Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende statsråder vil møte til muntlig spørretime:

• statsråd Magnhild Meltveit Kleppa

• statsråd Dagfinn Høybråten

• statsråd Åslaug Marie Haga

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klar til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes reise seg.

Vi starter da med første hovedspørsmål, som vil bli stilt av representanten Per Sandberg.

Per Sandberg (Frp): Jeg vil gjerne få lov til å stille spørsmål til kulturministeren.

Tre ulike kulturprosjekt i Iran er til vurdering i Utenriksdepartementet. Det er et utvekslingsprosjekt med kvinnelige malere, koreografen Jo Strømgrens mulige deltakelse ved en festival og fremvisningen av Juni Dahrs forestilling «Ibsens kvinner». Dette kommer som et initiativ etter at Utenriksdepartementet i 1998 signaliserte at norske kulturarbeidere var hjertelig velkomne til å søke om penger til fremstøt overfor Iran. Foreløpig er det ikke brukt noe fra UDs pengesekk til fremming av norsk kultur i Iran. Men dette ser altså ut til å skje nå. Vet statsråden hvor mye midler UD har tenkt å bruke til et slikt prosjekt, og hva mener statsråden generelt om å fremme norsk kultur i Iran? –

Statsråd Åslaug Marie Haga: Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at vi har en arbeidsdeling mellom Kulturdepartementet og Utenriksdepartementet som tilsier at Kulturdepartementet har ansvar for kulturen i Norge og i de nordiske land, og at kulturaktiviteter utenfor Norden tilligger utenriksministeren.

Når det er sagt, er det riktig som representanten Sandberg sier, at det kan synes som at det ligger an til at det nå gjennomføres kulturtiltak i Iran. Det har vært en diskusjon om dette tidligere. Mitt utgangspunkt er at jeg legger til grunn Utenriksdepartementets vurderinger i forhold til om kulturaktiviteter i Iran bør foregå, og vurderingene i Utenriksdepartementet er at det er tillatelig ut fra den utviklingen som dog har funnet sted i Iran. Rent prinsipielt vil jeg si at det selvsagt er situasjoner og det eksisterer land hvor kulturaktivitet og kulturutveksling kan være uheldig, fordi det kan være slik at kulturutvekslingen virker regimeunderstøttende, og det finnes land i verden hvor vi ikke ønsker å bidra til regimeunderstøttelse. Men, som sagt, i forhold til den konkrete saken når det gjelder Iran, legger jeg til grunn de vurderingene som er gjort i Utenriksdepartementet.

Per Sandberg (Frp): Jeg takker for svaret. Jeg ser også at lederen i Norges Kunstnerråd mener at norske kunstnere som reiser til Iran, må uttrykke seg kritisk til fatwaen mot Salman Rushdie og vurdere de etiske sidene ved å besøke et regime som tidligere har dømt en kunstner til døden. Vi kjenner alle til Norges forhold til Iran, som kulturministeren også var inne på, særlig etter at Khomeini utstedte dødsdommen over Salman Rushdie. Men av hensyn til et konservativt muslimsk samfunn må altså de norske forestillingene som skal fremme norsk kultur, redigeres for å tilpasses forholdene i det muslimske samfunnet. Blir det norsk kultur som fremmes i disse prosjektene når de blir redigert på denne måten? Mener virkelig statsråden fortsatt at norske skattebetaleres penger skal brukes til å sende kunstnere for å opptre i et samfunn av denne arten? Finner statsråden ingen betenkeligheter ved det? Fremskrittspartiets syn på dette er selvfølgelig at dette skulle det ikke blitt noe av.

Statsråd Åslaug Marie Haga: I kulturutvekslingssammenheng kan man operere med veldig ulike tiltak. I en situasjon hvor vi snakker om enkeltkunstnere som vil dra til et land som Iran og presentere sin kunst og hente inspirasjon fra miljøer i landet som kan gi slik inspirasjon, ser jeg det som mindre problematisk enn at man gjennomfører store tiltak, som som sagt kan virke regimeunderstøttende. Så er jeg klar over at det finnes noen grenser her, og de må man vurdere i hver enkelt situasjon. Men jeg vil ta avstand fra at man skal redigere de holdninger og synspunkter som skal bli fremmet. Noe av styrken vil jo nettopp være at kunstnerne vil kunne gjøre det klart hva som er deres holdning, også til spørsmål som inkluderer fatwaen.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Asmund Kristoffersen (A): Spørsmålet går til helseministeren.

Svært mange av landets sykehus planlegger nå svære kutt i tilbudet til pasientene, noe som Stortinget forutså ville skje med Regjeringens budsjettopplegg. Derfor sa et enstemmig storting at Regjeringen raskt måtte komme til Stortinget med forslag om styrking av driften, og at dette ikke kunne vente til revidert nasjonalbudsjett til våren, altså i mai–juni. Dokumentasjonen på at det går så galt som vi forutså, er dessverre overveldende. I Sunnmørsposten for i går stod det: «Ubalansen lik drifta av to sjukehus.» Dette skyldes delvis underfinansiering av pasientbehandlingen. Er ikke helseministeren bekymret for at den planlagte nedlegging av avdelinger, avlysninger av planlagte behandlinger og operasjoner og kutting av grunnleggende tilbud til pasientene vil svekke vårt helsevesen vesentlig?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Svaret på representanten Kristoffersens spørsmål er ja. Derfor arbeider jeg helt i tråd med det et samlet storting var enig om den 14. desember i fjor, da vi behandlet budsjettet for 2000. Det skjer gjennom et nært samarbeid med Kommunenes Sentralforbund, med regionsykehusene og sykehuseierne for øvrig, og vi trekker inn forskningsmiljøer og legger til grunn regnskapsmateriale som etter hvert kommer fra fylkeskommunene. Denne prosessen er i meget godt gjenge, og jeg tar sikte på å fremme en proposisjon for Stortinget i god tid før revidert nasjonalbudsjett, slik jeg lovte i budsjettdebatten. Det dokumentet skal gi det nødvendige grunnlaget for at siktemålet som har ligget i budsjettet hele tiden, om en fortsatt vekst i pasientbehandlingen, skal kunne opprettholdes.

