Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at statsminister Kjell Magne Bondevik og følgende statsråder vil møte til muntlig spørretime:

• statsråd Odd Einar Dørum

• statsråd Magnhild Meltveit Kleppa

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klar til å starte den muntlige spørretimen.

En del representanter har meldt seg på forhånd med ønske om å få stille spørsmål. De representanter som i tillegg til disse ønsker å stille hovedspørsmål, bes om å reise seg. – Takk.

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Hill-Marta Solberg.

Hill-Marta Solberg (A): Jeg skal få lov til å stille følgende spørsmål til statsministeren:

Finanskomiteen har nå avsluttet sitt arbeid med finansinnstillingen, og forhandlingene omkring statsbudsjettet ble avsluttet for snart en uke siden. Ved avslutningen av arbeidet i finanskomiteen tør det være kjent at det ikke er fremkommet noe flertall for statsbudsjettet for neste år. Gjennom media har statsministeren gitt uttrykk for at han har en løsning på budsjettproblemene. Hvis det er tilfellet, ville det ikke da vært naturlig at denne løsningen hadde vært presentert gjennom finanskomiteen, slik at Stortinget også kunne ha fått innblikk i dette gjennom den finansinnstillingen som straks skal forelegges Stortinget?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg har ikke gitt uttrykk for at jeg har en løsning, men jeg har gitt uttrykk for at vi selvsagt gjør oss tanker om hvordan en fram mot den tid Stortinget skal vedta et budsjett, kan prøve å finne en løsning. Nå er vi i en vanskelig budsjettsituasjon. Det er jeg enig med representanten Hill-Marta Solberg i. Regjeringen og alle partiene på Stortinget har et ansvar for å medvirke til en løsning. Stortinget skal ifølge Grunnloven § 75 vedta et statsbudsjett.

Høyres leder, Jan Petersen, sa i begynnelsen av denne uken at vi nå kanskje burde gå inn i en stille uke – bruke telefonen, ikke mediene, for å finne løsninger. Det synes jeg er klokt. Jeg er enig med ham i det. Hvis en nå virkelig vil en løsning, som en så langt ikke har oppnådd, tror jeg en skal gjøre det på den måten som Jan Petersen anførte, ikke med utspill eller forhandlinger via mediene eller Stortingets talerstol. Derfor vil jeg gjøre mitt for at så kan skje.

Hill-Marta Solberg (A): Jeg må få presisere at mitt spørsmål til statsministeren ikke gikk på hvorvidt han kunne tenkte seg å føre forhandlinger gjennom media, men om det ikke hadde vært riktig at den mulige løsningen som man kanskje skal finne pr. telefon, hadde latt seg frambringe gjennom arbeidet med finansinnstillingen i finanskomiteen. Det er jo slik at Regjeringen er representert med ikke mindre enn tre partier i finanskomiteen, og vi skulle derfor kunne anta at en mulig løsning kunne legges fram i de forhandlingene.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det har vært gjort flere forsøk både gjennom finanskomiteen og i drøftinger mellom de parlamentariske ledere for ulike partier på å finne en løsning innen fristen for avgivelsen av finansinnstillingen. Det har ikke lyktes, og det er det for sent å få til nå. Men det betyr ikke at partiene på Stortinget skal gi opp å finne en løsning innen finansdebatten, og da tror jeg vi nå må bruke andre metoder enn å kommunisere offentlig hvis en virkelig vil en løsning. Regjeringspartiene og Regjeringen ønsker å medvirke til en løsning, og vi tar Jan Petersens invitt til hvordan en nå kanskje best kan håndtere det, til etterretning.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Jan Petersen (H): Nå hadde jeg ærlig talt ikke tenkt at den stille uken skulle være så stille at det er statsministeren som snakker, og jeg ikke sier noe, så jeg har et spørsmål til statsministeren.

I Bergens Tidende i går advarer næringsministeren Høyre og sier at blir det ikke enighet, vil det ikke være grunnlag for et bredt borgerlig samarbeid på mange år. Kristelig Folkepartis parlamentariske  leder  uttrykker  seg noenlunde likt. Men problemet med dette er jo at jeg ikke har merket noe bredt borgerlig samarbeid. Tvert imot – Regjeringen har meget tydelig sagt at den er en blokkuavhengig regjering og har lagt frem et budsjettforslag som nettopp går til angrep på Høyres hjertesaker. Og da er spørsmålet mitt rett og slett hva som ligger i denne uttalelsen fra næringsministeren. Kanskje det her er en vei videre. Mitt spørsmål til statsministeren er rett og slett om næringsministerens uttalelse betyr at Regjeringen nå ser for seg at dette skal utvikle seg til et bredt borgerlig samarbeid hvor alle deltar på like fot, og hvilke tiltak statsministeren har tenkt seg for å virkeliggjøre denne målsettingen.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Alle vet hva som var bakgrunnen for at vi fikk den regjeringen vi nå har. Det var at Arbeiderpartiets leder frivillig gikk av fordi han ikke fikk den tilslutningen ved stortingsvalget i fjor som han forutsatte. Den tilslutningen har han selvsagt fortsatt ikke, fordi Stortingets sammensetning er uendret i fire år. Jeg ser i dag av en avis at han snakker om at gallupen nå gir ham mer enn 36,9 pst., men det har jo lite å si for Stortingets sammensetning.

Det var ikke grunnlag for en bred ikke-sosialistisk regjering i fjor fordi Høyre og Senterpartiet gjensidig utelukket hverandre fra et regjeringssamarbeid. Jeg har ikke registrert nye signaler i så måte og må forholde meg til det. Men det er klart at for klimaet mellom de ikke-sosialistiske partier ville det være uheldig om f.eks. Høyre skulle bidra til at en nå ikke får vedtatt et ansvarlig budsjett, noe en regjering ikke kan leve med.

Jan Petersen startet med å si at det skulle ikke være en så stille uke at han skulle være taus. Nei, jeg hadde da heller ikke forventet det, og jeg har heller ikke registrert det i den senere tid. Det jeg derimot håper at Jan Petersen vil legge vekt på, er at regjeringspartiene har strukket seg langt i det justerte forslaget vi har presentert i finanskomiteen. Det er bedre enn Arbeiderpartiets forslag, for det første fordi vi har kontantstøtten inne, noe Arbeiderpartiet ikke har – de vil til og med ta den bort midt i et barnehageår, fra 1. januar. Det er bedre for næringslivet med tanke på rederibeskatning, delingsmodell for familiebedrifter, aksjerabatter. Arbeiderpartiet vil bortimot rasere støtten til de private skolene. Dette kan umulig være god høyrepolitikk. Regjeringspartiene har tatt inn refusjonsordningen for sjøfolk, noe Arbeiderpartiet ikke har. Her burde det være grunnlag for et samarbeid mellom regjeringspartiene og bl.a. Høyre.

Jan Petersen (H): Jeg konstaterer at statsministeren ikke hadde noe som kunne følge opp næringsministerens uttalelse, så vi står vel her overfor nok et tilfelle av dobbeltkommunikasjon fra Regjeringens side. Jeg vil gjerne minne om at budsjettforslaget er et angrep på Høyres viktige saker når det gjelder skatter og avgifter, forsvar, kampen mot kriminalitet, veibygging – saker som ligger oss på hjertet. Vi tilbød oss å snakke sammen om budsjettet før det ble fremlagt. Det ble avslått fra regjeringspartiene. Det virker på meg som om blokkuavhengigheten til Regjeringen går ut på at det er Regjeringen som skal være uavhengig av blokkene, mens Høyre alltid skal stille opp for Regjeringen, og på den måten er det jo rester av den gamle toblokkstenkningen igjen i Regjeringen.

