål, og jeg har bedt om å få en omgående kommentar til dette. Når
den foreligger, vil jeg komme tilbake til saken. Jeg kan forsikre
representanten Faldet om at sikkerheten må stå i høysetet. Slik har det
vært til nå, og slik vil det fortsatt være.
Eirin Faldet (A):
Det er jeg veldig
glad for å høre, for vi lurer jo da på om det er stor forskjell på kravene
til sikkerhet i USA og Norge. Når samferdselsministeren nå sier at han vil
komme med en rask tilbakemelding, er jeg glad for det. Mener
samferdselsministeren at dagens bemanningssituasjon kanskje kan ha noe med
dette å gjøre? Det er jo sånn at vi har økt bemanningen innenfor
Biltilsynet, fordi vi vil ha sikker bilpark, og jeg vil da spørre: Tror
samferdselsministeren at dette kan ha noe med bemanningen å gjøre?
Statsråd Odd Einar Dørum:
Jeg har
ingen oppfatning utover det jeg gav uttrykk for i stad. Det er derfor jeg
har bedt om en redegjørelse for de ulike forhold som er tatt opp i
henvendelsen fra de personer som er omtalt i pressen i dag. Det vil da gå
på alle sider ved saken. Det generelle inntrykket jeg har, er det jeg har
sagt, nemlig at sikkerheten er høyt prioritert og at den er under kontroll,
og at også norsk flysikkerhet ligger på et høyt nivå internasjonalt. Det
spørsmålet som er reist, finner jeg naturlig blir kommentert i den
sammenheng jeg da vil gå inn i saken.
Hallgeir H Langeland (SV):
Eg vil
gjerne stilla spørsmålet til menneskerettsministeren:
Det er halde valg i Nigeria. Fem
parti fekk lov til å stilla opp under føresetnad av at dei godtok
militærdiktator Sani Abacha som president.
Ministeren kjenner sikkert godt til at
forfattaren Ken Saro-wiwa og åtte andre menneskerettsforkjemparar blei
avretta for tre år sida. Ho kjenner sikkert også til at svært mange
fagforeiningsfolk sit fengsla.
Noreg har relativt sett lite økonomisk
samkvem med Nigeria, men Statoil er inne og reknar med å tene gode pengar på
verksemda si der. I motsetnad til når det gjeld Burma, høyrer vi svært lite
frå Regjeringa i denne saka. Regjeringa kan gripa inn overfor Statoil, men
gjer det ikkje. Synest ministeren det er greitt at vi tener pengar i eit
land som på så mange felt bryt menneskerettane? Kva vil ho gjera for å få
Statoil ut?
Statsråd Hilde Frafjord Johnson:
For
det første er det ikke riktig at det har vært stille om Nigeria fra norsk
side. Vi har endog gått til det skritt at vi har bedt om internasjonale
sanksjoner gjennom å ta opp spørsmålet med en rekke land i FN, det vil si
internasjonale sanksjoner i form av FN-sanksjoner.
Vi har også kritisert
menneskerettighetssituasjonen meget sterkt både i FNs generalforsamling i
fjor, i Menneskerettighetskommisjonen nylig, i det norske landinnlegget, og
vi har også kritisert den manglende fremgangen i demokratiseringsprosessen.
At det mangler fremgang, ser vi av det som representanten Langeland
refererer til, nemlig at det er én kandidat for alle fem partier som stiller
til valg, og at store deler av opposisjonen boikotter valget eller har
oppfordret til boikott.
Vi har også støttet de
straffetiltakene som EU har vedtatt overfor regimet i Nigeria, og det dekker
bl.a sportslig samkvem og visumrestriksjoner. Vi har fra norsk side forsøkt
å få internasjonal oppslutning om en enda strengere linje, men har altså
ikke lyktes. Det er ingen - eller i hvert fall veldig få - land som er enig
i det norske kravet om internasjonale sanksjoner.
I tillegg må vi selvfølgelig vurdere
hva vi fra norsk side skal gjøre. Derfor har vi varslet at vi har igangsatt
en gjennomgang av Statoils videre engasjement i Nigeria. Den gjennomgangen
har tatt noe lengre tid enn det vi forutsatte, men resultatene fra den
gjennomgangen vil foreligge relativt snart - om ikke altfor lenge.
La meg så bare komme med en
saksopplysning til representanten Langeland: I hvert fall for øyeblikket
tjener ikke Statoil penger der, de har kun utgifter. For øvrig vil
representanten Langeland få svar på sitt spørsmål om en tid.
Hallgeir H Langeland (SV):
Eg takkar
for svaret.
« Om ikke altfor lenge » er jo eit
relativt omgrep - det kan bety i løpet av ein fireårsperiode. Det eg då
lurer på, er: Når vil dette skje? Det kan jo ikkje vere tvil hos
menneskerettsministeren om at så vel Artikkel 19 om « rett til menings- og
ytringsfrihet » som Artikkel 20 om « rett til fritt å delta i fredelige
møter » og Artikkel 21 om « rett til å ta del i sitt lands styre » osb, altså ei
mengd av artiklane i menneskerettserklæringa, blir brotne. Då synest eg det
er rart at ikkje Noreg ved Regjeringa er meir aktive for å få Statoil ut av
dette landet.
Statsråd Hilde Frafjord Johnson:
Det
siste spørsmålet skal representanten Langeland få svar på. Når jeg sier
« relativt snart », betyr ikke det innen fire år - det er helt klart! - det
betyr « om ikke altfor lenge ». Så dette vil representanten Langeland få svar
på.
Når det gjelder situasjonen for
menneskerettighetene i Nigeria, deler vi fullt ut representanten Langelands
beskrivelse. Det er også grunnen til at Norge har vært såpass offensive
internasjonalt - såpass offensive at det er svært få andre land som støtter
oss i vår linje. Det er det vi foreløpig kan si om det, men vi vil altså
komme tilbake til hovedspørsmålet i representanten Langelands innlegg.