La meg også si at når det gjelder de konkrete forhold som representanten Kristoffersen viser til, har vi tilsynsmyndigheter som systematisk skal følge utviklingen ved sykehusene og si fra dersom utviklingen overskrider de grenser for forsvarlighet som er fastsatt i loven. Det gjelder også fylkeslegen i Møre og Romsdal.

Asmund Kristoffersen (A): Jeg må tillate meg å minne helseministeren om at raskt er raskt, og når en ikke kan vente til revidert nasjonalbudsjett, betyr jo det at dette må legges fram langt tidligere. Det kan umulig være slik at departementet har så dårlig oversikt over utgiftssiden ved sykehusene at en trenger så lang tid på å dokumentere hva som faktisk trengs av penger for å sikre det Stortinget sa om 2 pst. vekst i pasientbehandlingen.

Jeg har med stor overraskelse registrert at statsminister Bondevik i et intervju i jula i en avis i Møre og Romsdal sa følgende:

«Jeg ser sjukehusenes behov, men saka kommer først opp i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett til våren».

Dette er sterkt i strid med det Stortinget har sagt, og jeg må igjen utfordre helseministeren: Når har Regjeringen tenkt å følge opp Stortingets enstemmige vedtak om en rask behandling – og lenge før revidert nasjonalbudsjett?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg har til hensikt å følge opp det jeg sa i Stortinget, og som også var sterkt understreket fra Arbeiderpartiets representanter i debatten. Representanten Øyangen sa:

«Statsråden har nå varslet at han kommer tilbake til Stortinget med en redegjørelse, slik Stortinget har bedt om. Et par partier har sagt at det må skje i løpet av mars. Jeg vil understreke at også for Arbeiderpartiet haster dette».

Svaret mitt på tilleggsspørsmålet er at den egne saken som Stortinget har bedt om, kommer i løpet av mars, slik flere i debatten tok opp.

Presidenten: Det bli oppfølgingsspørsmål – Harald T. Nesvik.

Harald T. Nesvik (Frp): Jeg vil for det første si at i Sunnmørsposten samme dag som Asmund Kristoffersen viste til, står det følgende:

«Må gjøre det umulige».

Det er sykehusdirektøren ved Sentralsjukehuset i Møre og Romsdal som gir uttrykk for dette.

Her må man velge mellom hva man skal gjøre for å prøve å få et fylkesbudsjett i balanse. Kvinneklinikken ved Sentralsjukehuset står for nedleggelse hvis man ikke klarer å finne andre innsparingstiltak ved dette sykehuset.

Spørsmålet mitt til helseministeren er som følger: Selv om man kommer i mars med disse pengene som helseministeren viser til, vil det da være nok til at de enkelte sykehus kan opprettholde driften sin på et forsvarlig nivå, eller vil man nok en gang komme i den situasjon at det ikke er nok penger til bl.a. å kunne drive kvinneklinikken ved Sentralsjukehuset i Møre og Romsdal?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg fastholder det jeg hele tiden har sagt, at denne gjennomgangen som vi nå gjør, og som Stortinget har bedt om – og som vi gjør til punkt og prikke, slik man ble enig om i desember – bl.a. har som siktemål at man skal klarlegge grunnlaget for det som var forutsetningen i budsjettet for 2000, nemlig en fortsatt vekst i behandlingsaktiviteten på 2 pst. Og en vekst i behandlingsaktiviteten innebærer jo ikke en reduksjon i behandlingsaktiviteten, slik representanten Nesvik viser til.

Fylkeskommunene må forholde seg til Stortingets behandling av statsbudsjettet og til de signaler som ble gitt der, og de må legge sine planer i henhold til det. I det budskapet ligger det også en klar forpliktelse fra Stortingets og Regjeringens side til å foreta denne gjennomgangen med det siktemålet at den tilsiktede aktivitetsvekst skal kunne oppnås.

Presidenten: Olav Gunnar Ballo – til oppfølgingsspørsmål.

Olav Gunnar Ballo (SV): Man er kommet i en bordet fanger-situasjon når det gjelder sykehusene og tilførsel av ekstra ressurser til dem, og det er åpenbart at her er det nødvendig å ta et krafttak. Det vil også SV være enig i.

Man ser likevel en sammenheng med kommunehelsetjenesten og stor mangel på primærleger i en rekke norske kommuner. Man ser også at det har vært reduksjon i tilbudet bl.a. når det gjelder sykestueplasser eller akuttbehandlingsplasser ved sykehjemmene. Og her synes det å være en åpenbar sammenheng. Man ser det f.eks. i forbindelse med influensaepidemien at mange har måttet bli innlagt på sykehus for å få behandling der, der man under andre omstendigheter kunne ha foretatt behandlingen ute i kommunene, av kommunelegen, og ved akuttplasser ved sykehjem eller ved sykestueplasser.

Mitt spørsmål til helseministeren er: Selv om man nå må ta et krafttak for sykehusene for å få rettet opp i denne krisen, ser helseministeren en sammenheng med manglende ressurser i kommunene, og at det vil være nødvendig også for å løse kriser ved sykehusene å få til et løft innenfor primærhelsetjenesten på sikt?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det er klart at det er en nær sammenheng mellom det å ha en god primærhelsetjeneste og det at sykehusene fungerer godt. Det er bl.a. viktig for selve den portåpnerfunksjonen som primærlegetjenesten har inn mot sykehusene. Det er viktig for å sikre at behandling skjer på lavest mulig effektive nivå og for at vi ikke må ty til sykehusbehandling av mangel på adekvat tilbud i primærhelsetjenesten når det er det som er det riktige. Det er også viktig i forhold til det forebyggende arbeidet, og derfor vil vi sette mye inn på at primærlegetjenestens behov og primærhelsetjenestens behov blir godt ivaretatt gjennom den reformen som vi nå planlegger i legetjenesten, gjennom personelltiltak og gjennom den meldingen om hele akuttkjeden som vi planlegger å legge fram for Stortinget i vår.