Mitt spørsmål til statsministeren er: Hva er det i Regjeringens politikk som måtte berettige begrepet «borgerlig»?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg har aldri vært noen sterk tilhenger av uttrykket borgerlig. Det minner meg litt for mye om kampen mellom borgerskap og proletariat. Jeg har derimot om de nåværende regjeringspartier brukt uttrykket ikke-sosialistisk, og sagt at vi er sentrumspartier. Men ut fra hva Jan Petersen legger i uttrykket borgerlig, vil jeg tro at det må være interessant for Høyre at vi har foreslått og fått gjennomslag for en reform i familiepolitikken som øker valgfriheten for småbarnsforeldre, og jeg håper da inderlig – eller jeg regner med som selvsagt – at Høyre står ved avtalen om kontantstøtten, for Høyre har alltid vært en pålitelig avtalepartner.

Jeg vil også understreke at i det justerte budsjettopplegg sentrumspartiene har lagt fram, har vi sagt oss villig til å øke bevilgningene til Forsvaret, også mer enn Arbeiderpartiet foreslår, og å øke bevilgningene til politi og rettsvesen. Vårt opplegg er bedre enn Arbeiderpartiets når det gjelder skatter og avgifter, selv om vi ikke fullt ut imøtekommer Høyre. Så den fremstilling Jan Petersen gav, var ikke dekkende.

Jan Petersen (H): Her er det grunnlag for å be om ordet til en åpenbar misforståelse …

Presidenten: Det tillater ikke reglementet.

Vi går videre med et oppfølgingsspørsmål fra Børge Brende.

Børge Brende (H): Statsministerens eneste konkrete svar på spørsmålet fra Jan Petersen om hva som var borgerlig politikk i denne Regjeringens budsjett, var gjennomføringen av kontantstøtten. Men den ble jo vedtatt i vår. Det var finansieringen av kontantstøtten vi skulle komme tilbake til i budsjettet, og her har statsministeren og Regjeringen valgt å finansiere kontantstøtten gjennom tiårets største skatte- og avgiftsøkninger. Man skal gi med den ene hånden og ta med den andre. Snakk om bristende forutsetninger for en reform som skulle styrke familiene! Og en av de andre reformene Regjeringen foreslår for å bidra til å styrke familiene, er å fjerne en fridag – for at familiene skulle få mer tid for hverandre, er det det som var utgangspunktet? Neppe.

I den stille uken har Einar Steensnæs påtatt seg litt av statsministerens rolle og vært rundt og varslet at selv om Regjeringen ikke skulle få budsjettet sitt igjennom, vil man ikke gå av, det er Stortingets ansvar. Har ikke Regjeringen et ansvar for å fremlegge et budsjett som det i alle fall er muligheter for å få igjennom i Stortinget?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg skjønte på utvekslingen av notater på veien til talerstolen at Brende taler i Jan Petersens ånd, og det synes jeg er helt greit.

Hva er det i dette budsjettforslaget som er såkalt borgerlig, ble det spurt. Jeg forstår at Høyre snakker om et mulig budsjettsamarbeid med Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet har lagt fram et budsjett som er dårligere for næringslivet, dårligere når det gjelder skatter og avgifter. De har lagt fram et budsjett som vil rasere støtten til private skoler – det kan da umulig være borgerlig politikk eller høyrepolitikk. De vil ta fra småbarnsfamiliene kontantstøtten midt i et barnehageår, fra 1. januar. Dette er jo så viktige ting at jeg ville tro at Høyre må tenke seg vel om.

Så gjør Børge Brende spørsmålet om å ta bort en fridag til et stort poeng, det skulle være en såkalt ikke-borgerlig politikk. Jeg tror det var så sent som i 1993 at Høyre selv foreslo å ta bort to fridager. Så jeg tror en bør tenke i litt større linjer enn det Brendes innlegg gav inntrykk av.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg har et spørsmål til statsministeren, som hele tiden har vært sterkt opptatt av verdispørsmål. Jeg går ut fra at statsministeren er enig i at folks trygghetsfølelse er viktig for den livsstandard man har. Kanskje gjelder dette særlig eldre mennesker. Når man mister frihetsfølelsen og ikke tør å gå ut bl.a. i Oslo etter mørkets frembrudd, reduseres livsstandarden, og det er et meget viktig verdispørsmål. Den siste utviklingen når det gjelder ran og vold i Oslo, møtes av Regjeringen med en tafatt justisminister som ikke har noen strakstiltak, ingen forslag som kan gjøre noe med situasjonen slik den nå utvikler seg.

Jeg vil få lov til å spørre statsministeren om han vil sørge for at Regjeringen nå foretar seg en god del forskjellige ting for å møte den rans- og voldsbølge som er i Oslo, f.eks. ved å skaffe landet en ny justisminister som ikke er så tafatt som den sittende.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det siste akter ikke statsministeren å medvirke til, tvert om. Vi har en god justisminister.

Regjeringen tar voldsproblemet på alvor. Regjeringen la på ettersommeren fram en handlingsplan mot vold. Den er godt mottatt bl.a. av Oslos politimester. Jeg var selv med henne en tur i Oslo sentrum en natt for noen uker siden, bl.a. for med egne øyne å se hvordan nattelivet i Oslo fortoner seg. Og hun sa at de tiltak som var skissert i denne planen, var et godt verktøy for bl.a. Oslo-politiet.

Jeg er enig i at vi ikke har greid å løse problemet, og vi har i den senere tid hatt stygge tilfeller, ikke av så mye mer vold, men av langt grovere vold enn det som har vært tilfellet tidligere, og jeg tror at dette må angripes på flere måter. Det må mer politi til, og det må først og fremst mer politi ut i gatene. Det vil Regjeringen jobbe for, og derfor har vi også i det justerte forslaget sentrumspartiene har lagt fram i finanskomiteen, gått lenger enn i det opprinnelige forslaget når det gjelder bevilgninger til politiet. Justisdepartementet har også gitt tillatelse til en prøveordning med videoovervåkning av en del strøk i Oslo sentrum, slik at de som er ute i gale hensikter, skal vite at de på den måten kan overvåkes og lettere tas.

Så er det et ubestridelig faktum – selv om Carl I. Hagen ikke liker å høre det – som politimesteren fortalte meg den natten vi var ute i Oslo sentrum, nemlig at mellom 60 og 80 pst. av voldshandlingene begås av berusede personer, og når det er mellom 60 og 80 pst., er det fordi det er litt ulikt fordelt i ulike aldersgrupper. Og de fleste av dem er beruset av alkohol. Den liberale alkoholpolitikken som har vært ført i Oslo ikke minst under påtrykk av Fremskrittspartiet, er etter mitt skjønn en sterkt medvirkende faktor til den grove volden vi har.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg regnet med at statsministeren igjen ville antyde at man ønsker å gå tilbake til forbudstiden og omtrent stoppe all alkoholservering. Det medførte den største kriminelle utvikling noensinne overalt hvor det ble forsøkt.

