Jan Petter Rasmussen (A): Jeg tillater meg å stille følgende
spørsmål til utenriksministeren:
«Hva er status for gjennomføringen
av FN-avtalen fra 1995 for forvaltningen av vandrende fiskebestander utenfor
kyststatenes økonomiske soner, og hva gjøres fra norsk
side for å få avtalen realisert?»
Utenriksminister Knut Vollebæk: FN-avtalen fra 1995 for forvaltningen av
vandrende fiskebestander fastsetter regler om samarbeidsplikt mellom
stater som fisker på det åpne hav, dvs. håndhevelsesregler,
tvisteløsning samt regler om forvaltningen av vandrende
fiskebestander.
Avtalen ble ratifisert av Norge den 30. desember 1996.
Avtalen er foreløpig ikke trådt
i kraft. Det vil først skje når avtalen er ratifisert
av 30 stater. Til nå har 19 stater ratifisert avtalen.
Til sammen 59 stater har imidlertid undertegnet
avtalen. Flere av disse statene arbeider nå aktivt med å foreta de
nødvendige skritt etter intern lovgivning for å ratifisere
avtalen. Dette omfatter bl.a. Canada og EU-landene. EU-landene
vil ratifisere avtalen samlet når samtlige medlemsland
har foretatt de nødvendige konstitusjonelle skritt i henhold
til hvert enkelt medlemslands interne lovgivning. Det er imidlertid
usikkert når denne prosessen vil være gjennomført.
Norge har både multilateralt, gjennom
FN-systemet, og bilateralt oppfordret andre stater til å slutte
seg til avtalen, slik at den kan tre i kraft snarest mulig. Norge
har regelmessig tatt dette opp i FNs generalforsamling under behandlingen
av havrettsspørsmål. Vi har videre lagt vekt
på avtalens prinsipper i forbindelse med arbeidet i de
regionale fiskeriorganisasjonene og oppfordret til ratifikasjon
gjennom bilaterale kontakter.
Selv om FN-avtalen foreløpig ikke
er i kraft, har den allerede hatt betydning, særlig i forbindelse
med arbeidet i regionale fiskeriorganisasjoner. Norske myndigheter
arbeider aktivt for å styrke slike organisasjoner. Dette
gjelder f.eks. gjennom det praktiske forvaltningssamarbeidet i den
nordøstatlantiske fiskeriorganisasjonen NEAFC. Samarbeidet
omfatter bl.a. forvaltning av norsk vårgytende sild i internasjonalt
farvann, det såkalte Smutthavet, og arbeid for
et felles kontroll- og håndhevingsregime.
I den grad FN-avtalen representerer nyskapning innenfor
folkeretten, som f.eks. håndhevelse overfor fremmede lands
fartøyer på det åpne hav, kan imidlertid disse
ikke uten videre påberopes før FN-avtalens ikrafttredelse.
Jan Petter Rasmussen (A): Jeg takker for svaret, og jeg går
ut fra at utenriksministeren er av den oppfatning at dette er veldig
viktig å få på plass. Matvareeksperter mener
jo at det piratfisket som foregår i internasjonale farvann,
er den største trusselen mot framtidig matforsyning, og
det er jo ting som tyder på at Norge er i ferd med å bruke
en del av prinsippene og traktatene som ligger i denne avtalen,
i forbindelse med å nekte lisens til båter som ønsker å fiske
i norsk farvann, og som har vært i de farvannene der vi
ikke ønsker at de skal fiske.
Men det som er interessant, er at det i perspektivmeldingen
som Fiskeridepartementet har lagt fram for Stortinget, og som nå skal
behandles, blir antydet en utvidelse av fiskerigrensen til 250 nautiske
mil. Dette er jo et spørsmål som ikke er enkelt
internasjonalt. Så mitt spørsmål til
utenriksministeren blir: Hva ser han som det viktigste: å få FN-avtalen
på plass, eller eventuelt å jobbe ensidig for å få en
250 mils fiskerisone?
Utenriksminister Knut Vollebæk: I samsvar med Voksenåserklæringen
prioriterer Regjeringen satsing på tiltak som kan fremme
regulering og forvaltning på bærekraftig
måte av fiskebestandene utenfor de nasjonale kyststatssoner
på 200 nautiske mil. Selv om Regjeringen ikke støtter
en ensidig utvidelse av disse soner, har vi gått inn for
internasjonale så vel som nasjonale tiltak for å motarbeide
uregulert fiske som undergraver etablerte ressursforvaltningsregimer.
FN-avtalen av 1995 om fiske på det åpne
hav vil utgjøre en vesentlig folkerettslig ramme for styrking
av håndhevelsesregimet på det åpne hav.
Norge har, som jeg nevnte tidligere, konsekvent tatt dette opp
i FN, og vi har vist til avtalen som en nyttig impuls i arbeidet.
Videre har Regjeringen gjennomført tiltak som bl.a. omfatter lisensnektelser
for fiske i norske farvann av fartøyer som har fisket uregulert
på det åpne hav – som også representanten
Rasmussen nevner. Etter alt å dømme er slike
tiltak blitt oppfattet som virkningsfulle i flere utenlandske fiskerimiljøer,
og det skal ikke herske noen tvil om at vi innenfor folkerettens
rammer vil treffe alle nødvendige tiltak for å bidra
til en bærekraftig utvikling av de viktige fiskeriressursene
i havet.