Presidenten: Vi går da videre med hovedspørsmål.

Sonja Irene Sjøli (H): Jeg har et spørsmål til helseministeren.

I går var det igjen et oppslag i Aftenposten om den alvorlige og uholdbare situasjonen for syke og for tidlig fødte barn, spesielt i østlandsområdet. En mor ble fraktet med helikopter fra Rikshospitalet til Haukeland Sykehus, hvor hun ble forløst ved keisersnitt. Etter to dager ble mor og barn sendt tilbake til Ullevål, men på grunn av plassmangel ble de fraktet videre til Lillehammer sykehus. Hun måtte altså innom fire sykehus og reise 1 300 km før hun fikk et tilbud.

Sist onsdag tok jeg også opp dette spørsmålet med helseministeren. Mitt spørsmål er hva som kom ut av det møtet som helseministeren viste til. Og når kan helseministeren garantere at gravide med komplikasjoner ikke lenger blir kasteball mellom sykehusene?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Den situasjonen representanten Sjøli beskriver, er ikke verdig vårt helsevesen. Derfor har jeg også grepet fatt i den fra sentralt hold.

Det var i går et møte mellom alle berørte parter: de to helseregionene dette berører, regionsykehusene og de fylkeskommunale myndigheter. På dette møtet ble man enig om å sette inn det man kan på kort sikt i forhold til å intensivere det pågående samarbeidet for å utnytte tilgjengelig kapasitet i helseregionene på tvers av fylkesgrensene, og videre prioritere arbeidet med å rekruttere pleiepersonell – som er en del av problemet både i Norge og i utlandet – inn mot de aktuelle sykehusene. Dernest ble man enige om å sette ned to meget hurtigarbeidende grupper som innen 10. februar skal ha utredet for det første kapasitetsbehovet for intensivbehandling av nyfødte i de to helseregionene, og for det andre behovet for kompetanseoppbygging for sykepleiere ved nyfødtseksjonene. Vi har videre lagt opp til at en raskt etter at disse arbeidsgruppene har sluttført sitt arbeid, som altså skal skje i løpet av 14 dager, skal ha et nytt møte i Sosial- og helsedepartementet for å ta stilling til de forslagene som disse arbeidsgruppene legger fram.

Vi har kommet i en slik situasjon fordi medisinen går fram med stormskritt og gjør det mulig å hjelpe så mange flere. Kapasiteten og kompetansebehovet har ikke fulgt med i samme grad, og det er vi nødt til å angripe langs flere linjer, slik jeg nå har skissert.

Sonja Irene Sjøli (H): Jeg takker helseministeren for svaret. Det er godt å høre at han nå har grepet fatt i situasjonen, og det er på tide. For det er lenge siden fagmiljøene slo alarm og sa at dette kommer til å få katastrofale følger hvis det ikke blir gjort noe.

Jeg vil gi honnør til helseministeren for at han setter verdiene i helsevesenet på dagsordenen, men det må være mer enn ord, og det håper jeg også nå at det blir. Jeg synes dette eksemplet som jeg nå har nevnt, og i tillegg det rystende eksemplet med vesle Mathias på to år som døde alene fordi foreldrene ikke fikk lov å være til stede da han døde, viser at verdiene ikke holder mål. Med bakgrunn i disse to eksemplene vil jeg spørre helseministeren hva han vil foreta seg i forhold til å sikre en etisk og faglig forsvarlig behandling fra helsepersonellets side på sykehusene våre.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det er en høy faglig og etisk standard blant norsk helsepersonell, men vi får eksempler som viser at det er nødvendig å løfte disse verdiene fram, og jeg deler fullt ut det engasjementet representanten Sjøli har, og det er grunnen til at jeg har lagt fram en melding om verdiene i helsetjenesten – nettopp for å løfte denne debatten og bidra både i helsetjenesten og i Stortinget til en bevisstgjøring rundt dette.

Men det må være mer enn ord, og det jeg skisserte i forhold til den konkrete saken, er handlinger med sikte på konkrete tiltak. Vi vil også fra departementets side vurdere behovet for å sette inn ekstra ressurser, f.eks. inn mot kompetansetiltak, hvis det er nødvendig, i den konkrete saken som representanten Sjøli reiste.

La meg avslutningsvis si at når det gjelder saken ved Rikshospitalet – uten at jeg skal gå inn i den konkret – så har Rikshospitalets ledelse og avdelingen som dette gjaldt, tatt skikkelig tak i dette, gått gjennom sine rutiner, vurdert hvordan en kan tilpasse de fysiske rammebetingelsene, som jo er ganske faste, slik at den type hendelser ikke skal gjenta seg.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Reidun Gravdahl (A): Jeg vil gjerne stille et spørsmål til sosialministeren.

Stortinget har ved flere anledninger uttrykt bekymring for økningen i antall sjukmeldte og oppfølgingen av sjukmeldte. Ved behandlingen av attføringsmeldingen ble trygdeetatens ansvar for den tidlige oppfølgingen av sjukmeldte styrket. I 1993 ble etaten tilført 100 stillinger til dette arbeidet. I en undersøkelse fra Riksrevisjonen framkommer det at disse stillingene i mange tilfeller ikke er brukt som forutsatt, og at det har vært begrenset økning i bruken av graderte sjukepenger og yrkesrettet attføring.

Mener statsråden at trygdeetatens oppfølging har vært i tråd med Stortingets vedtak og intensjoner, og hva mener statsråden kan og må gjøres for å følge opp de sjukmeldte på en bedre måte?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg deler representanten Gravdahl si bekymring omkring eit høgt sjukefråvær. Det er vanskeleg for den enkelte arbeidstakar som slit mellom sjukdom og arbeid, det er vanskeleg for den enkelte bedrift, og det er òg ei tyngjande utgift på eit statsbudsjett som ein gjerne skulle tøygt til så mange gode tiltak som mogleg.