Det jeg savner fra statsministeren, er bl.a. lovendringer og strakstiltak som kan vise at storsamfunnet ikke vil finne seg i denne utviklingen. Da hjelper det ikke bare med langsiktige planer, da kreves øyeblikkelig handling. Det fremkommer ikke i Regjeringens papirhaug som her foreligger. Det er handling nå i de nærmeste uker jeg etterlyser. Vil det fra Regjeringen komme noen forslag om lovendringer som medfører reaksjoner som vil virke preventivt overfor de som utøver volden? Jeg synes også at statsministeren faktisk burde vurdere om han ikke nå burde klargjøre om Regjeringen vil slutte seg til det som ligger i rapporten til Justisdepartementet, om at nye stillinger til Oslo-politiet blir gjennomført i løpet av to-tre år – altså si ja til de 680 stillingene som ressursutvalget i Justisdepartementet har foreslått.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Carl I. Hagen kan ikke snakke seg bort fra alvoret i at de aller fleste voldshandlingene begås av alkoholberusede personer, ved å beskylde noen for å ville tilbake til forbudstiden. Det er et totalt bomskudd. Verken statsministeren, Kristelig Folkeparti eller Regjeringen for den saks skyld har slike tanker. Men en må være villig til å se sammenhengen, en må være villig til å se at Oslo nå er blant de hovedsteder i verden som har den mest liberale alkoholpolitikken, og at dette medfører vold. Det må Fremskrittspartiet snart ta konsekvensen av. Så må vi også gjøre andre ting, f.eks. sette inn strakstiltak. Regjeringen vil drøfte det. Jeg er f.eks. for min del opptatt av også å ansvarliggjøre foreldre i forhold til de barn og unge som dessverre medvirker til vold og til å gjøre også Oslo utrygg for bl.a. eldre mennesker. Og i det andre lovforslaget som kan bøte på situasjonen, fremmer vi gjerne det, men jeg tror ikke vi skal tro på de enkle løsninger. Dette er også snakk om forebygging, og vi må inn i de gjengene og også i de innvandrermiljøene som bidrar til dette.

Presidenten: Bjørn Hernæs – til oppfølgingsspørsmål.

Bjørn Hernæs (H): Det gleder meg at statsministeren nå understreker et gammelt Høyre-krav om mer synlig politi. Det setter vi pris på.

Når statsministeren henviser til den handlingsplanen som er fremsatt, vil jeg gjerne få understreke at der er det mange pene ord, men det er en handlingsplan som totalt mangler penger. Det fikk vi også understreket under den høringen – man må kunne kalle det det – som komiteen i går hadde med et tverrpolitisk utvalg fra Oslo bystyre.

Omsider kommer det et konkret forslag om mer politi i Oslo, for her er hovedproblemet. Men det forslaget er da bundet opp til at man skal ta politi fra Distrikts-Norge. Men det er jo ikke slik at det er overflod av politi og lensmenn i distriktene, og at de sitter arbeidsløse og venter på nye oppdrag. I deler av Distrikts-Norge er det noenlunde balanse mellom antall politi og det arbeid man krever av dem. Vil statsministeren opprettholde dette forslaget om at det er distriktene som skal løse Oslos politiproblem?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det har vært etterlyst strakstiltak, bl.a. av Carl I. Hagen. Dersom det er politidistrikter som mener at de kan avse politi i en akutt overgangsfase, bør det også kunne gjøres. Det har faktisk vært politimestre som har stilt seg positivt til det. Men så er det andre politimestre som har vært negative, og som mener at de trenger mannskapet der, og da må vi respektere det.

Det er ikke riktig at den handlingsplanen mot vold som Regjeringen har lagt fram, bare er full av prat. Den inneholder faktisk konkrete tiltak. Og jeg synes at Hernæs skal være forsiktig med en slik karakteristikk når Oslos politimester sier at planen er et godt redskap for henne i arbeidet i Oslo. Jeg lytter faktisk vel så mye til henne som til representanten Hernæs i dette tilfellet, for hun er nærmere problemet – med all respekt for representanten Hernæs.

Denne handlingsplanen tilsier mer synlig politi, raskere straffereaksjoner, samarbeid med frivillige organisasjoner (presidenten klubber), bl.a. også bruk av sivile vernepliktige i servicepatruljer i Oslo sentrum osv. Dette er konkret.

Presidenten: Presidenten minner om at tiden for besvarelse er ett minutt.

Jan Simonsen – til oppfølgingsspørsmål.

Jan Simonsen (Frp): Antall trusler med skytevåpen har økt med 36,1 pst. fra første halvår i fjor til første halvår i år. Riksadvokaten har på denne bakgrunn bedt om at politiet må få fullmakt til å ransake ungdomsgjenger som de mistenker for å være i besittelse av våpen, dersom det er rimelig grunn til dette. Man skal altså ikke kunne ransake hvem som helst, det må være rimelig grunn.

Justisministeren har så langt sagt nei til Riksadvokaten og begrunner dette med at en slik ransaking vil føles ubehagelig for enkelte ungdommer med mørk hudfarge, og at det kan være i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens Artikkel 8 om rett til privatliv, noe som er merkelig så lenge Tollvesenet kan forlange at folk skal kle seg nakne uten at det er i strid med den samme artikkelen.

Er det virkelig slik at Regjeringen ønsker å nekte politiet å gjøre sin jobb effektivt for å forhindre våpenbruk og knivbruk i Oslo, bare fordi det kan føles ubehagelig for enkelte personer som blir utsatt for ransaking?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Regjeringen ønsker ikke å redusere politiets effektivitet i kampen mot vold og bruk av skytevåpen.

For en tid tilbake ble en skjerping av våpenloven vedtatt, og det var jo også et skritt i retning av å øke kontrollen med den omseggripende våpenbesittelsen i ulike miljøer i det norske samfunnet. Hvis de tiltak som Simonsen her skisserer, ikke er i strid med andre viktige hensyn, er det klart at vi er villig til å vurdere det. Det tror jeg heller ikke justisministeren vil være uvillig til, men vi må da passe på at det i tilfelle skjer på en måte som ikke virker diskriminerende eller er i strid med internasjonale konvensjoner. Det må jeg få anledning til å studere noe nærmere.

Men som jeg sa i mitt foregående svar: Vi må gå inn i de gjenger som medvirker til volden, for å splitte dem i så måte og for å forebygge.

Presidenten: Olav Gunnar Ballo – til oppfølgingsspørsmål.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg vil stille statsministeren tre konkrete spørsmål knyttet til den økende voldsbruken i Oslo. Det er problemstillinger som jeg har lagt merke til at Fremskrittspartiet er lite opptatt av, så jeg synes det er viktig å få dem synliggjort.

Ser statsministeren at det kan være en sammenheng mellom åpningstidene på skjenkestedene og en eventuell tidligere lukning av disse i forhold til å oppnå mindre vold, da spesielt vold utført i alkoholberuset tilstand?

Videre i forhold til våpenloven og tilgangen til våpen – til dels også uregistrerte våpen som er tilgjengelige i ungdomsgjenger: Ser statsministeren at det kan være et poeng å hindre den lette tilgangen til våpen som ledd i å få ned kriminaliteten, i et samfunn som er blitt kaldere, og der vi ser at det dannes ungdomsgjenger, til dels blant innvandrere, fordi de støtes ut og ikke blir akseptert som en del av det norske samfunnet?

