Jan Johnsen (H):
Jeg har følgende
spørsmål til helseministeren:
I VG 8. april 1998 kunne vi lese om en
person fra Tromsø som siden 1996 har forsøkt å få tatt en øyeoperasjon. Til
slutt fikk han mulighet til å reise til Haukeland sykehus. Ventetiden var
imidlertid 1 år, så han valgte å ta operasjonen, som kostet kr 22.000, ved
en privat klinikk i Tromsø.
Vil helseministeren se på muligheten
til å forandre den praksis som i dag gjelder, slik at det offentlige i slike
saker kan få redusert sine utgifter og ikke minst pasienten sine lidelser så
raskt som mulig?
Statsråd Dagfinn Høybråten:
Representanten Johnsens spørsmål berører flere sentrale problemstillinger.
I svaret vil jeg konsentrere meg om to forhold: for det første om
prioritering og ventetider, og for det andre om arbeidsfordelingen mellom
offentlige og private sykehus.
Jeg vil innledningsvis minne om at det
er fylkeskommunen som er hovedansvarlig for organiseringen av
sykehustjenestene, og at det er fylkeslegens og Helsetilsynets oppgave å
føre tilsyn med at de fylkeskommunale helsetjenestene drives forsvarlig.
Jeg kan derfor ikke gå inn på premissene for de lokale beslutningene som
ligger til grunn for spørsmålet og vil måtte besvare dette mer generelt.
Spørsmålet har altså som utgangspunkt
at Troms fylkeskommune ved øyeavdelingen på Regionsykehuset i Tromsø har
valgt å tilby en pasient behandling innenfor det offentlige helsevesen ved
Haukeland sykehus i Bergen i stedet for behandling ved en privat klinikk i
Tromsø. Videre stiller representanten Johnsen spørsmål om jeg vil se på
mulighetene for å forandre den praksis som i dag gjelder, for at det
offentlige kan få redusert sine utgifter og ikke minst pasienten sine
lidelser.
Dagens praksis bygger på at
helsevesenet er nødt til å foreta en streng prioritering mellom pasienter.
Derfor er sykehusene forpliktet til å yte øyeblikkelig hjelp der tilstandens
alvorlighetsgrad tilsier det, og det er viktig å understreke at dette
gjelder for ca to tredjedeler av alle sykehusopphold. Videre er det innført
en ordning med tre måneders ventetidsgaranti for å sikre de alvorligst syke
ventelistepasientene rask behandling. Offentlige sykehus skal også ta seg
av andre pasientkategorier, men i prioriteringen ligger det også at noe må
prioriteres ned. Uten å gå inn på den vurdering som er gjort i denne
konkrete saken, konstaterer jeg at den medisinske faginstans ikke har valgt
å prioritere dette tilfellet. Dette viser at helsevesenet er i stand til å
prioritere mellom pasienter, noe som er helt avgjørende for at vi skal få
til å styrke innsatsen på viktige, prioriterte områder.
Videre kan det stilles spørsmål ved om
det er hensiktsmessig å henvise en pasient til offentlig behandling i Bergen
når det finnes et privat behandlingstilbud på hjemstedet. De gjeldende
retningslinjer oppmuntrer fylkeskommunene til å tilby sine pasienter
behandling i det offentlige helsevesenet. Grunnen til dette er at vi ønsker
at tilbudet til pasientene skal være underlagt en helhetlig prioritering,
slik at de alvorligst syke skal få behandling først og på like vilkår,
uavhengig av bosted og inntekt. Dette er en sentral premiss for
Regjeringen, som har valgt å føre en helsepolitikk med sikte på å sikre
knappe personellressurser for et allment tilgjengelig offentlig helsevesen.
Dagens praksis er med andre ord
iverksatt for å kunne opprettholde et offentlig helsevesen som prioriterer
de alvorligst syke, uavhengig av bosted og sosial status. I en nylig
fremlagt OECD-rapport slås det fast at det norske helsevesenet har lyktes
med å gi et tilbud av høy kvalitet til hele befolkningen. OECD peker særlig
på at vi ligger i verdenstoppen når det gjelder gjennomsnittlig levealder,
og at barnedødeligheten er den nest laveste i OECD-området. Det pekes også
på at helsevesenet dekker hele befolkningen, uavhengig av bosted og inntekt,
og at tilbudet kjennetegnes av høy kvalitet og høyt kompetansenivå.