Trygdeetaten har sin del av oppfølginga av den enkelte sjukmelde, og det er eit ansvar trygdeetaten deler med mange andre, både det ansvaret den enkelte sjukmelde har sjølv, det ansvaret arbeidsgjevaren har, og like eins arbeidsmarknadsetaten, legevesenet osv. Trygdeetaten fekk tilført 100 stillingar. Riksrevisjonen har peika på – med bakgrunn i ei undersøking som departementet bestilte – at dei har brukt ca. 1/3 av desse stillingane i direkte oppfølging og vel 90 pst. langs den såkalla helseaksen. Ei sak om dette er no til behandling i Stortingets kontrollkomite.

Så spør representanten Gravdahl kva som elles kan gjerast for å følgja opp sjukmelde. I morgon opnar idébanken, som er eit initiativ frå sosialministeren; det er eit samarbeid med partane i arbeidslivet, og det er ein instans der det skal vera mogleg å melda inn alle dei gode forsøka på den enkelte arbeidsplassen som har medverka til redusert sjukefråvær. Det er òg ein instans der det er mogleg å henta ut dei gode døma for å medverka til redusert sjukefråvær.

Reidun Gravdahl (A): Jeg takker for svaret og vil gjerne gripe fatt i det sosialministeren sier om andre eksempler som kan brukes.

I Oppland har tre bedrifter sammen med LO, NHO, Arbeidstilsynet og Fylkestrygdekontoret satt i gang et prosjekt, kalt arbeidskontrakt, som har som målsetting å hindre utstøting fra arbeidslivet ved tidlig å fange opp arbeidstakere som er i faresonen for å bli sykmeldt. Hvordan ser statsråden på slike prosjekt, og vil hun gi sin støtte for å få slike prosjekt gjennomført?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: For meg høyrest dette dømet ut til å vera eit av svært mange gode døme som det nettopp er viktig å få formidla inn i idebanken og ut til dei andre bedriftene. Det er mi erfaring at det vert gjort svært mykje godt arbeid på den enkelte arbeidsplassen på dette feltet, og det er òg der innsatsen fyrst og fremst må setjast inn.

Eg har sjølv hatt eit sterkt engasjement på dette feltet, både ved oppretting av idébanken og i forhold til eit offentleg utval, leitt av Matz Sandman, som skal leggja fram si innstilling 1. juni, og som skal sjå på tilhøva både når det gjeld uførepensjon og sjukefråvær. Ein viktig bit av deira arbeid er òg å sjå på kva som kan gjerast for eit betre arbeidsmiljø.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Erik Solheim (SV): Jeg skal få stille spørsmål til kulturministeren.

Når en 16-åring på et småbruk i Vestfold er i stand til å knekke de kodene som den internasjonale storindustrien har lagt an for å beskytte sine DVD-plater, tror jeg de fleste mennesker vil mene at det er den internasjonale storindustrien som har et problem. For jeg sitter igjen med en meget ubehagelig følelse av at Økokrim må ha for lite å gjøre når de tar fatt i en slik sak.

Jeg skal selvsagt ikke be verken kulturministeren eller Regjeringen om å overprøve Økokrim. Men jeg vil be kulturministeren redegjøre for Stortinget om hun vil ta initiativ til en gjennomgang av lovverket når det gjelder Internett og den moderne underholdningsindustrien, for å se på om lovverket som sikrer ytringsfrihet og demokrati, er sterkt nok, og for å se på om praktiseringen av lovverket tar tilstrekkelig hensyn til dette. Til nå har jo bl.a. Internett hatt et meget demokratisk preg, men presset for å legge dette innunder sterke kommersielle og maktmessige strukturer er stort, og det må unngås.

Statsråd Åslaug Marie Haga: Representanten Solheim påpeker en viktig sak. Som representanten forstår, kan jeg ikke kommentere den aktuelle saken, fordi den er under politietterforskning.

Men generelt er dette et spørsmål som vi er opptatt av. Og ikke bare vi, man er det også i EU-systemet. Det pågår prosesser i EU for å utvikle et direktiv som skal gå på hvordan vi skal forholde oss til opphavsrett i informasjonssamfunnet. Det er en meget komplisert sak. Det jeg har lyst til å si, er at vårt utgangspunkt i dette arbeidet, som vi tillegger betydelig vekt – og jeg tror det er riktig å si at Norge er absolutt i forkant når det gjelder opphavsrett – og vårt anliggende som departement er å greie å balansere hensynet mellom rettighetshaverne på den ene siden og brukerne på den andre siden. Å finne den rette balansen her i et informasjonssamfunn er meget komplisert, men det er problemstillinger som man er opptatt av internasjonalt, og som vi følger meget tett opp.

Erik Solheim (SV): Alle erkjenner at det må være en opphavsrett, og at det er én sentral problemstilling.

Men det er minst tre andre problemstillinger som er like viktige: Det er den demokratiske problemstilling, nemlig å gjøre teknologien tilgjengelig for flest mulig og anvendelig for flest mulig, det er selvsagt forbrukernes interesse av å hindre utidige monopoler innen de nye formene for informasjonsteknologi, og det er også et fattigdoms- og tredjeverdensperspektiv; nemlig å sikre at land som ligger utenfor storindustriens virkeområde, får tilgang til slik teknologi. Alle disse tre må i hvert fall som et minimum veies opp mot opphavsretten, ja, de må veie svært, svært tungt i en slik vurdering.

Jeg vil be om at kulturministeren gjør greie for når hun eventuelt vil komme tilbake til Stortinget med en skikkelig vurdering og gjennomgang av dette, for dette er jo helt grunnleggende spørsmål for de nærmeste tiårene, ikke minst aksentuert av de gigantiske fusjonene som vi nå ser i amerikansk underholdningsindustri.

Statsråd Åslaug Marie Haga: Når det gjelder spørsmålet om demokrati, offentlighet og tilgjengelighet, er det nettopp et av konfliktområdene i det EU-direktivet som nå er under utarbeidelse, og hvor vi er i dialog med EU om problemstillingene knyttet til at vi mener det er elementer her som vil hindre offentlighet, altså at direktivet går for langt i retning av å beskytte rettighetshaverne på bekostning av offentligheten. Oppgaven vår blir å finne balansen, men det er det en stor diskusjon om.