Ser statsministeren at det kan være en sammenheng mellom den økende volden bl.a. blant innvandrere og den til dels rasistiske tilnærmingen som også politikere kan ha i forhold til innvandrergrupper, som medfører at disse føler seg utstøtt i samfunnet?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: På det første spørsmålet er mitt svar ubetinget ja. Det er etter mitt syn – som jeg også var inne på i en replikkveksling med Carl I. Hagen – en helt klar sammenheng mellom en liberal alkoholpolitikk og vold, og de svært liberale åpningstidene en har i Oslo, og de mange bevillingene som er gitt, øker alkoholmisbruket på kvelds- og nattetid i Oslo. Oslos politimester har gjort det helt klart at dette er et problem, og at det medvirker.

Når det gjelder tilgangen på våpen, har det som sagt skjedd endringer i våpenloven som skulle gjøre dette mer restriktivt. Men det er klart at hvis en også kan avdekke at det her er et problem, er jeg villig til å se på det på nytt.

Jeg tror også at innvandringspolitikken er viktig med tanke på voldsutviklingen i Oslo. Vi må på en helt annen og bedre måte integrere innvandrerne, slik at de ikke føler seg som grupper som på en eller annen måte blir utstøtt av det norske samfunn. Det er et ansvar for dem, og det er et ansvar for oss.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Jens Stoltenberg (A): Jeg har et spørsmål til statsministeren. I dag er rentene i Norge omtrent dobbelt så høye som i våre naboland, og for å få ned rentene har Regjeringen foreslått et finanspolitisk opplegg der det strammes inn om lag 9 milliarder kr. Regjeringspartiene her i Stortinget har nå svekket den innstrammingen vesentlig, redusert den fra om lag 9 milliarder til godt under 8 milliarder kr, og Regjeringen anslår selv at innstrammingen reduseres fra opp mot 1 pst. til om lag 0,75 pst. av nasjonalproduktet. Statsministeren begrunner og argumenterer for den svekkelsen med at Finansdepartementet har fått nye rapporter som tilsier at det er forsvarlig med en svekkelse av finanspolitikken, slik regjeringspartiene nå foreslår. Hvilke nye rapporter har Finansdepartementet fått som tilsier en svakere finanspolitikk?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Regjeringen og Finansdepartementet vurderer den økonomiske utviklingen fortløpende. Det er kommet en del ny informasjon etter fremleggelsen av nasjonalbudsjettet, og det er det redegjort for i Finansdepartementets månedlige konjunkturrapport for oktober. Den viser først og fremst at det er en betydelig usikkerhet om den økonomiske utviklingen, bl.a. knyttet til lønnsutvikling, internasjonale forhold, kronekurs og renteutvikling. Den viser også at vi har hatt en reduksjon f.eks. når det gjelder bilsalg og boliginvesteringer, noe som kan skyldes det høye rentenivået. Det siste – altså boliginvesteringene – påvirker situasjonen i bygge- og anleggsvirksomheten. Derfor har regjeringspartiene funnet det forsvarlig å frafalle forslaget om konjunkturavgift. Men totalt sett er det fortsatt stort press i norsk økonomi. Det tilsier en stram finanspolitikk – det sa jeg også i det radioprogrammet som Stoltenberg sikkert viser til – og hovedsiktemålet er å få ned et for høyt rentenivå slik at ikke det festner seg når vi har så lav oljepris.

Finansdepartementet har i et svar til Arbeiderpartiet i finanskomiteen sagt at den nye informasjonen ikke tilsier noen vesentlige endringer i vurderingen av norsk økonomi siden nasjonalbudsjettet ble lagt fram. Det er jeg enig i. Situasjonen i Stortinget har imidlertid vist at det er vanskelig å få flertall for Regjeringens budsjett slik det opprinnelig ble foreslått. Derfor har sentrumspartiene lagt fram et justert forslag for å prøve å få til en løsning. Det å skaffe landet et ansvarlig budsjett er en selvstendig oppgave som, hvis det lykkes, vil bidra til å stabilisere situasjonen og tilliten til norsk økonomi og å redusere usikkerheten. I lys av dette ser jeg det som forsvarlig at sentrumspartiene har lagt fram det forslag de har gjort. De har strukket seg langt for å finne en løsning. Mitt håp er at også andre vil strekke seg for å få til en løsning.

Jens Stoltenberg (A): Jeg takker for svaret. Det er riktig at det er noen tegn i norsk økonomi som viser svakere utvikling enn det som er lagt til grunn i nasjonalbudsjettet. Men som statsministeren selv påpeker, er det tegn som først og fremst skyldes det høye rentenivået. Og det er jo de høye rentene vi vil ha ned, og da kan vi ikke legge den innstrammingen til grunn. Dessuten er det i den konjunkturoversikten Finansdepartementet offentliggjør, mange tegn som taler for at det er minst like stort behov for innstramming nå som tidligere. Blant annet er veksten i det private forbruket klart høyere enn antatt, veksten i importen er fortsatt veldig høy, arbeidsmarkedet er fortsatt svært stramt og kronekursen er fortsatt veldig svak. Alt dette tilsier minst like sterk innstramming som tidligere og tilsier ikke den svekkelsen det nå er lagt opp til.

Mitt spørsmål til statsministeren er således om han deler Finansdepartementets vurdering av at det ikke er noen vesentlige endringer siden nasjonalbudsjettet ble lagt fram.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Som jeg sa i mitt første svar, delte jeg den oppfatning at det ikke var grunn til vesentlig endrede vurderinger av den økonomiske utviklingen. Men siden Arbeiderpartiets Jens Stoltenberg er så opptatt av stramhetsfaktoren, er det også grunn til å sette et kritisk søkelys på Arbeiderpartiets opplegg i så måte. Den inndekning Arbeiderpartiet har for sine påplussingsforslag, betyr at de vil frata barnefamilier kontantstøtte midt i et barnehageår – en kontantstøtte de har basert seg på. Hvor realistisk og ansvarlig er det? For det andre tilsier Arbeiderpartiets opplegg at man skal legge om til et helt annet skatteregime for våre rederier i november/desember med virkning for 1998. Finansdepartementet sier at det neppe er teknisk eller praktisk mulig. Arbeiderpartiet opererer også med inndekning i kutt i dagpenger. Det påvirker ikke stramhetsfaktoren i budsjettet, så jeg tror Stoltenberg bør be sine medlemmer i finanskomiteen gå kritisk gjennom Arbeiderpartiets opplegg når det gjelder stramheten.

Presidenten: Hill-Marta Solberg – til oppfølgingsspørsmål.

Hill-Marta Solberg (A): Jeg kan forsikre statsministeren om at det er mange som har gått kritisk gjennom Arbeiderpartiets budsjett, bl.a. har Finansdepartementet gjort det etter oppfordring fra Kristelig Folkeparti. Den gjennomgangen konkluderte med at Arbeiderpartiets alternative budsjett faktisk har en innstramming på om lag 9 milliarder kr. Det Finansdepartementet har svart Arbeiderpartiet på spørsmål om stramheten, er at det ikke er noen vesentlige endringer som tilsier en annen stramhet enn den som ligger i nasjonalbudsjettet, på 9 milliarder kr. Betyr det da at statsministeren definerer en mindre innstramming på om lag 1,3 milliarder kr, som i det justerte opplegget, som en uvesentlig endring av nasjonalbudsjettet? Betyr det også at statsministeren kan tenke seg en enda lavere innstramming i økonomien til neste år?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Nei, statsministeren akter ikke å legge opp til en enda lavere innstramming, så dette er ikke starten på en sklie, hvis det var det representanten Solberg spurte om.

