Olaf Gjedrem (KrF): «Vil statsråden endra regelverket
slik at fosterforeldre som ynskjer å adoptera eigne fosterbarn,
med ein enkel prosedyre kan få dette til?»
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Adopsjon inneber at alle rettslege band mellom
barnet og dei biologiske foreldra blir brotne. Ved adopsjon går
såleis alle dei plikter og rettar som biologiske foreldre
har, over på adoptivforeldra. Ein adopsjon er endeleg og
kan ikkje gjerast om. Nettopp fordi ein adopsjon har slike konsekvensar,
skal regelverket sikra at det ikkje blir gjennomført adopsjonar
som ikkje er til barnet sitt beste.
Hovudvilkåret for adopsjon etter adopsjonslova
er at adopsjon må reknast å vera til gagn for
barnet. Adopsjonsbevilling kan i hovudsak berre gjevast til personar som
har fylt 25 år, og til adopsjonssøkjarar som er
gifte med kvarandre. Dersom dei biologiske foreldra har foreldreansvaret
for barnet, er det eit vilkår for adopsjon at foreldra
samtykker i adopsjonen. Foreldre som ikkje har foreldreansvar, har
rett til å uttala seg. Det kan ikkje gjevast gyldig samtykke
til adopsjon før to månader etter at barnet er
født. Barn som har fylt 12 år, kan ikkje adopterast utan
eige samtykke.
Dersom dei biologiske foreldra sjølve
har foreldreansvaret for barnet og sjølve samtykker i adopsjon,
og dei som ynskjer å adoptera barnet, fyller vilkåra
i lova, kan fylkesmannen gi bevilling dersom han finn at adopsjon vil
vera til gagn for barnet. Fylkesmannen si avgjerd kan påklagast
til Statens Ungdoms- og Adopsjonskontor. Dersom dei biologiske foreldra ikkje ynskjer å adoptera bort
barnet sitt, er det ikkje så enkelt, og det skal det etter mi
meining heller ikkje vera.
Men adopsjon kan òg
skje utan at dei biologiske foreldra samtykker. Etter barnevernslova
kan fylkesnemnda gi samtykke til adopsjon i foreldra sin stad når
foreldra er fråtekne omsorg og foreldreansvar for barnet
etter reglane i barnevernslova. Adopsjon mot dei biologiske foreldra
sin vilje er eit svært alvorleg inngrep og kan derfor ikkje
skje ved ein enkel prosedyre. Hovudregelen etter barnevernslova
er at born og foreldre har rett til samvær og kontakt med
kvarandre også når barnevernstenesta har omsorg
for barnet og barnet bur i fosterheim eller institusjon. Som nemnt
er det fylkesnemnda som kan gi samtykke til adopsjon i foreldra
sin stad. Sakshandsaminga i fylkesnemnda er grundig og
skal sikra at alle sider ved saka blir opplyste før det
blir tatt ei avgjerd. I ei slik sak er fylkesnemnda sett saman av
ein jurist, som er leiar av nemnda, to sakkunnige og to alminnelege
medlemer. Det er to alternative hovudvilkår for adopsjon
mot foreldra sin vilje. Det eine er at det må reknast som
sannsynleg at dei biologiske foreldra varig ikkje vil kunne gi barnet
forsvarleg omsorg. Det andre er at barnet har fått slik
tilknyting til menneske og miljø der barnet er, at det etter
ei samla vurdering kan føra til alvorlege problem for barnet
om det blir flytta. Det siste alternativet kan vera aktuelt der
barnet i lengre tid har budd i fosterheim og knytt seg til fosterforeldra
sine.
I tillegg er det eit vilkår for adopsjonssamtykke
at adopsjon vil vera til barnet sitt beste, og at adopsjonssøkjarane
har vore fosterforeldre for barnet og vist seg skikka til å oppdra
barnet som sitt eige.
Eg meiner at vilkåra for adopsjon
mot biologiske foreldre sin vilje skal vera strenge, og at sakshandsaminga
i slike høve skal vera grundig. Slik er lova i dag. Eg
vil også minna om at Noreg i 1996 vart dømd i
Den europeiske menneskerettsdomstolen for brot mot Menneskerettskonvensjonens
artikkel 8 i ei sak som nettopp galdt nekting av samvær
og fråtaking av foreldreansvar med sikte på adopsjon
mot mora sin vilje.
Eg skal ikkje gå nærare inn
på denne saka no, men eg vil understreka at å endra
regelverket slik at adopsjon kan skje ved ein enkel prosedyre når
dei biologiske foreldra er usamde, vil vera i strid med m.a. Menneskerettskonvensjonen.
Eg ser derfor ikkje grunn til å endra regelverket på dette
området.
Olaf Gjedrem (KrF): Eg føler at me lever i ei tid då barnet
sitt behov må tilleggjast stor vekt – barnet sine forventningar
og kravet om stabile og gode oppvekstvilkår. Derfor gjorde
det eit visst inntrykk då departementet fekk overlevert
ein rapport om kunnskapsstatus for fosterheimsarbeid no
ved årsskiftet. Der er det eit par ting som blir slått
fast som ein hovudkonklusjon. Det største problemet
er at situasjonen er mellombels – det er eit problem for
barn i fosterheim. Det andre som blir slått fast, er at
adopsjon er det best dokumenterte barnevernstiltaket.
Eg håpar at departementet kan arbeida vidare med det, sidan
det også er samfunnsøkonomisk lønsamt. Hvis
det er konstatert eit langvarig behov for fosterheimsplassering,
bør det nøye vurderast om foreldreretten må vika,
for å gje barn ein betre sjanse til ein mest mogleg trygg
barndom – for barndomen er så kort.
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg er samd i det representanten Gjedrem legg
til grunn for sitt spørsmål. Eg veit òg
om den rapporten som blir trekt fram her, og er klar over at det
er eit problem at barnet ikkje veit at ein kanskje må venta
på ei avgjerd. Samtidig har vi òg forpliktingar
i forhold til Menneskerettskommisjonen her i Noreg. Vi har fått
ein dom mot oss, som eg nemnde i mitt svar.
Det eg kan fylla ut svaret mitt med, er at
vi no har sett ned eit utval som skal koma med ein NoU som skal
ta for seg barnevernet og fosterheimsproblematikken, og det er opplagt
at noko av den problemstillinga som representanten reiste i sitt
spørsmål til meg, vil bli teke opp der. Men eg
trur òg det er viktig at vi ikkje svekker foreldra si rolle
i forhold til å gi borna ein god oppvekst. Eg veit at ein
del av nabolanda våre, m.a. Danmark, ser til Noreg fordi
vi grip inn med tvang fleire gonger enn dei gjer der. Vi har moglegheit,
som eg sa i svaret mitt, til å gå imot foreldra
sine ynskje – med to ulike grunngjevingar – og den
moglegheita blir brukt. Men eg trur at heller ikkje borna er tente
med at ein skal utvida lova på dette området.
Presidenten: Spørsmål 5 vil
bli besvart senere, foran spørsmål 36.