Jeg anser at det vil være naturlig for meg å komme tilbake til Stortinget med denne saken når den har kommet lenger i EU-systemet. Saken ligger nå til rådsbehandling. Det er litt uklart hvor lang tid det vil ta å få den ferdigbehandlet der, men jeg anser det som naturlig at jeg kommer tilbake og orienterer om denne saken i forbindelse med sluttføringen av direktivbehandlingen i EU.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Bendiks H. Arnesen (A): Jeg har et spørsmål til helseministeren.

Det har i de siste dagene framkommet opplysninger om at så mange som 30 pst. av mennesker med psykisk utviklingshemming kan være feilmedisinert. Det hevdes at mange blir gitt beroligende midler når det i realiteten er andre ting som feiler dem, som f.eks. magebesvær og forstoppelse. Dersom dette er riktig, er det meget alvorlig. Kan helseministeren bekrefte at det er slik, eller vil det bli satt i gang undersøkelser for å bringe på det rene om slike opplysninger medfører riktighet?

Statsråd Dagfinn Høybråten: De vurderinger som nå gjøres som et ledd i evalueringen av reformen for mennesker med psykisk utviklingshemming, er viktige, fordi de vil gi systematisk kunnskap om hvordan reformen har slått ut både når det gjelder bolig og omsorg og når det gjelder behandling. For min del tar jeg alvorlig de signaler som er kommet, og som tyder på at vi ikke er gode nok til å gi noen av de svakeste det tilbudet som de har krav på. Jeg ser dette i klar sammenheng med utbyggingen av psykiatrien, som Stortinget er vel kjent med har vært et forsømt område, men som både regjering og storting har grepet kraftig fatt i. Vi er i gang med en åtteårig opptrapping av disse tjenestene. Jeg vil bruke den kunnskapen som kommer inn i forbindelse med evalueringen av PU-reformen, i innretningen av tiltakene når det gjelder satsingen på psykisk helsevern. For øvrig vil dette også bli fulgt opp fra sosialministerens side i evalueringen av sosiallovgivningen, som er relevant på dette området.

Bendiks H. Arnesen (A): Jeg takker for svaret. Jeg syns det er positivt at statsråden tar slike opplysninger på alvor og finner ut om det virkelig er slik. I kjølvannet av det svaret som statsråden gav, har jeg lyst til å spørre om det også kan være grunn til å se på forholdene for andre svake grupper når det gjelder slik feilmedisinering. Jeg tenker f.eks. på eldre med store sykdomsproblemer og andre grupper. Kan det i samme omgang være riktig å se på om dette også er tilfellet for de gruppene? Og vil helseministeren ta et initiativ for å se på også det?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Spørsmålet har egentlig to sider. Det ene gjelder pleie-, omsorgs- og behandlingstjenestene for svake grupper generelt, for eldre spesielt. Der vil jeg vise til at Regjeringen om kort tid vil fremme en stortingsmelding om omsorg 2000 som nettopp vil drøfte denne siden av saken.

Den andre delen av spørsmålet til representanten Arnesen går på feilmedisinering, på riktig bruk av medisiner. Det er et generelt spørsmål, som ikke bare går på disse spesielle gruppene, og som helsemyndighetene både har et våkent øye med og forbereder tiltak for å følge opp. Blant annet forbereder vi nå etableringen av en nasjonal reseptdatabase som skal styrke muligheten for å overvåke forskrivningen av medikamenter og dermed oppfølgingen av feilmedisinering.

Presidenten: Olav Gunnar Ballo til tilleggsspørsmål.

Olav Gunnar Ballo (SV): Det er all mulig grunn til å ta det på alvor hvis det er så mye feilmedisinering som det her er snakk om, og uansett bør man jo få kontroll med det.

Men en annen form for behandling knyttet opp mot gruppen psykisk utviklingshemmede er atferdsterapeutiske tiltak, som kanskje også til erstatning for medisinering er ment å virke korrigerende for på den måten å endre atferd. Dessverre er det sånn at en del av de atferdsterapeutiske tiltakene – kanskje ikke så rent få av dem – kan bære preg av overgrep. Det kan i hvert fall være vanskelig for annet helsepersonell enn de som sitter med kunnskap om atferdsterapeutiske tiltak, å klare å skille mellom fysiske overgrep og det som kanskje kan være nyttige tilnærminger. Når helseministeren er inne på at man også vil se på den medikamentelle siden, er man fra departementets side opptatt av konsekvensene av atferdsterapeutiske tiltak og eventuelt å regulere i lovs form de muligheter som foreligger for å bruke slike tiltak?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Vi har i den senere tid hatt en debatt om ulike atferdsterapeutiske metoder. Det har sågar vært en debatt som også har gjenspeilt seg i sosialkomiteens innstillinger. På dette grunnlaget har vi hatt en arbeidsgruppe som har vært oppnevnt av Statens helsetilsyn i nært samarbeid med departementet, for å vurdere disse metodene. Rapporten fra denne arbeidsgruppen har departementet nettopp fått. Vi har ikke rukket å ta stilling til den, men det jeg kan si, er at vi vil undergi den en bred behandling. Den vil bli sendt på høring i de berørte miljøer, og på det grunnlaget vil vi vurdere det spørsmålet som representanten Ballo her tar opp.

Presidenten: Da går vi videre med hovedspørsmål.

Ursula Evje (Frp): Jeg har et spørsmål til helsestatsråden.