Jeg har lest brevet fra Finansdepartementet til Arbeiderpartiet, og det er ikke fullt så rosenrødt som det representanten Hill-Marta Solberg nå gav uttrykk for. Finansdepartementet påviser det jeg selv sa, at det neppe er teknisk eller praktisk mulig å gjøre så fundamentale endringer i beskatningen overfor en næring som Arbeiderpartiet foreslår når det gjelder rederier. Og hvis det ikke kan gjøres, skriver Finansdepartementet at innstrammingen i Arbeiderpartiets opplegg blir om lag 0,8 pst., altså ca. 8 milliarder kr. I tillegg kommer at Arbeiderpartiet skal gjøre den øvelsen at de skal frata småbarnsforeldre kontantstøtte midt i et barnehageår, noe representanten Hill-Marta Solberg selv tidligere har sagt at det kan være betenkelige sider ved. Dessuten kuttes det i dagpenger, som ikke gir innstrammingseffekt, og Arbeiderpartiet har foreslått bare om lag halvparten av det som trengs for å øke verftsstøtten til 9 pst., slik Arbeiderpartiet går inn for.

Presidenten: Per-Kristian Foss – til oppfølgingsspørsmål.

Per-Kristian Foss (H): For å motvirke at statsministeren nå svarer med å angripe Høyres opplegg, kan jeg bare opplyse at vår stramhetseffekt etter de tall som ble lagt inn ved avgivelsen av innstillingen og etter de siste svar fra Regjeringen, er sterkere enn Regjeringens opprinnelige opplegg og det justerte opplegget. Men mitt spørsmål gjelder altså statsministerens egne uttalelser – hvis det er mulig å få et svar på det. Statsministeren har uttalt i radioen at han er informert om de siste rapportene som er kommet inn, og som tilsier at det er mulig å gjøre en mindre justering på opplegget – altså en mindre stramhet.

Jeg har lest svaret fra finansministeren. I det svaret redegjøres det ikke for noen rapporter som tilsier dette, snarere tvert om. Jeg vil be statsministeren være konkret og si hvilke rapporter han henviser til som gir ham grunnlag for å trekke en annen konklusjon enn den finansministeren har trukket. Den har han selv sitert, nemlig at det er ingen vesentlige endringer i vurderingen av norsk økonomi siden nasjonalbudsjettet. Da mente statsministeren at stramhetseffekten burde være 9 milliarder kr. Nå mener han noe annet. Hva er grunnlaget for dette? Rapporten er ukjent.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg legger ikke skjul på at vi helst hadde sett at stramheten kunne vært opprettholdt på 9 milliarder kr. Jeg er enig med representanten Foss i at det er ingen rapport som isolert sett tilsier at det er ønskelig å svekke den. Men en regjering eller regjeringspartier har også et ansvar for å medvirke til å få vedtatt et budsjett. Det i seg selv kan ha en så positiv effekt for tilliten til norsk økonomi at det mer enn oppveier den reduserte innstrammingen. Og med de ting sett i sammenheng mener jeg dette er forsvarlig.

Jeg skal med glede studere Høyres siste opplegg til statsbudsjett. For ifølge det svaret Finansdepartementet har gitt når det gjelder Høyres opplegg, ender det opp med en svekking på 1,1 milliarder i forhold til Regjeringens forslag i Gul bok – altså 0,75 pst. innstramming og ikke 1 pst. Men hvis Høyre har endret på sitt opplegg i siste fase eller fått Finansdepartementets ord for at de har en innstramming på 9 milliarder, skal jeg studere det med interesse.

Presidenten: Øystein Djupedal – til oppfølgingsspørsmål.

Øystein Djupedal (SV): Det er interessant å høre at det ikke foreligger rapporter som viser at man skal stramme mindre inn, som statsministeren tidligere har henvist til. Mitt utgangspunkt er at vi hele tiden har visst at den innstrammingen som Regjeringen foreslo, og som var så viktig, var altfor sterk; Det betyr at når Regjeringen nå strammer litt mindre inn, er det positivt, for det kan bety mindre arbeidsledighet. Men det blir jo ikke spesielt troverdig når statsministeren henviser til rapporter som ikke eksisterer. De rapportene som sannsynligvis viser det statsministeren ønsker å si, var kjent allerede ved statsbudsjettets fremleggelse.

Det var to ting ved statsbudsjettets fremleggelse som var viktig for Regjeringen. Det var en innstramming på 9 milliarder, og det var å få en rask avklaring av budsjettet i Stortinget. Ingen av tingene kan vi si at Regjeringen har lyktes spesielt godt med.

Mitt spørsmål til statsministeren er følgende: Først skulle vi tenke på tallet 9 milliarder som var tatt ut fra hva vet jeg – i hvert fall var 9 milliarder innstrammingen. Nå skal vi tenke på et nytt tall som er sju komma et eller annet, og det er da åpenbart det riktige tallet for å få en finanspolitisk innstramming. Er det da (presidenten klubber) grunn til å tro at statsministeren vil stå på det tallet, og er det grunn til å tro at Regjeringen faktisk vil sette sin stilling inn på det, eller vil det være sannsynlig at man også da i neste runde vil kunne få et budsjett som har enda mindre stramhet?

Presidenten: Presidenten ber representanten Djupedal om å holde seg til tidsrammen.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: I mitt første svar på spørsmål om stramheten viste jeg til Finansdepartementets konjunkturrapport for oktober. Det den først og fremst understreker, er usikkerheten i den økonomiske utviklingen som er knyttet til flere forhold: internasjonale forhold, oljeprisen som ser ut til å være vedvarende lav, lønnsutviklingen, kronekurs og renteutvikling. Derfor er det et viktig poeng i seg selv om Stortinget kan medvirke til å redusere den usikkerheten, og det kan Stortinget best gjøre ved å få vedtatt et budsjett så fort som mulig. Derfor har regjeringspartiene strukket seg for å imøtekomme andre partier for om mulig å få vedtatt et budsjett. Derfor har vi også funnet det forsvarlig med den reduksjonen i innstrammingen. Men fortsatt skal det være et stramt budsjett, det har jeg understreket. Konjunkturrapportene viser også isolert sett at det kan bli noe mindre press i bygge- og anleggsbransjen, derfor har vi funnet det forsvarlig å foreslå at konjunkturavgiften ikke blir innført. Dette er ikke starten på en glidning mot en svakere stramhet.

Presidenten: Ranveig Frøiland – til oppfølgingsspørsmål.

Ranveig Frøiland (A): Eg konstaterer at statsministeren er samd med finansministeren i at det ikkje har skjedd noko etter at statsbudsjettet vart lagt fram som tilseier vesentlege endringar i stramheita. Dei rapportane som statsministeren har vist til, viser òg at det ikkje er vesentlege endringar. Det stadfesta eigentleg statsministeren.

Så er spørsmålet mitt: Når ein no òg viser til situasjonen i Stortinget, kva for situasjon i Stortinget er det som tilseier mindre stramheit? Både frå Arbeidarpartiet og frå Høgre si side har det vore sagt klart at det er nødvendig med stramheit i storleiken 9 milliardar kr, og sentrumsregjeringa la opp til det. Så er då situasjonen i Stortinget slik at dei partia som representerer Regjeringa, ikkje finn inndekking for den stramheita, og så legg dei fram eit nytt justert opplegg som viser mindre stramheit. No må statsministeren bestemma seg. Er det den stramheita som sentrumspartia har lagt inn no, som er rett, eller er det 9 milliardar?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Situasjonen i Stortinget viser først av alt at det ikke har vært mulig å få flertall for Regjeringens budsjett slik det opprinnelig ble framlagt. Vi har, liksom tidligere regjeringer, vært villig til å strekke oss for å få en løsning. Det er i seg selv viktig for å redusere usikkerheten. Vi må konstatere at det ikke har vært tilsvarende vilje hos andre partier til å strekke seg. Men vi håper selvsagt fortsatt i det lengste.

