Presidenten: Dette spørsmålet,
fra representanten Jan Johnsen til olje- og energiministeren, vil
bli besvart av miljøvernministeren på vegne av
olje- og energiministeren.
Jan Johnsen (H): Jeg har stilt følgende spørsmål
til energiministeren:
«Ifølge Teknisk Ukeblad 18.
november 1999 kan kranene for Norges to største petrokjemiske
gassbaserte anlegg bli stengt. Etter at avtalen med Ekofisk utgår
i 2001, har de nå problemer med å skaffe seg langsiktige
leveranser av norsk gass. Dette er i strid med det Stortinget vedtok
i behandlingen av St.meld. nr. 44 (1994-95) Norge som gassnasjon – bruk
av naturgass i Norge.
Vil statsråden legge til rette for
at bedriftene får den gassen de i fremtiden har behov for?»
Statsråd Guro Fjellanger: Petrokjemivirksomheten i Grenlandsområdet
ble etablert på 1970-tallet basert på våtgassleveranser
fra Ekofisk-området, de såkalte opsjonsavtalene.
På grunn av synkende våtgassproduksjon fra Ekofisk-området
kombinert med økende etterspørsel som følge
av kapasitetsutvidelser ved Bamble-anleggene, har leveransene under
disse avtalene de siste årene ikke greid å dekke
hele behovet etter våtgass. Nedgangen var særlig
stor i fjor, og anleggene var da nødt til å kjøpe inn
store våtgassvolumer i spotmarkedet. I det nordvesteuropeiske
våtgassmarkedet har det i mange år vært
et stort overskudd på propan og butan.
Avtalene om våtgassleveranser fra
Ekofisk-området ble reforhandlet i 1997 og 1998. Kjøper
og selger ble da bl.a. enige om at leveransene av propan og butan
skal opphøre i oktober i år. Leveransene av etan
vil imidlertid fortsette fram til oktober 2007.
Tilgang på etangass er svært
viktig for petrokjemivirksomheten i Bamble fordi etylencrackeren
på Rafnes, som er kjernen i virksomheten, er konstruert
slik at den er avhengig av en minimumsandel med etan som føde.
I våtgassmarkedet i Europa er det liten tilgang på etan,
og bl.a. for å sikre etanleveransene til Bamble, er et
nytt utskillingsanlegg for etan under bygging på Kårstø.
Dette anlegget vil fra 2001 produsere rundt 600 000 tonn
etan i året, hvorav en fjerdedel er solgt på en
langsiktig kontrakt til etylencrackeren på Rafnes. Dette
er mer etan enn det crackeren i dag får under avtalene
fra Ekofisk-området. I tillegg vil Hydros ammoniakkfabrikk
på Herøya kjøpe en fjerdedel av etanet
fra Kårstø, mens den siste halvparten er solgt
til Borealis i Stenungsund.
På slutten av fjoråret ble
i tillegg to nye utskillingsanlegg for våtgass ferdigstilt
av Hydro på Sture og av Vestprosess på Mongstad.
Fra disse våtgassanleggene vil petrokjemivirksomheten i
Bamble motta ca. 300 000 tonn årlig med propan
og butan.
Slik jeg forstår det, vil de langsiktige
leveranser fra de tre nye våtgassanleggene langt på vei
dekke dagens råstoffbehov ved petrokjemivirksomheten i
Bamble. Med nåværende kapasitet forbruker anleggene
i Bamble bare rundt en tiendedel av samlet norsk våtgassproduksjon
de neste årene. Dersom industrien ønsker mer våtgass
til kapasitetsutvidelser, er det følgelig rom for dette,
men vilkårene for slike leveranser må i så fall
avklares gjennom kommersielle forhandlinger mellom selger og kjøper.
Jan Johnsen (H): Jeg takker for svaret.
Nå er det slik at bedriftene her ikke
klager på pris, de er villige til å ta den prisen
som måtte være i markedet. Det som er problemet
for bedriftene, er at de ikke får den langsiktige avtalen
som de har behov for for å kunne fortsette driften etter
2001. Det som er det viktige for meg, er at de norske myndighetene
er med på å legge til rette slik at dette kan
skje, og at bedriftene kan slippe å gå en usikker
fremtid i møte. Jeg regner med at statsråden kan
bekrefte at departementet vil hjelpe til med å få dette
på plass.
Statsråd Guro Fjellanger: La meg først få si at det er
viktig at representanten her presiserer at dette ikke er et prisspørsmål,
men et behov for langsiktighet. Vi mener at med de tiltakene som
er satt i verk, og med de produksjonsplanene som nå foreligger,
vil det være mulig å få rom til kapasitetsutvidelse.
Men en forutsetning for det er, som jeg allerede har sagt, at det
må avklares gjennom kommersielle forhandlinger mellom selger
og kjøper. Men vi kan ikke se at det skulle være
noen ting i veien for å få rom for kapasitetsutvidelse,
også i et langsiktig perspektiv.
Jan Johnsen (H): Jeg takker igjen for svaret, som jeg synes
var positivt. Det er ofte slik at det er tidkrevende å bygge
ut felt for landbasert videreutvikling. Det er mange lisensdeltakere,
og det tar ofte lang tid. Hvordan kan man påvirke disse
prosessene slik at det velges løsninger som tilrettelegger
for landbasert virksomhet?
Statsråd Guro Fjellanger: Det som er myndighetenes viktigste oppgave,
er å legge til rette for virksomhet gjennom gode rammevilkår,
og så sørge for at den virksomheten som etableres,
selvsagt skjer innenfor de regler og det lovverk som til enhver
tid gjelder. Min oppfatning er at med de skrittene som nå er
tatt, og med det produksjonsvolumet som vi vil ha på plass
i løpet av kort tid, har myndighetene langt på vei
allerede lagt til rette for den virksomheten som Jan Johnsen spør
om, og jeg tror at med det rom for utvidelse som ligger i det volumet
vi her snakker om, skal det ikke være noe i veien for å kunne
planlegge langsiktig også for denne type virksomhet.