Akershus har en meget stor underkapasitet på sykehussenger. Dette er velkjent. Situasjonen er fortsatt prekær, også når fylket kjøper alle de plassene det er mulig å få tak i andre steder. Med en raskt økende befolkning – spesielt gjelder dette eldre over 60 år – har en behov for å bygge et lokalsykehus i Follo. Follo sammen med nordre Østfold har ca. 130 000 innbyggere. Samtidig må en ha et godt fungerende sentralsykehus som gir et godt behandlingstilbud, og som også skal gi et opplæringstilbud for legestudenter og andre. Er statsråden enig i at et Follo sykehus må sikres en driftsøkonomisk hensiktsmessig størrelse, samtidig som SiA får muligheten til å gi et variert og godt tilbud bl.a. til studentene?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg ber om forståelse for at jeg ikke kan ta stilling til sykehusutbygginger i milliardklassen i Stortingets spontanspørretime. Men det jeg kan si, er at det er lagt opp til en god prosess når det gjelder avklaring av de spørsmål som representanten Evje her stiller, mellom Akershus fylkeskommune, Østfold fylkeskommune og helseregionen.

Det er jo slik at når to fylkeskommuner planlegger sykehus i umiddelbar nærhet av hverandre, har vi mekanismer som skal sikre en god samordning av disse planene slik at de henger sammen. Derfor har det vært en forutsetning fra departementets side at Østfold og Akershus samordner sine planer nettopp slik at man kan få et solid driftsgrunnlag for de sykehusutbygginger som man til slutt blir enig om å vedta. Men dette får både jeg og Stortinget rikelig anledning til å komme tilbake til.

Ursula Evje (Frp): Jeg har et oppfølgingsspørsmål.

Det er riktig som statsråden sier – det var jo derfor jeg tok med nordre deler av Østfold i mitt spørsmål. Samtidig som en må ha et vel fungerende sentralsykehus som må gi et godt behandlingstilbud, er det kjent at underkapasiteten i helsevesenet i Akershus og det oppkjøpet vi i dag gjør, er betydelig. Akershus er altså det fylket som får de laveste overføringene fra staten. Ekstra vanskelig blir denne situasjonen fordi Sentralsykehusets bygninger, som ble overtatt av staten, forvitrer – dette fordi staten som byggherre valgte å ha salt i betongen.

Ser statsråden Akershus fylkeskommunes spesielle behov for ekstraordinær medvirkning fra statens side for å få realisert de nødvendige utbyggingene?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg er vel kjent med Akershus fylkeskommunes stilling, både generelt økonomisk og på helsevesenets område, og har derfor stor forståelse for at fylkeskommunen har et behov for å utvide sin kapasitet når det gjelder sykehus. Men jeg vil fortsatt be om forståelse for at jeg ikke her kan behandle saker av en slik dimensjon som dette dreier seg om. Det skal jeg gjøre når saken kommer på mitt bord. Det jeg har medvirket til så langt, er en ryddig prosess der helheten i helsetilbudet på Østlandet blir vurdert i forbindelse med disse utbyggingene. Og det skjer nå.

Dernest har jeg sterkt medvirket til at Akershus fylkeskommune og Sentralsykehuset i Akershus har fått et opplegg for reetablering av sin medvirkning til å skaffe landet flere leger. Det tror jeg har stor betydning framover.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Jan Johnsen (H): Jeg har et spørsmål til helseministeren.

På tross av betydelig økt aktivitet går de fleste sykehus i underbalanse – det skjer selv om vi har fått en ny finansieringsordning. Dette resulterer i at sykehusene ser på nedskjæring og stengning av avdelingene som ledd i kostnadskutt.

Ser helseministeren den faren for forskjellsbehandling dette kan resultere i, og spesielt faren for at det kan gå ut over de eldre? Hvilke umiddelbare planer har helseministeren for å løse disse problemene?

Statsråd Dagfinn Høybråten: La meg først påpeke – for det blir ofte glemt i denne debatten – at innføringen av innsatsstyrt finansiering faktisk har tilført sykehusene 1,8 milliarder kr mer i løpet av den tiden som denne ordningen har fungert. Det har også bidratt til en helt annen incentivstruktur i helsevesenet, nemlig at det som før var lønnsomt, å ha lange ventelister, det er nå blitt ganske flaut, mens det å ha orden i sitt opplegg og faktisk behandle flest mulig pasienter, det er nå lønnsomt.

Når det er sagt, vil jeg vise til det jeg svarte på spørsmålet fra representanten Kristoffersen. Jeg er i gang med en fullstendig gjennomgang av sykehusøkonomien med sikte på å ivareta den forutsetning som lå i statsbudsjettet om en fortsatt vekst i aktiviteten og tilbudet, og jeg kommer til Stortinget med en sak om det i mars. Det er svaret også på representanten Johnsens spørsmål.

Jan Johnsen (H): Jeg har et oppfølgingsspørsmål.

Det siste eksempelet har vi fra Aust-Agder Sentralsjukehus, hvor det nå skal spares 20 mill. kr, og hvor de har planer om å stenge geriatrisk avdeling. I hælene på dette får vi gangpasienter, som sykehusene igjen blir bøtelagt for.

Hvem mener helseministeren i realiteten skulle hatt bøtene? Og ser han det håpløse i situasjonen?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg kan ikke gå inn i den konkrete budsjettbehandling i hver enkelt fylkeskommune, men jeg forventer at fylkeskommunene forholder seg til Stortingets behandling av statsbudsjettet og de signaler som er gitt i den sammenheng. Blant de signaler er altså at vi vil få en fullstendig gjennomgang av sykehusøkonomien i vår, i god tid før revidert nasjonalbudsjett.

Når det gjelder situasjonen for eldre spesielt, har det også sammenheng med utviklingen av pleie- og omsorgstjenesten, der sosialministeren eventuelt kan supplere meg hvis det er ønskelig.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Grethe G. Fossum (A): Jeg vil få stille kulturministeren et spørsmål.

Vi har to allmennkringkastere i Norge, NRK og TV 2, og begge har forpliktet seg til å ha en variert programmeny, med programmer for både brede og smale seergrupper. Det skal være daglige nyhetssendinger, og 50 pst. av kanalenes programmer skal være norskprodusert. Og her begynner vanskelighetene for de hørselshemmede – TV 2 tekster nemlig ingen av sine norskproduserte programmer for hørselshemmede. Vi har 600 000 hørselshemmede i den norske befolkningen, og det betyr at de faktisk bare har mulighet til å skjønne hva som skjer i programmer med utenlandsk stoff.