Så sier Ranveig Frøiland at Arbeiderpartiet og Høyre mener det må være en innstramming på 9 milliarder. Men mener virkelig representanten Frøiland – nå må jeg få lov til å spørre tilbake – at det skal man gjøre ved å ta fra folk kontantstøtten midt i et barnehageår, endre en rederibeskatning på slutten av året med virkning for inneværende år – som neppe er teknisk eller praktisk mulig? Derfor tror jeg det er grunn til å se på stramheten i flere budsjettopplegg.

Ranveig Frøiland (A): Statsministeren spør meg …

Presidenten: Presidenten må vise til reglementet, selv om spørsmålet da må henge i luften.

Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Erik Solheim (SV): Jeg har et spørsmål til statsministeren: Da Thorbjørn Jagland overtok etter Gro for to år siden, var han en av de mer populære statsministere i norsk historie. I løpet av ett eneste år ble han drevet inn i et politisk spill og endte nærmest opp som en vaskeklut som følge av en overkritisk opposisjon og en kritisk presse. Da statsminister Bondevik overtok, var han sågar den mest populære statsminister noensinne i vårt lands historie. Han har nå vært igjennom nøyaktig den samme prosessen, og vi ser dette billedlagt i Dagbladet i dag. Nå er det Thorbjørn Jagland som vises fram struttende av selvtillit med glimt i øyet, sågar i farger, mens Bondevik på siden ved siden av framstilles som et litt grimete troll innerst i mørkeskapet.

Jeg mener disse prosessene er farlige, fordi de gjør at den som er statsminister, og de som sitter i regjeringen i Norge, aldri får lagt noen langsiktige planer, men hele tiden blir drevet inn i et politisk spill hvor det hele dreier seg om å overleve fra dag til dag. Mitt spørsmål til statsministeren er om han har noen tanker om hvordan vi kan komme ut av dette på litt lengre sikt.

Presidenten: Presidenten vil be representanten Solheim om å holde seg både til et språk som er egnet her i salen, og også til tidsrammen, og vil antyde at litt mindre tidsbruk på vaskekluter vil gi et bedre rom for spørsmål.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg vil også tillate meg å ta avstand fra det uttrykket at Thorbjørn Jagland endte opp som en vaskeklut i fjor høst. Det synes jeg var for respektløst.

Men Erik Solheim er inne på noe viktig, nemlig hva vi kan gjøre for å skape større langsiktighet i politikken. Og det er et spørsmål jeg vil ta på dypt alvor, fordi mediene er troløse venner, og vi kan ikke styre etter gallup. Det som forbauser meg med mediene, er hvordan de går i flokk. Hvis noen har bestemt seg for noe, er mediene helt like – bare se på dagens aviser. Så vi kan ikke styre etter det. De bildene de tar, og som de selvsagt bruker til å illustrere sine artikler, kan vi heller ikke la oss styre av. Vi kan heller ikke la oss styre av galluper, enten det er partigalluper eller popularitetsmålinger. Jeg tror at vi som politikere og kanskje også med respekt å melde mediene skulle tenke i litt lengre linjer.

Jeg tror den eneste måten vi kan komme ut av dette på, er at vi politikere viser vilje til i større grad å diskutere de grunnleggende spørsmål: miljø- og ressurskrisen, globaliseringen, den teknologiske utviklingen og hva den gjør med oss, den materialismen som har bredd seg også i vårt samfunn. Det vi trenger, er en virkelig grunnleggende verdidebatt. Og så får vi føre den, selv om det ikke alltid gir de store overskriftene i mediene. De er flyktige fra dag til dag, og er altså troløse venner, enten det gjelder den ene eller andre statsminister.

Erik Solheim (SV): Jeg er ikke først og fremst ute etter en mediedebatt, for media har vi som sitter her, veldig lite hånd om. Derimot har vi litt mer hånd om det å redusere det politiske spillet på en slik måte at media ikke hele tiden kan grafse i politisk spill, men er nødt til å referere en del av de viktige sakene statsministeren nå trekker opp. Men når vi lar oss drive inn i en situasjon hvor vi har en ekstremt svak regjering, som ikke får noe annet utgangspunkt enn å overleve fra dag til dag, blir det ikke rom for å diskutere de langsiktige spørsmålene.

La meg nevne to strukturspørsmål som ville løse noen av disse problemene, og jeg vil gjerne ha statsministerens kommentar. Det er åpenbart at en flertallsregjering som kan regne med en langsiktighet i forhold til Stortinget, er i en helt annen situasjon når det gjelder å legge langsiktige planer og reise den type debatt som statsministeren nevner, enn en veldig svak mindretallsregjering som den vi nå har. Og dessuten: Når vi lar oss drive inn i en situasjon som er helt enestående i hele Europa, der det partiet som ligger på absolutt ytterste høyre fløy, har avgjørende innflytelse i politikken, er vi også i en veldig spesiell situasjon.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg har aldri lagt skjul på at det er store fordeler ved en flertallsregjering. Jeg har selv sittet både i flertalls- og i mindretallsregjeringer, og har i så måte erfaring med begge deler.

En flertallsregjering vil, slik det partipolitiske mønster er i Norge, måtte inneholde større spenninger innad i regjeringen, men den vil selvsagt når den først kommer fram til en politikk, ha større muligheter i Stortinget. En mindretallsregjering har den fordelen at det er større konformitet eller mindre spennvidde innenfor regjeringen, men den har større problemer i Stortinget.

Det foreligger, så vidt jeg kan se, ikke noe flertallsregjeringsalternativ i Norge i dag. Derfor må vi basere oss på mindretallsalternativer. Det er situasjonen. I den situasjonen mener jeg at en sentrumsregjering er den som har størst handlefrihet til å hente støtte hos ulike partier, noe også denne regjeringen har gjort det første året.

Presidenten: Trond Giske – til oppfølgingsspørsmål.

Trond Giske (A): Jeg vet ikke om den sittende regjeringen er et eksempel på en mindretallsregjering med mindre spenninger, men la nå det gå.

Mitt spørsmål til oppfølging av Solheims spørsmål går på at jeg deler den bekymringen Solheim har for respekten for politikk og politisk handling. Jeg lurer på om statsministeren har noen tanker om at kanskje altfor store lovnader, at man skaper et bilde av at det er mulig i gi milliarder til kommunene, milliarder til veier, at man bruker enkeltsaker i flyktningpolitikken i et kynisk spill for å skaffe seg selv oppslutning, og så må gå fra alle løftene, kanskje er med på å skape de popularitetsbølgene som går høyt opp og langt ned og fører til manglende respekt for politikk, og om statsministeren selv kanskje har bidratt til det.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Hvis Trond Giske nå mente engasjement for enkeltasylsaker, vil jeg ta skarp avstand fra Trond Giskes problemstilling. Jeg har aldri brukt slike saker i et kynisk spill. Det jeg har gjort, har jeg gjort ut fra et ærlig engasjement for de mennesker det gjaldt, og jeg trodde faktisk Trond Giske hadde et tilsvarende engasjement.