Imidlertid legger rapporten heller ikke skjul på at det er problemer knyttet
til lange ventelister, og at disse problemene i stor grad kan knyttes til
uhensiktsmessig organisering og arbeidsdeling. Skal innsatsen på disse
områdene ha forventet effekt, er det imidlertid viktig å holde fast det
overordnede prinsipp om at knappe personellressurser settes inn i
behandlingen av de alvorligst syke. Dette tilsier som nevnt at de
prioriteringskriterier som Lønning-utvalget anbefalte, og som Stortinget har
sluttet seg til, holdes i hevd.
Dersom behandlingen av den konkrete
pasienten som representanten Johnsen viser til i sitt innlegg, ikke er i
strid med disse overordnede prinsipper, kan jeg ikke se noen grunn til at
det er behov for å endre dagens rammebetingelser. Spørsmålet om
fylkeskommunen eller Regionsykehuset kunne ha håndtert denne konkrete saken
annerledes, er imidlertid en sak for de lokale myndigheter.
Jan Johnsen (H):
Jeg takker
helseministeren for svaret, men jeg er ikke fornøyd med det. Jeg hadde
forventet at helseministeren hadde kommet med et svar som sa at han ville se
på disse reglene, slik at det mer gikk i pasientens retning enn i
fylkeskommunens retning.
Jeg ble litt sjokkert da jeg hørte at
helseministeren sa at de gjeldende retningslinjer oppmuntrer fylkeskommunen
til å få pasienten behandlet i det offentlige helsevesen. Det burde vel
være pasienten vi som politikere skal sette i sentrum, slik at vedkommende
får raskest mulig behandling - eller er det ikke slik?
Statsråd Dagfinn Høybråten:
Jeg kan
ikke se at det er noen grunn til å bli sjokkert over den smule politisk
uenighet som jeg øyner at det er mellom representanten Johnsen og meg når
det gjelder blandingsforholdet mellom privat og offentlig sykehusdrift. Jeg
mener absolutt at pasientens beste skal settes i sentrum, og pasientens
beste er viktigere enn hensynet til fylkeskommunen som institusjon og
forvaltningsnivå.
Det er jo nettopp derfor denne
regjeringen er tilbakeholden med å åpne for en større utbygging av private
sykehusløsninger så lenge vi har knapphet på helsepersonell i Norge. For
hvis vi skulle gjøre det, ville jo hensynet til de pasientene som ikke kan
betale for seg i et privat system, bli skadelidende i den forstand at vi
ville trekke ressurser ut av det offentlige helsevesenet.
Jeg mener absolutt at den politikken
vi fører, er egnet til å tilgodese pasientenes interesser, og alle
pasienters interesser.
Jan Johnsen (H):
Jeg takker igjen for
svaret. Helseministeren har helt rett i at det er nok forskjell på politisk
syn fra det ståsted jeg har, og det helseministeren har. Jeg er overbevist
om at norsk helsevesen først kommer på bena i det øyeblikket vi får et
skikkelig privat tilbud ved siden av, som kan være med og vise det
offentlige helsevesen hvilke muligheter det er til behandling av pasientene.
Men jeg må få si at det viktigste og den viktigste personen i denne debatten
er pasienten, og jeg tror at pasienten selv i mange tilfeller vet hva som er
det beste. Hvis den pasienten i Tromsø som jeg har referert til, valgte å
ta en operasjon på egen regning istedenfor å gå og vente et helt år på
behandling i offentlig helsevesen, da er det noe fundamentalt galt i den
prioriteringen vi holder på med. Jeg håper at helseministeren kan forandre
sitt syn på dette. Jeg har et direkte spørsmål til ham: Kan helseministeren
prøve å se mulighetene i å få et bedre privat tilbud enn det vi har i dag,
ved siden av det offentlige helsevesen?
Statsråd Dagfinn Høybråten:
Jeg tror
rekkevidden av et system langs de linjer representanten Johnsen nå
skisserer, hvor - hvis jeg ikke misforstod - det skulle være opp til den
enkelte pasient fritt å velge i et marked av offentlige og private tjenester
og da underforstått å få sine utgifter dekket av det offentlige, er
vanskelig å overskue, ikke minst i en situasjon hvor vi har knappe ressurser
som skal fordeles. Og det er nettopp det som er mitt utgangspunkt. Jeg er
ikke prinsipiell motstander av private sykehus. Private sykehus har vært av
foregangsinstitusjonene for helsevesenet i dette landet. Men i den
situasjon vi nå har, hvor det er knapphet på de sentrale innsatsfaktorene,
først og fremst personell, vil det uvegerlig bli en usunn konkurranse om
personellet som vil utarme det allmenne tilbudet for alle, uavhengig av
lommebok, og det er en utvikling som denne regjering ikke ønsker.