Mitt spørsmål til kulturministeren er: Hva vil hun gjøre for å hjelpe de hørselshemmede til å få ta del i de norskproduserte programmene på TV 2?

Statsråd Åslaug Marie Haga: Det spørsmålet som representanten Fossum stiller, er vi opptatt av i mitt departement. Når det gjelder NRK, er vi i en dialog med NRK, teknologiske miljøer og de hørselshemmedes organisasjoner for å se hvordan vi raskt kan komme videre med dette. Når det gjelder TV 2, som spørsmålet gikk direkte på, har ikke jeg hatt direkte kontakt med TV 2 om denne saken, men vi skal ha en tett dialog med TV 2 i forbindelse med muligheter for ny konsesjon, hvor vi vil ta opp en rekke spørsmål. Jeg vil også bringe denne problematikken inn i den diskusjonen som vi skal ha med TV 2.

Grethe G. Fossum (A): Jeg takker kulturministeren for svaret, og jeg er fornøyd med at dette vil bli en del av konsesjonsbetingelsene for TV 2.

Både teknologien og NRK har kommet langt på dette området. NRK bruker 10 mill. kr i året på teksting av norskproduserte programmer. Etter min oppfatning har de hørselshemmede krav på å få programmene tekstet, slik at de skjønner hva som foregår. Jeg forventer at kulturministeren følger opp når diskusjonen om konsesjonsbetingelsene for TV 2 begynner om ikke så lenge – dette som en del av allemennkringkasterproblematikken.

Mitt spørsmål blir da: Er det helt klart nå at teksting av norskproduserte programmer bli en del av konsesjonsbetingelsene for allmennkringkasterne våre?

Statsråd Åslaug Marie Haga: Som jeg sa i mitt første svar, er dette en problemstilling som vi er opptatt av. Når vi har en allmennkringkaster, må vi selvsagt være opptatt av at så mange som mulig kan oppfatte og forstå det som foregår i allmennkringkasterne. Så generelt er vi, som sagt, meget opptatt av dette.

Jeg vil ta med meg spørsmålet til konsesjonsdebatten med TV 2. Jeg kan ikke love annet her og nå enn å være veldig klar på at dette er en problemstilling som vi er opptatt av, og som vi vil ta høyde for i samtalene også med TV 2.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Harald T. Nesvik (Frp): Jeg vil få lov til å stille helseministeren et spørsmål.

Helseministeren har en rekke ganger gitt uttrykk for at man er særlig opptatt av det forebyggende arbeid innenfor helsevesenet, og det er et veldig viktig område. Når man da ser dette i relasjon til at man nå ved Sentralsjukehuset i Møre og Romsdal foreløpig har lagt ned hjerteteamene sine grunnet at sykepleiere og annet personell har blitt overført til medisinsk avdeling som følge av budsjettsituasjonen og et overbelegg på medisinsk avdeling, blir spørsmålet mitt til helseministeren: Hvordan ser han på denne utviklingen, at disse hjerteteamene nå faktisk kan bli lagt ned, samtidig som det er disse teamene som står for trening og opplæring av hjertepasienter, som igjen kan medføre en lavere innleggelsesprosent for pasientene?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det er vanskelig for meg å gå inn og overprøve en sykehusledelses disponering av sine sykepleiere i forhold til hvor de trengs mest, i en situasjon hvor man har et betydelig overbelegg på medisinsk avdeling og trenger å ta unna der. Jeg har også merket meg meldingen om denne endringen i media, og jeg har merket meg det i den grad at jeg har bedt om at fylkeslegen anmodes om å se på denne omdisponeringen i forhold til forsvarlighetskravet i sykehusloven.

Harald T. Nesvik (Frp): Jeg takker statsråden for svaret. Det er betryggende at statsråden har grepet fatt i dette, for det er en utvikling som i hvert fall jeg er veldig skeptisk til. Dette er et tilbud som fungerer veldig godt for hjertepasienter, og vi vet at hjertepasienter i veldig stor grad er utsatt for hyppige innleggelser ved norske sykehus som følge av sin sykdom. Problemet er bare det at dette nok dessverre også skyldes sykehusøkonomien, som gjør at man ikke har råd til å ansette tilstrekkelig med sykepleiere. Jeg viste tidligere i dag til Kvinneklinikken i Ålesund, der enkelte nå faktisk har begynt å søke andre jobber som følge av at man er usikker på arbeidsplassen sin.

Spørsmålet mitt til helseministeren er som følger: Vil det i forbindelse med saken som kommer i mars, også kunne følge penger med, eller vil statsråden først komme tilbake med pengene i forbindelse med revidert budsjett?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg tror det er hensiktsmessig både for Stortinget og for meg at den prosessen som vi nå har satt i gang, og som vi er enige om hvordan skal kjøres, og som vi kjører helt og holdent slik Stortinget har bedt om, kommer til en konklusjon før man avtvinger helseministerens forhåndsvurderinger av dette.

Det jeg imidlertid kan si, er at vi kommer til å legge fram en proposisjon med forslag til tiltak som vi mener er nødvendige for å ivareta intensjonen i det budsjettopplegget som ble lagt fram for Stortinget i høst.

For øvrig kan jeg ikke unnlate å bemerke at da denne saken ble behandlet i Stortinget 14. desember i fjor, var faktisk Fremskrittspartiet blant de partier som sa at det ikke hastet så veldig med å komme med forslagene, at det var viktigere å gjøre en grundig jobb, og at de gjerne kunne komme i revidert nasjonalbudsjett. At man nå gir andre signaler, tar jeg til etterretning.

Presidenten: Vi går da videre med hovedspørsmål.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg skal stille spørsmål til helseministeren.

Sosialistisk Venstreparti tok før jul i forbindelse med budsjettbehandlingen opp et forslag, som fikk støtte fra Høyre og Fremskrittspartiet, der man bad Regjeringen om å komme tilbake med en konkret tiltakspakke for rekruttering av sykepleiere og hjelpepleiere i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2000. Dessverre fikk forslaget ikke støtte verken fra Regjeringen eller fra Arbeiderpartiet, slik at det kom i mindretall.