Regjeringen har myket opp flyktning- og asylpolitikken. Jeg har forstått det slik at det har fått Trond Giskes tilslutning, så det overrasker meg hvordan han bruker denne saken.

Det er viktig og riktig at partiene ikke gir for store løfter som krever økonomiske uttellinger. Nå har vi fått en økonomisk situasjon som er vanskeligere enn det vi kunne forutse, på grunn av internasjonale forhold. Det gjør at regjeringspartiene ikke kan gjennomføre det vi beskrev, i det tempoet vi hadde forutsatt. Men den Voksenåserklæringen vi la fram, er en fireårserklæring, og vi skal gjøre hva vi kan for å komme så langt som mulig med å realisere den hvis vi får anledning til det i løpet av fireårsperioden.

Presidenten: Inge Myrvoll – til oppfølgingsspørsmål.

Inge Myrvoll (SV): Det ser ikke ut som det å være i mindretallsregjering er noen særlig garanti mot spenninger i Regjeringen. Når jeg har fulgt med denne sentrumsregjeringen, har jeg tenkt at den kommer ikke nærmere Paradiset enn en god nekrolog – og nå ser det ut til å være for sent det også. For hva er det blitt til med sentrumsprofilen, bortsett fra en tafatt verdikommisjon og kontantstøtte med mange minussider – når en tenker på alt de skulle gjøre for å få opp demokratiet, det lokale sjølstyret? Det eneste sjølstyret man ser nå, er vel at de begynner å diskutere om de skal legge ned vervene sine. Det er også en form for sjølstyre, sjølsagt.

I Voksenåserklæringen som jeg lå og leste i natt, er man opptatt av hvordan man skal få styring med markedet, og man har mange kritiske og gode merknader, men nå opplever vi at det eneste signalet man får, er at kanskje skal Telenor og Arcus på børsen snart, og at det blir diverse privatiseringer. Med andre ord er det motsatte signaler av det man forventer. Hva er sentrumsprofilen og hva er blitt annerledes i dette landet enn da vi hadde en arbeiderpartiregjering, som av enkelte av sentrumspartiene ble kritisert for å være for markedsorientert?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Sentrumsregjeringen la på sin ettårsdag fram et politisk regnskap for det vi har gjort det første året, og det er et regnskap som jeg faktisk har god samvittighet for. Det viser at denne regjeringen har gjort mye i løpet av ett år i forhold til det vi forespeilte i Voksenåserklæringen. Jeg vil anbefale den til ytterligere lesning for representanten Myrvoll, for det er begrenset hva jeg nå kan få tatt med. Men den viser at vi har gitt minstepensjonistene et løft med 1000 kr mer pr. måned, vi har satt inn en distriktspolitisk offensiv – en merbevilgning på 620 mill. kr i statsbudsjettforslaget for 1999 – for å prøve å bremse en sentraliseringstendens og i håp om å snu den, vi har lagt fram det Arbeiderpartiet ikke greidde i løpet av sine mange år i regjering, nemlig en plan for gjeldsettergivelse for utviklingsland som har vakt internasjonal positiv oppmerksomhet, vi har gjennomført en annen familiepolitikk med større valgfrihet for småbarnsforeldre, og vi har satset mer på de frivillige organisasjoner og det forebyggende arbeid. Nå er tiden ute, men dette viser bare noe av den kursomlegging vi har foretatt.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Carl I. Hagen.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg vil gjerne tilbake til noe statsministeren sa om behovet for stabilitet og forutsigbarhet om rammevilkår. Er statsministeren enig i at det er opp til både regjering og storting, og at det derfor når man f.eks laget en langtidsplan for forsvaret 8. juni i år, og så dramatisk ikke følger det opp i budsjettet, er det politikernes eller Regjeringens ansvar at man ikke får forutsigbarhet? Det samme gjelder refusjonsordningen for sjøfolk, som ser ut til å ha et halvt års varighet fordi partier endrer oppfatning.

Kunne statsministeren også tenke seg å være med på å utrede en reform for vårt budsjettsystem, slik at alle lovendringer, som vi nå har en haug av i forbindelse med statsbudsjettet, blir skilt i tid fra statsbudsjettbehandlingen til å skje på vårparten, slik at statsbudsjettbehandlingen utelukkende dreide seg om fastleggelse av de forskjellige satsene? Vi kunne muligens også lage et system hvor alle endringer i skattelovreglene kun ble gjort hvert fjerde år – én gang i hver periode – slik at næringslivet og andre visste at det i hvert fall var en fire års tid hvor de kunne vite hva lover og regler var på det viktige økonomiske området som skatter og avgifter er.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg er enig med Carl I. Hagen i at forutsigbarhet er viktig, og at det selvsagt er et ansvar både for Regjeringen og for partiene på Stortinget.

Når det gjelder de to konkrete eksemplene som Hagen nevnte først, erkjenner vi åpent at da vi skulle legge fram et forslag til statsbudsjett med en innstramming på om lag 1 pst., måtte vi gjøre en del ting som var både upopulære og som betød at vi ikke kunne følge opp en del satsingsområder i samme tempo som forutsatt, bl.a. gjelder det langtidsplanen for Forsvaret. Når det gjelder denne og når det gjelder refusjonsordningen for sjøfolk, som var den andre saken som Hagen konkret nevnte, har regjeringspartiene for å imøtekomme synspunkter bl.a. fra Hagens parti foreslått økninger i forhold til Regjeringens forslag i det reviderte budsjettopplegget som er lagt inn i finanskomiteen.

Jeg vil stille meg tvilende til at man ikke skal kunne gjøre endringer i skattelovene mer enn hvert fjerde år, for det er en så viktig del av budsjettopplegget at hvis man skal fraskrive seg helt muligheten til å gjøre justeringer der, blir en regjering handlingslammet.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Harald Tom Nesvik (Frp): Jeg vil ikke stille spørsmål til statsministeren, men derimot til sosialministeren.

De siste årene har vi i Norge faktisk satt en rekke nye rekorder i negativ retning når det gjelder overdosedødsfall. På bakgrunn av dette har bl.a. Stortinget i statsbudsjettet for 1998 under kap. 614, post 63, bevilget 29 mill. kr, og dessuten har man i revidert nasjonalbudsjett i år bevilget 10 mill kr i forbindelse med metadonprosjektet.

På bakgrunn av dette vil jeg spørre sosialministeren: Hvordan ligger det an med dette metadonprosjektet rundt omkring, og hvor mange er nå kommet inn under denne type hjelpetiltak i Oslo?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Etablering av eit landsdekkjande tilbod om metadonassistert rehabilitering tek tid dersom det skal gå føre seg på ein kvalitativt trygg måte. Eg kan no melda at oppstarten av sentra både i Oslo, Bergen og Trondheim er i rute, dvs. at ein i Oslo er vel etablert og har etter kvart tilsett dei fagfolka som trengst for å kunna utvida verksemda. Det er eit trefylkessamarbeid i Telemark, Buskerud og Vestfold som vil vera klart for klientinntak i januar 1999. Der skal òg Aust-Agder og Vest-Agder få plass til dei som er aktuelle frå desse fylka. Sjølv var eg i Bergen for eit par veker sidan og deltok i opninga av ein metadonklinikk der. Ved inngangen til 1999 er det ca. 200 klientar som vil ha moglegheit til å delta i metadonprosjektet, og den største delen av dei har då plass i Oslo. Ved utgangen av 1999 reknar ein med at ytterlegare 150 vil ha plass.