Det vi imidlertid ser, er at det er en så betydelig mangel på personell – ikke minst sykepleiere, men til dels også hjelpepleiere – at man f. eks. i forbindelse med influensaepidemien nå måtte hente inn personell fra Forsvaret for å kunne ta hånd om situasjonen ved sykehus. Det synliggjør jo at det er helt nødvendig med en eller annen form for rekrutteringstiltak knyttet opp mot sykehusene når det gjelder helsepersonell.

– Jeg vil spørre helseministeren på hvilken måte man tenker seg å kunne bedre rekrutteringen, spesielt av sykepleiere, men også hjelpepleiere, til norske sykehus.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Når det forslaget ikke ble vedtatt, var det fordi flertallet i Stortinget oppfattet det som å sprenge åpne dører. Det lå i forslaget til statsbudsjett, og det ligger nå i det vedtatte budsjett en tiltaksplan på over 400 mill. kr som skal brukes til rekrutterings-, etter- og videreutdanningstiltak for helsepersonell.

Når det gjelder sykepleierne, som er vårt største problem i øyeblikket, er det et problem både med frafall og med rekruttering. Dels handler tiltakene om å øke tilgangen. Arbeidsdirektoratet vil nå i tillegg til de rekrutteringstiltakene de har hatt utenfor landets grenser, utvide disse tiltakene til også å gjelde rekruttering i Tyskland, hvor vi har gode erfaringer med å rekruttere leger, og hvor vi har et meget godt samspill med de nasjonale myndigheter. I tillegg vil vi iverksette reaktiveringskurs for dem som ønsker å vende tilbake til sykehus, eller til sykepleieryrket.

Utover dette har arbeidsgiverne et klart ansvar når det gjelder å gjøre seg attraktive som arbeidsgivere og som arbeidsplasser for de grupper som det er aktuelt å sette inn.

Sist, men ikke minst har arbeidsgiverne et klart ansvar når det gjelder å vurdere hvordan man bruker personellet. Det er sløsing med ressurser å bruke sykepleiere, som det er knapphet på, til å ringe rundt etter vakter, som en gjennomsnitts avdelingssykepleier bruker over halvparten av tiden sin til. En systematisk gjennomgang av hvordan man bruker personellet er helt nødvendig i en situasjon med betydelig knapphet.

Jeg er også kritisk til den store overgang fra bruk av hjelpepleiere til sykepleiere som en del av sykehusene har lagt opp til.

Ole Gunnar Ballo (SV): Det man registrerer når man ser på stillingene rundt omkring ved sykehusene, er at det er et betydelig antall stillingsbrøker, der kanskje så mange som opp mot halvparten går i under halv stilling. Det betyr altså at man har et betydelig potensial knyttet opp mot å øke stillingsbrøkene, også for å hindre unødvendig overtid. Kanskje kunne det ha rekruttert på en bedre måte, fordi mange er på jakt etter mer fulle stillinger.

Ser helseministeren at det kan ligge en mulighet i at man unngår veldig lave stillingsbrøker rundt omkring på sykehus, for på den måten å bedre rekrutteringen og få flere sykepleiere og også hjelpepleiere ut i arbeid?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Ja. Svaret er helt ubetinget ja på det spørsmålet. I den grad arbeidstakerne selv ønsker økte stillingsandeler og full stilling, er det klart at arbeidsgiver har mye å tjene på å legge til rette for det. Jeg har sett stillingsannonser med utlysninger ned i brøker langt mindre enn det representanten Ballo nå refererer til, som jeg synes virker relativt meningsløse.

Det er nasjonale myndigheters politikk – og jeg har klart oppfattet at det også er partenes politikk i arbeidslivet – at en skal søke å få til større stillingsandeler og dermed gjøre denne type stillinger lettere tilgjengelig for dem som ønsker det.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Karin Andersen.

Karin Andersen (SV): De langsiktige tiltakene som statsråden skisserer, er bra, men situasjonen er akutt nå.

Statsråden viser til at det skal komme fram noen attraktive arbeidsgivere her som skal kunne rekruttere og beholde ansatte. Ja, det er fylkeskommunene det! Det er fylkeskommunene som nå sitter og kutter budsjettene og legger ned avdelinger. Og hvordan i all verden skal det kunne gå an i en slik situasjon at man ikke får helt klinkende klare signaler fra storting og regjering om at budsjettene skal kunne holdes oppe på et nivå så vi slipper å legge ned avdelinger? I en sånn situasjon er det helt umulig å rekruttere og beholde ansatte og være en attraktiv arbeidsgiver som kan stå for å være framtidas kompetansearbeidsplass.

Ser ikke statsråden at det er nødvendig å komme med helt entydige signaler nå som gjør at fylkeskommunene i hvert fall slipper å legge ned avdelinger og si opp folk, i en sånn akutt situasjon som man faktisk er i i mange fylkeskommuner?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg mener at jeg nettopp har gitt klare og entydige signaler om det vi fra nasjonalt nivå kan gjøre, nemlig legge til rette rammebetingelsene slik at målsettingen om en økt aktivitet ved sykehusene blir fulgt opp. Men jeg kan ikke gå inn og overta et fylkestings budsjettmyndighet. Det er å rote til ansvarsforhold.

Når det gjelder sykepleiersituasjonen, mener jeg at jeg slett ikke viste til bare langsiktige tiltak. Vi vil få på markedet år om annet nå fremover fruktene av at vi nesten har fordoblet kapasiteten ved sykepleierutdanningen gjennom 1990-tallet. De rekrutteringstiltak som arbeidsmarkedsetaten nå forsterker i forhold til utlandet, vil også gi resultater rimelig raskt. Men vi kan ikke frata den lokale arbeidsgiver ansvaret for å rekruttere og beholde sine egne ansatte. Det ansvaret er de nødt til å ta, gitt de rammebetingelsene de har.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen er nå omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.