Det er ein viktig føresetnad at det for den enkelte som får ta del i slik behandling, er ein tiltaksplan utarbeidd av den kommunen som den enkelte høyrer til i, med tilslutning frå den som dette er aktuelt for. Derfor tek det ytterlegare tid å få akkurat det på plass.

Harald Tom Nesvik (Frp): Nå har vi brukt rimelig lang tid og rimelig mye penger på både å organisere og legge til rette for disse tilbudene. I mellomtiden dør folk på gata, fordi man ikke får et tilbud. Syns ikke sosialministeren at man må gripe inn og få fortgang i dette? Ønsket om å kunne bruke dette behandlingsopplegget med metadon for å kunne ha en normal livsførsel er stort, og pågangen er enorm. Vil sosialministeren gripe inn, slik at vi kanskje kan få brutt den trenden som vi ser med overdosedødsfall og brutte familiebånd rundt omkring i landet?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg er svært oppteken av det som skjer når det gjeld overdosedødsfall både i Oslo og andre stader i landet. Det er tragisk for kvar enkelt som dette skjer med, for dei pårørande rundt og for heile miljøet. Men eg trur det er viktig å understreka at metadonassistert rehabilitering er eit tilbod som berre må gå til nokre få av dei mest belasta rusmiddelmisbrukarane. Det er ikkje eit tryllemiddel som vil få vekk alle overdosedødsfalla. Her trengst det breie tiltak langt utover akkurat det. Lat meg peika på det store arbeidet som i dag blir gjort innan rusvernet i Oslo og i andre kommunar i samarbeid med frivillige organisasjonar.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Statsministeren har tidligere i denne spørretimen vist til at ideelt sett burde stramheten som Regjeringen la til grunn i budsjettet, med 9 milliarder kr, vært videreført. Han har imidlertid konstatert at som følge av den politiske behandling i Stortinget har regjeringspartiene i Stortinget funnet det riktig å legge fram et budsjett med en annen stramhet. Gir ikke det et bilde av at Regjeringen og Regjeringens partier her i Stortinget har rakt hendene i været og konstatert at egentlig gjør vi ikke det som vi burde ha gjort, holdt stramhet i budsjettet, på grunn av at vi ikke klarer å få til en innstramming som står i forhold til de utfordringene landet står overfor. Er ikke det en erkjennelse av en utilstrekkelighet i forhold til de utfordringene som Regjeringen selv har beskrevet, og i forhold til det statsministeren i dagens spørretime har stått fast ved burde ha vært resultatet av budsjettbehandlingen?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Nei, jeg mener ikke det, fordi det som situasjonen fremfor alt viser, er en stor usikkerhet om den økonomiske utvikling. Alt som kan bidra til å stabilisere situasjonen og å redusere usikkerheten, er det nå viktig og ønskelig å bidra til. Sett i det lys, mener jeg, som også finansministeren har svart i brev til komiteen, at det opplegg sentrumspartiene har presentert, er forsvarlig. Vi hadde håpet på større velvilje og imøtekommenhet fra andre partier på Stortinget, slik at en kunne fått en raskere budsjettløsning. Dette er selvsagt et ansvar for Regjeringen og regjeringspartiene, men det er også et ansvar for opposisjonen i en situasjon med mindretallsregjering. Vi må konstatere at så langt har vi ikke møtt tilstrekkelig forståelse til at vi har en avklart budsjettsituasjon.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Hvis det er noe Regjeringen har hatt tilslutning til og har tilslutning til i dette budsjettet, er det nettopp det nivået på innstrammingen som Regjeringen har beskrevet som nødvendig. Samtidig er det det nivået Regjeringen forlater når den skal prøve å finne en løsning som den ønsker å samle oppslutning om. Det er bred enighet i Stortinget om behovet for en innstramming i den størrelsesorden som Regjeringen har beskrevet. Men gir ikke dette et bilde av at Regjeringen spiller opp en situasjon og så viker unna når utfordringene blir for vanskelige, på samme måte som vi har sett i løftepolitikken? Flere andre talere i dag har vist til de løfter som Regjeringen både gav før valget, jf. bl.a. vegplanen, og etter valget, jf. bl.a. langtidsplanen for Forsvaret, men når man skulle sette dem ut i aktiv politikk, vek man tilbake fordi man ikke klarte å finne et opplegg for å følge opp de løftene som var gitt.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Regjeringen viker ikke unna, og regjeringspartiene har foreslått nye kutt og måter å dekke opp utgifter på for å imøtekomme opposisjonens ønsker om økt innsats på en del områder. Forut for dette hadde vi også et ganske tøft budsjettframlegg med en innstramning på 9 milliarder kr, henholdsvis 5 milliarder på utgiftskutt og 4 milliarder på inntektsøkningen. Men vi har ikke kunnet gå inn på en del av de inndekningsforslag som bl.a. Arbeiderpartiet har lagt fram. Vi synes det er uklokt å legge om til et helt nytt rederibeskatningsregime på slutten av et år når en skal ha forutsigbarhet. Vi synes ikke en kan ta fra småbarnsforeldre kontantstøtte midt i et barnehageår, osv. Derfor kan en ikke bare gå på inndekningsforslag som opposisjonen har kommet til, uten å vurdere holdbarheten av dem. Alt i alt mener vi det opplegget sentrumspartiene har lagt fram, er forsvarlig.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål fra Per-Kristian Foss.

Per-Kristian Foss (H): Jeg er tilfreds med at statsministeren nå bekrefter at Dagbladet har rett når det i dag skriver:

«Sannheten er at ingen i departementet vet hvilke rapporter Bondevik sikter til …»

Bondevik sa også i et tidligere svar at det er «situasjonen i Stortinget» som tilsier at man nå har gått inn for en noe mindre stramhet i budsjettet enn Regjeringen mente var et overordnet mål opprinnelig. Jeg vil stille spørsmål om dette ikke er en misforståelse, om ikke statsministeren mente situasjonen i Regjeringen, for det er jo situasjonen i Regjeringen som har gjort at man ikke har kunnet godta noen av de mange kutt som er lagt frem. For ordens skyld: Jeg snakker ikke nå om Arbeiderpartiet, jeg snakker om situasjonen i Høyre og Fremskrittspartiet, som hver for seg har lagt frem forslag om kutt i størrelsesorden 10 milliarder kr – 30 milliarder kr. Veldig få av disse har situasjonen i Regjeringen tilsagt at man har kunnet gå inn for i Stortinget.

For ordens skyld vil jeg bare gjøre statsministeren oppmerksom på at hvis han nå har tenkt å stille spørsmål til meg, har jeg ikke anledning til å svare!

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg skal ikke stille spørsmål til representanten Foss. Men når han og andre går så kritisk til verks mot sentrumspartienes budsjettopplegg, må han tåle at det rettes et kritisk søkelys også mot Høyres budsjettopplegg. Det innebærer bl.a. at man skal sette til side deler av en inngått jordbruksavtale – det skriver Høyre selv i sitt budsjettopplegg – men vi kan dessverre ikke drive inndekning på den måten. Også det Høyre har foreslått når det gjelder sykelønn og et par andre ordninger, er, så langt vi kan bedømme det, i strid med inngåtte tariffavtaler og er derfor en veldig tvilsom inndekning.

Så det er ikke situasjonen i Regjeringen, men det er situasjonen i Stortinget og en del av de inndekningsforslag som bl.a. Høyre har kommet med, som vi ikke finner forsvarlig.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretime er nå omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.